[#18770] dåp/introduksjon

[Gjest Greta Storm Ofteland]

I kirkebok for Gulen 1709 står følgende: Introduceret Anders Strømmens quinde Karen et drengebarn Aris, item Knud Lunds(eller Lind)Quinde. Er dette en form for dåp eller er barnet døpt et annet sted, f.eks. hjemmedåp eller i annen kirke? Hva betyr item her? Skulle gjerne hatt noen faddere til dette barnet, men det ser vanskelig ut... Med hilsen Greta Storm Ofteland.

[Gjest Yngve Nedrebø]

Se på fol. 6a i samme kirkebok: 5 Søndag i Faste Christned Anders strømmens barn N: Aris Matre Karen Test: Wilken Huusøen, Claus inderøen, Isaac Waagen, Margrete strømmen, Inge indreværIntroduksjonen kommer normalt en tid etter dåpen, og gjelder den fødendes gjeninntreden i menigheten.

[Gjest Greta Storm Ofteland]

Takk!! En riktig god jul til dere alle på Statsarkivet. Greta

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

SKIKKEN MED INNGANGSKONER Et relativt lite kjent fenomen i vår kirkehistorie er skikken med inngangskoner. Bakgrunnen for denne skikken stammer fra Moselovene i det gamle testamentet. Kapittel tolv i 3. Mosebok beskriver loven om barselskoner som Gud introduserte for israelittenes profet Moses. Når en kvinne fødte en sønn var hun uren i sju dager. Deretter måtte hun holde seg hjemme i trettitre dager mens blødningen pågikk og hun ble renset. I denne perioden måtte hun ikke røre noe hellig, og heller ikke komme til helligdommen før renselsestiden var avsluttet. Dersom hun fødte en datter, varte renselsestiden i hele sekstiseks dager før hun igjen kunne delta i de troendes rekker. Når dette først skjedde, måtte hun bære fram et lam, en dueunge eller en turteldue til syndsoffer foran inngangen til møteteltet og gi det til presten. Presten ville da gjøre soning for henne slik at hun ble ren. Denne gamle jødiske tradisjonen hvor barselskvinner ble betraktet som urene etter fødselen må ha hatt en dyptgripende forestilling også i den norske befolkningen. Mellom fødsel og dåp ble både mor og barn betraktet som urene, ja som hedninger. De var utsatt for alle slags fristelser fra de underjordiske som ville fly av sted med både mor og barn. Kvinnen var et syndevesen, hun hadde fristet Adam, og hun representerte den kjødelige lyst som i motsetning til i gammel hedensk tid ikke var et livsgode, men en lyte belagt med synd. Gravide kvinner er imidlertid betraktet med frykt og avsky også i andre hedenske kulturer. Holdningene stammer blant annet fra det gamle Hellas og Roma. I følge overtroen truet alle slags farer fra demoniske makter både kvinnen og dem som var rundt henne. Det er derimot ikke påvist noen urenhetsforestillinger angående kvinnens svangerskap eller menstruasjon på gammelt nordgermansk kulturområde. Den negative holdningen dukket først opp i nordisk middelalder formidlet gjennom kirken. Etter fødselen sammenkalte faren skyldfolk og venner, og sammen dro de til kirken med sammenknepne munner mens de voktet vel på det lille hedenske vesen de bar mellom seg. Utenfor kirken ble de møtt av presten. Han velsignet dem og blåste tre ganger på ansiktet til den lille. Dermed drev han Djevelen ut. Etter denne renselsesprosessen fikk barnet slippe inn i kirken og dåpen ble gjennomført etter vanlig skikk. Kvinnen fikk derimot ikke delta i gudstjenesten igjen uten at hun måtte gjennomgå en høytidelig inngangsseremoni først omkring 40 dager etter fødselen. Seremonien startet med at presten tok imot henne ved kirkedøra, hilset henne med et Gudsord og ønsket Guds velsignelse over henne og barnet. Hun måtte så knele for presten og be en bønn, mens presten stenket henne med vievann. Deretter rakte han henne et tent lys, tok henne i hånden og førte henne opp til alteret mens han ba Herren velsigne hennes utgang og hennes inngang, gjerne under salmesang fra resten av menigheten. Nå kunne hun delta i nattverden igjen. Ved gudstjenesten på Fister den første søndag i advent i 1852 ”blev Samson Byrøes og Lars Randes Hustruer indledede”. De opptrådte altså uten eget navn, bare som koner til sine menn. Går vi tilbake til 1600-tallet på Rennesøy ble disse kvinnene kalt for innleide barnebruder. Ingerid Amundsdatter Ask fødte sønnen Ole som ble døpt 23. september 1685. Kirkeboka beskriver inngangsseremonien med at Ingerid Bjørn Ask ble innleid den 2. november 1685. Hun ble nevnt med eget fornavn men med ektemannens navn i tillegg. Susanna Ertenstein fødte sønnen Kristen Bjørnsson som ble døpt 25. mars 1668. Innledningsseremonien fant sted den 29. april. Tre år senere kom tvillingdøtrene Maren og Marete til verden. De hadde dåpsdag første februar 1691. I midten av mars fikk Susanna igjen tilgang til kirken. Hun ble altså innleid vel seks uker etter begge fødslene, slik at her ser en ingen forskjell ettersom barnet var gutt eller jente. Det eksisterte ulik praksis hvor vidt kvinnen ble introdusert under eget navn eller med ektemannens navn. Lukretia Helland for eksempel beholdt sitt eget navn ved begge inngangsseremoniene hun deltok i. Den ene gangen 29. september 1681 og den andre gangen 29. april 1683 da hun også var blitt enke. Det samme skjedde med Vibeke Vaula som var inngangskone den 15. november 1668, og Beret Gangenes den 26. september 1669. Prestekona ble derimot titulert ”vegnera mea” da hun ble innleid 11. oktober i 1674. Ole i Myrens kone måtte finne seg i å bære mannens navn da hun ankom kirken den 27. januar 1695. Likeledes Sven Sogns kone 6. juni 1675 og Ole Varebergs kone 25. august 1678. Ved innledningen til gudstjenesten 23. mai 1669 noterte presten Sissel Herr Jonas i Strand som inngangskone. Det samme skjedde begge gangene for Katarine Herr Torgers 4. april 1680 og 2. oktober 1681. Denne kirkehandlingen skulle presten ha seg betalt for på lik linje med andre kirkelige tjenester. I 1663 kalkulerte sognepresten herr Christen Bentsen Skaaning i Avaldsnes med en minstetakst på 1/6 daler. I tillegg måtte inngangsfølget ofre til presten. Høytidsofferet var 1/6 daler for vanlige bønder og 1/16 daler for husmenn. Ordningen med inngangskoner ble frivillig etter 1754, men vedvarte lenge etter det. Etter hvert som sekulariseringen gjorde seg gjeldende i befolkningen utover 1800-tallet, mistet folk i stadig mindre grad respekten for gamle kirkelige tradisjoner. I 1850 klaget biskop von der Lippe over manglende oppslutning om innledningen av barselskvinner i Avaldsnes. Denne tendensen gjaldt også Skudenes prestegjeld, særlig i Falnes sogn, mens det fantes litt mer respekt for tradisjonen i Tysvær. I Hjelmeland prestegjeld tok seremonien slutt etter at sogneprest Hofgaard gikk av i 1880. Skrevet av Bente Gro Olsen Kilderegister:  Trygve Brandal: Bygdebok for Hjelmeland. Bygdesoge 1800 – 1990. Bind 2  Gamle Testamente: 3. Mosebok kap.12 Loven om barselskoner.  Svein Ivar Langhelle: Bygdebok for Tysvær: Slik levde dei.  Kirkebok for Rennesøy 1668 – 1815  Karsten Alnæs: Historien om Norge. Bind 2  Kongskyrkja ved Nordvegen. Olavskyrkja på Avaldsnes 750 år.Kansje denne artikelen om Introduserte er av interesse. God JUL.Mvh Sig---