[#25359] Husmannsplasser - gikk de i arv?

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Når vi først er inne på litteratur så bør HUSMANNSFOLK. HUSMANNSMINNE FRÅ GUDBRANDSDALEN, redigert av Arnfinn Engen, Oslo 1979 nevnes. Ellers fungerte husmanns(u)vesenet ulikt i de forskjellige delene av landet, noen steder som små bruk, andre steder gikk husmannsfolket for lut og kaldt vann, eller det som værre er, så den beste informasjonen får man nok i stedlige bygdebøker og lokalhistoriske verk (Jfr Vigerrusts hjertesukk i (7)).

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Johan I. Borgos tar opp det opprinnelige spørsmål om hvorvidt husmannsplasser gikk i arv. Jeg tror det er riktig med det skillet han trekker mellom Østlandet på den ene siden og Vest- og Nord-Norge på den annen. Hovedskillet var vel likevel mellom det som i folketellingene heter husmand med jord og husm. uten jord. Den førstnevnte hadde kontrakt på å få dyrke et lite jordstykke, og betalte for dette gjennom pliktarbeid, men hadde til gjengjeld rett på kosten (husmannskost). Dette skapte svært tette bånd til bonden, men forutsetningen for kontrakten var likevel at husmannen kunne levere arbeid. Denne kontraktformen som ikke bare var en leiekontrakt på jord, men vel så mye en arbeidskontrakt, førte til relativt hyppige skifter. I sammenhengen var selve husmannsstua et vedheng, og arv var skjelden et sentralt spørsmål. Annerledes med husmenn uten jord, ofte kalt strandsittere. Her var det normalt verken knyttet jord eller arbeidsplikt til kontrakten som var en leiekontrakt av hustomt – i prinsippet som en moderne bygslingskontrakt. Derfor finner man ofte i folketellingene ”Husmand u. jord, lærer” eller snekker, fisker osv. Ofte var denne type husmenn dagarbeidere uten at dette spesifiseres i tellingene. For husmenn u. jord hvor selve huset/husmannsstua var poenget med kontrakten, gikk selvsagt dette ofte(st) i arv. Øst-vestskillet i disse husmannsformene var ikke absolutt, men hovedtyngden av husmenn på Østlandet var med jord (og arbeidsplikt) mens det var omvent langs kysten. Se for eksempel: Sverre Steen: ”Langsomt ble landet vårt eget” Oslo 1967. La meg bare ta med en vanlig misforståelse. Ofte slås husmenn i hardtkorn med leilendinger, for eksempel av K. O. Winther. Leilendinger var ikke husmenn, men leide (bygslet) et gårdsbruk. Lenge utgjorde de flertallet av de egentlige bønder. Leien ble tidligere betalt i naturalia, senere i kontanter. Særlig for de større norske gårdsbruk var romantikkens forestillinger om den selveiende norske odelsbonde langt på vei en (historisk viktig) nasjonal myte. Bøndene på disse gårdene var oftest leilendinger, uten at det forhindret at leilendingene kunne ha mange husmenn.

[Gjest Arnstein Rønning]

Jeg har boka: HUSMANNEN OG HUSMANNSPLASSEN, kulturminne i Nord-Trøndelag, utgitt av Nord-Trøndelag historielag i samarbeid med de lokale historielaga 1982 (159 sider). Den kan anbefales.Jeg har også fått tilsendt fra lillebror en fotokopi av en husmannskontrakt fra gården Holberg i Skogn. Bestefar (Martin Holberg) var også husmann her (det er ikke hans kontrakt) - bror hans eide samtidig hovedgården. Det var forøvrig fra denne gården Ludvig Holberg med stor sannsynlighet hadde sitt etternavn - gården utlagt til dragonkvarter fra nyår 1689.Jordeboka av 1648 viser at det på denne tiden var to eiere av Holberg, idet lectorembedet ved Katedralskolen i Trondheim eide 1 1/2 spann og bøkselretten og Hr Niels Schjelderup, dvs Vor Frue kirkes kapellani, 2 øre. Niels er en av anene mine.Gården hadde to husmenn i 1661, to i 1723 og to i 1801.Jeg har skrevet av nevnte husmannskontrakt - gjelder plassen Trø'n (bestefar satt i Myr'n), og har for anledningen lagt den ut på hjemmesida mi: Lenke

[Gjest Magne Grasto]

Til Hans Mathisen i innl. nr. 19: Du kan finne min email adresse på http://www.grasto.net/Det er tydelig at husmannsvesenet kunne fungere på flere måter, og ikke kun var geografisk betinget.Her ved Sarp var det som jeg oppfatter det et vesentlig skille mellom dem som fungerte som husmenn under diverse gårder og de som var under hovedgården, Hafslund Hovedgård. Mange av dem hadde sitt daglige virke langs fossen, med sagbruk eller kværner. Men hovedforskjellen var nok at husmennene under Hafslund levde i et 'minisamfunn', i motsetning til husmennene ellers i sognet. Hafslund hadde de fleste fasiliteter som et normalt samfunn hadde behov for, f.eks. skole, fattigvesen, vaktsystem osv. En annen ting som understreker dette er det faktum at beboerne på brukene under Hafslund var forpliktet til å søke om tillatelse til å stifte familie med personer på de omkringliggende gårder(utenfor Hafslund bruk).Dette var ment som et lite tillegg til diskusjonen, et lite sideblikk med andre ord.Mvh,M. Grasto

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Selv om jeg slutter meg til Tore Vigerusts oppfordring om å lese faglitteraturen, kan det neppe skade med gjenoppfriskning i dette forumet. Jeg tror også at mange kan ha behov for å diskutere konkrete varianter av husmannsvesenet slik de fleste av oss kommer i kontakt med det. Ikke minst tror jeg at både faglitteratur og diskusjoner i forumet setter oss bedre i stand til å lese mellom linjene, og forstå, hvilke sosiale realiteter som ligger bak de oftest knappe opplysningene som vi finner i kildene. Arnsteins (28) husmannskontrakt fra gården Holberg viser en normal kontrakt for husmenn med jord, slik disse var vanlige i 1880. Kontrakten er interessant også fordi den bare regulerer forholdet mellom jordleie og arbeid (ca. 60 dagers pliktarbeid). Spørsmålet om selve husmannsstuen er ikke berørt i den, og årsaken er at stuen tilfaller bonden ved kontraktens utløp. Det er derfor ikke tale om arverett. En eventuell verdiøkning som husmannen måtte ha tilført stuen eller jordveien, blir derfor eierens gevinst, verken husmannens etterkommere eller en eventuell leilending (Nekoline Holberg). Arnsteins referanse til forholdene på Holberg i 1648-61 illustrer indirekte mitt poeng i forrige innlegg. Gården må ha vært et leilendingbruk. Leilendingen, bonden, er selvsagt ikke nevnt i jordboken, men han må ha hatt to husmenn i 1661. Disse oftest unevnte leilendingene som de facto hadde en slags uformell arverett etter sedvane (ofte forvekslet med odelsretten), var det stabile element i datidens bondesamfunn. Eierforholdet på Holberg i 1648 avspeiler en annen institusjon før det mer moderne eneveldet: ”kanoniet”, kongens avlønning av embetsmenn. Kanonigods hadde røtter tilbake i tiden før reformasjonen. Etter denne tid dreide det seg om jordegods hvis inntekter (jordskyld) var tillagt bestemte embetsmenn, for eksempel prestene ved en domkirke, eller lærerne ved de lærde skoler. F. eks. var rektor ved Katedralskolen i Christiania, magister Ambrosius Rhodius bygselrådig over gårdene Borgen i Hole, Jellum i Røyken, og hadde ½ pund humle i årlig inntekt av Brastad i Lier. Dette var rektors kanoni. (Fladby og Imsen: ”Skattematrikkelen 1647” Oslo 1971, s. 16, 107 og 121). Arnsteins eksempel fra 1648 illustrerer de samme prinsippene: embeter som eiere, og delt eierskap med gårdsparter. En av disse embetshaverne ville normalt være den personlig ”bygselrådige”, med rett til å inngå leilendingkontrakter. Man kan godt si at jordskylden som disse leilendingene betalte, langt på vei var husmennenes konverterte arbeid.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Jeg er enig i at Grasto-husmennene representerte en relativt viktig spesialvariant av husmannsvesenet. Mens spesialister og fagarbeidere til de privilegerte verkene og brukene ofte ble rekruttert fra utlandet, ble grunnstammen av norske arbeidsfolk gjerne tildelt en jordlapp med husmannskontrakt; det holdt lønnskostnadene nede. De patriarkaske bruksherresamfunnene hvor de sosiale relasjonene på den ene siden ga liten personlig frihet, men på den annen side var et sikkerhetsnett, hadde sin glansperiode under merkantilismen på 1700-tallet. Både konsentrasjonen av husmenn og andre arbeidsfolk som fikk skolegang (bruksskolene) ga opphav til sosial gjæring som slo ut i legmannsbevegelser og den første arbeiderbevegelsen. Thranitterbevegelsen beskrives som en husmannsbevegelse, men disse husmennene var antagelig for en stor del av Grasto-typen. Den formelle opphevelsen av de siste bruksprivilegiene i 1860 sprengte denne type samfunn som ble avløst av moderne kapitalistisk drift. Jacob Faye var nettopp en slik moderne kapitalistisk forretningsmann som i løpet av få år etter han flyttet dit i 1861, [url="http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/WebDebatt.exe?slag=listinnlegg&debatt=brukar&temanr=29132&sok=Faye&startnr=&antall=&spraak=>Lenke omdannet og splittet opp Hafslund til tre moderne firmaer som til dels kom på børs, etter hvert. Da ble de patriarkalske båndene løst opp, og arbeidere og husmenn ble fristilt på godt og vondt. Folkevennens beskrivelse fra 1867 av Hafslund-samfunnet, kom helt på tampen av perioden med bruksherresamfunn. Artikkelen beskriver både forholdene slik de hadde vært, og Fayes bestrebelser på å avvikle hele ordningen.

[Gjest Per B. Lilje]

For å vise bredden i 'husmannsvesenet': I Folketellingen for 1801 for Nøtterøy kan det se ut som om en del personer er ført som dels 'jordløs huusmand' og dels 'huusmand med jord', men faller langt utenfor det vi vanligvis forbinder med husmenn. Det dreier som om sjøfolk i utenriks fart, til dels velstående styrmenn og skippere (de siste var normalt også skipsredere og hadde gjerne store formuer), spesielt yngre folk, som hjemme kun hadde hus (sikkert gjerne et bra hus) på leid tomt og som hadde sin formue i skipsparter og skipslaster. Så lenge ens hus sto på leid grunn og ikke på selveid tomt kan det se ut som om man i folketellingen ble oppført som husmann, uansett stand, formue eller yrke. Jeg vet ikke om dette var vanlig eller spesielt der.

[Gjest Arild Kompelien]

Leif Kåre skriver i innlegg 30:'En eventuell verdiøkning som husmannen måtte ha tilført stuen eller jordveien, blir derfor eierens gevinst, verken husmannens etterkommere eller en eventuell leilending (Nekoline Holberg).'Jeg vet ikke om dette er en kommentar på husmannsordningen generelt, eller om det tenkes spesielt for tida rundt 1880. Men mi erfaring, fra Solør og 1700-tallet, er at det normale synes å være at husmannen blir tilkjent en godtgjørelse for forbedring på hus og jord. Dette skjer svært ofte når det kommer opp saker der bøndene vil drive husmannen fra plassen. I utgangspunktet er det ofte slik at bonden har tilbudt en godtgjørelse i x antall rdl, som så ikke er blitt godtatt av husmannen. Derved havner saken i retten, og i noen tilfeller er retten på åstedet for å taksere.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Jeg ser at jeg må ta mer forbehold i formuleringene. Jo da, jeg er også kjent med at det fantes saker med utgangspunkt i den verdiøkningen husmannen måtte ha tilført jordveien, men jeg har oppfattet det som unntak. I kontrakten fra 1880, punkt 6 heter det: ”Det tilstaaes Pladsens Indehaver 3 Aars Frihed for at erlægge Afgift for den ikke opdyrkede Del af Jorden regnet fra og med indeværende Aar.” I dette tilfellet må det ha dreid seg om et ikke uvesentlig nybrottsarbeid som ble kontaktfestet på forhånd, og som ble betalt med et halvt årsverk. I slike klare tilfelle hadde husmannen rett på, og fikk i blant også kompensasjon. Likevel er inntrykket mitt, men jeg kan feil, at en vesentlig del av den faktiske verdiøkningen som husmennene tilførte plassene, forble ukompensert.

[Gjest Arild Kompelien]

Det er selvfølgelig mye usikkerhet forbundet med dette. Praksis kan tenkes å ha vært ulik på 1700-tallet og 1800-tallet, og de sakene som kommer opp på tinget kan ha vært unntak. Det store flertallet av husmenn på 1700-tallet som måtte forlate plassene er ikke på noen måte registrert og vi vet derfor lite om hvilke vilkår som gjaldt.Men tross alt er det såpass mange saker som kommer opp på tinget, og de fleste går stort sett etter samme mønsteret, at det i det minste må kunne stilles som hypotese at normalt ble forbedring av hus og jord godtgjort. Dette ser ut til å ha vært en selvfølge (og ikke et unntak) for lagrettesmennene, slik det går fram av saken under:Notat fra en sak i Våler i Solør 1721: Gunnhild Mikkelsdatter Stræte til sak mot Ole Pålson husmann for å få ham til å flytte. Ole har bodd på det sted han nå bor på i ni år. Ole sier at han av hennes stefar Peder Amonsen og mor Ragnild Olsdaatter ble nødet til å flytte fra et godt sted under Hol, og rydde og bygge på Stræte. Vitnet Ole Haslesen Strette sier Ole ryddet husmannsplassen i Kalveteigen, bygde seg hus og ryddet skogen omkring. Vitnene sier at Gunnhild vil sette en av hennes egen slekt, en svoger Pål Mikkelsen på plassen. Gunild protesterer også på at han har latt plassen skyldsette uten hennes vilje, og sier at hun ikke vil sette den bort til andre men gjøre seg nytte av den selv. Ole sa han var en gammel soldat som hadde tjent i hele krigstida, håper å kunne være på plassen sin livs tid siden han ikke har barn etter seg. Dom: Ole dømt til å flytte, og plassen falle tilbake til sameiet, men Gunnhild må gi ham erstatning for hus og rydning. (Tingbok Solør-Østerdalen 1721 folio 234a)

[Gjest Arnstein Rønning]

Leif Kåre innlegg 30: Jeg er litt usikker på dette med bygningene - hvem som eide disse. Jeg vet at min bestefar inngikk husmannskontrakt ca 1894, og at han selv satte opp både stue og uthus i tømmer og reisverk dette året. Stua skal han forresten ha revet et annet sted og flyttet til Myr'n. Jeg har lagt inn et gammelt bilde av husene til bestefar - de ligger under den nevnte husmannskontrakten til naboen: Lenke - jeg er faktisk født i denne gamle 'stuggulåna'. Det er lagt spon på taket, men taket var tett, ja!Men i boka Husmannen og husmannsplassen er det gjengitt noen kontrakter, bl.a. to fra Meråker der Selbo Kobberverk er eier. Den ene fra 1764, underskrevet av Lorentz Angel, der det bl.a. står: '...da nyder og Beholder hand Forskrevne gaard, med laatte og lunder hans lives tid, all den Stund hand udi rætte tide, svarer og betaler de Kl. Skatter, og Jord drotlige Rættigheder, holder gaardens huuse ilov forsvarlig Stand...'Den andre er fra 1864, der det bl.a. står: '...at han holder Pladsens Huse, der alle forblive Participantskabets Eiendom, i forsvarlig Stand og hverken forminsker deres Antal osv...I en kontrakt som gjelder Klevtrøen i Vuddudalen i Åsen, nevnes ikke hus. Jeg ville tro at det ville vært nevnt i kontrakten, dersom husene tilhørte gården.Guddingmo øvre (Nymoen) i Verdal. Der er ikke kontrakten nevnt. Eier er kjøpmann Johan Widerøe Tonning (Verdalsgodset), og der står i boka at da Ole Andersen flyttet til denne plassen på 1790-tallet, fikk han tømmer fra Guddingsskogen for å bygge hus for seg og sine.Her står det forresten noe generelt om husmannskontrakter: 'Tømmer til husbygging fikk husmannen utvist i gårdens skog på best laglig sted. Var det en nye plass slik at alle hus måtte bygges, fikk husmannen som oftest bygningsvirket utvist uten å svare noe vederlag. Var det derimot hus på plassen fra før, og at husmannen ønsket å reparere eller bygge noe nytt, så hadde han krav på å få utvist tømmer i gårdens skog, men da måtte han betale for det.Husene en husmann satte opp, ble på et vis hans eiendom, han kunne ikke rive ned husene eller selge de til andre, men han kunne disponere over husene og bruke de og bu der så lenge som han eller hans kone levde.Denne råderetten over husene på plassen var en slags garanti for at ikke en husmann når han ble eldre og kanskje også syk og ikke maktet å arbeide lengre, ble kastet ut' (dette siste i gåsauga er skrevet av Einar Noem).

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Arnsteins kontrakteksempler understøtter at husmannsstuene normalt ble ansett som jordeierens eiendom. I kontrakten fra 1864 står det utvetydig: ”Pladsens Huse, der alle forblive Participantskabets Eiendom”. Jeg vil tro at nøkkelen til slikt eierskap lå i at bonden oftest utredet materialene, tømmer fra egen skog eller allmenning, mens jeg har mistanke om at husmannens verdiskapning ved å foredle tømmer til hus ble tillagt liten vekt. Hvordan det stilte seg når husmannen flyttet og satte opp et hus som han selv eide, var antagelig en annen sak. Hvorvidt Arnsteins bestefar hadde noen eiendomsrett til stua han rev og satte opp på Myr'n, var kanskje avhengig av om det var han selv eller bonden som skaffet den gamle stua til veie? Husmannens vedlikeholdsplikt vil jeg tro var underforstått når den ikke var særskilt nevnt i kontraktene. Jeg ble imidlertid noe overrasket over at Jarle Skjei i ”Husmannen og husmannsplassen” hevder at husmannen normalt måtte betale for tømmer han fikk utvist i gårdens skog til vedlikehold. Var det en allmenn regel, eller kan det ha vært en lokal variant i N-Trøndelag? Råderetten til plassen, og husene, var formelt betinget av at husmannen kunne oppfylle kontraktsbetingelsene. Hvor stengt dette ble praktisert, kunne sikkert variere, men husmannen hadde neppe krav på å bli boende hvis han ble for gammel og syk til å oppfylle arbeidsplikten i kontrakten. Jeg kjenner flere eksempler på at husmannen, eventuelt enken, måtte flytte fra plassen når han ikke lengre kunne utføre pliktarbeidet. I slike tilfelle kunne husmannen/enken havne på legd mens det ble inngått kontrakt med en ny husmann, og jeg kjenner ikke til at spørsmålet om kompensering for eventuell verdiøkning kom opp i slike tilfelle, men her har kanskje Arild utfyllende opplysninger? Fordi råderetten over husene på plassen var er betinget av at husmannen i praksis kunne oppfylle forpliktelsene, er jeg redd for at Einar Noems påstand om at den ga en slags garanti mot utkastelse kanskje er en smule forskjønnelse av virkeligheten. På den annen side, utenom tingbøkene synes kildematerialet tynt. Ellers er det viktig å presisere at vi her bare taler om kontraktsforhold og eiendomsrett til husmenn med jord. Forholdene for husmenn uten jord, vil jeg tro kan ha vært helt annerledes, men jeg kjenner ikke til noen som har behandlet denne heterogene gruppen nærmere. Gjaldt for eksempel 99-års regelen for bygsling av hustomt på 1700 og 1800-tallet? Hvordan var reglene for fornyet bygslingsavtale osv.?

[Gjest Arnstein Rønning]

Det at Selbo Kobberverk eide husene på en litt annen måte, kan kanskje heller ha vært unntaket, og derfor spesielt bemerket i kontrakten? Disse ble kanskje mer som 'arbeiderboliger' å regne?Treschow her i Larvik har forresten helt opp til våre dager hatt slike småbruk liggende rundt om i skogene sine. En god del av disse er blitt solgt de siste årene - kanskje alle. På denne måten var han sikret arbeidskraft i skogen - samtidig med at de som bodde her sikkert også fungerte som skog- og viltvoktere.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Jeg er åpen for at Selbo Kobberverk kan ha eid husene på en litt annen måte enn det som ellers var vanlig mellom bonde/husmann. Likevel finner jeg det mer sannsynlig at de driftsansvarlige ved verkene og brukene spesifiserte husmannskontraktene etter mønster av andre forretningskontrakter. I så fall var unntaket mer at eiendomsforholdet til husmannsstuene ble gjort eksplisitt klart, enn at realiteten var en annen. Om dette er riktig forstått, kan Hafslunds husmannskontrakter, jfr. Grasto, ha hatt samme form som ved Selbo.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Ved søk her på forumet finner jeg at Svein Arnolf Bjørndal skriver: ”Jeg vet i hvert fall at en husmann ofte eide husene på plassen han bodde. Det går frem av skifter. Hvis han flyttet, kunne han demontere huset og ta det med seg - det var litt enklere i de tider hvor folk flest bodde i laftede hus.” Lenke Rett nok er jeg i tvil om hva som skal legges i ”ofte”, men det er tydelig at husmenns eierskap til stuene kan ha vært mer utbredt enn jeg har antatt.

[Gjest Arild Kompelien]

Leif Kåre: Jeg kjenner flere eksempler på at husmannen, eventuelt enken, måtte flytte fra plassen når han ikke lengre kunne utføre pliktarbeidet. I slike tilfelle kunne husmannen/enken havne på legd mens det ble inngått kontrakt med en ny husmann, og jeg kjenner ikke til at spørsmålet om kompensering for eventuell verdiøkning kom opp i slike tilfelle, men her har kanskje Arild utfyllende opplysninger?Har ikke noe stort grunnlag for å si noe sikkert rundt dette, men det vesle jeg finner av saker som tangerer spørsmålet tyder i det minste på at verdiøkninga ble kompensert. Man kan vel ikke se bort fra at det kan være regionale forskjeller. Under gjengis to saker fra Åsnes og Våler i Hedmark.Solør-Østerdal Tingbok f. 197b: - Hans Olsen Ingelsrud - hans tillatelse til enka Ingeborg Tollefsdaatter til å rydde, bruke og besitte en husmannsplass under garden Ingelsrud for hennes livstid, uten avgift. Etter hennes død faller plassen tilbake til garden og hennes barn skal nyte betaling for husene etter uvillige menns takst - 1. jul. 1728.Solør-Østerdal Tingbok 1734 f. 209b: - Arne Thoresen vestre Eig stevner igjen husmannen Alf Hofvelsen til å avvike plassen Løfflien. Alf og hustru Anne Andersdaatter møtte personlig og sier at de som gamle, slitne folk må få bli ved plassen som de har røddet av øde mark. Det løftet var gitt av eierne. Retten finner at noe slikt løfte ikke kan bevises og opprettholder dommen fra 18. nov. 1724: - Alf og Anne må forlate plassen til neste faredag mot å få betalt verdien av deres arbeid og rødning på plassen.

[Gjest Alf Sanden]

I min slekt fra Fåberg bodde forskjellige greiner av slekta i samme husmannsplassen fra en gang på 1700-tallet og til 2004. Min bestemor var født der i 1889 mens flere av søsknene hennes ble født på andre plasser i området. Nesten hele tida var det forskjellige greiner av samme husmannsslekt som bodde der. Tidlig på 1900-tallet røk enka etter daværende bruker uklar med gårdeieren og de fikk beskjed om å flytte i mars 1927. De eide husene og tok disse med seg og satte dem opp et annet sted i kommunen. Fra da til siste beboer døde i fjor (han var født på husmannsplassen i 1908) var vel huset som ble ombygd og utvidet nærmest å betrakte som enebolig med grønsakhage og potetland.