[#29201] Martine Elisabeth Pedersdatter Folvik, Stjørdal, født 1822

[Gjest Marius Larsen]

HeiHun giftet seg med Jens Pedersen Værnes, og bodde på VærnesLenkeNoen som vet noe om denne damen.Har etternavnet Folvik fra boken Folket Mitt av Olav Røkke.

[Gjest Berit Knusen]

FS, IGI: Martine Elisabet f. 7/4 1822 Folvik Stjørdal. Hun døde 4/12 1892. Ingen foreldre er nevnt.Gift 29/10 1847 Stjørdal Jens Pedersen og Martine Elisabet Pedersdatter.

[Gjest Trond Bergstrøm]

Du finner mer informasjon i Stjørdalsboka, bd II, del I, s.64. Der står nevnt at Martine var eldste datter til Peder Olsen Nordland og Marit Johansdtr. Stokmoen, på bnr 1 av Folvik. Ingen dato/årstall for fødsel er angitt, men det er opplyst at hun ble gift med lærer Jens Wærnes.

[Gjest Marius Larsen]

Kanskje dette er farfaren da?LenkeNoe som kan bekrefte eller avkrefte?

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Ja dette var farfaren, for i Skatvalsboka bind 1 side 180 finner jeg under Nordland:Ola Arntsen Røkke døpt 09.08.1733, og død i 1799 var fra Røkke Nordre. Han bygslet 09.01.1762. Han var gift 1 den 12.06.1760 med Mali Eilifsdatter Skordalen(døpt 11.01.1730 og gravlagt 14.11.1790. Her blir det jo hans 2.ekteskap som blir viktigst, og han ble gift 2 den 18.06.1792 med Marit Pedersdatter Baar som ble døpt 27.03.1766. Barn:-Jon døpt 29.05.1794, og var senere i Valstadberg.-Peder døpt 29.05.1796, og her er det henvist til Folvik side 64 i bind 1 av Stjørdaldboka.På gården Baar finner jeg Marit Pedersdatter og hennes familie: Marits foreldre var Peder Eriksen og Mali Olsdatter Vold. Peder Eriksen var født i 1711, og gravlagt 14.06.1790. Han var fra Velvangsoldra under gnr. 79. Den 20.12.1773 bygslet han i Baar. han ble gift 1 den 08.04.1744 med Mali Andersdatter Skjervold som ble gravlagt 29.05.1752. Deres barn:1)Anders døpt 19.05.1745, og var på plassen Forbordsfjellet under gnr. 45.2)Erik som var født i 1746, og gravlagt 11.04.17553)Ola døpt 20.10.1748 og død 1790. Han var gift og hadde datteren Mali født i 1772.4)Mali døpt 07.02.1751, og gravlagt 11.04.1755.Peder Eriksen ble gift 2 den 05.06.1756 med Mali Olsdatter Vold, fra Vold gnr. 29. Barn:5)Ola døpt 25.07(?) 1754, og død i 18066)JJohn døpt 25.07.1756, og var neste eier av Baar7)Mali født 1757, og gift med Ola Kristoffersen Valstadtrø.8)Marit døpt 27.03.1766. Her kalles hennes ektemann Ola Larsen Nordland.9)Peder døpt 16.10.1768, og her er det henvist til gården Skjervold gnr. 77.Videre finner jeg i Velvangsoldra på side 304 av Skatvalsboka: Erik som var gift med ukjent kone, og hadde disse barna:-Peder-Peder født 1711, og det er henvist til Baar gnr 35-Ellen som var gift med enkemann Peder Skjervold.Så går jeg videre til Vold mellom, og finner Mali Olsdatter der. Hennes foreldre var Ola Johnsen og Gundborg Olsdatter. Ola Johnsen var født 1663, og ble gravlagt 06.08.1747. Han var gift med Gundborg Olsdatter som var født 1682, og gravlagt 31.01.1752. Barn:1)John som var neste eier av Vold mellom2)Ola døpt 06.12.17163)Berit døpt 14.12.1721, og gift med Hans Olsen Opauren.4)Anne gift med Torstein Johansen Vold5)Bendi(Benedikta) døpt 02.12.17256)Mali gift med enkemann Peder Eriksen Haar.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

På Røkke Nordre finner jeg i bind 1 på side 24 i Skatvalsboka: Ola Arntsen Røkkes foreldre var Arnt Johsen Røkke og Marit Samsonsdatter Røkke. Arnt Johnsen Røkke døde i 1740(?), og bygselt i Røkke Nordre 15.03.1738. Han ble gift 27.03.1733 med Marit Samsonsdatter Røkke som va født i 1711, og gravlagt 30.01.1785. Barn:-Ola døpt 09.08.1733(se Nordland)-John døpt 11.04.1735, og gravlagt 03.05.1742-Halvor døpt 24.02.1737, og død ung-Marit døpt 04.05.1738På side 7 under Røkke Østre finner jeg: John Arntsen Røkke født 1663 og død 1742. Hans første kone var ukjent, men han hadde disse barna med henne:-Marit Johnsdatter gift med enkemann Ola Olsen på Røkke Nordre-Anne Johnsdatter gift med neste bruker, som var Nils Danielsen.Han bygslet i Røkke Østre 15.03.1738-Ola Johnsen, og det stilles spørsmål om han var husmann under Alstad.John var gift for 2. gang med Anne Pedersdatter. Deres barn:-Arnt(den vi skal videre på her, og se over)-Gjertrud som var gift med Anders Madsen på Røkke Nordre-John Johnsen, og det stilles spørsmål om han var på Auran.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg bare lurer på om den som spurte her har sett svarene jeg la inn.

[Gjest Marius Larsen]

Ja, har sett dem nå.Tusen takk.Skal få tak i disse bøkene på biblioteket.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg kan jo føye til at det er Skatval Historielag som har utgitt bøkene. Det er lite historikk om gårder og personer i de nye bøkene, og derfor vil jeg også anbefale å låne den gamle Stjørdalsboka for Skatval herred av Olav Røkke i tillegg til de nye bøkene. Det er en slektsdel i den gamle boka også, men den er bak i boka og svært uoversiktlig. Jeg er så heldig at jeg har alle disse bøkene. Noen har jeg fått i gaver og noen har jeg kjøpt selv.

[Gjest Asbjørn Værnes]

Det finnes en liten biografi om Martine Folvik, forfattet av min bestefar (hun var hans bestemor). Legger den inn her for fremtidige interesserte: 'Jens Værnes var gift med Martine Pedersdtr. Folvig, f. 9/4-1822 på plassen Folviggrinden, den gang tilhørende Værnes prestegard. Hun døde i 1892. Hennes far, Per, var en dyktig skredder, bygdens beste. Han var òg et lyst hode, talte og skrev godt for sig. At han var dyktig i sitt fag viser dette at han sydde prestekjolene til sokneprest Heyerdahl. Som barneopdrager var han noe streng, men rettsindig,så alle barna holdt inderlig av ham. - I sin ungdom var han så uheldig på tur fra byen å brekke et ben, og måtte siden gå med trefot. - Han var efter tradisjonen en fjern slektning av Ole Vig, tremenning av hans far, Ole Vigmarken. - Hans kone, Marith Johansdtr, var av svensk herkomst. Min far skriver om Martines ungdom en del. Men helst skriver han om hennes energiske kamp for å få sønnene fram på skole. Og dette vil jeg senere ta med. - Far sier at hun var utrustet med glimrende evner, som dessverre ikke var blitt utviklet ved noen hensiktsmessig skolegang, for slik fantes ikke i hennes barndom og ungdom. Hun hadde ikke gått på skole mer enn 3 dager i sitt liv. Som den eldste av barna i Folvigen måtte hun, så snart hun var så stor at hun kunde gjøre nytte for sig, være med sin far i gårdene og sy. Og så leste hun for ham i sine fristunder gamle Herslebs bibelhistorie og Pontoppidans forklaring utenat. De lærebøkene kunde hun delvis utenat til det siste. Det var en fornøyelse å høre henne på sine gamle dager citere fra Herslebs bibelhistorie lange stykker av både det gamle og det nye testamente. Hun var i besittelse av en energisk og fryktløs karakter, og hadde uhyre lett for å finne de ord hvormed hun skulle uttrykke sine tanker. Uten skånsel eller persons anseelse sa hun åpent og djervt sin mening. Og var det noen sak hun ville fremme, og hun var overbevist om at hun hadde retten på sin side, så ga hun sig ikke før hun fikk den fram. Til å gjøre innkjøp hos handelsmennene på Stjørdalshalsen var hun likefram en mester. Hun kunde i en fart utføre selv innviklede beregninger i hodet. Og hertil kom at hun hadde stor tålmodighet til å prutte. Hennes komersielle valgspråk var alltid: 'Det som er avpruttet, er betalt!' Grei og liketil som hun alltid var, hadde hun ikke alltid lett for å fordøie en spøk, særlig når den på en eller annen måte gikk ut over henne selv. Ved slike leiligheter kunde hun lett komme til å bli støtt. Men var det enn noe hun blev opbragt over, så var hun like blid igjen, når hun fikk sagt sin mening og brummet ifra sig. Vrede satt ikke lenge fast hos henne, bare noen timer, så var endog den bitreste fornærmelse tilgitt og glemt. Et godt ord hadde en overmåte innflytelse på henne. - En dag hun var heime alene og optatt med farging, kom en nabokone, som nok var av taterslekt, og som hun hadde latt vite dette. Kona kom for å gi henne en overhaling for dette. Og hun forlangte bestemt at hun skulde ta dette vitnesbyrd tilbake og si at hun hadde talt usant. Men dette vilde nu Martine slett ikke, da hun visste at det var sant. - Så overfalt denne konen henne med håndgripeligheter, men da fikk hun et sådant traktement av ildtangen, at hun skynnsomt måtte retirere. - Et par dager efter skulde Martine gå bortpå Halsen for å kjøpe sig noe kaffe, og gikk da i nærheten av denne kones heim bortover moen. Kona kom da ut i døren og ropte efter henne og sa at hun hadde kaffien ferdig inne og spurte om hun ikke ville ha en kopp med, hun var alene heime. Straks var all hennes fortørnelse blåst bort, og de to skiltes som de fineste venner. Vennskapet mellem dem blev også varig, for de kom alltid godt ut av det med hverandre og gav hverandre håndsrekninger om det var et knipetak. I sin ungdom tjente Martine i 8 år hos Erik Hvidhammersveien. Det var en streng tjeneste hun hadde og lite lønn, som det jo den gang var for tjenere over alt. Hun sparte imidlertid alt hun tjente sammen, og hadde ikke lagt sig op så lite, da hun 25 år gammel blev gift med Jens Værnes. Jens Værnes sa at hun var den vakreste pike en kunde se. - Hun var forresten forlovet én gang tidligere, et par år med en jevnaldrende som het Henrik Småvollan, som forresten var en bra kar. Men han hadde den feilen at han for og handlet og byttet lommeur med kamerater. Dette likte ikke Martine, da han ofte tapte penger på den måten. Og hun krevde da at han fikk holde op med dette, ellers vilde hun heve forlovelsen. Henrik syntes det var stridt alt i forlovelses-dagene å begynne å stå under skjørteregimentet. Dårlige kamerater pustet òg til, og så gikk forlovelsen over styr, uagtet de to var meget glad i hverandre. - Han gikk av ergrelse hen og forlovet sig med en pike som het Martha Småvollan, og blev òg gift med henne. Og Martine blev kort efter gift med Jens Værnes. Men far skriver 'Men uagtet forholdet mellem disse to jo var godt, kunde man dog enkelte ganger merke at far ikke var mors ungdomskjærlighet'. Henrik ernærte sig som fraktemann på en storbåt mellem Stjørdalen og Trondheim. En gang skulde Martine få være med ham til byen. Hun skulde dit og selge en vev hun i vinterens løp hadde fått i stand. Det var midtsommers, et par dager før Sankthans. Båten var lastet med ved. Solen stekte godt den dagen. Men plutselig kom det et tordenvær, og en stormbyge krenget båten over så den gikk full. Martine kom sig i en fart op av vrængen (rummet akterut), hvor hun hadde sittet i nattrøien og strikket, og hun kravlet sig bort til masten og omfavnet den. Den nye kjolen hennes kom flytende op fra vrængen, og hun drog den til sig med en båtshake. Båten var da omtrent midtfjords. Endelig kom de efter mye strev seilende med den av ved og vann fylte storbåt inn til Strindlandet. De hadde under denne seilasen ikke kunnet føre større seil enn fokken. Da Martine nu vel og vakkert var kommetpå tørt land igjen, og hadde forfrisket sig på en kopp kaffe på en av gardene (ved Saksvik nær Hommelvik), fortsatte hun landeveien til Trondheim! Men hun blev omsider så trett av dagens anstrengelser at hun måtte søke ly for natten på en gard nærmere byen. Da hun kom heim efter denne turen, hadde hun kjøpt til far, (sønnen Johan), et gummibelte med blank messingspenne. På forsiden var det i ophøiet arbeide en jakt, som for fulle seil fór bortover de mektige bølger. Far avslutter dette avsnitt i sin bok s. 90 slik: 'Lykkelige var barndommens dager i mors og fars hjem'. Det var forresten et enestående godt forhold mellem min far og hans mor, hvilket får sterke uttrykk i hans biografi av henne. Under fars biografi vil disse ting bli tatt med. Kun vil jeg her si, at hun ofret alt hun hadde både av tid, penger og velvære for å hjelpe sønnen fram. Særlig var det av betydning at hun fulgte ham til Trondheim og stelte for ham de årene han gikk på skolen der. Da han i 1882 gikk ut av Trondheim Katedralskoles Realgymnasium som nr. 1 i klassen, var hennes arbeide endt. Far skriver om dette: 'Mors arbeide for mig i Trondhjem var da tilende, ti da skulde jeg nedover til Kristiania for å ta artium. Da jeg om høsten sist i august reiste, fulgte mor med til Trondhjem og var med mig til jernbanestasjonen. Derfra fulgte hun kjøbmann Rians familie til deres hjem på Bakklandet for å spise, og da ytret hun gråtende: 'Nu har jeg fulgt ham så langt, nu kan jeg ikke følge ham lengere'. Dette har frk. Ragna Rian senere fortalt far. Videre skriver han samme sted: 'Stor var mors glede hver gang jeg i feriene kom hjem fra hovedstaden og hadde tatt eksamener. Da jeg kom hjem efter absolveret embedseksamen, heistes flagg på en improvisert flaggstang nordenfor stuen. Mors glede ved denne leilighet var overmåde'. Om siste gang mor og sønn så hverandre skriver far: 'Ved juletider 1890 reiste jeg til Fredriksvern (nu Stavern) for å overta bestyrelsen av den høiere almueskole dersteds. Mor fulgte mig også denne gang til jernbanestasjonen. Det var siste gang jeg så henne. I begynnelsen av desember 1892 døde hun i troen på sin frelser av vattersott som følge av hjertefeil. - Uagtet den lange avstand til hjemmet fikk jeg dog ikke ro før jeg kom mig hjem til begravelsen.' - (Far har forresten fortalt mig hvordan han fikk varsel om sin mors død. De sat ved bordet og spiste, da det plutselig ga et voldsomt smell i ovnen, og den røk i stykker. Da sa han: 'Ja, dette betyr nok noe om mor, hun er visst død'. - Da det senere kom telegram om dødsfallet, viste det sig at hun døde nettop i det øyeblikket ovnen eksploderte.) Far skriver videre:'Noen dager før jul blev hun, en dag på hvilken det blåste en orkanaktig storm, ført til graven på Værnes kirkegård. Det blåste slik at en mann måtte holde på presten mens han forrettet jordfestelsen, så han ikke skulde falle i graven. Som det hadde falt i søster Serines lodd å være hjemme i mors siste leveår, blev det også henne som stod ved hennes leie da hun drog sitt siste sukk.- Katten, ('Lossa') som hun var så glad i mens hun lå syk, har fått et løfte på å leve til den dør strådød. *) Mens mor levet fikk jeg brev fra hjemmet regelmessig hver 14. dag. Ti mor ga sig ikke før hun fikk noen hjemme til å skrive. Selv kunde hun ikke. Siden er det ofte gått månedsvis mellem hver gang jeg fikk brev. Den som mest tenkte på mig hjemme det var nok mor' Martine var litt i slekt med dikteren Ole Vig, og dette talte hun ofte om. Hennes far, Peder Olsen Folvig, skredder av profesjon, var en tremenning av ham. Martine var utrustet med glimrende evner, som dessverre ikke var blitt utviklet med noen hensiktsmessig skolegang, for en slik fantes ikke i hennes barndom og ungdom. Hun hadde ikke gått på skole mer enn 3 dager i hele sitt liv. Noe billede finnes ikke av henne, dessverre. Hennes grav på Værnes kirkegård er vel óg blandt 'de tusen forglemte grave'. Jens og Martine Værnes hadde i sitt ekteskap 6 barn, Serine, Petter, Peder (Per), Martha Oline, Petter og Johan. De to guttene ved navn Petter, den ene opkalt efter den andre, døde begge i en meget ung alder. Den yngste av dem var imidlertid så gammel da han døde, at han kunde tale hvad som helst barneprat. Det fortelles at han stod og tittet ut, når faren var ventendes heim, for å springe ham i møte. Faren tok ham da og bar ham heim.'