Gå til innhold
Arkivverket

[#33222] Bumerker


Gjest Hans Cappelen
 Del

Recommended Posts

Gjest Hans Cappelen

Jeg har nå skrevet om min artikkel Bumerker i Norge – en oversikt: [url="http://www.cappelen-krefting.no/hans/bumerkerinorge.htm#_edn23>LenkeJeg har brukt en del nye illustrasjoner, tilføyd noter og bl.a. foretatt en inndeling av bumerkene i disse grunnformene: 1. Runer 2. Bokstaver og tall 3. Geometriske former 4. Fysiske ting 5. Internasjonale symbolerJeg har også bearbeidet det engelske sammendraget House marks in Norway:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Jonson Dale

Takk for oversikta, det er svært prisverdig at dette saksfeltet både blir utgreidd og analysert.Eit par innvendingar: 1) Nemninga 'bumerke' fangar. Det rette ordet må vere 'seglmerke', for det er ikkje påvist bruk av seglmerke som eigarmerke på gjenstandar og husdyr.2) Det mest innlysande opphavet til 'seglmerka' er, som vanlig, ikkje nemnt, nemlig at disse merka var skjoldmerke. Alle stridsføre menn skulle ha skjold, og dei enklaste skjolda skulle vere beslåtte med tre jernband. Når ein mann så skulle ha seg signet, t.d fordi han skulle tene som lagrettesmann, tok han skjoldet sitt med til gullsmeden, som så prøvde å gjengi skjoldfiguren så godt det let seg gjøre - akkurat slik han gjorde når ein mann med t.d ein fugl i skjoldet kom for å få seg signet.3) Alle, absolutt alle seglmerka vi kjenner fra Sunnmøre før kring 1630 er innteikna i skjold, men Lars Strømme gjenga dei som svært stiliserte figurar, rimeligvis fordi han meinte at alt anna var 'pynt'. Skilnaden mellom originalane og avteikningane er sjokkerande stor.4) Dei fleste lagrettesmennene vi kjenner fra 1500-tallet og før tilhøyrte det øvste sosiale skiktet i sine respektive lokalsamfunn, og slik heldt det fram med å vere i alle fall fram til 1687, då Christian Vs Norske Lov fastsette at vervet skulle gå på omgang. Lagrettesmennene var til vanlig jordeigarar og/eller odelsbønder, og dei utgjorde tvillaust ein lokal adel.5) I tilknytting til punkt 2 ovafor: Det kan vel hende at utforminga av merka skulle vise kva for funksjon skjoldberaren hadde i leidangen? Under full ålmenning var det 120 mann på dei store leidangsskipa, og det ville vere naturlig at kvar mann sin funksjon gikk fram av skjoldmerket?Eg håper dette kan gi inspirasjon til vidare arbeid, Hans. Ellers er vi mange som gler oss til Norsk Slektshistorisk Forening si utgiving av alle seglmerka fra hyllingane i 1591 og 1610.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hans Cappelen

Jeg synes begrepet bumerke er best egnet og ikke seglmerke som er mye mer omfattende, bl.a. våpenskjold og tredimensjonale bilder (allegorier o.l. symboler). Det spesielle med bumerker er at de er strekfigurer. Bl.a. Haukanes skriver om bumerke på gjenstander og hus. Bumerker kan være også håndverkermerker, femerker, tømmermerker osv. når de er i strek og ikke i flater. Jeg er ikke enig i at de tusener av bumerker fra norske bønder kan ha vært kjennetegn malt på skjold. Vi kjenner ingen slike og lite til merker på faktiske skjold annet enn for noen få konger og adelsmenn. For øvrig brukte ikke hver mann sitt eget skjoldmerke i krig, bare ved turneringer (som det var svært lite av i Norge). I krig med grupper av menn som sloss med andre grupper av menn, var det behov for merker for gruppene, ikke for enkeltpersonene. Jeg synes at bumerkene er spennende og interessante som eldgamle og utbredte grafiske figurer med lange utviklingslinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Karin Romstad

Helt topp. Enig i at det bør hete bumerker. Jeg tror at bumerker har hatt like høy status som seglmerker, og enkelte bondeslekter må ha brukt samme bumerket i hundrevis av år. Ja, man finner bumerker på gjenstander og i gamle bygg av tømmer, t.o.m på løo (låven). På et eller annet tidspunkt, har man fått laget seg stempel med bumerke, som finnes på gårdene, men tror det er et relativt 'moderne' fenomen?Når kommer den etterlengtede boken med seglmerker?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Min erfaring med bumerker, der jeg har kunnet sammenligne merkene over flere generasjoner, er at de var personlige og ikke slektsmerker. Dvs. at noen sønner brukte variasjoner over farens merke, mens andre lagde fullstendig forskjellige. Men jeg kan i farten ikke huske noe eksempel på at far og sønn har brukt nøyaktig samme merke. Men kanskje det ble gjort i noen deler av landet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Karin Romstad

Ja, da må det være lokale forskjeller. I Hardanger finnes det flere eksempler, på far og sønn i generasjoner. Det er bumerke og eiendomsforhold jeg har som utgangspunkt,men selvfølgelig ser jeg variasjon over samme tema. Jeg har også registrert at fram til 1600 tallet har det vært 'vanlig' å inntegne bumerket i segl, men har tenkt på det som påvirkning utenifra,f.eks. ved inntreden av utenlandske adelsætter i norske bondeætter. Dessuten er det jo stor forskjell på selve utførelsen, noen er grovd tillaget, andre er et sirlig utført arbeide,noen er speilvendt osv. er vel betinget av den enkeltes fingerferdigheter. Har forøvrig ikke sett bumerke inntegnet i segl i de gamle stavkirkene. Ja, jeg oppfatter det som slektsmerke. I den gamle kirken i Eidjord, finnes det feks. bumerke på døren inn til benkene, og jeg oppfatter det dithen at det var reserverte sitteplasser for de respektive familier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Jonson Dale

Fint med ordskifte, men fint om fakta ligg til grunn: Den største samlinga av 'bumerke' fra eit norsk fylke/sysle/len/futedøme er fra Sunnmøre, der lektor Lars Strømme registrerte ca 7500, som Hans Cappelen skriv. Alle merka er seglmerke (eller hadde samme funksjon). Ingen har til no påvist at disse merka blei brukte anna enn i rettslig samanheng, t.d som krøttermerke eller gjenstandsmerke.Seglmerka fram til kring 1700 inngraverte på signet eller signetringar, og merka var oftast svært fint utforma, rimeligvis av gullsmedar.På Sunnmøre er det svært vanskelig å finne døme på at eitt seglmerke følgte garden gjennom generasjonar. Derimot ser det ut til at enkelte merke kan ha følgt ætta i vidare tyding, t.d slik at ein mann overtok t.d farbroren sitt merke. Det ser også ut til å ha vore tale om handel med signet og signetringar, slik at ein ny lensmann kjøpte den førre lensmannen sitt signet av enka.Alle stridsføre menn i Norge var gjennom heile mellomalderen og lenge utetter vernepliktige, og det første ein ung gut måtte kjøpe for første tenarløna si var ei øks. Året etter måtte han kjøpe SKJOLD, og det tredje året måtte han kjøpe spyd. Dette var gjeldande rett i Norge i mellomalderen og kanskje fram til 1604, då Christian IVs Norske Lov sette andre krav til våpenbunaden.Korleis skulle karane sjå skilnad på skjolda sine? Dei må ha vore merka, og det er svært sannsynlig at dei menige bondekrigarane, som skulle ha skjold med tre jernband over på framsida, kombinerte disse beslaga slik at dei forma karakteristiske merke. Stort sett alle dei bevarte seglmerka fra Sunnmøre kan 'lesast' som ymse kombinasjonar av tre band. Derimot kan NESTEN INGEN 'lesast' som runer.Spørsmål: Når 'adelen' brukte skjoldmerka sine som førelegg for seglmerka sine, korfor skulle ikkje andre skjoldeigarar gjøre det samme? Skulle dei framståande lensmennene og lagrettesmennene fra Sunnmøre som møtte for Gulatingslagmannen for å sverje eiden sin, og rimeligvis få merket sitt registrert, legge fram eit signet som hadde motiv fra eit møkkagreip eller eit kuøyre, og ikkje fra skjoldet han bar?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hans Cappelen

Det er ment å framgå av min artikkel at det etter hvert finnes mange andre publiserte bumerker enn bare Strømmes bok, bl.a. finner dere bumerker på internett (særlig fra Voss, Sem og Slagen samt Hedrum i Vestfold)og i bygdebøker bl.a. Bamble og Eidanger. Spesielt boka til Haukanes har en interessant, ganske lang innledning med mange betraktninger om bruk av bumerker. Fra kildene er det velkjent at mange bumerker er tegnet for hånd i dokumenter.Jeg skriver ikke at akkurat de samme bumerkene ble brukt både som seglmerker og som femerker. Derimot mener jeg å ha gitt uttrykk for at det er grunner til å bruke ordet 'bumerker' også om andre strekmerker som er kjennetegn, enn bare slike seglmerker og signaturmerker i dokumenter.Det ville være veldig interessant om det kan påvises noe tilfelle av at bønder brukte bumerke som kjennetegn malt på skjold. Jeg har imidlertid hittil ikke sett eller lest noe slikt. Har du Bjørn noen eksempeler eller er det (foreløpig) bare en teori ? Håper du kan undersøke dette nærmere og gi noen henvisninger. Hilsen Hans

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hans Cappelen

Jeg nevner bare kort et interessant poeng i bumerkeboka til far og sønn Haukanes. De tar avstand fra å betrakte slekt bare etter det agnatiske prinsipp, dvs bare etter mannslinje. De understreker at folk ofte betrakter sin slekt som også å gå gjennom kvinnelinjer. Haukanes mener at det er utenlandsk påvirkning som har ført til oppfatningen hos mange slektshistorikere at en skal regne slekt etter mannslinjer og så å si utelukke kvinnelinjer. Hilsen Hans

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jo Rune Ugulen

Det finst vel knapt noko som er rett når ein skal definera kva som er slekt. Det å rekna slekt etter mannslinjer, er berre ein av måtane å rekna det på. Reint praktisk er det jo ikkje så dumt å gjera det på denne måten, men på den andre sida er det like praktisk å rekna det berre gjennom kvinnelinjer. Felles for begge desse måtane, er at det er trongen for ei systematisering av slektsoppsettet som ligg til grunn -- og neppe noko kvinnefiendtleg syn. Det er lite praktisk i eit oversynsarbeid som attpåtil er tekstbasert, å ha bilaterale slektsrelasjonar som utgangspunkt for presentasjonen. Det vil berre føra til kaos.Ein må altså skilja mellom oppsett for presentasjon av slekter i (hovudsak) bøker og artiklar på den eine sida. Denne er av fleire årsaker oftast sett opp etter det agnatiske prinsipp slik Cappelen peikar på. Årsakene til dette finn ein nok i hovudsak i eldre europeisk genealogi, som jo i hovudsak er adels- og fyrstegenealogiar, og i mange tilfeller frå land der primogenitur var gjeldande. I dei fleste europeiske samfunn i mellomalder og nytid, var det som oftast sonen som arva foreldra, eller i det minste sonen som fekk mest av arven. Det om oppsett av slektsbøker og liknande. At ein har fortsett med dette oppsettet i moderne tid, har nok meir med tradisjon å gjera enn noko anna, samt at det har vist seg å vera ein måte å setja det opp på som faktisk fungerer på ein relativt oversiktleg måte.Kva folk sjølv såg på som si slekt, er noko heilt anna. Den oppfatninga har alltid vore bilineær, det vil seia at den går gjennom både manns- og kvinneledd. Den har aldri vore berre patrilineær, eller berre matrilineær. Det ofte viktigaste med slekta i eldre tid, var kven ein var i slekt med, men det var slett ikkje så viktig korleis ein var i slekt. Ein morbror i ei sentral stilling, var mykje viktigare for ein potensiell karriereveg, enn ein far i ein perifer stilling. At slekt gjennom kvinneledd var viktig i mellomalderen viser vel også dei relativt mange tilfella der folk er nemnte med matronymet sitt, og ikkje med patronymet.Men det bilineære systemet er eit håplaust prinsipp å setja opp slektsbøker etter:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arnstein Rønning

Å sette opp slekta etter mannslinja var selvfølgelig nødvendig når ei definert slekt (slektsnavn) skulle 'forfølges'.Men det er etter mi mening mer 'riktig' å kartlegge mor til mor bakover. Alle visste hvem som var mora (stort sett), men hvem var EGENTLIG faren?Jeg har forresten to tilfeller i min egen slekt der far ikke blir oppgitt (Finland). Det gjelder barn født utenom ekteskap. Samtiden visste vel hvem som var faren (får jeg håpe), men han ble bare ikke oppgitt i kirkebøkene - de fikk begge to mødrenes 'patronym'.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Jonson Dale

Gode Hans! Det er ein teori. Men ein god teori, fordi han er lett å falsifisere.Grunnlaget for teorien er enkelt: 1) Seglmerka (til ut på 1600-tallet) avbildar noke, og det dei avbildar er skjold med merke. 2) Sidan kvar mann hadde skjold, er det svært lett å tenke seg at det faktisk var dette skjoldet med merke som blei avbilda av seglgravøren. 3) Slik blei dei såkalte våpena på andre signet til ellers.Så vidt eg kjenner til, finst ingen bevarte originalskjold til på Sunnmøre, men det er ikkje utenkelig at det kan finnast slike andre stadar i landet.Hilsen Bjørn

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hans Cappelen

Ja Bjørn teorien er spennende, men den støter fort på noen problemer. For det første at ikke noe faktisk forekommende tilfelle er kjent, men det kan jo komme. For det andre har vi at utbredelsen av slike tilfelle iallfall må antas å ha vært beskjeden, fordi slike verken er omtalt i litteraturen eller konstatert på annen måte, til tross for det svært høye antallet bumerker i norske bygder og byer. For det tredje har vi at skjoldformen rundt bumerkene like gjerne kan forklares slik jeg antyder i artikkelen; det dreide seg bare om å vise at dette var kjennetegn på linje med våpenmerker. Som vi vet, kjenner vi fra Norge så å si ingen malte skjold med personvåpen etter middelalderen. Skjoldformen ser jeg bare som en konvensjonell form for innramming av kjennetegn; bl.a. for mange naturalitiske våpen som bare ble brukt i segl og der vi ikke kjenner fargene. Skjoldform rundt bumerker ser vi både i seglene, på gravsteiner (bl.a. i Sverige), på sølv (også i Norge) og på husfasader (Nord-Tyskland). Samme bruksområder har våpenskjoldene. Over skjoldformen i segl ser vi ofte initialer/forbokstaver ved både bumerker og våpen. Men jeg håper du fortsetter med å prøve å finne skjold med malte bumerker, og jeg er veldig interessert i å få høre når du finner noen eller antydninger om noen. Hilsen Hans

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Randi Rostrup

Til Bjørn og Hans: Det forundrer meg at ingen av dere har nevnt det som trolig er landets desidert største samling av bumerker, nemlig Sigleif Engens samling i to bind: 'Bumerker og segl i Rogaland', Stavanger 1963. Her finnes det over 6000 bumerker (samt noen segl). Nå er ikke denne så helt lett tilgjengelig, men i Oslo finnes den i hvertfall på Riksantikvarens bibliotek, og så vidt jeg vet også på Nasjonalbiblioteket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hans Cappelen

Tusen takk for opplysningen ! Jeg har hørt om verket og har en kopi av noen maskinskrevne sider, men har ellers ikke sett det. Håper snart å få oppsøkt bibliotek for å låne. Er det noen av dere som leser dette som har et eksemplar å selge meg? Send meg gjerne tilbud om pris så er det gode sjanser for at jeg slår til. Jeg mener å huske at jeg betalte ca kr 1 000 for boka til Haukenes for noen år siden. Den er vel verdt dette beløpet -iallfall for meg. Hilsen Hans

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Randi Rostrup

Jeg må korrigere meg selv, for det er 'bare' ca. 4000 bumerker i Engens bøker. Jeg begynte i sin tid å lage et navneregister og nummerte alle bumerkene. Tidligere i kveld hadde jeg glemt at jeg hadde nummerert de to bindene fortløpende og ikke hver for seg, slik at et bind ble regnet dobbelt i farten. - Beklager! Det er allikevel en stor samling, men dermed er den vel ikke den største.Jeg tror disse bøkene vil være bortimot umulige å få tak i. Selv har jeg tatt kopi av hele på Riksantikvarens bibliotek. De tar vanligvis 'arkivpris' for kopier, men personalet da jeg var der var meget vennlige, så da jeg tilbød meg å gjøre jobben selv, fikk jeg det for halv pris. Det tar litt tid, men det er verdt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arild Kompelien

Dessverre vet jeg ikke mye om temaet, men stusser noe over terminologien, og skulle gjerne høre synspunkter.Jeg har den oppfatning at bumerker og signeter var to forskjellige ting (men selvfølgelig nært beslektet), ved at bumerker var noe alle hadde og brukte, men alle hadde ikke signeter. Bumerker ble tegnet med blekk, kniv og annet på gjenstander/papir, mens signeter kun? ble brukt til å lage seglmerker i lakk. Og et segl eller seglmerke er avtrykk i lakk fra en signet. Det siste fortrinnsvis brukt i skjøter og lignende dokumenter som gyldig 'underskrift'. Bumerket kunne også brukes som 'underskrift', men da som en nødløsning fordi personen ikke hadde signet, slik som i denne saken fra Tingbok for Solør-Østerdalen:Sak nr. 236 i tingboka SOLØR 1651-53 (nr. 4) NB Guldbrand Kotkind, biørnsøn haffr kiøbt aff peder Børgesøn sparebye 1 1/2 skinnd, hans Odell: wdj Kotkinnd Wdenn bøxsell, och det wdj Synndre gaarden, Synden for dellegaarden, och der for giffuen, 6 dler, till Witterlighed, wnnder hans bomerke, effterdj hand Jcke er beseiglingsmannd: Till Witterlighed, Olluff Torstensøn sparebye, och Joen holstad at beseigle.----Et spørsmål til slutt. Hvordan var forholdet mellom bumerke og signet for de som hadde begge deler - var figuren lik på begge?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hans Cappelen

Bumerket er den grafiske figuren laget av enkle streker og som ble brukt som kjennetegn. Denne grafiske figuren kan bli brukt på mange forskjellige måter. De mest rikholdige kilder til bøndenes bumerker er i de mange seglene. Seglene er avtrykk stemplet ned i voks (evt under papir) eller segllakk, av signeter. Signeter har ofte bumerket, en skjoldformet innramming rundt skjoldet og initialer over skjoldformen. Noen av disse bumerkene i seglene har nok vært brukt også på løsøre og hus, men hvor vanlig det var, er ikke undersøkt i noe stort omfang. Bumerket er altså en figur i et segl og et segl er lavet ved hjelp av et signet. Noen signeter er signetringer og noen er stempler med større eller mindre håndtak. Hilsen Hans

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hans Cappelen

Det gikk for fort i mitt forrige innlegg. Jeg presiserer derfor at i de bumerkeseglene vi ser som avtrykk av signeter, er det ofte (men slett ikke alltid !) en bumerkefigur innfattet i en skjoldformet innramming, og over denne skjoldformen står ofte initialene til signetets eier. Et bumerke kan være en figur i et segl, men også en figur håndtegnet i dokumenter, risset inn i stein, gravert i metall, skåret inn i tre, brent inn i dyreskinn osv. Det særpregede ved figuren er at den består av streker eller linjer, og at den har en funksjon primært som kjennetegn for en person (identifikasjonsmerke, eiermerke, signatur osv.) Bumerkenes ofte fascinerende grafiske form, gjør at de også kunne være egnet som ren dekorasjon uten direkte kjennetegns funksjon. Hilsen Hans

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arild Kompelien

For meg skurrer det fremdeles litt å kalle det inngraverte på signeter for bumerke. Er det i litteratur om dette vanlig å se det slik?Ser en på mange seglmerker fra signeter, har disse en langt mer forseggjort utforming enn det jeg oppfatter som bumerker, og vil derfor også være uegnet som bumerke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Jonson Dale

Eg har sagt det før, og seier det igjen: Nemninga 'bumerke' fangar, for det viser til noke anna enn dei merka vi finn i dei norske lens- og lagrettesmennene sine segl. Ordet 'bumerke' er ikkje brukt på gammalnorsk. Den norske tydinga av 'bumerke', ville ellers ha vore 'femerke'.Når det gjeld det empiriske grunnlaget: Alle dei norske merka fra før 1687 som er publiserte, skriv seg fra segl, ikkje fra løedører, geiteøyrer eller torvspader. Utanom i segl finn vi slike merke på verdifulle sølv- og gullgjenstandar.Vidare: Det er ikkje grunnlag for å tru at andre enn lens- og lagrettesmenn (samt borgarar og embetsfolk) hadde slike merke; på Sunnmøre brukte ellers både borgarar og embetsfolk samme slags seglmerke som andre folk.Det er denne grunnlause insisteringa på at seglmerka til bønder og andre folk skal kallast 'bumerke' som fører galt av stades. Det kan vel godt hende at alle hadde bumerke til ymse føremål, men det er ikkje prova at disse merka blei nytta som seglmerke.Det er sjølvsagt eit paradoks for ein heraldikar at den polske adelen faktisk brukte 'bumerke' i våpenskjolda sine, i staden for grisar, løver, fuglar, fiskar, insekt eller blomar eller andre slike 'adelige' og 'heraldisk rette' motiv. Den innlysande grunnen til dette var sjølvsagt at den polske adelen ikkje hadde peiling på korleis heraldisk skulerte folk på 1800-2000 tallet meinte at rette adelsfolk sine våpenskjold skulle sjå ut. At dei faktisk kunne ha brukt motiva (dei enkle og simple 'strekane') på skjolda sine som førelegg for våpenskjolda, er jo heilt ulogisk - eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ola Ljødal

Jeg er en novise i dette faget. At ordet 'bumerke' ikke finnes på gammelnorsk, er greit, men etter hva jeg har lest, fantes det oldnorske ordet 'mark' i flere sammensetninger: Erfdamark eller erfda einkunn (arvet merke), Gjerdamark (selvlaget merke), Gjafamark (merke man har fått som gave), Vidarmark (vedmerke) m.fl. Er ikke noe dette det samme som bomerke da?Fint om en som vet kunne oppklare noe her!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.