[#38574] Skild på 1700 tallet.

[Gjest Olav Gatland]

Ifølge Bygdebok for Lindås (Lygra og Hundvins sokner)leser jeg at lensmann Mikkjel Mikkjelson f.1695-1768 skiller seg fra sin første kone (av i alt 3) enke Maritte Andersdtr.Bergås gift ca:1715.Av det jeg kan se fikk paret bare et barn f.1719. Mitt spørsmål blir da:Hva skulle til får å få skillsmisse på den tiden? Kunne hans lensmannstittel ha noe med utfallet å bety? Mvh.Olav Gatland

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Kristian 5s Norske Lov, 3. bok, 18. kapittel http://www.hf.uio.no/PNH/chr5web/chr5_03_18.html regulerer dette, sjå artikkel 15 og 16.

[Gjest Grethe Flood]

I Historisk leksikon står det følgende om skilsmisse: Etter reformasjonen ble ekteskapet ikke lenger regnet som et sakrament - og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ipso jure (i kraft av selve retten) som skilsmissegrunner: hor, lengre fravær (se desertio) og mishandling av ektefellen. Forutgående skilsmissedom trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet. Men skilsmisse kunne bare finne sted gjennom dom - senere også ved kongelig bevilling og loven begrenset skilsmissegrunnene til hor og ondsinnet fravær (fraværet måtte ha vart minst i tre år). Fra 1750 ble også livsvarig straffearbeid og forbrytelse regnet som skilsmissegrunn.

[Gjest Andreas Snildal]

'Etter reformasjonen ble ekteskapet ikke lenger regnet som et sakrament - og dermed i prinsippet uoppløselig.'Står det 'uoppløselig' eller 'oppløselig'? Jeg har dessverre ikke Historisk Leksikon for hånden, men dersom det virkelig står 'uoppløselig' er det lett å tolke denne setningen til det motsatte av det som faktisk var tilfelle, nemlig at ekteskapet etter reformasjonen i prinsippet ble oppløselig.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

I forhold til ipso jure-prinsippet ser det ut til at etter reformasjonen raskt utviklet det seg en praksis med mulige røtter i førkristen tid. Da ble ekteskapet betraktet som et privatrettslig forhold, regulert ved ”vanlig avtalerett”. Loven av 1667 innebar en skjerpelse av skilsmissebetingelsene, og ekteskapet ble igjen ”hellig”. Følgende lovformulering viser direkte tilbake til eldre praksis: ”Dersom nogen enten til Tinge, eller imellem sig selv, give hverandre Skilsmisse-Brev, da skal samme Brev intet agtis, men de, som samme Breve udgive, eller samtykke, skulle straffis af Øvrigheden og staa aabenbare Skrifte.”I tillegg til hva Historisk leksikon nevner, var også impotens, ikke fullbyrdet ekteskap, en grunn. Også Christian 5s Norske Lov regnet langvarig fravær som følge av at ektefellen ble staffet som gyldig skilsmissegrunn. I 1667 var vel ikke livsvarig straffearbeid en aktuell straffereaksjon, mens å bli lyst fredløs eller landflyktig var en klar mulighet. Interessant nok skilte loven mellom de som ble lyst fredløse for ærlige og uærlige handlinger. Tyveri og majestetsfornærmelse var ærlige handlinger, mens drap var en ærlig sak. Ektefellen kunne kreve seg skilt fra en som var lyst fredløs pga. ærlige forbrytelser etter 7 år, men om ektefellen var dømt for uærlige forhold kunne skilsmisse søkes etter 3 år.I et likestillingsperspektiv er det grunn til å understreke at loven var tilnærmet kjønnsnøytral.

[Gjest Olav Gatland]

Tusen takk til alle for svært god innformasjon. Mvh Olav Gatland.

[Gjest Lars Løberg]

Den grundigste redegjørelsen finner du her som ellers i NST. Les professor Halvard Bjørkviks utredning 'Noko om skilsmål i eldre tid' i NST XXXIII (1992).