Gå til innhold
Arkivverket

[#39273] Begravelsesseremonier


Gjest Kari Anne Støyl
 Del

Recommended Posts

Gjest Kari Anne Støyl

Min far fortalte meg om begravelsen til min oldefar. Selve begravelsesseremonien ble holdt hjemme på gårdsplassen som var blitt pyntet for anledningen. Så ble kisten kjørt til kirkegården. Alle gårder som de passerte hadde dekket innkjørselen til gården med granbar. Er det noen som veit hvorfor de gjorde det? Var det vanlig å ha en sånn begravelsesseremoni?Hilsen Kari Anne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Laila N. Christiansen

Den skikken var i hvertfall i Ullensaker når jeg vokste opp (og jeg er kjempeung....) det må ha vært på slutten av 1960 tallet til slutten av 1970 - jeg husker det var slik når jeg var 'liten'. ..Jeg mener å huske at alle som var i slekt med den døde la ut slike granbar - men mulig jeg husker feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Eva Helene Erntsen

Jeg kan også huske at dette ble gjort til frampå 50-tallet i hvertfall. Hva grunnen var er jeg ikke helt sikker på, men jeg mener at det var viktig at granbaret skulle ligge tverrs over innkjøringen til hus/gård. Tar jeg ikke helt feil tror jeg dette var for at døden skulle gå forbi og ikke komme inn til deg. Det skulle også vise respekt for døden og den døde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frank Johansen

Da Enkedronning Ingrid av Danmark ble gravlagt i Roskilde i år 2000, var hele paraderuten mellom jernbanestasjonen og domkirken i Roskilde dekket av granbar, så det er ikke bare en norsk tradisjon.Selv er jeg fortsatt under 30, og har (heldigvis) vært med i få begravelser. Men i de 5-6 jeg har vært (både i Kongsvinger og i Bodø) har jeg ikke sett snurten av granbar... Kanskje det er forskjeller by - land her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Solfrid Therese Stordalen Henriksen

Min morfar døde i 1990. Granbaret ble lagt langs innkjørselen + en ring med initialene inni av granbar over inngangsdøra. Begravelsen foregikk i hans hjem, før kisten ble kjørt til kirken. Mulig at statskirkelige begravelser sluttet med dette mye tidligere enn andre.En venninnes mormor kommer fra en gård ved Hvittingfoss (Buskerud) hvor to små barn døde, tror det var for over 100 år siden. Da ble det heist ei( mulig to) grantre på stabburstaket.Synd at tradisjoner blir borte.Solfrid

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Mona Årnes

Hei Laila. Det er riktig som du forteller, det er en skikk som har vært i Ullensaker i mange år. Da jeg var liten pyntet jeg ut mot Algarheimsvegen, vi pyntet for naboer også. ( I 1950 årene ) Jeg har en kusine som fortsatt pynter da familie eller naboer går bort. Dette er vel en skikk som overlever på landet? Mvh. Mona

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lena Berg Nordli

Her i bygda holdt skikken med granbar seg til 1990-årene, nå brukes det bare sjelden, men det hender fortsatt. Jeg var seinest i fjor i en begravelse, der hele grannlaget hadde lagt granbar over 'sin' veg. Dessuten er det her vanlig å sette to grantrær (størrelse juletre) på hver side av vegen inn til husene i grannelaget. I de tilfellene skikken fortsatt blir fulgt, er det helst i 'gamle' grannelag, dvs der samme folkene har bodd på samme sted i årevis, og ikke i byggefeltene. Har aldri hørt noen annen forklaring på denne skikken, enn at det er for å markere sorgen, og sin respekt. Lena

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ola Morken

Til innlegg (1). Den seremonien som ble holdt i hjemmet som var dekorert med granbar,ble i Midt Gudbrandsdal kalt 'å synge den døde ut' Den var fremdeles i bruk på 60 tallet. Ola

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Davidsen

Du finn den skikken på Vestlandet òg, m.a. omtala i ei roman av Sjur Bygd frå Vossestrand:'Eit tjukt lag med granbar dekte dei nakne velkjende hellesteinane og gjorde dei framande likesom. Jamvel hitetter tunet kom granbarvegen imot han og gjorde endåtil tunet ukjenneleg. Alt minna han om det som hadde hendt i dag. Og likevel var det ikkje det han først og fremst tenkte på, - ikkje så som han skulle i alle fall. Han stod der og skulle tenkja på mora, men så var det så mangt anna som kom i vegen at han vart mest redd.No er ho mor kommen på kyrkjegarden, sa han høgt og tydeleg plent som han snakka til ein flokk galningar som han ville få til å roa seg.Ja, no var mora død.'

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Atle Brandsar

Tradisjonen med å leggje ut grankvistar (einer?) i grindsledet held seg enno i Garmo sokn i Lom, men eg er uviss på om det er vanleg å 'syngje ut' lenger...den daude vert vel henta relativt fort til likstua i bygda, til likskue, og at det heller vert sunge litt der før det berst til kyrkja...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Alf Thore Skinstad

Tradisjonen med å pynte med granbar var vanlig på Modum. Jeg husker tilbake til 1950 - 60 tallet var det vanlig å legge granbar formet som et kors i storvegen (det var bare grusveier på denne tiden)ved avkjørselen til gården, før kisten ble kjørt til kirken. Dette ble gjort for å hedre og ta farvell med den avdøde.Det var ikke gravkapeller ved kirkene på denne tiden, slik at dem hadde den døde liggende hjemme til begravelsedagen. Noen steder ble kisten plassert på låven. Et dødsfall jeg husker fra midten av 1950 tallet, ble vognskjulet ryddet, før vegger og gulv trukket med hvitt papir. Her ble kisten oppbevart frem til begravelsedagen. Jeg husker også en begravelse fra begynelsen av 1960 tallet, hvor kisten ble oppbevart i stuen fra dødsfallet frem til begravelsedagen. Dette huset hadde bare stue og kjøkken, slik at de gjenlevene sov i samme rommet som kisten sto.Døden var på den tiden en naturlig ting, og ikke som i dag hvor det i mange tilfeller er noe fremmedgjort som skjer på sykehus o.l. steder.Alf.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ketil Harbek

I Skiptvet (Østfold) forekommer fortsatt skikken med å 'pynte', dvs. legge ut granbar, gjerne med blomster, på eiendommene langs den veien den døde skulle kjøres hjemmefra og til kapellet. I forbindelse med begravelsen settes det et grantre (størrelse juletre, som nevnt i (8)), utenfor på hver side av inngangsdøren på den dødes hjemsted og på hver side av kirkedøren, og toppskuddet på grantrærne skal være brukket. Det er vel først og fremst på gårdene dette er skikken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kari Anne Støyl

Tusen takk for mange lærerike innlegg. Jeg har lært masse! Min far fortalte at da oldefar ble begravet (i 1945) var det satt opp en halvsirkel med grantrær ute på gårdsplassen, bak presten. Dette var på sommeren og selve begravelsessesrmonien foregikk ute på gårdsplassen.Kari Anne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ellef Ellefsen

Det virker som de døde ble vist større ære før i tiden. I dag er det ofte noe sterilt, kaldt og maskinmessig over begravelseseremonien. For et par år siden var jeg i begravelse på kirkegård hvor 2 kapeller var i bruk samtidig. I kjelleren sto kistene på rekke og rad. Vi fikk dog anledning til å se den døde, før kistelokket ble skrudd fast. Var i følge med en kar som talte en noe vanskelig dialekt. To av de døde hadde samme fornavn, men etternavnene var ikke helt like. Folkene fra byrået hørte av den grunn feil, og viste oss feil kiste. Skal si det ble fart og røre da slektningen jeg var sammen med utbrøt: *Detta er neggu ikke'n NN*. Jeg var heldigvis snar frampå og *oversatte* navnet. Etter diverse beklagelser roet det seg ned igjen, og alle pustet lettet ut.Tilbake til skikkene før i tiden, 1957. Husker og dette granbaret. Kista som sto i huset minnes jeg godt, fordi jeg sov i rommet ved siden av. Den gang var det og vanlig med to karer som sto æresvakt inne i kirka under begravelseseremonien. De sto i forkant av kista, på hver sin side. Marskalker ble de visst benevnt. Husker jeg ikke feil, hadde de hvert sitt flagg også. Ellef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Thor Bøhmer

Den historien jeg hørte som liten om granbaret, var at det skulle legges 'for å sperre vegen' til boliger langs vegen slik at den avdøde ikke gikk igjen noe sted. Dermed er nok sikkert skikken utgammel? I tillegg vet jeg at der man hadde noen ressurser, ble det ofte bygget en portal i granbar som man kjørte igjennom med begravelsesfølget.Dette med andakt eller sang da kisten ble tatt ut fra hjemmet, har i og for seg fortsatt. Folk bor anderledes i dag og da tar man oftest dette ikke i hjemmet, men f.eks der båra står på gamlehjemmet, sykehuset eller lignende. Dette er gode skikker som gir de sørgende anledning til å treffes flere ganger.Dette skaper nærhet og samhold blant de sørgende. Denne nærheten opphører ved neste seremoni ifb med dødsfallet. Nemlig skiftet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.