Gå til innhold
Arkivverket

[#40523] Siste avrettingar i Noreg i fredstid


Gjest Terje Jonassen
 Del

Recommended Posts

Gjest Terje Hatvik

Som varsla i innlegg (73) kjem eg no med det eg har funne i bygdebøkene for Os om postranet og den påfølgjande avrettinga på Steglet. Forfattaren, Nils Tveit, var fødd i 1876 (d. 1949)og hadde tilgang til samtidige kjelder (eiga slakt inkludert) vedkomande denne hendinga, både augnevitne til avrettinga og anna.Ettersom det ifølgje Nedrebø ikkje står noko særs om eksekveringa av unge 'Steen Øfstad' i futen sine annealar, så kan det - som allereie nemnt - tenkjast at tingbøkene for høvesvis Ous og Lyse Closter Thinglag er meir opplysande i så måte.Og i 1832/33 var lensmannen for 'lehnets gods' i Os som nemnt Hans Hansson Øvredal (1771-1853), han var lensmann i 48 år, frå 1803 til 1851.Lyseklosterlensmannen på den tida, Lars Jakobson Bø (1788-1843), var sjukleg, og sa frå seg ombodet i 1835. Han som overtok som lensmann var han hadde fungert i/vikariert i ombodet sidan 1827, nemleg Henrik Thorbjørnson Synnestvedt på Lyssand (1794-1880). Dersom Lysekloster fekk med ranet å gjera er det difor mest truleg Synnestvedt som fekk saka i fanget. (Ei anna sak er at postranet fann stad praktisk tala i nabolaget hans). Synnestvedt-Lyssand var lensmann for 'klosteret' til 1856, då Lysekloster (og Rosendal) opphøyrde som eigne, sjølvsetendige jurisdiksjonar. Etter dette var han veginspektør i Os.Postbøndene i Os då - det var to av dei, éin på Søfteland og éin i Hatvik, var høvesvis Johannes Johannesson Søfteland (1787-1851) og Erik Nilsson Hatvik (1785-1853). Postbonden på Søfteland fekk posten frå postbonden på Birkeland i Fana, og skulle frakta posten vidare frå Søfteland til Hatvik (til hest eller til fots); og han i Hatvikjo hadde ansvaret for å få posten trygt over fjorden til Fusa.Postbøndene hadde òg drenger/postbod, Johannes Søfteland sine var Hans Olson Tøsdal (1813-1882) og Jon Larsson Røykenes (1804-1865), som eg snart kjem attende til. Postdrengene slapp militærtenesta om dei skyssa post i minst fem år.Eg går her inn i bygdebokforfattaren, Nils Tveit, si skildring- og språkdrakt anno 1932, mine merknader i klammer ():'I 1832 vart postkjøraren i ruta Søfteland-Hatvik påteken og rana. Postbonden på Søfteland hadde då tvo postdrengjer, Hans Olson Tøsdal og Jon Larsson Røykenes. Måndags kvelden den 27. februar 1832 reid den eine drengjen, Jon Røykenes, frå Søfteland til Hatvik med postskreppa. Då han i 7-tidi um kvelden kom ridande imot Hatvik råka han ein mann som gav seg i prat med han.Postmannen gjekk av hesten for å gå ned dei bratte Hatvikbakkane, men i det same fekk han eit slag i hovudet so han stupte. han freista koma seg på beini, men fekk slag etter slag att tildess han uvita. Då han atter kom til seg sjølv hadde framandkaren fare med postskreppa. Postmannen freista no å koma seg heim til Hatvik, men då ransmannen merkte det sprang han etter for å taka postdrengjen på nytt. Drengjen kom seg likevel fram til Hatvik, skamslegen, blodutt og fæl, med 10-12 sår i hovudet. (Jon Røykenes var heldig og slapp frå det brutale overfallet utan varige mén, skriv Tveit).Det vart straks sendt ut folk for å fakka ransmannen, og då mange hadde sett han då han um dagen kom gangande frå Bergen til Os vart han straks funnen i Bergen og sett fast.Det var ein ung skipsbyggjar frå Bergen, Stein Øfstad; som nett var gift og hadde bruk for pengar. Han gjekk frå Bergen tidleg måndags morgonen med den tanke å rana posten (....)'Tveit fortel vidare at Øfstad hadde stogga og kjøpt seg mat på garden Skogen i Os, og at det'soleis ikkje ser ut til at han (Øfstad) hadde tenkt å koma usedd til Os. Av pengane som han fann (stal) i postskreppa, 177 dalar og 78 skjeling; hadde han 165 dalar att då han vart teken.'Vidare:'Det vart reist tiltale mot ransmannen for ran og mordfreistnad. Han sagde sjølv at han ikkje hadde tenkt å drepa postdrengjen, men berre slå han i uvit for å få tak i postskreppa. Retten meinte noko anna, og etter fleire forhøyr vart han i eit rettsmøte på Stord (altså hos futen) dømd til å missa livet. Han (Øfstad) søkte um nåde hjå styresmagterne, men det vart negta. Justisdepartementet fastsette at han skulle (av)rettast på same staden der han hadde teke på postmannen, og tidleg um morgonen den 13. november 1833 vart dómen sett i verk.Os-kompaniet (dvs. ei militær avdeling) stod vakt um staden, og det hadde samla seg mange folk som vilde sjå. Mannen vart halshogd, hovudet vart sett på ein stake og kroppen lagt på stegle og hjul.I tri dagar stod dette skræmelege synet attmed vegen (hovudvegen) til skræmsl og åtvaring for alle som ferdast framum der. Etter dei tri dagane vart kroppen nedteken og gravlagd på same staden og søkket etter gravi syner enno. Etter denne hendinga bèr bakken og staden namnet 'Steglet' den dag idag.'Så langt Nils Tveit anno 1932 om det som skjedde 99-100 år tidlegare. Eg har ikkje anna å leggja til enn at 'søkket etter gravi' neppe syner no lenger - i 2006, og at fyren framleis ligg i uvigsla jord.Vonar dette var til hjelp.Mvh., Terje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Terje Hatvik

Ei lita retting til første avsnittet i innlegg (76):Eg har sjølvsagt ikkje noko som helst grunnlag for å hevda at bygdebokforfattar Nils Tveit dreiv og spådde i innvollar eller heldt på med liknande okkulte sysler. Han dreiv altså ikkje - etter kva eg veit - å konsulterte eige slakt. Derimot så har eg stor tru på at han ofte konsulterte eiga slEkt :-))Jaja, ein treng vel eigentleg ikkje gjera denne soga skumlare enn det ho faktisk er ....God natt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Leif Kåre Solberg

Jeg snublet tilfeldigvis over en nettannonse fra Østfold Fylkeskommune for 4-bindserket: 'Østfolds historie”. For bind 3 som er skrevet av Sven G. Eliassen og Åsmund Svendsen, gis det en ”smakebit”. Teksten gir inntrykk av at det i 1816 skjedde en henrettelse som i så fall ikke har kommet med på listen (48), men jeg er åpen for at østfoldhistorien tar feil:”Også i Mosseskogen var det postrøveri. Postbonden Halvor Olsen ble overfalt og frastjålet flere tusen riksdaler da han en novembernatt i 1815 skulle kjøre posten til Moss fra gården Skøyen i Vestby. Året etter var det et røveri ved Karlshus, der det blant annet ble stjålet lønningspenger til soldatene i garnisonen på Fredriksten. En høker i Fredrikstad ble tiltalt og dømt for begge overfallene. Under avhørene hevdet han at siden posten til stadighet ble befordret av smågutter, fristet det til røveri. Postrøveren ble dømt til å ha forbrutt sitt liv til «steile og hjul», og henrettelsen skjedde i Mosseskogen høsten 1816.” http://www.ostfold-historie.no/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Davidsen

Det ville neppe vera mogeleg at ein ranar vart avretta same året ugjerninga vart gjort. Saka skulle gjennom fleire rettsinstansar og til slutt ankast til Kongen. Johannes Clemmetsen Lohne drap verbroren sin natt til 18. september 1814, men vart ikkje avretta før 7. mai 1816. Det tok altså halvannet år før han fekk hovudet skilt frå kroppen. Difor trur eg at dette kan vera 'din' mann:5. 28.08.1817 - Brede Arnesen Nord, postraner, henrettet av Lædel på Mossutan at eg veit noko meir om saka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Torgrim Sørnes

Korrekt, det er er Brede Nord som ble henrettet på Mosseskogen. Stedet heter fremdeles 'Retterstedet' og ligger på grensen mellom Kambo og Moss i idylliske omgivelser. Det var rettersted allerede tidligere også, uteliggeren og rovmorderen Hans Pedersen ble henrettet der i 1788.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest Egil Thee Danielsen

Jeg har med en viss nysgjerrighet “bladd” igjennom denne debatten og vil gjerne komme med noen kommentarer. Det som virkelig overrasker meg, er at det ikke bare nedlegges så store bestrebelser i å finne navnet på skarpretteren, men at skarpretteren i det hele tatt har et navn! “Rettferdigheten er blind”, heter det – jfr. personifiseringer av et lands rettsvesen i form av en kvinne med bind for øynene – hvilket skulle bety at hun ikke ser den personen hun [dvs retten] dømmer; hun er upartisk.Selv om pressen i dag ofte offentliggjør navnet på dommeren som dømmer en voldtekstforbryter til livsvarig fengsel, er det ikke dommeren som gjennom en arbitrær vurdering står bak dommen. Dommeren er bare satt til å tolke og applisere de lovene som gjelder, og burde i prinsippet være anonym. En straff formidles av samfunnet, ikke av en person. Dette er et sentralt prinsipp i vestlig rettstenkning.Selv summariske henrettelser av fanger i Sachsenhausen skjedde anonymt. To personer i min nærmeste familie satt i denne konsentrasjonsleiren under krigen og var vitne til at fanger ble beordret opp på en stol med en løkke rundt halsen, stolen ble trukket unna og mannen døde på stedet. Jeg tror ikke en gang at arkivene fra Sachsenhausen inneholder navnet på han som fullbyrdet den vilkårlige dødsdommen – og det til tross for tyskernes nedskriving av de mest utrolige detaljer. Eksekusjonspelotonger har også gjennom tidene vært anonyme fordi de utgjøres av en gruppe soldater – sjelden mer enn 10, vil jeg tro. Dermed blir ansvaret pulverisert gjennom antallet og anonymisert gjennom uniformen. Og dersom vi snakker om den elektriske stolen i USA, er det nødvendigvis en person som må koble til strømmen – men det ville virke (ytterligere) grotesk dersom navnet på denne personen ble offentliggjort. Han står også et stykke unna den dømte, og holder derfor heller ikke kniven på strupen til offeret. En skarpretter skal ikke selv se ut som en morder.A propos grotesk. Det reageres ofte med avsky mot offentlige henrettelser, også formidlet i denne debatten, men kanskje særlig mot offentlige henrettelser som stadig finner sted i visse arabiske land. I den grad dødsdom ble benyttet eller stadig benyttes, må man gå ut fra at myndighetene satser på en avskrekkingseffekt, og at formidlingen av dødsdommen derfor er viktig. Jeg vil tro at offentlige henrettelser utsier noe om analfabetisme i tid og rom. (For øvrig var det kanskje mer vanlig å bli pisket i arabisk tradisjon enn å måtte bøte med hodet; ordet for bøddel på arabisk har en rot som betyr “lær”).Det fenomenologisk interessante med fullbyrdelse av dødsdommer, er at eksekutøren anonymiseres. I de tilfeller hvor dette vanskelig kan gjøres, f.eks. ved henrettelser med øks, bæres det ofte en maske. Spørsmålet om dette var praksis eller ikke i Norge, synes uinteressant så lenge navnet på skarpretteren var offentlig kunnskap.Her er det et par ting som slår meg som kuriøst, bl.a. det faktum at en skarpretter ble rekruttert som en stillingsfunksjon. I et land som Hellas, har jeg i “Etudes tsiganes” en gang lest at bødler på 1800-tallet ble rekruttert blant sigøynere fordi disse allerede i utgangspunktet var “urene”. Ifølge gresk etnografisk tradisjon er antallet religioner i verden 27½; den halve tilhører sigøynerne. (Jeg antar at tallet 27 skyldes tallmagi, 3 x 3 x 3). Naturligvis er en person aldri “uren” i seg selv, men ut fra kontraster som etableres av storsamfunnet. Siden det er en “uren handling” å ta liv, har en person som allerede defineres som “uren”, intet å tape på å bli pålagt et slikt “offentlig verv” – vil man måtte formode.Jøder og muslimer tilhørte ikke samme kategori som sigøynere da de første var “bokfolk” – ut fra en muslimsk kontekst, naturligvis, men en slik kontekst gjaldt blant grekere i flere hundre år, og kan sågar sies å ha reddet ortodoksien. Dette forhindret ikke grekere i å “rense opp” fullstendig på Peloponnes etter frigjøringen fra tyrkerne på 1830-tallet – både for jøder og muslimer. Her var det snakk om en kombinasjon av krig, hevn og religiøs ensretting. Fullbyrdelse av dødsdommer for forbrytelser er en litt annen diskurs. Her kunne ikke gresk-ortodokse hender besudles.Hvordan kunne man ut fra ovenstående kommentarer i sin tid forsvare at skarpretteren i Norge var en “offentlig person” med et navn? Og hvorfor denne nåværende interessen for å finne navnet på samtlige norske bødler når rettferdigheten i prinsippet skal være blind? Gjelder den samme interessen for dommeren som forkynte dommen?Er dette fascinerende fordi det å ta liv ustraffet gir bøddelen en egenverdi? Jeg prøver å finne svar, men finner ingen som jeg egentlig trives med. Norge kan synes å utgjøre et spesielt tilfelle i moderne tid når det gjelder henrettelser. Eller er jeg helt på jordet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Torgrim Sørnes

Jeg vet ikke om jeg kan svare på alt dette; men når det gjelder interessen for skarpretteren som en 'offentlig person', så ser vi en tydelig utvikling her: Den første norske henrettelse som ble omtalt i avisene i noen detalj er falskmynteren Fenstads i Bergen i 1825, og man mistenker at grunnen til omtalen er nettopp den at den foregikk i Bergen sentrum (Nordnes) slik at korrespondenten kunne iaktta den direkte. Skarpretterens navn (Mühlhausen) blir ikke nevnt. Rigstidende omtaler de neste henrettelsene i korte ordelag, og fokuserer mest på forbryterne og deres oppførsel på skafottet. Neste offentlig omtalte henrettelse er Niels Narumseie i 1833, her reagerer avisen fordi den gamle bøddel er så usedvanlig klossete i sin henrettelse, det samme gjentar seg få dager senere i omtalen av Christian Sand's henrettelse i Odalen, hvor skarpretteren uten å nevnes ved navn omtales som 'en affældig, næsten udlevet Mand' som gjør en elendig jobb og ender opp med å måtte sage av hodet med øksen; så kommer Øfstad i 1833, her blir bøddelen kun omtalt som 'skarpretteren' og han får et kompliment for sin dyktighet, men nevnes heller ikke nå ved navn. Fra da av omtales de fleste henrettelser om ikke i riksavisene så i alle fall i lokalavisene. Første gang skarpretterens navn kommer i avisene er når Elias Dahlgreen halshugges i Østfold i 1861, da intervjues Samson Isberg kort og han sier da at dette er hans 10de henrettelse. Ved eksekusjonen av Priess og Simonsen i 1864 beskrives han ytterligere. Når Olaus Anderson skal halshugges på Skedsmo i 1868, møter pressen skarpretteren Theodor Larsen på Strømmen stasjon der han kommer fra toget, og beskriver ham med 'et haardt, ubehageligt ydre'. Jeg mener at man ser en utvikling her i pressens forhold - hadde dødsstraffen blitt praktisert idag hadde vel skarpretteren vært i tabloidpressen på en daglig basis....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Per B. Lilje

Dette er etter hukommelsen, så det er muligens noe unøyaktig: Før siste halvdel av 1600-tallet var bøddelene regnet som urene og tilhørte klart samfunnets underklasse. Ca. 1700 (muligens noen tiår før?) ble statusen til skarpretteryrket meget sterkt oppgradert, skarpretteren ble en forholdsvis høyt lønnet embedsmann. Dette var tydeligvis en bevisst handling fra staten/kongen. Nye skarprettere ble rekruttert fra utlandet (Tyskland) og de skulle tilhøre byenes høyere klasser. Allikevel hang nok mye igjen fra tidligere, og det spørs hvor godt de ble 'integrert' i borgerskapet... Det er i hvert fall flere ting som tyder på at det hang mye igjen blant 'folk flest' om synet på skarpretteren som en uren person. Friderich Otto von Rappe som var stiftsamtmann i Akershus stiftamt (Østlandet) 1740-1750 bemerket at ingen ville ta i sin tjeneste noen som en gang hadde blitt pisket av bøddelen, fordi de anså enhver som var blitt berørt av bøddelen for uren. Han innførte derfor en ordning der førstegangsdømte ble pisket av en fengslesbetjent og ikke av bøddelen. Bare på den måten var det håp om at de kunne integreres i samfunnet og få et ærlig yrke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Håkon Brun

I Lensregneskapet for Lofoten og Vesterålen fra 1610 til 1700 kom jeg over følgende: 'Bekender ieg undertegnede Mestermand udi Lofogden och Westeraalens fogderier at mig er rigtig betalt fire Rdl af Fogden Joachim Bredall, for et qwindfolch ieg hafwer rettet med Swerdet, wed nafn Malene Johansdatter af Woge fiering, och tacher for god betalling udi dette mit wereg, til Wiiterlighed under mit bomerkis undertegnelse. Waagen 23. Juni 1690. Christopher Styrchersøn'

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Davidsen

Til (82): Eg forstår kor du vil hen. Men samstundes ser det ikkje ut til at skarprettarane var redde for å titulera seg som det i t.d. folketeljingar og kyrkjebøker. Om det er særnorskt, veit eg ikkje, men det ser ut til at dei oppfatta seg som gode statstilsette samfunnsborgarar som var sette til å gjera ein jobb.At vi i dag, 130 år etter siste sivile avrettinga i Noreg, set opp ei liste som òg inneheld namnet på skaprettarane, ser eg meir på som ei historisk systematisering av innhaldet i eit forgangent system. Eg har òg arbeidd med kjelder (saker) der domarane og dei som forkynde domen vert namngjevne både i kjeldene og i publikasjonar (t.d. Gjest Bårdson-dokumentasjonen - og no sist Aurvåg-saka). Eg ser ikkje noko gale i dette, når slike opplysningar finst i kjeldene.Prinsippet om at 'rettferda er blind', er vel og bra. Men det var ho ikkje i Noreg, jfr. ørten tingbøker og domsakter. Både soreskrivar og lagrettemenn på tinget er namngjevne - likeeins dei som skreiv under domar i høgare rett - og til sist òg Kongen som kunne velja mellom liv og død for ein skarve sjel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest Nils Knutsen

Når eg les temaet her finn eg at eg lurer på om det eksisterer ei oversikt over skarprettarar i Noreg, ev. kva kjøpstadar som faktisk hadde eigen skarprettar. Ser og at det i tema 46171 er spørsmål om ein skarprettar som ikkje er nemd her (20 år før lista her tek til).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest Torgrim Sørnes

Nils Aslesen Tune ble halshugget i Ål 11.09.1818 ifølge kirkeboken. Kragerud ble ifølge Spydeberg bygdebok henrettet på Molle gård, men Spydeberg kirkebok inneholder ikke noe om hans død. Dette er litt pussig, han ble henrettet etter § 6-9-1 for 'qvalificeret Drab' og hans legeme skulle derfor ha vært begravet mens hodet ble stående på stake. I og med at noe ble begravet (i motsetning til landeveisrøvere som havnet på steile og hjul, der var det jo ikke noe å begrave) burde vel sognepresten ha notert noe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Stig Nyberg

Lars Johannesen Moen ble halshugget for et rovmord på landhandler Michelsen og hans kone i Rødenes i Østfold den 25.06.1873. Dødsdommen ble avsagt av sorenskriveren i Rakkestad den 29.08.1873. Kilde er Frank Kiel Jacobsens bok 'Giftblandersker og lensmannsmordere'.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Davidsen

Men sorenskrivaren sin dom var neppe den siste i denne saka. Den gjekk nok heilt til Høgsterett. Veit du kor og når han vart avretta?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Stig Nyberg

Jeg vet bare om det som står om Lars Johannesen Moen i boken jeg nevnte, pluss at jeg ser begravelsen av ofrene i den scannede kirkeboken. I boken står det videre at dødsdommen ble stadfestet av Christiania Stiftsoverrett. Saken ble anket til Høyesterett, men samtlige dommere sto bak uttalelsen om at 'de ergangne Domme bør ved Magt at stande'. Førstevoterende, A. Thomle, skrev at det ikke fantes grunn til benådning. I følge boken ble Lars henrettet, men den nevner ikke tid og sted eller skarpretterens navn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Davidsen

Sjølv om Høgsterett stadfesta domen, er eg ikkje viss på at han vart avretta. Eg trur Kongen gav han nåde og sette han i festninga på livstid. For det skulle vel ikkje vera han her (nr. 16)?:[url="http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=9&filnamn=f70301&gardpostnr=16&personpostnr=367#nedre>LenkeElles ser eg av presten i Rødenes sitt dagsregister at han vitja mordaren i distriktsfengslet fleire gonger etter anmodning av sorenskrivaren, siste gang 3. november 1873:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Torgrim Sørnes

Lars Moen ble benådet av kong Oskar II, imot alle innstillinger fra Høyesterett, justisdepartementet og regjeringen. Dette vakte oppsikt i pressen og det ble reagert på denne utøvelse av personlig kongemakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Torgrim Sørnes

Apropos Øyestads siste henrettelse: Den foregikk 24. mai 1771 og var en dobbelt-eksekusjon - to søstre, begge giftmordersker. Den kongelige approbasjon av dommen lyder:No 82 Stiftsamtmand Hagerup ang Doms approbation over Delinqventinderne Ahlet og Anne Christophersdøttre V[or] S[ynderlige] B[evaagenhed] T[ilforn]! Vi have ladet Os allerunderdanigst referere een udi Vores Høyeste Ret over Delinqventinderne Ahlet Christophersdaatter og Anna Christophersdaatter den 6te Februarii sidtsleden afsagt Dom som tilfinder dennem begge, formedelst med Flue Krud at have forgivet Deres Madmoder, den første i Tanke derefter at komme i Egteskab med Manden, og den anden, for di hun var kied af at tiene længere, og at Knibes 5 Gange med gloende Tænger deres Høyre Haand og Hovedet at afhugges med Øxe, Legemerne at lægges paa Stejle og Hovederne med Hænderne at sættes paa en Stage, desligeste at have deres Hoved Lodder forbudte og Jord til os om noget er ejende; og som Vi have funden for got berørte Vores højeste Rets Dom i Alt at approbere saa tillskikke Vi Dig samme herhos in originali, og er Vores allernaadigste Villie og Befaling at Du der efter lader foranstalte Straffen over de derudi Ommeldte skyldig befundne exequeret, Derefter Du Dig allerunderdanigst kand viide at rette og herom den fornødne Anstalt at lade gjøre samt Os ellers strax at indberette at denne vores Ordre med hosfølgende Dom Dig er tilhænde kommen, Dermed etc. Christiansborg den 25de Martii 1771.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 måneder senere...
Gjest Nils Knutsen

Nokre år tilbake i tid las eg i eit tidsskrift Theodor Larsen sin søknad om å verta skarprettar. Der stod det blant anna a han tidlegare hadde utført ei avretting. Noko som veit korleis Larsen kom til å utføra si første avretting?Eksisterer det søknadar for andre skarprettarar? Ser her i debatten at ein ikkje er sikker på kva tid Samson Isberg utførte si første avretting. Nokon som veit korleis han vart rekrutert til skarpretterstillinga?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reidar Oddløkken

Her er ei øyenvitne-skildring fra avrettinga av Svartbekken i 1876, (innlegg 1),den er fortalt av Ole Johansen f. 1867 (Lundsveen i Løten), og historia står fortalt i et lokalt bokhefte i Folldal. Nevnte Ole Johansen var med og bygde veien gjennom bygda (Nåværende RV 29). Min bestefar som også var fra Løten (f. 1863) har fortalt at han var øyenvitne til denne seansen men det er ikke nedskrevet. Mvh Reidar

bilete3715.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Torgrim Sørnes

Larsen ble konstituert som skarpretter når Olaus Andersson skulle henrettes i Skedsmo i 1868. Dette fordi Isberg hadde bedt om å få slippe etter dobbelt-henrettelsen av Priess og Simonsen i 1864. Prossessen hvordan man utnevnte nye skarprettere er beskrevet i boken 'Hustrumordet i Risfjellkastet' som er en samling av akter over hustrumorderen Peder Ringeneie. Det ser ut som om det ikke var noen mangel på søkere til jobben; det ble jo etterhvert en godt betalt stilling i forhold til arbeidsmengden. Når dødsstraffen ble gjeninnført i 1945 var det heller ikke mangel på frivillige bødler den gangen, og da såvidt vites uten lønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.