Gå til innhold
Arkivverket

[#42429] Navneskikk, -tidsperioder, -geografi, -sosiale lag.


Gjest Arnfrid Mæland
 Del

Recommended Posts

Gjest Arnfrid Mæland

Dette er en fortsettelse av debatten ' Navneskikk i gamle dager', som dessverre måtte settes passiv av redaktøren. Innleggene skal være saklige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arnfrid Mæland

Jeg hadde et innlegg i den forrige debatten, det var en lenke til et intervju med K. Bratland om navneskikker i deler av Nordhordland på 1700-tallet;LenkeEllers har jeg merket meg at i 'Vår felles slektshistorie' av Odd Handegård beskriver han at oppkalling etter bestforeldre ble brukt på Vestlandet i Middelalderen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Per Torgersen

Førde 1800-1900: ---Denne linken: Lenke er til en hovedfagsoppgave i historie ved UiB 1990, kalt 'Modernisering og Mentalitetsendring - Ei undersøking frå Førde 1800-1900'. Kapittel 4 handler om modernisering av navn og kapittel 5 om oppkalling. ------ Generelt og indre Agder og Hedmark 1700-1900: ---Per Selands artikkel 'Navneskikker i eldre og nyere tid', som var i NST26 (1977) gir Selands oppfatning på hvordan oppkalling var praktisert. Hoveddelen av artikkelen omhandler en redegjørelse for oppkallingsregler i perioden 1700 til 1900, og er basert på undersøkeler av kirkebøker i Sirdal (Vest-Agder), Fjotland (Vest-Agder) og Vang (Hedmark). Her angis grunnregler, særregler og avvik.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anne Lise Hovdal

Jeg kan jo gjenta noe av det jeg skrev der inne. Noen av mine aner i Trøndelag, på Helgeland og i Hallingdalen ble oppkalt etter sine besteforeldre. I en del familier ble 1 sønn oppkalt etter hans far(barnets farfar), og farmor kunne bli oppkalt, men da senere ut i søskenflokken av jenter. Dette gjelder 1700-tallet og 1800-tallet. I det veldig spinkle materialet jeg har fra 1600-tallet ser det ut som om noenlunde det samme gjelder.Oppkalling etter bestemor har i ett tilefelle vært til hjelp for meg for å komme videre. Kirkebøkene for Frosta/Åsen i Trøndelag er jo mangelfulle i perioden 1750-78, og før 1750 finnes ikke kirkebøker. Da jeg så etter noe helt annet dukket et dødsfall opp i 1785 på Guru Rydningen. Jeg slet med å komme videre på Siri Olsdatter Rydning døpt 03.05.1756, men visste da at faren var Ole Jensen Rydningen. Jeg så også at min ane hadde en datter som het Guru. Denne Guru Rydningen som var 66 år da hun døde i 1785 passet jo veldig inn til å være Siris mor, så jeg bestilte skifter på mikrofilm for 1785. Hadde ikke så stort håp om at det skulle være skifte etter Guru Rydingen, men ble jo gledelig overrasket da min ane Siri Olsdatter var blant døtrene. Det beviser iallefall at oppkalling kan brukes for å komme videre med aner det er vanskelig å komme videre på. Hadde det ikke vært oppkalling etter en mormor her så hadde jeg vel ikke kommet på å lete etter noe skifte på akkurat Guru Rydningen.Når det gjelder doble navn blant mine aner så var dette mer vanlig på 1700-tallet blant de rike familiene som f.eks. Throfast i Bergen, slekten Mikkelborg på Helgeland og Hønnichen i Løddingen i Nordland.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ole Arild Vesthagen

Jeg tillater meg å gjenta mitt innlegg i den forrige debatten som nå er fjernet:Utgangspunktet for denne debatten er første innlegg som innledes med å hevde at: ”Det var jo vanlig før i tiden at man navnga barna etter en navneskikk.” Det er ikke noe galt med denne påstanden, men jeg synes er litt upresist. Det er særlig tre forhold som har betydning: 1) tidsrom, 2) geografisk område, og 3) sosialt skikt i samfunnet. Jeg forsker kun på min egen slekt. Jeg har så langt identifisert nær 12000 personer som enten er av min slekt eller gift med en i min slekt. Tidsrommet dreier seg hovedsakelig om tiden etter midten av 1600. Geografisk område er for det aller meste Hadeland og Land og noe i nærmeste nabobygder. Sosialt skikt i samfunnet er gardbruker- og husmannsslekter.Med dette som utgangspunkt har jeg observert klare mønstre når det gjelder navneskikk. Disse mønstrene går igjen så ofte at det ikke kan bero på tilfeldigheter, men på tradisjoner og skikker. Mønsteret som går igjen er som det framgår av flere andre innlegg i denne debatten: Første sønn ble oppkalt etter farfar, andre sønn etter morfar. Første datter ble oppkalt etter farmor og andre datter etter mormor. Det var ofte omvendt på en gard som ble overtatt etter konas foreldre. Når en enkemann ble gift på nytt ble første datter med andre kone oppkalt etter hans første kone. Når en enke ble gift på nytt ble første sønn med andre mann oppkalt etter hennes første mann. Når et barn døde, ble ofte neste barn av samme kjønn gitt samme navn.Et slikt mønster i navngivning av barn ble ikke fulgt slavisk, det finnes mange unntak. Men det går igjen så ofte at det må dreie seg om en utbredt skikk. For å kunne observere slike mønstre i navngivningen, må man kartlegge navnene på alle barn og barnebarn i familiene. Også de barna som døde små. Det betyr at det er vanskelig/umulig å få noen god oversikt før kirkebøkenes begynnelse. For Hadelands vedkommende vil det si 1707 for Gran og 1718 for Jevnaker. Før den tid er det vanskelig å få oversikt over alle barn i en familie og deres rekkefølge i alder. Barn som døde små finner man ikke noe om. Man kan utmerket godt lage statistikker basert på skattelister fra 1500-tallet. En slik statistikk forteller oss hvor hyppig bestemte navn forekommer, men ingenting om en bestemt person var oppkalt etter en av besteforeldrene eller ikke oppkalt i det hele tatt.De fleste ektepar på 1700- og 1800-tallet hadde mange barn. Og det er bare to bestefedre og to bestemødre. Det jeg har observert er at når oppkallingen var unnagjort med de eldste barna, så ble de yngste barna gitt navn ganske fritt. Det er her nye motenavn kommer inn. Min oldefar het Edvard. Det er et typisk motenavn fra andre halvdel av 1800-tallet. Han var den 8. og yngste i søskenflokken og bestefedrene var allerede oppkalt med de eldste brødrene. Men også yngre søsken som hadde fått et motenavn, ble med årene selv foreldre og besteforeldre. De fikk i sin tur barnebarn oppkalt etter seg, og det som opprinnelig var et motenavn sprer seg videre utover i nye generasjoner.Det jeg har observert er som sagt fra 1700- og 1800-tallet, fra Østlandsbygdene omkring Hadeland og blant gardbrukere og husmenn. Andre steder i landet, og i andre sosiale skikt i samfunnet kan skikkene ha vært annerledes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kristian Hunskaar

Arnfrid Mæland skriver i innlegg 2: 'Ellers har jeg merket meg at i 'Vår felles slektshistorie' av Odd Handegård beskriver han at oppkalling etter bestforeldre ble brukt på Vestlandet i Middelalderen.'Odd Handegård har helt sikkert rett i at oppkalling etter besteforeldre ble brukt på Vestlandet i middelalderen, men etter min mening kan hans beskrivelser ikke brukes til å si noe om hvor utbredt det var. Dette fordi:1) Vi har bare kunnskaper om et ytterst lite antall middelalderslekter i forhold til befolkningsmengden på den tida.2) Kunnskapen om dette ytterst lave antallet middelalderslekter bygger delvis på forestillingen om oppkalling (brukt som indisie/bevis). Vi risikerer da sirkelslutninger, samt at utvalget middelalderslekter ikke er representativt for befolkninga som helhet.Som Odd Arild Vesthagen er inne på i innlegg 5: Sikker viten om utbredelsen av skikkene kan vi ikke få før kirkebøkenes tid. Selv for kirkebøkenes tid, er vi avhengige av grundige undersøkelser. Serier av enkelteksempler viser til sammen at en del skikker var utbredte, men ikke hvor utbredte de var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kjell Halvorsen

I eldre tid var oppkalling av unger etter nære slektninger vanlig og i noen miljøer langt på vei regelbunden, spesielt blant gardbrukerne. Avhengig av om eiendommen var kommet i foreldrenes eie fra manns- eller kvinnesiden, fikk første sønn navn etter farfar, første datter etter farmor eller mormor. Andre sønn skulle kalles etter morfar og andre datter etter den andre bestemora.Når en arbeider med personalhistoriske kilder fra et bestemt område, kan det ofte lønne seg å undersøke om det finnes bøker eller tidsskriftartikler med opplysninger om lokale navne- og oppkallingsskikker.Når først navnet på denne måten var blitt bestemt av foreldrene er det ikke sikkert at navnet ble likt (riktig) gjengitt i kirkebøkene opp gjennom livet. Skrivemåten for navn før 1923, ved introduksjon av navnelov, var det ingen norm for. Ved dåp var det opp til presten å skrive navn i kirkeboka slik han oppfattet dem. Det skjedde ofte at en person fikk skrevet navnet sitt forskjellig ved dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, f.eks. navn som Kristian/Krestian/Christian og Anne/Anna/Ane. Beslektede navnevarianter som Johannes/Johan/Jon/Jan og Andreas/Anders ble også brukt tilfeldig om samme person. Det er derfor ofte sammenblanding av beslektede navn både i kirkebøker, folketellinger og andre kilder.Ovennevnte er ikke mine ord, men sakset fra en håndbok i slektsgransking for nybegynnere og viderekomne. Etter min mening støtter innholdet i sitatet godt opp under de fleste noviser/nybegynneres, som meg selv, erfaring mhp begrepet ’navneskikk i eldre tid’ – dvs 18.-20. århundre. Erfaringen/kunnskapen om disse faktiske forhold har i alle fall vært til nytte for meg i søk etter aner med skiftende for-, patronym/etter- eller gårdsnavn.Med håp om at innlegget kan være til nytte for noenMvh Kjell H.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anne Lise Hovdal

Min erfaring er at det finnes veldig lite litteratur om navnetradisjoner i de områdene jeg forsker i, og akkur at nå skulle jeg gjerne hatt mer om navnetradisjoner i Trøndelag(Soknedal,Frosta/Åsen, Skogn) og Helgeland(bl.a. Dønna, Rana,Alstahaug). Det er mange og innholdsrike historiebøker fra disse stedene, men jeg finner ikke noe om navnetradisjoner. Så hvis noen har et tips ville det være fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Astrid Ryen

Røros er som alle vet et sted som for størstedelen ble befolket etter opprettelsen av Røros Verk 1644. Jeg vil påstå av tradisjonelle navneskikker i form av oppkalling er særdeles dominerende innenfor dette prestegjeldet. Først og fremst ble besteforeldre oppkalt, deretter oldeforeldre og videre bakover.Som eksempel velger jeg et ektepar født på begynnelsen av 1700-tallet: Ole Jonsen Kurås (ca 1705 - 1783) og Dordi Pedersdatter Dalen (ca 1706 - 1802). De hadde 12 barn som ble født mellom 1734 og 1753:MARIT - oppkalt etter farmor Marit Olsdatter (Tørres)LISBET - oppkalt etter mormor Lisbet Hansdatter KochJON - oppkalt etter farfar Jon Olsen KuråsenPEDER - oppkalt etter morfar Peder Andersen DalenMARIT - oppkalt etter farmor (den eldste Marit døde)OLE - oppkalt etter farfars far Ole Jonsen Kuråsen og farmors far Ole PaulsenSIRI - oppkalt etter farfars mor Siri NNDORDI - oppkalt etter morfars mor Dorte (Dordi) TrondsdatterHANS - oppkalt etter mormors far Hans KochLARS (3 ganger!) - oppkalt etter noen i Kuråsslekten bakover uten at jeg vet sikkert hvem.Ole Jonsen Kurås hadde en bror Anders Jonsen som var gift en søster av hans kone: Marit Pedersdatter Dalen. Anders og Marit hadde 8 barn i denne rekkefølge: Jon, Marit, Lisbet, Ingeborg, Dordi, Siri, Lars. Stort sett de samme navn, som vi ser.Mange av dem som er oppkalt her (oldeforeldrene) er født før midten av 1600-tallet. Jeg vet ingenting om tiden før det, og det skal bli spennende om noen samler et stort nok materiale til å kunne si noe om oppkalling finnes i tiden før 1600. Dette er bondefolk som kaller opp farfar først og deretter morfar. Men når det gjelder gruvearbeiderne som hadde jordbruk som attåtnæring, kan jeg ofte se at morens foreldre bli oppkalt før farens.Til Anne Lise vil jeg si at jeg regner oppkallingstradisjonen for å være sterk i Støren prestegjeld, men der kan jeg ikke si så mye utenom min egen slekt.Mvh Astrid

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anne Lise Hovdal

Så langt jeg kan se i Soknedalen så stemmer det du sier Astrid, men jeg har veldig lite materiale å bygge på Soknedalen og i Støren har jeg jo usikere aner.Kan jo ta en familie som eksempel jeg også i Soknedalen.Endre Eriksen Hof født ca 1678 ble gift med Ingeborg Joensdatter Hustøft. Hans foreldre var Erik Endresen Hof og Siri Andersdatter. Ingeborgs foreldre var Joen Olsen Hustøft og ukjent. Barn:1)Erik født 1709. Etter fars far2)Siri født 1711. Etter fars mor3)Marithe født 1714 og min ane(det kan ha vært navn på moren til Ingeborg Joensdatter??)4)Joen født 1716. Etter mors far.5)Arne født 1719(kan være etter farmors far Anders)6)Ingeborg7)Kirsti

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Aase R Sæther

Ei av frontlinjene i den forrige debatten gjekk mellom dei som meinte det fanst reglar, og dei som ikkje gjorde det. Eg hevdar det fanst reglar, og at ein av grunnane til at det av og til kan sjå ut som det ikkje var det, er at vi ikkje kjenner alle reglane godt nok.Påstanden gjeld heimeområdet mitt, Nordfjord, og i all fall bak til fyrste del av 1700-talet. Grunnen til at eg kan vite det, er faktisk ikkje at eg har studert kyrkjebøker og andre skriftlege kjelder, men at det er blitt fortalt meg.Kjelda mi er ein grandonkel, fødd 1890. Han hadde ikkje spesielt god helse, og elska å sitje og fortelje gammalt tradisjonsstoff til ein jentunge med opne øyre. Dette med namn og slekter var eit av dei speielle interesseområda hans.Mykje hadde han etter sin eigen bestefar, fødd 1839, som igjen hadde høyrt det av si bestemor, f.1774, som hadde fortalt han om ting ho hadde høyrt av dei gamle då ho var lita, når dei fortalde om korleis ting var i gamle dagar. Og då er vi i alle fall komne bakom 1720.Reglane eg har fått overlevert var forsåvidt greie nok, slik mange har skildra dei, men over alle reglane sto m.a. den som 'skulle' kallast opp att. Somme meinte at den nye namneberaren tok krafta frå den forrige, og ville derfor ikkje kallast opp att medan dei enno levde.To namneberarar ville dessutan føre til at den fyrste fekk førestavinga Gamle- framfor namnet sitt, og det var ikje alle som likte. Min stamfar Erik Larson ba dei vente med å kalle han opp til etter at han var død, då han elles ville ha blitt 'Gamle-Erik', og det namnet er som kjent i bruk allereie. (Han levde forresten lenger enn dei unge, så der vart ingen Erik).Det kunne også vere at vedkomande mislikte namnet sitt, og heller ville bruke eit anna - som t.d. tip-oldemor Klåre (Klara) som hadde to barneborn som fekk namnet Katrina.Og det kunne vere at vedkomande - eller andre gamle i familien, dei hadde oftast mykje dei skulle ha sagt - meinte at der var andre personar som burde kallast opp fyrst, t.d. nyleg avdøde slektningar.Det er sikkert meir eg kunne ta med óg, men dette var det eg kom på i denne omgang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arnfrid Mæland

Skifte i døpenavn rundt 1905;jeg har merket meg to forhold i vår nære familie;min manns oldefar (Bergen) fikk 15 barn i tre forhold fra 1890 til 1921:før 1905;Bernhard Lind Gustava Lorentze Ludoviska Marie Therese Ludvig ++ Leonard Ferdinand Olaf Bernhard Trygve Augustetter 1905: Bjarne Nils Solveig Konrad Leif Lilly Valborg Erlingspesielt kan man merke seg navnene til de to yngste født før 1905; Olaf Bernhard og Trygve August.så var det min grandonkel i Sunnhordland, som fikk 13 barn i to forhold fra 1895 til 1922, der det ikke er noen merkbar forskjell på døpenavn før og etter 1905; det er i hovedsak navn fra slekten og fra stedet som benyttes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arnfrid Mæland

en gang til de første Bernhard LindGustava LorentzeLudoviska Marie ThereseLudvig ++Leonard FerdinandOlaf BernhardTrygve Augustde etter 1905 har alle enkeltnavn

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Per Torgersen

--- Hele landet 1690-1801 ---På denne linken Lenke sees de vanligste navnene i 1801 SAMT hvor stabile de er fra 1690 til 1801. For personer med to eller flere fornavn er kun første tatt med.Det er omtrentlig like stor andel av befolkningen som innehar de mest populære navnene, uavhengig av når i perioden 1690-1801 de ble født. F.eks. heter 11,4% av kvinnene i 1801 Anne/Ane. Av de kvinner som lever i 1801 og er født mellom 1690 og 1720, har 10,2% av disse navnet Anne/Ane. En slik stabilitet er det på alle de mest populære navnene både blant kvinner og menn.Vil ikke denne statistikken indikere at oppkalling er mest vanlig og at f.eks. innføring av nye motenavn er ubetydelig i perioden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Per Torgersen

-- To eller flere fornavn, indre og ytre Agder --I artikkelen til Seland nevnt i (3) at i innlandsbygden Sirdal var det først i 1766 døpt noen med dobbeltnavn. Den neste var i 1778.I Vanse sogn som ligger på Lista langs kysten, fikk ca. 20% av de som var døpt i 1766 dobbeltnavn. I 1778 var andelen nesten 50%. I 1726 fikk ca. 20% to eller flere fornavn, mens det i 1696 ikke var noen. Vanse sogn inkluderte også Farsund by. Det var forøvrig oftere jenter enn gutter som fikk dobbeltnavn.Poenget er å vise at det var store forskjeller også innen en samme region/landsdel. -- Oppkalling, indre og ytre Agder --Mitt inntrykk, ut fra at jeg har gransket egne og andres slekter både i innlandsbygdene og langs kysten, er at oppkallingsreglene generelt stod sterkere i innlandet enn ved kysten, på 1700 og 1800-tallet. Mens man i innlandet fulgte nesten konsekvent de reglene Seland har skissert, var det stor forskjell mellom de enkelte slekter ute ved kysten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kristian Hunskaar

Innlegg 14: 'Vil ikke denne statistikken indikere at oppkalling er mest vanlig og at f.eks. innføring av nye motenavn er ubetydelig i perioden?'Omtrent lik fordeling av navn i 1690 og 1801 virker som et godt indisium på at innføringa av nye motenavn var ubetydelig/liten, men det sier ikke noe om at oppkalling var mest vanlig. Det kan like gjerne bety at de samme navnene var på moten.Men bare for å understreke: Jeg tror også at oppkalling var (meget) utbredt, men dette er ikke måten å vise det på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anne Lise Hovdal

Til innlegg 13. Jeg ser ikke samme tendens i min nære familie i Frosta/Åsen i Trøndelag og Hemnes på Helgeland.Mine oldeforeldre i Frosta Åsen fikk 6 barn(min farfars foreldre): Hilda Margrethe født 1885, Lovise Marie født 1888,Johannes født 1890,Lene Alvilde født 1895, Aslaug Gunelie født 1897, Anton Julius født 1898. Den eneste her som er oppkalt er Johannes som var oppkalt etter sin farfar.Min oldemor døde i barselfeber i 1898, og min oldefar ble gift på nytt. Da kom disse barna: Jon Nelius født 1901, Karl født 1904, Klara født 1906, Johan Arnt født 1908,Gusta Marie født 1911. Altså var det også barn etter 1905 med 2 navn, og Karl født 1904 har jeg ikke som døpt og jeg kjente han ikke. Så han kan ha hatt dobbelt navn. Her kan jeg ikke se oppkalling.Min mormors foreldre bodde på Hemnes i Nordland og fikk disse barna: Lilly Elida født 1899, Lilly Elida født 1901, Ole Christian født 1903,Helga Ingvarda født 1905, Lotte Petrine født 1909, Magne Leonhard Johan født 1911, Magnhild Lorentse født 1911(tvilling med forrige),Alf Emil og Anna Nilsine født 1913(tvillinger). Når det gjelder mammas far med søsken så var alle født i perioden 1884-1896 og alle hadde doble navng. Også hans halvbror født 1908 hadde dobbelt navn.Jeg kan se noe oppkalling her: Ole Christian født 1903 var oppkalt etter sin farfar, og min mormor Lotte Petrine født 1909 var oppkalt etter sin fars 2 søstre Lotte og Petrine. Magnhild Lorentse har i sitt 2 navn fått mormorens navn Lorentse.Var det mer vanlig med doble navn i Trøndelag og på Helgeland etter 1905 enn i ditt område Arnfrid? Det er jo ikke sikkert at de familiene jeg skriver om her var typiske for sine områder når det gjaldt navn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arnfrid Mæland

Anne Lise,vet ikke hvordan det var med doble navn rundt i landet etter 1905, men det som jeg synes er mer interessant med 'min' Bergensfamilie er at de benytter typisk norske navn etter selvstendigheten, mens de før 1905 benytter 'danske'. Mens de to barna som altså er født rett før selvstendigheten fortsatt har dobbeltnavn; et 'norsk' og et 'dansk' navn. I familien min i Sunnhordland, der barna var født samtidig, finner jeg ingen slik forskjell.En annen ting med Bergensfamilien som jeg har registrert er at det kun er farens familie som blir oppkalt (gjelder barna før 1905). Faren var statstjenestemann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arnfrid Mæland

Fant noe, som kanskje kan være et utg.pkt. til drøfting:'Navneskikken i eldre tid. Før vi fikk navneloven i 1923 var det ikke noen fast skrivenorm for navn. Ved dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse var det opp til presten å skrive navnene slik han oppfattet dem. Samme person kunne dermed ha forskjellige navn ved hver begivenhet.På landsbygda var tre slags navn i bruk. Døpenavnet (fornavnet) var viktigst. Dobbeltnavn kom i bruk på 1800-tallet. I tillegg til døpenavnet ble man identifisert med sitt farsnavn, patronymikon, som ble tillagt -son/søn/sen eller -datter/dotter. Patronymika 'stivnet' og ble benyttet som faste slektsnavn fra midten av forrige århundre. Det tredje navnet fortalte hvor personen bodde, og dette endret seg når man flyttet og tok gårdsnavnet der man kom.I byene var en slik navnebruk mindre aktuell, og det tredje navnet ble stort sett sløyfet. Noen tok imidlertid et fast familienavn etter den eiendommen hvor de sist hadde bodd før de flyttet til byen.For adel og embetsmenn var det skikk allerede på 1600-tallet å ta et fast familienavn, og kvinnene beholdt sitt 'pikenavn' selv om de giftet seg.Prestene gjorde i flere tilfeller om sitt navn til gresk eller latin. Det mest kjente er latiniseringen av stedsnavnet 'Bruby' som ble til Pontoppidan(latin; pons = bru, oppidum = by). Innvandrede håndverkere kunne beholde sin yrkesbetegnelse på morsmålet som familienavn når de slo seg ned i Norge. Slik fikk vi bl.a. Erik Schreiner (snekker), Peder Müller (møller) og John Smidt (smed). Navneendreinger kunne forekomme. På 1800-tallet finner vi bevillinger til navneendring i Statssekretariatets bevillingsprotokoller.Oppkalling. Det var vanlig at unger ble kalt opp etter nære slektninger. I mange miljøer var det langt på vei regelbunden oppkalling, spesielt blant gårdbrukerne.Første sønn fikk navn etter farfar, første datter etter farmor eller mormor. Dette var avhengig av om eiendommen var kommet i foreldrenes eie gjennom fars- eller morssiden.Andre sønn skulle oppkalles etter morfar, og andre datter etter den andre bestemoren. Deretter var det vanlig å oppkalle de yngre etter andre slektninger eller etter fadderne. Døde et barn, gikk navnet i arv til neste barn av samme kjønn.Dersom enkemann eller enke giftet seg på nytt og fikk barn, skulle det første barnet oppkalles etter avdøde ektefelle. Døde moren i barselseng og det levende barnet var ei jente, fikk hun navnet etter sin mor.Den mest formuende mannspersonen eller ei ugift tante i slekta ble også ofte oppkalt, muligens etter troen på at regner det på presten, drypper det ofte på klokkeren. Derfor er i slike tilfeller familienavn brukt som døpenavn. Kjente personer i lokalsamfunnet, f.eks. presten, ble og oppkalt.I det forrige århundre var det også vanlig å kalle opp barn etter det regjerende kongepar. En rekke gutter fikk navnet Christian i tiden før 1814, senere ble navnet Carl valgt i Carl 15.´s regeringstid 1859-72, mens Oscar var mer populært i perioden 1872-1905. Josefine ble ofte brukt under unionstiden med Sverige.'Kilde: http://home.no.net/furrevik/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ellef Ellefsen

Flott innlegg (19). Men merket meg linjen:*Patronymika 'stivnet' og ble benyttet som fast slektsnavn fra midten av forrige århundre.*Regner med det menes fra midten av 1800-tallet. Byene kjenner jeg lite til. Men i de bygdene jeg har puslet mest med slekt, har jeg inntrykk av at dette ikke var vanlig. Jeg ville heller sagt det var gårdsnavnet som ofte ble tatt i bruk som slektsnavn på siste halvdel av 1800-tallet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kjell Halvorsen

Forrige innlegg kan se ut til å være en ordrett gjengivelse av herrene Stoa og Sandberg i VÅRE RØTTER, så det kan jo bli litt artig å følge den videre drøfting basert på de herrers utsagn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arnfrid Mæland

I forbindelse med min manns Bergensaner har jeg også funnet noen oppkallinger etter faddere, og da i særlig grad borgere og geistlige. Var det et fenomen også i andre byer, eller var det igjen et sær-Bergensk fenomen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.