[#45974] Likpreken

[Gjest Signe Marie Solheim]

Har jeg forstått det rett når jeg tror likpreken var noe man på 1600- og 1700-tallet betalte presten for å skrive og holde i begravelsen? Og at det kunne være forholdsvis dyrt? Og at det dermed var de færreste som hadde råd til det? Likpreken kunne også bli holdt over små barn? Skikken var noenlunde den samme i bygdene som i byene? Dersom man ikke hadde bestilt likpreken, så ble ingenting sagt om vedkommende under begravelsen? Mvh Signe Marie Solheim

[Gjest Signe Marie Solheim]

Var disse likprekener privat eie etterpå, eller kan de finnes i prestens bøker/notater?

[Gjest Tore H Vigerust]

en preken er jo en tale, og det burde ikke koste noe uansett hvem som begraves, men kommer man til spørsmålet om trykte prekener blir disse kostbare, siden trykk i sin almindelighet var dyrt

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

http://www.hf.uio.no/PNH/chr5web/chr5_02_10.html Så kan sikkert nokon finne kva ein fekk for 4 mark danske i 1687... men det er ikkje sagt at preika skal skrivast. Det høyrer rimelegvis til unnataka at preiketeksten er teken vare på.

[Gjest Hans Mathisen]

Tore har jo rett i at en likpreken ikke burde koste noe. Men slik tror jeg neppe virkeligheten var for 2-300 år siden. Jeg tror det ble betalt for likpreken, og presten forventet nok at bedrestilte mennesker betalte mer enn andre. Begravelser kunne på flere vis arte seg svært forskjellig for rike og for fattige.

[Gjest Signe Marie Solheim]

Jeg har bare sett at det er skrevet under 'merknader' når det ble holdt likpreken. Og derfor tenkte jeg at man kanskje ikke gjorde det for alle. Men det går kanskje mer på presten - om han skrev det inn? Har til og med sett at det ble holdt likpreken over et dødfødt barn. Da lurer jeg enda mer på hva en likpreken inneholdt.. Jeg ser i lenken fra Ivar Ertesvåg at man skulle helst si pene ting om den døde, men hva kunne man si om et dødfødt barn? Man skulle dessuten holde likprekenen kort når det var smittsomme sykdommer ute og gikk. Det betyr kanskje at de ellers kunne vare en stund?

[Gjest Per B. Lilje]

Hvis man ser på de eldste danske og norske avisene fra 1700-tallet ('Kiøbenhavns Adresse-Contoirs Efterretninger', 'Norske Intelligenz-Seddeler' f.eks.), var gjengivelser av gravtaler og også teksten på gravplaten til nylig avdøde noe av det 'heteste stoffet'.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Signe (6): Det vart ikkje gjort for alle. Om han noterte det i kyrkjeboka, var nok opp til presten. Men likpreike heldt han 'dersom de have stunder, og ere bedne derom', som det heiter i lova. Over båra til eit dødfødt barn kunne han nok seie om lag det same som over andre bårer, til 'Formaning af Guds Ord til Folket'. Preika er altså ikkje først og fremst om den døde, men til dei attlevande.Om du finn nedskrivne preiker, kan du få eit inntrykk av lengda. Elles veit vi kanskje ikkje så mykje. Men vanlege preiker skulle ikkje vare meir enn ein time, og det gjeld sikkert her også.Per (7): Eg såg kjapt gjennom to månader (januar 1771 og januar 1820) av 'Trondhjems Adresse-Contoirs Efteretninger' ('Adressa'); og fann ein del kunngjorde dødsfall, men ingen gravtalar/likpreiker.

[Gjest Kari Thingvold]

Jo, penger skulle nok presten ha. En kan av og til lese at en aller annen 'fattig' ble begravet. Han etterlot seg nok ikke noe midler som kunne betale for begravelsen. Ei heller var det noe å hente hos de nærmeste.Her er et eksempel på hva en likpreken kunne koste: Ole Olsen i Enebakk giftet seg ved juletider og døde på våren. I skiftet etter ham, 12/5 1756, kommer svigerfaren med spesifiserte regninger for både bryllupet og begravelsen. I regningen fra begravelsen opplyses det at presten skulle ha 5 riksdaler for likprekenen. Til sammenligning slaktet de en voksen kvige til en verdi av 4 riksdaler.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

I en kirkebok så jeg at det var notert både om det var foretatt preken over avdøde, og om store eller små klokker ble brukt til ringing. Noen fikk både klokkeringing og preken, de fleste ingen av delene.Det rimer jo med at begravelser langt frem mot vår tid var en privat affære, hvor presten oftest kom inn lenge etterpå med jordpåkastelsen. 'Begravelsesdato' i kirkeboka er nesten bestandig jordpåkastelsesdato, og i en del tilfeller kunne det skje over en måned etter dødsfallet.

[Gjest Kari Thingvold]

Jeg legger inn hele avsnittet som viser alle utgiftene ved en bondebegravelse i Enebakk 1756. Her kommer utgiftene til klokker og graver, kiste og annet, og mat/drikke etc. Det er sitert fra Enebakk bygdebok, bind II, s 189For utgifter til begravelsen: Regning på hva jeg har forstrakt min stedatter til hennes salige manns begravelse: 1 ¾ tn. Malt til øl 2 dlr. 12 sk., 1 ¼ tn. Malt til brennevin 1 ½ dlr. 6 sk., 8 alen lerret 2 ¼ dlr. 8 sk., 1 svart band 14 sk., 1 laken 1 ¼ dlr., 3 merker humle 18 sk., en del speserier 2 ort., 1 skjeppe gryn 2 ort, 1 skjeppe byggmjøl 1 ort, 1 bdp. tørrfisk 1 ort 16 sk., presten for likprekenen 5 dlr., klokkeren for sin umake 1 ort 16 sk., for graving 2 ort, ringerens lønn 10 sk., for å ringe med klokken 2 ort, for likkisten 3 dlr., 1 voksen kvige til slakt 4 dlr., min umake med å lage til likferden samt ved 1 ½ dlr.

[Gjest Jon Mamen]

Prestens plikt i forbindelse med begravelser etter reformasjonen begrensa seg til å kaste på jord i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så kan en diskutere om dette var et magisk rituale for å binde den døde til graven, eller om det var et minimun av geistlig deltakelse som måtte til for å sikre at øvrigheten fikk rede på alle dødsfall og på den måte kunne gripe inn om det var skjedd noe kriminelt. Likpreken var en tjeneste som måtte betales ekstra for. Gravfølget var som regel ikke innom kirkehuset i det hele tatt. Det er først langt inne på 1900-tallet at det ble vanlig å samle gravfølget rundt kisten inne i kirken og holde en begravelses-gudstjeneste med minneord om avdøde. Tidligere skjedde alle seremonier i hjemmet og på kirkegården. Så kom en periode da det ble bygd gravkapell for at gravferden kunne forrettes der. Nå har tjenesten ved begravelser blitt en hoveddel av prestetjenesten. Slik har det altså ikke alltid vært. Dette ordna folk opp i sjøl, i henhold til en tradisjon som sikkert gikk langt tilbake. Ved gravøl ble det sikkert sagt minneord over avdøde.

[Gjest Bjørn Davidsen]

Her er ein artikkel av Vigdis Stensby om gravferder i Bergen på 1700-talet: http://home.online.no/~fndbred/bb1700.htm

[Gjest Signe Marie Solheim]

Takk for alle innspill! Stadig noe nytt å lære.... Det er mye en skulle visst mer om når en kommer et stykke bakover i tid. Mye interessant. Spennende å prøve å tenke seg hvordan de levde, tenkte, så ut alle disse - spesielt kvinnene - tenker jeg. Jeg må visst lese mer historie. Den fører med seg mye arbeid, denne hobbyen her.. :)

[Gjest Per B. Lilje]

Til (8): Jeg har skrevet av to slike tilfelle som gjelder min egen slekt, men hvis jeg husker rett fant jeg en mengde slike tilfelle: I Norske Intelligenz-Seddeler, nr. 36, 1799 (4. september) sto både en dødsannonse (satt inn av svigersønnen generalmajor Ditlef Frederik von Lowzow) og avskrift av teksten på gravplaten til Fru oberstinne Aleth Maria Rappe (død 2. september). Uken etter (nr. 37, 11. september 1799) var hovedsaken på førstesiden gjengivelse av en minnetale/minnedikt fra begravelsen.I Kiøbenhavns Adresse-Contoirs Efterretninger den 11. mars 1787 sto det en kort notis om dødsfallet til oberst Christian Frederik von Rappe og 4. april sto gravplatens innskrift gjengitt på 1. side. Så den 18. april var gjengitt en gravtale/dikt fra begravelsen.I begge tilfelle var både gravplatetekst og minnedikt svært ordrike!

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Per(15): Melding om dødsfall er gjerne få nokre linjer. Minnedikt om avdøde kunne vere lange. Men jamvel om det fyller 1-2 sider i ei avis frå 1700-talet, tek det likevel ikkje så lang tid å lese det opp. Avisblada var små, og skrifttypene store. Eg trur vi må tenkej oss ei likpreike som noko meir enn dette. (Nasjonalbibl. sine skanna aviser http://www.nb.no/avis/index.html manglar 'Nordske Intelligenz-Sedler' for 1775-1816, så eg får ikkje sett på dei nummera du nemner.)Kari (9,11): her var det andre ting enn presten som kosta... i alt nær 26 dr. det kan ikkje vere snakk om småkårsfolk. Her skal det betalast for både graving (det tok gjerne slekt og naboar seg av) og 'for min umage' - far til enkja tek seg altså betalt for å ordne med gravferda! I Kr.5's Norske lov er det ei setning om at 'begærer Bonden Præstens Tieniste udi sit Huus, da bør hand derfor efter Billighed fornøje hannem.' Då var nok satsen høgare enn dei 4 mark danske.Betaling for ulike tenester var ein del av løna til presten; han hadde ikkje (på landet iallfall) fast løn. Og lova gjev rom for satsar graderte etter økonomisk evne (og vilje). Familien i Enebakk hadde tydelegvis både evne og vilje til utlegg....Bjørn (13) lenkjer ein interessant artikkel. Spørsmålet er kor representative tilhøva i 'storbyen' Bergen var for resten av landet. Både konsentrasjonen av velståande og kapitalmengda (og dermed 'behovet' for å utmerke seg og kor mykje som skulle til for å utmerke seg) - og for den del talet på kyrkjeklokker - var nok monaleg større her enn så godt som alle andre stadar - Christiania inkludert. Eg vil tru 26 dalars-gravferda i Enebakk utmerka seg minst like mykje i lokalmiljøet som ei 260-dalars i Bergen.

[Gjest Lars Ove Wangensteen,]

Er det noen som ønsker at jeg legger ut en avskrift av en likpreken fra 1822 over prost A.Phil Vang Hedmark så kan jeg få gjort det i morgenMvh Lars Ove

[Gjest Signe Marie Solheim]

Ja, takk! :) Signe

[Gjest Kari Thingvold]

Ivar. Jeg tenkte det kunne være morsomt å lese hva kostnadene til et bondebryllup totalt beløp seg til. At svigerfaren skulle ha for betalt for sin umake har sammenheng med at dette var et skifte. Enken og den avdøde hadde ikke barn sammen, slik at hun og den avdøde mannens far skulle dele arven. Svigerfaren ville nok derfor ha mest mulig over på sin og sin datters (enkens) side. Siden det var to parter i dette oppgjøret, regner jeg med at de kostnader som ble oppført var normale for en begravelse.

[Gjest Lars Ove Wangensteen,]

SigneJeg har funnet fram likprekenen nå, men den er på hele fem sider. Så hvis du sender meg en mail (lowangen@online.no), så får du den i ettermiddag/kveldMvh Lars Ove

[Gjest Per B. Lilje]

For å gi litt 1700-talls stemning, gjengir jeg her Norske Intelligenz-Seddeler, nr. 36, 1799 (4. september) dødsannonse:Det har behaget den Allerhøyeste at henkalde min Sviger-Moder, Enke-Frue Oberstinde Rappe, fød Friis-Eilskou, til et bedre liv den 29de sidsafvigte, i sit Alders 62de Aar. Dette særdeles mig og min Søn dybt krænkende Dødsfald communiceres herved Hendes og mine fraværende Slægtninge og Velyndere. Forsikkred om deres ømme Deeltagelse i vores billige Sorg, frabedes skriftlig Condolence.Christiania den 2den September 1799 Lowzow.I samme nummer er gjengitt innskriften på gravplaten (dessverre vet jeg ikke hvordan jeg skal få til linjeskift): Naar Tiden fortærer denne indskrivt, saa skal Efterslægten bevare i skiønsom Erindring Mindet af Hende, hvis jordiske Levninger her hvile, Frue Aleth Maria Rappe fød Friis Eilskou den 20de November 1737, givt med Oberste Friderich Otto v. Rappe fra Aar 1758 til 1780, blev i dette Egteskab Moder til een Datter, af hvilken ikkun een søn er tilbage, død den 29de Augusti 1799. Hun udmærkede sig blant sit Kiøn ved sand Gudsfrygt, oplyst Forstand, vennehuld Omgang, ædel Simpelhed, fornuftig Huusholdning, viis Godgiørenhed. Hun vilde heller være end synes god. Blid var derfor Hendes Vandring i Tiden, roelig og fuld af Haab Hendes Overgang til Evigheden. Og i nr. 37, 11. september 1799 var følgende hovedaken på 1. side (dette er også i versform, vet ikke hvordan jeg skal lage linjeskift):Ved Frue Oberstinde RAPPES GravMenneske! Hvo du er, Som bedømmer Dyd alleene efter glimrende Handlinger Og Som saa tidt finder Dig bedragen ved blendende Skygger, Lær Af det Støv, som her hviler, At kiende den stille Dyd og dens Værd. Her hviler den, Hvis Liv var en Kiæde, ikke af glimrende Handlinger Thi disse vare verken Hendes Attraae eller Bestemmelse - Men af stille Fortienester Fortienester, hvis Minde er uudslætteligt i de Hierter Som kiendte dem, Fortienester, som evigen lønne den Siel, Hvis Arbeide de vare. Huuslig Orden, Fliid og Sparsomhed, Elskværdig Jævnhed og Simpelhed i Sæder Under de Fortrin, som hendes Stand gav Hende, Uindskrænket Medlidenhed imod Trængende og Ulykkelige, Blidhed og Hiertelighed i Omgang Og Uskrømtet Gudsfrygt i Vandel, Disse Vare Hoved-Trekkene i Hendes Caracter. O! At Hendes Exempel alltid maa være os dyrebart, Som det er lærerigt!

[Gjest Lars Ove Wangensteen,]

Mitt bidrag (bare første side av i alt fem)Mvh Lars Ove

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Det er bra at dere har hentet likprekener fra slutten av 1700/begynnelsen av 1800-tallet. Litt tidligere kunne en likpreken enkelte ganger strekke seg over flere timer.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Kari (19): jau, morosamt (og interessant) er det. Eg tvilar ikkje på at summane er røynlege; heller ikkje at dei var 'akseptable' ut frå stand og familie. Men det eg tvilar på, er at dei var vanlege. Her er det folk som kjøper tenester 'vanlege' folk i bondsamfunnet ytte til kvarandre gratis (som dugnad/samanskot)- t.d. mat i minnesamver/gravøl, grave grav og ordne med gravferda.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Ja, ganske sikkert var det et spørsmål om penger, og for en stor del av befolkningen eksisterte det vel knapt noen pengeøkonomi i det hele tatt, det var mere snakk om livberging. Men (hei Kari Thingvold, (19)) noen hadde penger: 3. januar 1806 sjefen for det smålenske Dragonregiment Oberst Christian von Hagemann av Hans Majestet allernådigst avskjediget fra krigstjeneste med 800 Riksdaler i årlig pensjon; premierløytnant i Enebakske Dragonkompani, Peter Schnitler von Tordenskiolds lønn økte i september 1809 (under det som var Norges andel av Napoleonskrigene) fra 144 Riksdaler til 240, Rittmester Johan Friedrich von Thesens lønn gikk samme dag opp fra 240 til 288 Rdl, secondløytnant Hans Peter von Lund avanserte samtidig til premierløytnant, og lønna steg fra 120 til 144 Rdl. Fra kvestkassen og understøttelsesfondet for de blesserede (skadde) gikk det samtidig etter søknad ut erstatninger til familier som ikke lenger hadde arbeidsføre familieforsørgere på fra 8 til 25 Rdl pr år. Så det var nok også her spørsmål om man hadde råd til noen gravtale når den måtte betales for.