[#50752] Dine barn, mine barn, våre barn og bygdebokforfattere

[Gjest Leif Biberg Kristensen]

Jeg har skrevet en 'merknad' på en av personene i databasen på Solumslekt som begynner å nærme seg en artikkel i lengde. Her berører jeg flere temaer som bør være nokså sentrale i tekstlesning og kildekritikk. Jeg håper at noen har lyst til å lese den, og gjerne komme med kommentarer her. Spesielt lurer jeg på om alle argumentene mine holder vann -- det hender jo at man ser seg blind på det man selv har skrevet.Lenken er her: http://solumslekt.org/slekta/famark.php?person=392mvh Leif

[Gjest Kristian Hunskaar]

Jeg er enig i din konklusjon.Spesielt stiller jeg meg bak formuleringa '[m]ange tror at når en person som «burde vært» nevnt som arving ved et skifte ikke er det, så skyldes det trolig en forglemmelse fra sorenskriverens side. Mine erfaringer tyder snarere på det motsatte: Hvis en person som «burde vært» nevnt som arving i et skifte ikke er det, så er denne personen trolig heller ingen arving. Dette gjelder i det minste for barn av den det skiftes etter, hvor de nære familieforholdene tilsier at alle i utgangspunktet er interessert i et rettferdig skifte.'Derimot synes jeg at det er problematisk når du skriver at '[d]et var klare regler for rekkefølgen blant arvinger, og disse følges med stor nøyaktighet i skiftene. Jeg har aldri sett at en ugift pike er nevnt før en søster som er gift eller enke.' Det kan godt hende at du aldri har sett ugifte søstre nevnt før gifte søstre i skifter, men jeg har sett en del eksempler på det. Etter min erfaring var 'regelen' snarere slik at de ble nevnt etter alder, fra eldst til yngst, selv om f.eks. den eldste var ugift.

[Gjest Stig Nyberg]

Det er da haugevis av eksempler på at barn ikke er nevnt som arvinger i skiftet etter foreldrene hvis det allerede fra starten var klart at det ikke kom til å bli noe igjen til dem. Arvinger var de vel likefullt, og de burde ha stått der.

[Gjest Kristian Hunskaar]

Ja, slike tilfeller forekommer jo (dessverre).

[Gjest Bjørn Jonson Dale]

Stig: Kor mange hundre- eller tusenvis av skifte har du lest fra 1600-, 1700- og 1800-tallet, og i kor mange av disse skifta er legitime arvingar utelatte?Eg ventar i spenning på dei 'haugevis' av døme på at dette skal ha vore tilfelle. Sjølv har eg funne nokre svært få døme på slike 'utelatte' arvingar, men då bare dersom ein på skiftetidspunktet hadde god grunn til å tru at dei var daude (t.d fraverande i ein mannsalder eller meir).Når det gjeld fallittbu: Også der har eg funne utfyllande opplysningar om potensielle arvingar. Korfor har ikkje du funne det samme?

[Gjest Stig Nyberg]

Akk,Bjørn, her er det jo ikke nok å lese skifter. Man må sjekke dem mot andre slektsopplysninger også.Jeg vil nøye meg med å henvise til Arkivforum, ID-nr. 46128, med linken LenkeMerk deg Yngve Nedrebøs svar til meg. (At han ikke tok poenget med innlegget er en annen sak. Det ble skrevet fordi SAKO hadde lagt på den eksplisitte informasjonen at det ikke var arvinger. Det stemte ikke, og de burde derfor ikke legge på slik informasjon.)Dette skiftet forteller om en helt summarisk skiftebehandling av fattigfolk i det som antagelig fremdeles var Norges nest største by. Flere fattige skulle det bli etterhvert som sølvverket gikk mot nedleggelse. Det er ingen grunn til å tro at dette skiftet var noe enkelttilfelle.

[Gjest Aase R Sæther]

Det er vel ikkje heilt uvanleg at ein arving er utelaten i opplistinga fyrst i skiftet, men nemnt under utloddinga. Er namnet ikkje nemnt der heller, bør ein avgjort leite etter anna opphav til det aktuelle barnet.

[Gjest Norodd Hagenson]

Jeg har sett noen få eksempler på påviselige feil i skifter. I ett eksempel fra Voss er kun enken og barna fra hennes kull nevnt, mens barna av første kull framkommer ved et senere skifte. I et annet eksempel er det motstridende opplysninger om hvem som er hel- og halvsøsken. I et eksempel fra Sunnhordland hvor søskenbarn arver, er det faktisk kommet med søskenbarn av søskenbarn.I andre eksempler, særlig med mange arvinger, kan noen avinger ha feil navn eller være utelatt.For å kunne si at det er feil i et skifte må dette bekreftes av andre kilder så som andre skifter eller kirkebøker.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Leif (1, med lenkje): Det er mogeleg du har rett. Men du gjev deg inn i eit skjørt glashus, og bør vere forsiktig med steinkasting. Først seier du at bygdebokskrivaren tek feil i ei sak (nei, ikkje kategorisk, men atterhalda forsvinn i ”grautkokinga”). Vidare gjev du generelle karakteristikkar av denne forfattaren. Det kan hende du har rett i den eine saka, og at mange kan vere samde i karakteristikkane om fakta kjem tydeleg på bordet. Men eg synest likevel du går litt for langt i omtalen av vedkomande. Og: etter dette gjeld det å trø varleg. Dess meir du kristiserer den andre, dess viktigare er det for deg sjølv at du er nøyaktig.Du set fram eit alternativ du meiner er meir truverdig, og argumenterer for dette. Du har nokre gode poeng. Patronymet (fleire kjelder) er det eine. Skiftet etter Kjell det andre. Eg vil ikkje kalle det ”mangel på opplysning” at Maren ikkje står der. Opplysninga er at Kjell har 4 born som tek arv; Maren ikkje inkludert. Men du må også underkjenne ei opplysning («sammen avlede 5 barn») i skiftet etter mor Maren for å få det til å henge saman. Det åleine skulle kalle på eit monaleg atterhald i omtalen av andre sine reknemåtar.Men så gjev du deg til å argumentere med at ” ingenting i kirkeboka” tyder på at det vart gjeve kongeleg løyve. Det er eit svært tynnt argument. Det var ingen detaljerte reglar om kva som skulle stå i kyrkjeboka. Jamvel om løyve er nemnt i andre tilfelle, ville det ikkje vere ein ”mangel” om det var utelate. Ein kunne snu på argumentet ditt og seie at sidan dette var ei kjend familie i bygda, ville dei fleste få det med seg om det vart gjeve kongeleg løyve. Vidare må ein rekne med at brudefolket kunne passe godt på brevet. Og når alle veit det likevel, og dei det gjeld kan dokumentere det, er det ikkje så nøye om presten fører det inn i kyrkjeboka.Her synest eg de singlar vel mykje i glashuset. Eg trur det vil svare seg å rydde litt opp i argumentasjonen, og moderere omtalen av bygdebokskrivaren. Berre som eit godt råd.

[Gjest Leif Biberg Kristensen]

Til Ivar (9): Takk for et godt innlegg, det var nettopp denne typen kritikk jeg ønsket meg. For det meste er jeg nok enig i det du skriver.Du sier: 'Dess meir du kritiserer den andre, dess viktigare er det for deg sjølv at du er nøyaktig.' Det er riktig, og jeg forsøker å være så nøyaktig som mulig. Nå er mine data samlet gjennom ti år, og jeg har nok ikke alltid vært like pirkete som jeg er nå. Det finnes fortsatt mye tvilsom eller manglende dokumentasjon i databasen min. Dog mener jeg at Gjone og jeg stiller i ulike kategorier. Det bør være legitimt å stille høyere krav om bl.a. nøyaktighet og etterrettelighet til et bestilt og betalt stykke arbeid enn til noe en eller annen påtar seg i fritida og ikke har annet enn utgifter med.Hvis Gjones omtale av familien på Bjørntvet rundt 1700 hadde vært et enkelttilfelle, hadde det vel ikke vært så mye å legge brett på. Men nå har jeg levd med boka hans ved siden av meg gjennom ti år, og iblant bare koker det over i ren og skjær oppgitthet over at det går an å lire av seg så mye slurv, omtrentligheter, halve sannheter og systematisk underslag av motstridende opplysninger. Jeg tar allikevel ad notam ditt råd om å moderere omtalen.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Kanskje du Leif burde ha skrevet: Jeg finner ikke i kirkeboka noe om at det var utstedt Kongelig løyve for giftermål?Forøvrig er også min erfaring at blant arvingene er det stort sett slik at eldste sønn er ført først, og så de andre sønnene etter alderen. Jeg har sett noen få unntak fra denne regelen, men da hadde eldste sønn muligens av en eller annen grunn sagt ifra seg å overta farsgården. Han havnet lengre ned på arvelista. I de skiftene jeg har sett har det også som oftest vært slik at eldste datter er ført først, og så de yngre etter alder. I noen skifter har jeg også sett at ugifte døtre er ført etter de gifte, selv om de ugifte da var eldre.