Gå til innhold
Arkivverket

[#53229] Hvordan ble døde ved skipsforlis kirkebokført?


Gjest marit elisebet totland
 Del

Recommended Posts

Gjest marit elisebet totland

Ved forlis i fremmede hav, hvordan ble da dødsfallet registrert? På hjemstedet til vedkommende, eller der båten var registrert? Eller ble de kanskje ikke kirkebokført i det hele tatt?Hvor lang tid kan det evt ha tatt fra forliset til det kunne bli reist en minnestein og dødsfallet kunne regisreres. (Tid: 1907) Marit E Totland

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ivar S. Ertesvåg

Dei eg har sett (tidleg 1900-tal, men også tidlegare) er førte i kyrkjeboka for heimstaden. Det gjeld både dødsfall utanlands og utanbygds.Eg har ikkje sett om det skulle vere reglar for dette, men på 1900-talet var det nok det.Å få laga minnestein tek mykje lenger tid (også i dag) enn registrering. I 1907 var post, telefon og telegraf tolleg godt utbygd (i store delar av landet iallfall). Registreringa kravde vel skriftleg melding, altså post. Avhengig av avstand, årstid og landsdel, men på 1-5 virkedagar kom vel det meste fram innanlands i 1907. Frå utlandet kunne det nok ta ein del tid; men atlanterhavskryssing gjekk på 5-6 dagar (for dei raskaste).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest marit elisebet totland

Nå har jeg sjekket en del kirkebøker, og du har nok rett når det gjelder føring, nr 2.Problemet blir større når jeg nå oppdager at skipet jeg søker antakelig bare forsvant. Da kunne det altså ikke sendes varsel til hjemmesognet. Ser i noen kirkebøker at de faktisk venter et par år før de savnede føres i protokollene.Marit

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ivar S. Ertesvåg

Når nokon berre 'forsvinn', anten åleine eller med ein båt i forlis, kan det i somme tilfelle vere eit spørsmål om han/ho faktisk er død eller berre har nytta eit høve til å stikke seg bort. Utan lik eller sikre vitnemål om at vedkomande var ombord og omkom, er ikkje dette eit enkelt spørsmål. I ein del tilfelle må ein domstol avgjere om ein person kan reknast for død ('dødsseingsdom') - slik at t.d. arven kan skiftast. For 100 år sidan kunne det vere at eit skip endra siglingsmål eller vart forhindra, utan at melding om dette nådde fram til reiarlag og pårørande før lenge etterpå. Og om skipet hadde forlist, kunne det tenkjast at folk hadde berga seg i land ein eller annan stad. Altså kunne ein ikkje berre gå ut frå at eit sakna skip var borte og mannskapet omkomne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest marit elisebet totland

Ja, det er nett slike ting som gjer dette vanskeleg. Ni mann forsvann på båten eg er ute etter (Celox - som gjekk ned i 1906). Den eine er ført i kyrkjeboka for Barbu same år som skipet forsvann.Me kjenner til døme på at skip 'dukka opp att' når alle hadde slutta å tru at dei hadde klart seg. Veit nokon kor lang tid ein skulle rekna før dei sakna vart erklærte for døde. Kva regler gjaldt for å gifta seg på ny for ei evt enkje til dømes?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Oddbjørn Johannessen

Når det gjelder Celox, er det vel nokså klart at skuta må ha forlist. Og siden 9 mann forsvant med skuta, må det jo ha vært kjent hvem disse var.Jeg har ellers vært borti tilfeller (1920-åra) der dødsfall har vært ført i kirkeboka til nærmeste norske sjømannskirke. Da har nok imidlertid avdøde vært funnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest marit elisebet totland

Spørsmålet fra innlegg 5 om når en er erklært død og gjenlevende er regnet som fri til å gifte seg, ble jo svært så aktualisert ved filmen på NRK i går kveld . (Om en mann som overlevde en flystyrt, og dukket opp fire år senere).Nå var nok overlevende fra saknede skip for hundre år siden mer realistisk enn å overleve en flystyrt. Seilskipene kunne få problemer underveis, og hvor de fikk best betaling for last, kunne forandre planene. Dårlig kommunikasjon gjorde at beskjeder om slikt ikke kom fram. Dessuten var det avhoppere, særlig blant matroser. De hoppet av i en fremmed havn, enten av eventyrlyst eller for å komme bort fra mishandling fra kapteinen. Dette vsr lenge ulvolig, og de som hoppet av, holdt seg i skjul i lange tider.Så spørsmålet blir fortsatt: Vet noen hvor lang tid det var vanlig å regne før 'de etterlatte' var fri til å inngå nye ekteskap?Marit

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Magne Paulsen

Min olderfar Thore Thorsen Vatne, f. i Høyland 1844, var seilskuteskipper. I 1888 var han i Pernambuco Brasil og overtok italienske ''Minerva'' som han seilte hjem til Stavanger for reparasjon/ombygging. Våren 1889 forlot de Stavanger med dette skipet som nå var omdøpt til ''Velfærd'', med kurs for Cardiff der de tidlig i mai 1889 tok inn en kull-last for Mosambique, Øst Afrika. Underveis forsvant skipet og det ble aldri funnet spor av skip eller mannskap.Hans datter, min farmor, og hennes søsken ble innkalt til skiftesamling først i sept 1898. Ettersom det måtte gå 10 år etter min olderfars antatte død, kunne ikke boet fordeles før utløpet av mai 1899.Nå ligger jo kirkebøkene ferdig scannet i DA og jeg vil begynne arbeidet med å se om hans antatte død finnes registert i St. Petri i Stavanger på et eller annet tidspunkt gjennom disse 10 årene. mvh Magne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest marit.elisebet Totland

Til nr 11: Din oldefar hadde ikke en datter eller søster som het Thea? Jeg er på leting etter en Thea Thorsdtr i Høyland nettopp på denne tiden.Marit

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Magne Paulsen

Jeg har ikke funnet noen Thea i denne slektsgreinen. De kom fra garden Litla Vatne, også kalt Foss-Vatne i Høyland.I nr 11 burde jeg kanskje ellers poengtert at det muligens kunne gå hele 10 år på den tiden før innførselen om dødsfall kom i kirkeboken, dersom man ikke kunne dokumentere dødsfallet, som i tilfellet med min oldefar. Får se hva jeg finner. Mvh Magne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Johan Fredrik Bockelie

For omkomne til sjøs ser det ut til for Tjøme iallefall at presten oftest førte opp de omkomne på slutten av året dersom et lik ikke ble bragt hjem, men informasjon kom til presten i løpet av året. I en del tilfeller er det ikke ført noen informasjon i kirkeboken om døde til sjøs. Her må en eventuelt lete i andre kilder, bla. ved gjengifte, hvor boet skulle gjøres opp før gjengifte kunne skje. Jeg har en slik historie fra 1836 i Kristiania, da det ved gjengifte viste seg at enken hadde vært enke i 12 år før hun giftet seg påny. I den forbindelse ble det i lysningsprotokollen skrevet en omfattende dokumentasjon over hennes manns forsvinning ved et forlis. Jeg mener å ha lest at gjengifte ikke kunne skje før etter minimum 7 år dersom liket ikke ble funnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest marit elisebet totland

Det har tydeligvis vært ulike lover for ny ekteskapsinngåelse og skifte etter at en person forsvant. Lov av 31 mai 1918 Ekteskapsloven. 5 kapittel ,paragraf 46 sier at en ektefelle kan forlange skilsmisse ved dom,når den annen ektefelle er forsvunnet ,og tre år er gått, siden man sist hadde efteretning om,at ektefellen var i live.I begge lovene er det altså snakk om flere år. Det kan indikere at prestene skulle være tilbakeholdne med å føre de savnede som døde også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kjell Hamberg

Ref. innlegg nr. 14...Har sett det samme i kirkeboka for Strømsø, ihvertfall i perioden 1870-1890 hvor presten ved slutten av hvert år noterte inn dødsfall for sjømenn fra soknet som hadde omkommet i løpet av året. I de fleste tilfelle med opplysninger om både tid, sted og navn på skuta.Mvh Kjell H

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.