[#54499] Selvmord og begravelse i1950 og 1960 årene.

[Gjest Gunn Kallekleiv]

Farfar døde av kreft i 1963 og ble gavlagt på vanlig måte,med begravelse og dødsanonse i avisen .Hvis han hadde tatt selvmord ,hvordan ville det da ha vært ,ville det også foregått på samme måte ang. begravelse og dødsanonse,eller ville det ha vært annerledes?Det finnes et skifte etter Farfar ,er det noe jeg kan få innsyn i etter 44 år ?Gunn

[Gjest Mariann Stokken]

Hei :-) Ang. innsyn i skifte: Eg har ein god del gongar dei siste åra teke kontakt med skifteretten(det heiter forresten tingretten no) for å finna ut om ukjende slektningar. Nokre gongar har det også vore skifte etter heilt ukjende, avdi eg har hjelpt folk, t.eks. i Amerika med å finna slekt i Norge.Eg har aldri hatt problem med å få vita kva som står der, både namn og diverse(til tider ganske sensitive opplysningar, som t.eks. bortadopterte barn) har blitt gjeve meg over tlf.Men nokre få gongar har eg vorte beden om å senda brev til dei, men det vanlige er at eg har fått det eg har spurt etter pr.tlf.Lukke til!Venleg helsing Mariann.

[Gjest Gunn Kallekleiv]

Takk skal du ha Mariann,da skal jeg se om jeg kan få sjekket skift etter farfar.Hilsen Gunn

[Gjest Torgrim Sørnes]

Suicider ble begravet på samme måte som andre folk. Man må tilbake til 1700-tallet og Christian V's lov for å finne suicider som ble begravet av rakkeren utenfor kirkegården. Og selv i hine hårde dage kunne slektningene få kongelig dispensasjon for ordinær begravelse innenfor kirkegården; og fikk det også ganske ofte.I tillegg var norsk praksis i 1950- og 60-årene ganske spesiell; det ser ut som om norske leger har vegret seg mot å sette 'selvmord' på dødsattesten i en grad som grenser mot dokumentfalsk. Fenomenet er beskrevet bl.a av Nils Retterstøl, og er i en viss grad levende i dag. Følgen var at mange suicider aldri ble offisielt anerkjent som sådanne, men ble klassifisert under en annen, fiktiv diagnose.

[Gjest A. Vidvei]

Jeg kjenner til i hvert fall tre tilfeller av selvmord i nyere tid (etter 1940, før 1980), der gravstenen riktignok er plassert på kirkegården, men så langt ut mot muren man kan komme og langt unna familiegravstedet der vedkommende ellers skulle vært gravlagt. Disse eksemplene er alle fra landsbygda, tre helt ulike steder i Norge.