Gå til innhold
Arkivverket

[#55936] Kunne en ukonfirmert mann gifte seg?


Gjest Adam Nilsen
 Del

Recommended Posts

Gjest Adam Nilsen

Hvis en mann, som far til et 'uægte' barn, kalles for 'uconfirmerede,' betyr det nødvendigvis at han var ugift? Er det mulig at han var gift, men ukonfirmert?Jeg spurte om dette før, men med flere detaljer som kanskje kompliserte spørsmålet.Takk!Mvh Adam

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Man måtte være konfirmert for å kunne gifte seg, men nettopp fordi noen kunne bli både 18, 20 år og mer til før de kom gjennom nåløyet, fikk de av og til barn i mellomtiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Marie Skålnes

Det spørs vel kor langt attende i tid det er. Eg veit ikkje når ukonfirmerte fekk gifta seg, men i denne kyrkjeboka frå Moster, Finnås, Hordaland, er det på ei side (1939) 4 ukonfirmerte ektefellar.Lenke

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest marit.elisebet totland

I gammel tid var det å være ukonfirmert det samme som ikke være fullverdig medlem av samfunn. En som ikke var konformirert hadde ikke arverett og kunne ikke gifte seg. I en av de store kirkekommisjonenee ble dette nøye vurdert. ordningen forutsatte jo at alle var medlem av kirken.I en periode er vi av kirkebøkene at en del personer meldte seg ut av kirken . Det kan synes som om det har vært fordi de enten var ukonfirmerte eller ønsket å gite seg for andre gang, altså etter en skilsmissse. Har dessverre ikke de rette kildene for hånden som forteller når tid endringene kom, men jeg mener det er rundt hundreårsskiftet.Konf. var også et problem for teorisvake og utviklingshemmede. De klarte ikke kravene og måtte gå om igjen og om igjen. Enkelte prester la tilrette for at de skulle komme gjennom nåløyet, mens andre stod på kravene, og gjorde det vanskelig både for konfirmant og foreldre.Med hilsen Marit Elisebet Totland

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Torleiv Imingen

På leting etter en konfirmant i Akershus, oppdaget jeg en som var 29 år. Kanskje han skulle gifte seg, så det var derfor han slapp gjennom nåløyet hos presten. Torleiv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jan H. Trelsgård

Angående tilrettelegging for vanskeligstilte. Følgende sitat er hentet fra kirkebok for Hidra i Vest-Agder:Efter overlæg med min Sognepræst Berenhoft blev af mig høsten 1801 confirmeret efterstaaende 3de Drænge, som deels formedelst deres høye alder ej længere kunde hengaae, deels ogsaa formedelst deres usle Begreb ej kunde forventes at blive bædre, da de i 4 aar forhen havde gaat hos min formand. Efter 3 Dages ugentlig Præparation confirmerede Jeg dem i Guds navn med deres Liden kundskab, neml: Luthers Cathechismus og 100de af de vigtigste Spørgsmaal af den store forklaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tore H Vigerust

En ukonformert mann kunne selvsagt gifte seg. Praksisen var at man måtte flytte på seg, og på det nye stedet, der man ikke var kjent fra før av, måtte man finne på en unnskyldning for at papirene var på avveie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ivar S. Ertesvåg

Tore (8): I svaret ditt ligg vel at ein ifl. lov og regel ikkje fekk lov å gifte seg utan å vere konfirmert (sidan den ukonfirmerte måtte framstå som konfirmert)? Eg meiner eg har lest det var slik ein periode, men har ikkje brukt tid på å leite no. Det må i tilfelle ha vore ein regel innført ein del år etter at konfirmasjonen var innført (1736); og oppheva ikkje svært lenge etter at dissenterlovene vart innførte (1845).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tore H Vigerust

Ivar, det er ovenfor i innlegg 4 sagt at ukonfirmerte ikke kunne gifte seg. Mitt poeng var at såfremt dette forbudet er riktig, kunne det omgås på den måten jeg beskrev. Jeg har komme tove rmange eksempler på folk på vandring (eller folk som hadde en lang vandring bak seg) som kunne ha giftet seg, selv om de rette papirer (for konfirmasjon) var til stede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tore S. Falch

For å gå tilbake til trådstarters spørsmål: Jeg vil tro at dersom en gift mann ble far til et u-ektefødt barn, så ville presten nok ha oppført barnefaren nettopp som ''gift mann'' snarere enn som ''ukonfirmert''. Min gjetning er derfor at en barnefar som i kirkeboken er oppført som ukonfirmert, også er ugift.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ivar S. Ertesvåg

Tore S (11) har eit godt poeng. Barnefaren er ikkje gift med mora når barnet er 'uekte'. Det er avhengig av årstal, men om barnefaren var gift med ei anna kvinne, ville det vere 'horeri', og det ville nok presten notert (og sorenskrivaren påtala).Tore H (10): ok - (8) er altså ikkje ei stadfesting på at du kjenner til ein slik regel, sjølv om det er formulert slik. ('Praksisen var...', ikkje 'Praksisen kunne vere...').Marit (4): Eg er litt usikker på dette med å gifte seg. Det er iallfall ein regel som ikkje kan ha vart i noko særleg meir enn 100 år. Men eg er temmeleg viss på at det du skriv om arv for ukonfirmerte må vere feil. Har du ei kjelde for dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Stein Norem Wisted

I en prosterettsak fra 1740 (mot Christen Bloch i Sokndal, Rogaland) finnes bl.a. dette sitatet :'Præsten allene sagde bag effter, hvorfor vil I til confirmation ? det sker allene for at I snart kand blive giffte, og derved fich den Dags examination en ende.'Presten skal riktignok ha vært 'druchen' og 'saasom de fleeste ord hand talede vare unyttig, og til ingen opbyggelse', men det var vel hans ærlige mening som kom for en dag her.Hilsen Stein

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anne Lise Hovdal

Til nummer 4 og nummer 12: Ja dette med at ukonfirmerte ikke kunne arve kan umulig være riktig på 1700-tallet iallefall.. Jeg har selv nå etterhvert sett skifter der barn arver lenge før de har blitt konfirmert, og kan jo ta ett eksempel. Den 21.05.1793 var det skifte i Skjesol i Åsen(Frostens prestegjeld) på min ane Jon Jonsen, og han hadde barn i alderen 3-17 år. Alle barna er ført i skiftet som arvinger, og det står også hva hvert enkelt barn arvet av verdier. Da det var skifte på Jons far Ole 03.10.1800 så arvet de samme barna. Ole ble gammel og flere av hans barn døde før han. Dermed gikk arven til barnebarna, og mange av dem var ikke gamle nok til å være konfirmert. For hvilken periode er det du mener at en ikke kunne arve som ukonfirmert Marit Elisabeth?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Endre Holten

Til innlegg 6 m.fl. For lenge, lenge sia høyrde eg fortalt om ein mann, at han vart konfirmert, 'ekserte', gifte seg, og hadde eit barn til dåpen same året! Det vart sagt at han hadde 'gått for presten' i fleire år før han slapp fram, så det var nok naudsynt å vera konfirmert før gifting kunne koma på tale. -endre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest marit.elisebet totland

Til nr 14.Jeg mener å ha lest at en ukonfirmert ikke kunne arve helt fram til ca 1870. På bakgrunn av det du sier, kom jeg til å tenke på at det kanskje var forskjell på det å være et barn og derfor ukonfirmert, og det å være voksen, men ukonfirmert. Det siste blir da mer som om en er gjort umyndig. Men dette er bare mine tanker.Ellers mener jeg også å ha lest at det varte like lenge før kvinnene fikk likeverdig arverett. Marit Elisebet Totland

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anne Lise Hovdal

De skiftene jeg har lest på mikrofilm er stort sett for 1700-tallet og noe på 1800-tallet, og der voksne har vært umyndige har det vært opprettet formynder for dem i forbindelse med skifter. Det samme hadde som oftest umyndige barn. Kvinner som ikke var gift var umyndige stort sett i de skiftene jeg har lest iallefall. Jeg har lest skifter for 'Stjør-og Verdal' og Helgeland på ett i Hallingdal fra 1759. Praksisen kan jo også ha vært forskjellig fra landsdel til landsdel, men jeg tror egentlig ikke det. Formynderen skulle ta vare på det som den umyndige arvet. En gutt var vel umyndig til han var ca 25 år, men jeg har en ane(Tore Arntsen Berg på Frosta) som ved morens skifte i 1790 var ført som myndig selv om han bare var 23 år ut fra kirkeboka(ført som 24 år i skiftet). Kvinner var umyndige til de giftet seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anne Lise Hovdal

I de skiftene jeg har sett så arvet kvinnene eller døtrene stort sett halvparten av det mennene eller guttene arvet, men jeg har vært borti unntak der døtre har arvet like mye som sine brødre. Jeg har avskrift fra ett skifte som jeg nå snart skal føre inn på Jens Larsen Myklebostad i Nesna på Helgeland som det var skifte påi januar 1770. Datteren Dortha arvet i likhet med sine 5 brødre 29-3-2(29 spesidaler, 3 ort eller mark og 2 skilling). Der var det forøvrig 2 av sønnene som døde før sin far, og deres barn på 5 år, 6 år, 12 år og 14 år arvet sin farfar fikk sine fedres arvelodd og arvet da sin farfar. Barna hadde formyndere. Disse var selvfølgelig ikke konfirmert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.