[#58116] Hvor lett er slektsforskning?

[Gjest Mona Moum]

Leser Dagbladet idag http://www.kjendis.no/2008/03/25/530553.html Det som forundrer meg er hvordan kjendisenes slektstavler nærmest popper opp på svært passende tidspunkt. Jeg har strevet med å grave meg bakover i lengre tid og er så langt fra ferdig med det. Hvordan kan det da ha seg at en kan så kjapt finne så masse felles aner. Jeg leser at han har brukt tre år, men han har vel tatt utgangspunkt i mer enn en person?

[Gjest Per Helge Seglsten]

Dersom du setter av tre år til å bedrive slektsforskning på heltid, og i tillegg er en erfaren slektsforsker, vil du nok komme langt, du også. Den største hindringen for oss hobbygranskere er nok at vi jobber i drypp, og i hovedsak tar utgangspunkt i de kildene som er lettest tilgjengelige, det vil ofte si de kildene som blir gitt oss via avskrifter og digitaliseringer. Dersom vi setter oss til på arkivene fra morgen til kveld i årevis, og aktivt leter opp kilder som kunne tenkes å avsløre noe, vil vi selvsagt komme mye lenger mye raskere.Dette kan testes ut, og det hadde vært artig om man, for eksempel på slektsforskerdagen, hadde plukket ut ett 'problem' og satt skarpskodde genealoger på saken i arkivene over hele landet. Jeg tror mange uløselige knuter hadde kunnet bli løst opp på det viset.

[Gjest Mona Moum]

Du hadde forøvrig også ett veldig godt argument til hvorfor han klarte det. dersom han har satt av fulle arbeidsdager i tre år, men hvem kan ha råd til noe slik da?Det der var en kjempegod ide du hadde der. Vi har vel alle noen gåter som ikke er løst og for min del blir det garantert fler, jo fler personer jeg skal nøste opp i. Nå må jeg med skam å melde si at jeg ikke engang aner når slektsforskningsdagen er.

[Gjest Lars Løberg]

Poenget her er like mye å ha gode databaser, altså å kunne nyte fruktene av andres møysommelige arbeid. Her har amerikanerne mye datakunnskap å trekke på - i hvert fall når du finner tilbake til New England i eldre tid. Samtidig er kjendisgenealogi en egen genre i det internasjonale miljøet - vi behøver ikke gå lengre enn til Sverige for å finne miljøer for slikt. I Norge har vi det ennå ikke - gudskjelov, men vi så jo hvor raskt det gikk å få Mette Marits aner på plass i VG. Så bare noen er villig til å betale, så kan det meste ordnes også her i Norge. Og her har vi jo også mye data samlet i bygdebøkene - det er vel ikke uten grunn at det eneste fortsatt forsømte området hva angår kongefamiliens aner er dronning Sonjas byforfedre?

[Gjest Frank H. Johansen]

... og forfedrene til presidenter, tidligere presidenter, presidentkandidater, diverse sentaorer og guvernører, diverse kjendiser, etc., er møysommelig gransket i USA.Mange har felles opphav i kjente familier blant de tidligste immigrantene i New England.Se William Addams Reitwiesner's websider her: http://www.wargs.com/political/

[Gjest Dag T. Hoelseth]

Jeg skjønner nå at det ikke er politisk korrekt å interessere seg for 'kjendisers' aner, inkludert personer som har giftet seg inn i kongefamilien...Når det gjelder dronning Sonjas aner, så havner man vel fort på landet etter 1-2 generasjoner bakover - det er vel bare Ulrichsen i Larvik somm har flere generasjoner i by, men man havner vel fort på landet der også...Til innlegg 3: Se Lenke for informasjon om slektsforskerdagen.Det var jo greit at jeg ble tipset om denne dagen, for da kan jeg trygt droppe å reise til Riksarkivet lørdag... :-)Dag T. Hoelseth

[Gjest Arild Kompelien]

Har vært litt opptatt av Monas åpningsspørsmål: Hvor lett er slektsforskning?Jeg hadde for ei tid siden et lite innlegg i Slekt & Data rundt dette. Håpet var kanskje å få tilbakemeldinger eller en liten diskusjon rundt det - høre hva andre opplever. Men reaksjonene uteble. Gjengir derfor innlegget her:UBEHAGELIG USIKKERHETI artikler og bøker om slektsforskning finner vi honnørord som kildehenvisning eller kildereferanse, kildekritikk, og vi sier sjekk originalkildene! Vi kaller det dokumentasjon. Men hva dokumenterer vi? Et vanlig hendelsesforløp i slektsforskning er at vi finner en ane født 1783 og dennes foreldre. Videre finner vi foreldrenes vielse som ofte går greitt. Men så kommer det usikre og besværlige. Etter å ha fått god peiling på anenes alder ved død eller ei folketelling, blir neste skritt å plassere anene som barn i rett familie. Nå kommer det jeg finner usikkert og ubehagelig.Når en tenkt ane Anne Olsdatter på Lund gifter seg 1781 med Anders Jensson, er første nærliggende teori at hun kan være fra garden Lund, enten som tjenestejente, eller født der. Alder tilsier at hun skal være født ca. 1752. Men så kommer det ubehagelige. Hvordan finner vi den rette Anne Olsdatter? Vi sjekker blant døpte og finner ei Anne Olsdatter født 1752 på Lund. I mange tilfeller fører vi da denne Anne Olsdatter f. 1752 som vår ane.Det jeg mener med det ubehagelige, er - hvordan kan vi vite at dette er rett? Det er strengt tatt kun en teori. Og det ubehagelige er at vi ofte ikke kan bevise teorien. Noen ganger får vi beviset i form av skifte etter hennes foreldre der hun føres som gift med Anders Jensson. Men hva når vi ikke får tilgang til slike kilder? I stedet for beviser får vi ofte heller opplysninger som gjør oss usikre på vår teori. Det kan være i form av ei Anne Olsdatter nr. 2,3 eller 4 som også ble født rundt 1752. Det er ikke alltid vi får til å eliminere de andre.Men uansett hvilken Anne Olsdatter vi velger, kan hun være lett å dokumentere med gode kildereferanser for vielse, dåp, død og hennes barn. Dokumentasjonen kan med andre ord være upåklagelig og virke overbevisende. Noe annet er om den personen vi har dokumentert er rett person. Det ser ut som dette er et ubehag vi må leve med.En god løsning er selvfølgelig å sjekke flest mulig kilder for å se om kildene er enstemmige. Men selv det holder ikke alltid. Kilda som kan avsløre feilen mangler kanskje. Dette ikke ment som en kritikk av at vi må dokumentere, men vi bør kanskje ha en ydmyk holdning til at selv ikke god dokumentasjon sier alt. God dokumentasjon trenger ikke være annet enn sannsynligheter som på en tilforlatelig måte ser ut til å stemme.Som illustrasjon kan tas et enkelt og konkret eksempel fra den tida jeg begynte med slektsforskning. På garden Glorviken i Åsnes, Hedmark fant jeg Ola Evensson født 1776 av foreldrene Even Olsson og Ragnhild Olsdatter. Jeg sjekket bygdeboka som kunne fortelle at Ragnhild ble født 1751 på garden Sjøli i Åsnes av foreldrene Ola Evensson og Kari Hallvordsdatter. Ved vielsen 1771 var hun på garden Sjøli. Dette rimte bra. Og det bygdeboka fortalte ble bekreftet i kirkeboka - hun ble døpt 20.05.1751 og hadde de foreldrene bygdeboka nevnte. Dette så greitt ut. Kildene var sjekket, alt kunne dokumenteres med gode kildehenvisninger til bygdebok og sjekking av originalkilder, og jeg hadde funnet min ane Ragnhild Olsdatter f. 1751 på Sjøli.Noen år seinere så jeg på skifter, og fant heldigvis skiftet etter Ragnhilds foreldre. Men til min forundring var ikke mi Ragnhild nevnt blant barn og arvinger. Det var da flere muligheter. Hun kunne være uteglemt, men det var lite sannsynlig når hun ikke var nevnt verken ved innledningen til skiftet eller ved selve utloddinga av arven. Kunne jeg ha funnet feil dødsår på henne, slik at hun var død før foreldrene? Mulig, men da skulle barna hennes arvet. Tilbake stod egentlig bare en mulighet, den Ragnhild jeg hadde funnet var riktignok datter av Ola Evensson og Kari Hallvordsdatter, men kunne ikke være min ane og hun jeg hadde funnet måtte være død før skiftet etter foreldrene. Tilbake til kirkeboka for å finne om hun var ført som død. Fant snart at mi Ragnhild Olsdatter døde på Sjøli og ble begravd 19.12.1751 - 1/2 år gammel.Etter å ha vurdert andre kandidater fant jeg ei ny Ragnhild Olsdatter på Sjøli, døpt 05.07.1750 av foreldrene Ola Hallvordsson og Olia Olsdatter. Dessverre har jeg ikke funnet skifte etter foreldrene. Muligens er hun den rette, men hvordan være sikker? Hun kan dokumenteres med like gode kildehenvisninger som den første Ragnhild. Andre samtidige kandidater er eliminert. Ubehaget består i at alt kan virke greitt inntil ei eneste kilde kan rive ned ens dokumentasjon. Dokumentasjon er selvfølgelig viktig for å kunne etterprøves, men dokumentasjon er ingen garanti for at resultatet er riktig.

[Gjest Kristian Hunskaar]

Godt innlegg fra Arild. Det er forskjell på å dokumentere hendelser og å dokumentere slektskap!

[Gjest Ketil Firing Hanssen]

Tema nr. 46624 er et godt eksempel på hvordan kjendisers slektstavle raskt kan settes opp på dugnadsbasis:Lenke

[Gjest Are S. Gustavsen]

Det er samtidig et godt eksempel på at slektsbiten i et TV-program kunne ha falt helt i fisk på grunn av for dårlig forarbeid, samt et godt eksempel på hvordan man ikke skal markedsføre 'plagierte' slektstavler. :-)Are

[Gjest Iver Mosvold]

Det var nok mange som kjente seg igjen i Arilds (innlegg 7) eksempel. Når det gjelder anetavler har vel de fleste av oss har drøssevis av usikkerheter. Man står hele tiden på valget mellom å arbeide bredt (og overfladisk) eller smalt (og grundig). Det brede arbeidet kan virke imponerende, inntil det viser at det hviler på en samling av sekundærkilder, som er satt sammen etter beste evner. – Men for all del: Dette kan både være gøy og utviklende, for før eller senere bør man gå noe grundigere til verks.Det grundige arbeidet krever kompetanse og innsikt, og et kritisk blikk på sekundærkilder. Dette utvikles etter hvert som man holder på, og da kommer man gjerne i den kinkige situasjon at samtidig som nye navn legges til anetavla, så forsvinner like mye like mye, fordi usikkerhetene er så mange.Kanskje man kan si det slik: At jo lenger man er kommet i arbeidet, jo mer får man kjenne at slektsforskning egentlig er vanskelig. (Her er det vel snakk om nivåer)Jeg forunderes ofte over folk som mener å ha tusenvis av personer i 13-14 ledd på anetavlene sine. Noen av disse er jo også utlagt på nettet. til stor glede for oss som trenger andres arbeid. Men det er faktisk sjelden disse tavlene er utstyrt med kildehenvisninger, og når utleggeren ikke har funnet kilde-henvisningene som nødvendig, så er det vel all grunn til å tro at arbeidet som er gjort er ganske overfladisk.Men NOE er jo blitt veldig ”lett”, og med stor grad av sikkerhet kan mye fastslås (med ”imponerende” dokumentasjon) ! Gi meg navn på et-par oldeforeldre som kan gjenfinnes i kirke-bok-databasen eller i en digitalisert folketelling, og jeg skal alltid klare å imponere noen med ukjente aner. (Forutsetningen er at de du skal imponere ikke kjenner til de verktøyene vi har gjennom et nettsted som f.ex. Digitalarkivet og Familily Search.) Men dette har mer med verktøy-behandling å gjøre enn slekts-forskning. – Men mange av oss er rasende flinke på akkurat det, selv om vår kompetanse innen genealogi nødvendigvis ikke glitrer.IM

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Ja jeg kjente meg også igjen i Arilds innlegg. Når jeg har vært usikker på hvem jeg skulle satse på som videre ane, så har fadderne noen ganger vist seg å bli viktige. Kan jo ta et eksempel. Min ane Ingeborg Larsdatter på Frosta i Trøndelag var gift med Arnt Toresen Berg, og jeg la blant annet merke til at flere av fadderne til barna deres var fra Wigen på Frosta, og da blant annet en Haldor Wigen, Lars Wigen og Ane Wigen. I bygdeboka for Frosta fant jeg en Lars Haldorsen Wigen og kona Ane Larsdatter(merk fadderne Lars Wigen og Ane Wigen). I bygdeboka var det også ført en datter Ingeborg konfirmert i 1756, men det sto ikke noe om at hun skulle være gift med Arnt Toresen Berg. Jeg var usikker på om jeg skulle satse på den Ingeborg som var datter av Lars Haldorsen og Ane Larsdatter i Wigen som ane. Deretter så jeg på fadderne til barna til denne Ingeborgs bror Haldor Larsen Wigen, og der finner jeg Tore Berg(Tore Arntsen Berg som var sønn av Ingeborg og Arnt i Berg) blant fadderne.Så begynte jeg å lese skifter på mikrofilm, og på skiftet etter Arnt Toresen som var gift med Ingeborg fant jeg: Verge for deres sønn Jacob Arntsen var morbror Haldor Larsen Wigen. Så det jeg tidligere egentlig hadde trodd stemte altså. Kirkebøkene for Frosta starter dessverre ikke før 1750, og er også dårlig og mangelfullt ført frem til ca 1770.Jeg har også en ane Ingeborg Thomasdatter født ca 1762, og en Kirsten Thomasdatter er fadder til hennes barn og Ingeborg. Ingeborg finner jeg ikke som døpt i 1762, men Kirsten finner jeg døpt i 1770. Jeg har da valgt å satse på at de har samme foreldre.

[Gjest Kjell Halvorsen]

Forsøk på en liten oppklaring:Den slektsforskerdagen som det er link til i (6) er Slektshistoriedag i Riksarkivbygningen 29. mars 2008 kl. 10-16 med deltageravgift 200 kroner. Jeg har mistanke om at den slektforskerdagen Per Helge Seglsten refererer til i (2) er DIS-Norges Slektsforskerdagen 2008, et landsomfattende arrangement som i år arrangeres lørdag 25 oktober, gratis adgang for alle interesserte.Du får korrigere meg, Per Helge, om jeg har tydet dette feil.Begge tiltak er uansett helt sikkert verdt et besøk, både for nybegynnere og viderekomne !

[Gjest Per Helge Seglsten]

Nei, du har helt rett. Jeg hadde ikke engang fått med meg arrangementet på Riksarkivet. Synd jeg er gressenkemann med tre unger til helga.

[Gjest Tore H Vigerust]

Per Helge, kan du ikke forfølge forslaget ditt i innlegg 2, og legge det frem for styret i DIS-Norge, NSF m fl ?

[Gjest Per Helge Seglsten]

Jo, det kan jeg gjerne. Kan slike forslag oversendes per epost, og hvilke adresser er i så fall mest hensiktsmessige å bruke?

[Gjest Are S. Gustavsen]

Oversendelse til sekretar@genealogi.no sørger for journalføring og videre behandling av styret i NSF.Are

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Are(7), sidan du ber om reaksjonar:Den første er at eg er usikker på kva du eigentleg meiner med ”dokumentasjon” og ”dokumentert” – særleg på bakgrunn av det siste avsnittet. Det kan kome av at du er uheldig med formuleringane og/eller at du i stykket akslar ei ”rolle” som mindre kyndig enn du faktisk er. Men slik det står skrive, tyder det på mangelfull forståing av kva det dreiar seg om. (Og for nye lesarar: Are er redaktør i ”Genealogen”, og har meir/oftare enn andre formana oss på forumet her til ei vitskapleg tilnærming til ættegransking – altså burde han meir enn dei fleste ha orden på teorien.)Eg trur eg forstår kva ”ubehaget” ligg i. Her trur eg det er (minst) to grupper lesarar – dersom dei gidd å lese det – som ikkje bryr seg så mykje om ”ubehaget”, eller som ikkje har det. (Gruppering kan vere ”farleg”, men også nyttig som reiskap for å forklare noko. Eg trur mange til ei viss grad vil kjenne seg att i det følgjande.)Begge gruppene driv med dette fordi det er , og freistar å kartlegge slekt i tid, geografi, aktivitetar, levekår osv. Den eine gruppa har ”nivået” for ei bygdebok som ambisjon. Eg har stor vørnad for bygdeboka; er det godt nok for bygdeboka, er det godt nok for meg. Kanskje må eg nøye meg med svakare prov enn det – iallfall til så lenge, og det kan eg leve med. Den andre gruppa har ambisjon om å dokumentere ættesamband over all tvil. Vørnaden for bygdebokskrivarar er større enn vørnaden for bygdeboka. Eg veit det alltid vil vere feil og manglar i bygdebøker – ikkje alltid mange, men kanskje ein av dei få gjeld ein av mine. Eg ønskjer å finne utvilsom dokumentasjon for eit samband. Men eg veit at før eller seinare når eg eit ledd der slik dokumentasjon heilt enkelt ikkje finst. Når eg har leita i alle tenkjelege kjelder, let eg det vere med det – og vonar at nye (for meg) kjelder dukkar opp. Men eg må kunne leve med situasjonen, utan ”ubehag”. Eg skal ikkje ta på meg å halde dom eller oppteljing av dei to gruppene; men eg trur dei er store og at dei ikkje deler ”ubehaget” ditt.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

i (18), siste avsnitt, første linja, etter '...fordi det er' fall det ut noko. Du kan setje inn eitt eller fleire positivt lada adjektiv etter fritt val...

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

meir surr... eg rota saman forfattarnamn....Innlegg (7) var naturlegvis ved ARILD!.... Begge får ha meg orsaka (og alle kan oversjå den første parentesen)

[Gjest Leif Biberg Kristensen]

Arild setter opp en vært vesentlig problemstilling i innlegg (7), og som jeg har bala med siden jeg begynte med slektsforskning for 11 år siden: Spørsmålet om identitet. Alle som har beveget seg inn i tida før alder og navn på foreldrene til brudepar blir oppgitt i kirkeboka, må ha stilt seg spørsmålet om vi har funnet rett Anne Olsdatter. Jeg føler at dette temaet er alt for lite diskutert, både her i Norge og internasjonalt.Den amerikanske arbeidsgruppa som sto bak 'Gentech'-prosjektet (Lenke) i 1998 gjorde en prisverdig innsats for å sette spørsmålet på dagsordenen, men endte etter min mening opp med definisjoner og modeller som er så generelle at de i praksis er ubrukelige - selv om det absolutt er ting her som er verdt å legge seg på minnet.Slektsprogrammene gjør det heller ikke enkelt å formidle tvil om identitet: Her forutsettes det over hele fjøla at man knytter både fødsel og giftermål til samme personnøkkel. Da jeg besluttet meg for å bygge mitt eget slektsdatabaseprogram fra grunnen av var dette ett av de spørsmålene som opptok meg mest, men jeg har heller ikke egentlig funnet noen god løsning på problemet, - annet enn at jeg har laget et rigorøst kildeapparat hvor den fulle teksten fra kirkeboka blir knyttet til hver enkelt hendelse. Jeg har også utviklet en kilderapport/kildebehandler som gjør det forholdsvis enkelt å se hvilke hendelser og relasjoner som er knyttet til hver kildetekst. Når jeg slår sammen to personer blir dessuten dette skrevet til en spesiell loggfil, og det gamle personnummeret blir liggende igjen i databasen med en lenke til den sammenslåtte personen. Etterhvert har jeg planer om å videreutvikle dette til en full 'angrefunksjon' slik at jeg kan reversere sammenslåinger helt automatisk.Der hvor jeg er i stor tvil om hvilken Anne Olsdatter som gifter seg med Peder Hansen, nøyer jeg meg svært ofte med å registrere fødsel og giftermål på to forskjellige personer, og så koble dem sammen med en 'Kan være identisk'-lenke.For min egen del har jeg etterhvert kommet fram til at vi for det første sjelden kan være helt sikre på identitet: Slektsforskning er ingen eksakt vitenskap, men handler i stor utstrekning om sannsynligheter. Så lenge det ikke foreligger noe 'bevis' for eksempel i form av et skifte som helt entydig viser at vi har rett person, vil vi aldri bli sittende med mer enn en antagelse om identitet - selv om det hjelper stort dersom søsknene til vår antatte Anne Olsdatter dukker opp i barnedåpene, og barna blir kalt opp etter sannsynlige slektninger.For det andre mener jeg at vi kan vise til sparsommelighetsprinsippet, - ihvertfall når det gjelder litt mindre utbredte navn enn det ekstremt vanlige Anne Olsdatter: Dersom vi har en Søren Jacobsen som gift i 1761, og en Søren Jacobsen som født i det samme sognet i 1736, er det mer 'sparsommelig' å anta at det er den samme Søren Jacobsen i begge tilfeller, enn å anta at det er to forskjellige. Dette er et anerkjent prinsipp i vitenskapen.Forutsetningen er selvsagt at man dokumenterer sine kilder på en slik måte at en selv eller andre kan revurdere sammenhengen på et senere tidspunkt.

[Gjest Arild Kompelien]

Når det gjelder ubehaget har jeg ikke særlig mer å si, men skjønner at det for mange ikke er en ukjent følelse. Og noen har visst større ubehag enn meg (Leif i 21).Selv om ubehag antyder en dårlig følelse, er det kanskje en nyttig følelse i arbeid med å utarbeide slektskap. Det gjør at man er på vakt og skeptisk. Tror derfor slektsforskning krever en viss ydmykhet når man skjønner hvor vanskelig det kan være, eller kanskje bedre sagt - hvor lett det er å ta feil.Har sett noe arbeid som er gjort uten ubehag, og da florerer feilene. Likevel - i praksis knytter jeg barn til foreldre når indisiene og intuisjon peker i en retning. Men ubehaget ligger hele tida i bakhodet.Som Leif skriver bygger slektsprogrammene på at personer knyttes sammen uten at tvilen kommer fram. For egen del har jeg ikke funnet bedre løsning enn å være flittig med å ta opp tvil og problemer i tekst til personene. Forøvig er jeg tilhenger av å bruke et teksbehandlingsprogram som det primære, og så legge opplysningene inn i et slektsprogram, mest for oversiktens skyld.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Arild (22): Som sagt, trur eg at eg forstår kva ”ubehaget” ligg i. Men meinte du det om dokumentasjon slik du skreiv det? Slik teksten står, uttrykker han eigentleg at du ikkje har fatta skilnaden på å dokumentere personar og å dokumentere slektskap.

[Gjest Arild Kompelien]

Desverre, må jeg nesten si, ser jeg forskjell på å dokumentere personer og det å dokumentere slektskap. Det er jo der ubehaget ligger, vissheten om at den dokumentasjonen vi ofte legger fram i realiteten handler om å dokumentere personer, ikke nødvendigvis slektskap.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Arild (24): ok, eg rekna eigentleg med at du såg den skilnaden - så då har du formulert det uheldig i (7). Du har dokumentert at ei Ragnhild Olsd. frå Sjøvik er gift med Even Olsson på Glorviken, og at dei har ein son Ola f. 1776. Det er lite tvil om at Ragnhild fanst, og at desse opplysningane er rette. Den einaste tvilen må kome av kunnskapen om at det finst skrivefeil i kyrkjebøkene. Så har du dokumentert at Ola Evensson og Kari Hallvordsdatter på Sjøli hadde ei dotter Ragnhild f. 1751; og at ei Ragnhild Olsd. Sjøli (formulert slik?) 1/2 år er død på slutten av det året; og at Ola og Kari si Ragnhild ikkje tok arv etter dei. Dersom det er klart sagt at den døde Ragnhild er dtr. til Ola Evenson Sjøli, vil eg seie det er dokumentert at den andre og den tredje Ragnhild er den same. Dinest har du dokumentert at Ola Hallvordsson og Olia Olsd. på Sjøli hadde ei dotter Ragnhild døypt 05.07.1750. Her også er det lite tvil om at Ragnhild fanst.Så skriv du 'Ubehaget består i at alt kan virke greitt inntil ei eneste kilde kan rive ned ens dokumentasjon.' Men det vert feil. Det du har dokumentert, kan andre kjelder vanskeleg 'rive ned'. Spørsmålet er naturlegvis sambandet mellom Ragnhild (den første) og Ragnhild (den fjerde). Er det same person? Du kan ha eit visst grunnlag for å tru det. Men så lenge du ikkje har nokon dokumentasjon for det, kan han heller ikkje 'rivast ned'.Leif(21): Eg har vanskeleg for å vere med på dette med sannsyn (som er eit matematisk omgrep - noko du kan talfeste). Anten er Søren og Søren same person, eller så er dei to ulike. Du kan dokumentere at dei er same person, eller så kan du det ikkje. 'mogeleg' er ei ein grei nok status, men eg ser ikkje heilt korleis du kan gradere dette.Kva meiner du med at 'Dette er et anerkjent prinsipp i vitenskapen.' (nest siste avsnitt)? Kven har formulert og 'anerkjent' dette prinsippet?