Gå til innhold
Arkivverket

[#62873] Hvorfor nytt etternavn ved konfirmasjon?


Gjest elisabeth ivem bergman
 Del

Recommended Posts

Gjest elisabeth ivem bergman

min farfar,født i kristiania 1898,ble konfirmert på Lunner-Hadeland i 1912.Hvorfor er han innskrevet i kirkebok med etternavnet til de han bodde hos ved konfirmasjon? Og hvorfor ble barn sendt til andre når foreldrene var i live-og det var flere barn i familien? mvh.Undrende Elisabeth

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På denne tiden var det ingen adopsjonslovgivning. Sosiale støtteordninger var få, og de som fantes var det forbundet med skam å bruke.Om et foreldrepar ikke kunne ha omsorgen for alle sine biologiske barn, ble løsningen ofte at slektninger tok seg av dem. Min farfar vokste opp hos sin morsøster, fordi hans egen mor var sykelig, og min morfar vokste opp hos sin farsøster fordi hans egen mor ble blind som følge av komplikasjoner når hun fødte ham.- Begge mine bestefedre trodde de bodde hos sine biologiske foreldre. De ble begge konfirmert med 'pleieforeldrenes' etternavn. Slikt snakket man ikke om... Man mente det var best for barna at de ikke visste...Min morfar glemte aldri at han som 10-åring løp gråtende hjem etter at gutta i gata hadde sagt at mora hans ikke var mora hans.... - Først da fikk han vite sannheten... At den mørkhårede damen som han kalte for tante, egentlig var hans mor...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest elisabeth ivem bergman

Jon Takk for opplysningene-men hvorfor ender de da opp med det opprinnelige etternavn,og kontakt med sine søsken? og var det alltid slaktninger de ble sendt til? Og hvis ikke ,hvem var de som fikk ta hånd om andres barn? Mvh.Elisabeth

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før navneloven kom i 1923 var et navn ikke noe du hadde, men noe du fikk og/eller noe du brukte. - Litt uvitenskapelig sagt, ble navnet brukt til å identifisere deg og ikke minst til å skille deg i fra andre.Om Ola vokste opp i det som andre oppfattet som Solberg-søskenflokken, ja så var det jo naturlig å tildele han Solberg-navnet. - Da visste jo alle hviken Ola det var snakk om. Da var det mindre interessant at Ola bilogisk sett ikke var en Solberg. Sosialt sett var han jo det. - Og i en del tilfeller trodde nok også Ola det sjøl. Sannheten om bilogisk opphav ble ofte i det lengste holdt skjult for barna.At man senere som voksen ender opp med ikke bruke eternavnet til sosiale foreldre, men velger å bruke etternavnet til sine bilogiske foreldre kan (for alt jeg vet) ha med navneloven fra 1923 å gjøre. Men i kombinasjon kan det jo også forklares med at man som voksen fikk vite hvordan det hele hang sammen, og at man da fant det riktigst å benytte seg av etternavnet til sine biologiske foreldre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Geir Tverå

Det kunne vel være slektinger, faddere eller hvem som helst, egentlig.En annen mulig forklaring på spørsmålet ditt kan være de endringene som inntraff omkring 1900 når det gjelder etternavn. Man sluttet å bruke patronymikon og gikk over til faste slektsnavn, og navneeksperimenter har forekommet. Jeg har sett flere eksempler fra denne tiden på at personer opererer med et 'nytt' etternavn ved konfirmasjonen. Min bestefar brukte gardsnavnet som etternavn da han ble konfirmert, men det er også den eneste gangen.Du opplyser ikke hva etternavnet til de han bodde hos var, så det er vanskelig å si om svaret mitt er relevant for saken din.Mvh Geir

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arild Kompelien

Eksemplet her må vel kalles en adopsjon der opphavet skulle skjules, da var det normalt at navnet ble forandret.Likevel tror jeg at når barn vokste opp i en annen familie enn den biologiske, skjedde dette åpent, og det var ingen grunn til å skjule navnet. Årsakene til at barn ble satt bort er nok mange, fra døde foreldre, sjuke foreldre, foreldre med dårlig økonomi, født utenfor ekteskap, eller noe så enkelt som at de som tok seg av barnet trengte ekstra arbeidshjelp fordi de selv ikke hadde barn. Min oldefar ble født utenfor ekteskap og satt bort på en gard, min kones bestemor ble født i en vanlig familie, men moras bror hadde ingen barn, og fikk 'låne' min kones bestemor fra hun var lita (selvfølgelig økonomisk sett en lettelse for foreldrene), og hun startet som 4-åring med å bære murstein for onkelen som var murer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.