[#65434] Grytviken, South Georgia

[Gjest Reidar Oddløkken]

Det er ikke for å være sentimental men det er litt rart å tenke på at det ligger et 30-talls nordmenn begravet på denne kirkegården 'litt i det fjerne', den ligger jo ikke akkurat ved allfarvei. Hvalfangsten var jo en ting det sto respekt av for en 50-års tid siden, og det var jo noe som var sterkt fokusert i nyhetene i radioen da hvalfangerne dro for sesongen og de skaffet jo mye mat til landet i etterkrigstiden. Så jeg vil sende en tanke på julaften til de som ligger på denne fjerne kirkegården. Er det flere som henger seg på den? Og er de som ligger begravet her stort sett fra Vestfold?http://www.wildisland.gs/sgcems/hxplrf.htm

[Gjest erling t. endresen]

Hei. Vi var ei langhelg på Svalbard i november. Han vi losjerte hos hadde både litteratur om fangstlivet på Svalbard, med de dødsfall og begravelser som det førte med seg, samt ei bok om Sør Georgia med gravsteder og kirken som ble bygget der. Interessant norsk historie å ha kjennskap til. Spesielt å være på kirkegården i Longyearbyen, men enda mer spesielt måtte det være å oppleve det samme på SG.Utover disse tankene kan jeg ikke svare på dine spørsmål om hvor de gravlagde på SG er fra. Men jeg tror det var flere gravsteder der nede, og flere gravlagte som var nevnt i boken jeg leste. Det var også 3-4 stykker som ikke var dokumentert hvor de var gravlagt.

[Gjest erling t. endresen]

fra wikipediahttp://no.wikipedia.org/wiki/Grytviken[rediger] ReligionGrytviken kirke. Ernest Shackletons grav i Grytviken.Byggingen av Grytviken kirke ble påstartet 24. november 1913 og finansiert av Carl Anton Larsen. Kirken var prefabrikert av Strømmen Trævarefabrik og ble innviet 1. juledag samme år. Det var hyppige utskiftninger av prestene, mye på grunn av ensomhet og øyas avsidesliggende belligenhet. Jobben gikk ofte til teologistudenter.Carl Anton Larsen bekostet i de første årene også driften av kirken. Deretter var det en periode uten fast prest, inntil hvalfangstselskapene inngikk et spleiselag i 1925. I en lang periode var kirken uten fast prest og i 1928 overtok Den norske Sjømannsmisjonen driften. Tre år senere kom hvalfangstnæringen i en økonomisk krise og hele prestegjerningen på øya ble avviklet. Kirken var sporadisk i bruk av hvalfangere frem til 1960-årene. På 1950-tallet ble det etablert en diakontjeneste og langfredag 1960 ble den siste offisielle norske gudstjenesten avholdt i Grytviken kirke.Etter nedleggelse av hvalfangstvirksomheten og fraflytting begynte kirken å forfalle. Fra 1983 har britiske ingeniørtropper stasjonert på øya utført nødvendige reparasjoner av kirken for å hindre totalt forfall. På 1990-tallet ble kirken pusset opp med midler fra Øyas Venner og Tunsberg bispedømme. Daværende fungerende biskop i Tunsberg bispedømme Magne Storeli gjenvigslet kirken 16. januar 1999.Det var opprinnelig syv gravlunder på Sør-Georgia med totalt 200 graver. 80 % av de gravlagte er nordmenn og 80 % av nordmennene kom fra Vestfold. Den yngste var 14 år og den eldste 72 år. Av de gravlagte var alle menn.[26] De fem gravlundene som fortsatt eksisterer ligger i Grytviken, Husvik, Leith Harbour, Strømnes og Prince Olav Harbour.Grytviken gravlund ligger 1 km fra hvalfangststasjonen og består av 64 graver, hvorav 10 er umerkede. Jord fra Norge ble påkastet gravene og planter som tunrapp og løvetann ble dermed innført fra Norge og vokser i dag rundt gravlunden. Gravlunden i Husvik ligger 2 km fra stasjonen og har 34 graver. I Leith Harbour er det flere gravlunder, hvor den første ble dekket av et jordskred i 1917. Den nest eldste ligger inne i bebyggelsen og har et fåtall graver. Den siste gravlunden inneholder 57 graver. Gravlundene i Strømnes og Prince Olav Harbour ligger et par hundre meter fra stasjonene og inneholder henholdsvis 13 og seks graver. I Ocean Harbour er det 7-8 umerkede graver og i Godthul er det to graver som ikke lenger er synlige. Alle gravlundene er orientert etter nordisk tradisjon hvor gravene ligger vendt øst-vest. Mange av gravstøttene på øya er av naturstein fra Norge, som oftes larvikitt

[Gjest erling t. endresen]

Fjellkirkegården på Øvstabø er forøvrig en annen avsidesliggende gravlund som jeg ble fascinert av da jeg første gang leste om den:På Øvstebø er det en egen fjellkirkegård for folka som omkom her oppe i fjellet. Veien til bygd og kirke var lang og vanskelig slik at løsningen ble en egen fjellkirkegård. Mellom 1858 og 1911 ble 27 mennesker gravlagt her. Den siste var Svein Sveinsson i 1911. I 1953 ble det reist en felles gravstøtte med navnene på alle de 27.)Lenke

[Gjest erling t. endresen]

http://www.vgb.no/32368/perma/33890118. Fjellkirkegården på ØsterbøPå vinterstid var det vanskelig å frakte sine døde til Aurdal. I 1859 ble det derfor laget en egen liten kirkegård på Østerbø. Den ble brukt fram til 1911 og 27 mennesker er begravet her. Den ligger rett ved siden av turisthytta og er et fint minnesmerke som igjen sier noe om levekårene. Presten kom opp på våren for å utrette begravelsen og kaste jord på kista. For å få til det hadde de stukket en stor stokk ned i jorda på kista. Den kunne så dras opp slik at presten nådde ned til kista med jorda.

[Gjest Reidar Oddløkken]

God Jul! Ja det blir nok noen avsidesliggende plasser av dette slaget, og det var mange fine naturbilder i denne bloggen. Ser at det også befinner seg folk fra andre land på SG også, samt noen ukjente. Husker ikke om denne øya hadde en rolle under Falklandskrigen i 1982, men engelskmennene brukte den kanskje til base da?http://www.wildisland.gs/sgcems/gintrof.htm

[Gjest Paal Klaveness]

Argentina prøvde å 'ta' Syd Georgia, og var på land flere steder. På gravlunden i Grytviken ligger det en argentiner som døde under Falklandskrigen. Hans grav var, for 2 år siden, like velstelt som de andre gravene der. Besøkte både Strømnes og Grytviken, og begge steder var gravstedene pent holdt, gjerdene rundt reparert og malt, noe som også gjelder for de andre stedene som er nevnt tidligere her. Viser før øvrig til DIS gravminner, hvor oversikt over de begravde på Syd Georgia er med.Engelskmennene hadde noen få forskere rett utenfor Grytviken, som argentinerne tok. I dag er det en liten styrke der, og øyene besøkes jevnlig av oppsynskip, da mest for å overvåke fiskeriene i ommrådet.

[Gjest Reidar Oddløkken]

Og så vet jeg at det ble satt ut norsk rein på øya og de tror jeg lever i beste velgående som en livskraftig stamme.

[Gjest Paal Klaveness]

Ja, levde i beste velgående. Det er blitt ca 3000 av dem, noe mye for beitegrunnlaget. Ved kirkegården i Strømnes beitet reinen mellom sovende sel, et noe uvanlig syn. Det ble nevnt av bestyreren ved museet i Grytviken at det var problemer med 2 typer dyr, rein og rotter. Reinen fordi den beitet ned hekkeplassene for fugler, og rottene fordi de tok egg og fuglunger. Hele området er fredet, også alt dyreliv, men det var på tale om å tillate felling av en del rein. Kjenner ikke til resultatet.Paal

[Gjest Reidar Oddløkken]

Ja 3000 dyr hørtes mye ut på denne flekken, halvparten eller muligens en tredel hadde kanskje vært nok, får håpe de tar ut noe av det så ikke alt sulter i hjel til slutt, men rotter? Har de kommet inn med skipsfarten, for de har vel ikke svømt over fra fastlandet?

[Gjest Paal Klaveness]

Rottene kom nok med amerikanske? selfangerne som besøkte Grytviken på begynnelsen på 1800-tallet. Navnet Grytviken sies å stamme fra de selspekk grytene som ble funnet der av C.A.Larsen da han begynte å bruke stedet som base for hvalfangst. Flere av grytene står fremdeles utenfor museet (den tidligere bestyrerboligen) i Grytviken.

[Gjest Reidar Oddløkken]

Det er innført en del fremmede arter på denne øya skjønner jeg av både planter og dyr, og ang. reinen som det begynner å bli mye av, er ingen ekspert på den, men en skulle tro at å redusere antallet og kanskje slenge inn noen nye bukker ville gjort seg for det må da bli mye innavl?

[Gjest erling t. endresen]

http://no.wikipedia.org/wiki/Sør-GeorgiaSjekk under temaet 'Introduserte pattedyr'

[Gjest Alvin Andreassen]

Ang. innlegg 5) Presten kom ikke for å 'utrette begravelsen'. Den hadde funnet sted tidligere. Presten kom for å utrette Kirkens rituale ved død. Han kastet de tre spader med jord på grava og leste teksten som hører til. Dette har vært vanlig i store deler av det man kan kalle utkant Norge i flere hundre år. Selv bivånet jeg det flere ganger som barn, og nå sist for bare ca. 15 år siden på Gåsvær, ei lita øy ute i havet utenfor Troms. Skikkene kan variere, så det er første gang jeg hører at man hadde en stokk ned til kista så det på en måte ble et hull dit ned. Men det var neppe Kirkens påfunn. Jeg husker stien gjennom dalen da jeg første gang gikk der for ca. 65 år siden. Så det var nok ikke bare vinterstid det var tungt og vanskelig å frakte de døde ned til bygda og kirkegården der. Flotte bilder fra dalen!

[Gjest Per B. Lilje]

Paal Kalveness: Hvordan ser Husvik Harbour ut i dag? Min kones farfar var hvalskytter der med Tønsberg Hvalfangeri hver sesong fra ca. 1920 til ca. 1930.

[Gjest Per B. Lilje]

Beklager trykkfeil, Klaveness...

[Gjest Per B. Lilje]

En av de mest avsidesliggende gårder jeg har hørt om er Vormeli i Utladalen i Vest-Jotunheimen, LenkeDet var ikke farbart for folk nedover Utladalen, slik at ferdelsen til bygds gikk over Keisarpasset 1500 m.o.h., langs Gjertvasselva nordvestover mellom Grånosi og toppen på 1766 m, ned til Turtagrø og ned til Fortun, en tur som tok 9 timer. Da den siste familien flyttet fra gården i 1867 hadde det visstnok i følge hva som blir sagt bodd en familie fast der i nær 250 år, selv om det vel ikke er kildebelagt at den var fast bebodd før ca. 1780. Familien var stort sett fullstendig isolert hele vinteren, og det var bygget en egen likkjeller der slik at de som døde om vinteren kunne oppbevares i frossen tilstand til det var mulig å ta liket på kløvhest til Fortun og gi det en kristen begravelse om våren.

[Gjest Per B. Lilje]

Fant denne beskrivelsen fra 1818 av sogneprest Bøyesen i Lærdal (Vetti gård mye lengre nede i Utladalen hadde en betydelig lettere vei til bygds ned Utladalen enn man hadde fra Vormeli): 'Døer Nogen om Vinteren, og Gjelens Bund maatte være ufremkommelig, da søger man [på Vetti], saavelsom om Vaar og Høst, at vedligeholde Liget i en stivfrossen Tilstand, hvilket ikke er vanskeligt, indtil det bortføres paa ovenmeldte Maade. Endnu besynderligere var den Maade, Manden fortalte mig, man for endeel Aar siden, i Huusmandspladsen Vormelien havde betient sig af, for at føre et Liig til Graven. Den benævnte Plads ligger i Utledalen, som grændser til Vettiesmarken. Dens Beliggenhed ved Elven, dybt nede ved Gjelen, er overmaade fæl, og har den ingen anden Vei, end en saare steil og smal Fodstie langs Fjeldvæggen ved Siden af de frygteligste Styrtninger, ligesom ved Vettien. Da denne Pladses Beboere jævnligen vare blevne omskiftede, saa var endnu ingen død her. Nu hændte sig første Gang: at en Dreng paa 17 Aar døde i denne Plads. Man gjorde sig ingen videre Betænkning over Maaden at føre ham til Graven paa, og man forfærdigede Ligkisten i Huset. Man lægger Liget i, fører det ud, og nu først seer man med Bestyrtelse, at det ei er muligt, paa denne Maade at føre Liget med sig. Hvad var da nu at gjøre? Gode Raad var her dyre! Omsider beslutter man at lade Ligkisten blive tilbage som et Memento mori, og at sette den Døde skrævs over en Hest, Benene fastbindes under Hestens Bug; ved Hestens Manke fastgjøres en vel udstoppet Fodersæk, at Liget kan hælde sig til samme, til hvilken igjen dette fastsurres: og saaledes maatte da nu den Døde ride over Fjeldet til sit Hvilested ved Forthuns Kirke i Lyster - et gyselig Rytterie!'

[Gjest Steinar Nyløkken]

Hvalfangstmuseet i Sandefjord har i sin Årbok 1981-86 (selges ennå) en fullstendig oversikt over gravene på Syd-Georgia med navn og plassering. en del mer om hvalfangst. Den kan bestilles via http://www.hvalfangstmuseet.no/ .Vet at NRK sendte et timelangt program om øya, på 17. mai 2000. Noen av de som var med på ekspedisjonen hadde fedre som var begravet der og la ned blomster. Her fikk vi se hvordan ting var forlatt (de trodde vel de skulle komme tilbake neste sommer??) Kanskje Norge burde ha litt dårlig samvittighet for dårlig opprydding i sårbare områder? Jeg har en dårlig VHS kopi av dette programmet. Kan ikke finne at den ligger tilgjengelig hos NRK.no.Har både far, bestefar og flere i nær slekt som har levd livet som hvalfangere og til og med overvintret på øya, men heldigvis kom alle hjem igjen.Sender allikevel en tanke til de som har sine på denne og andre fjerne kirkegårder./S

[Gjest Gunn Huglen]

Her i Sandefjord bryggekapell henger en minnetavle over hvalfangere begravet i Grytviken: LenkeMvh. Gunn

[Gjest Reidar Oddløkken]

Hei igjen og takk for nye innlegg, vet også at 'Tore på sporet' besøkte øya da den programserien gikk for noen år siden. Litt vedr. reinen, den får kanskje være i fred for innsekter på denne øya, eller finnes det f. eks Brems som ofte er til plage for rein på sommerstid? Og f. eks. mygg, finnes det?

[Gjest Michael Moum]

Du vil finne navn på Gravlagte på Syd-Georgia her Lenke

[Gjest Reidar Oddløkken]

Det var greit Michael, og takk! Hadde bare lyst til å se om det var noen fra innlands-Norge, og noen få var det visst.

[Gjest Paal Klaveness]

Per (15).Hvordan det er i dag, vet jeg ikke, men for 2 år siden var det en gruppe fra Sandefjord i Husvik for å reparere/restaurere bestyrerboligen. Gruppen ble med skipet 'Nord Norge' til Falkland, og lederen, Stenersen? hadde informasjon om hva som ble gjort. Selve fabrikkområdet og en god del av bygningsmassen var det ikke gjort noe med, og det er anbefalt å holde seg unna de ommrådene grunnet faren for at ting kan falle ned, og at det var brukt mye asbest plater under byggingen.Bestyrerboligen og et bygg til er pusset opp utvendig og noe innvendig, slik at de kan benyttes av forskere og andre som får tillatelse til å oppholde seg der. Gravstedene er også der pent vedlikeholdt.Min morfar var i Husvik i 2 sesonger fra 1921 - 1923, som styrmann på en av hvalbåtene. De gikk ut fra Melsomvik og kom tilbake dit. Han fortalte at at de etter bunkring av kull på Azorene, hadde under en halv meter fribord på hvalbåtene.Paal

[Gjest Torgeir Ryen]

Her er det mange bilder som viser hvordan det ser ut på stedet i dag.http://www.galenfrysinger.com/grytviken.htm