[#65713] Haldhage ?

[Gjest Finn Oldervik]

Berre ein liten kommentar til Eilert Bjørkvik (20)Då eg har drive både med sildesalting og fraktefart så kjenner eg godt til den reiskapen som vart nytta til å heisa tønner med. Er ikkje heilt sikker på namnet vi bruka på dette, men helst vart det kalla eit tønneskræv. Ofte var desse doble slik at ein kunne heisa to tønner i slengen. Den mest vanlege typen var til å løfta liggjande attslegne tønner med der ein huka inn ein krok på kvar ende av tønna. Den andre typen var forma som klyper som var slik laga at dei kleip seg fast i treverket på ei ståande open tønne slik at ho kunne heisast.Slike reiskap finst sikkert endå, skjønt det er vel meir eller mindre slutt på tretønnene no.Det var oftast kjetting som held krokane saman og sjølve krokane var heimesmidd. Eg vil tru at ein slik reiskap måtte verta ganske høgt verdisett, så 12 skilling kan verka som ein låg sats? På den andre sida så var haldhakane også heimesmidd der sjølve krokane var tilspissa slik at ein lettare kunne slå dei inn i treverket. Likevel kan Eilert ha eit poeng i at 12 skilling kanskje verkar som ein høg verdi for ein vanleg haldhake.Det var truleg helst på stadar der dei dreiv med sild- og fiskesalting at tønneskrev var mest vanleg, kanskje i samband med jektefart. Eg tvilar på at slike fantest på kvar gard. Av den grunn kunne det ha vore av interesse å veta kvar dei to aktuelle skifta vart føreteke? (Kai og Gunnar (14)). Eg vil ikkje heilt avskriva at haldhake i desse tilfella kan bety ein slik reiskap som Bjørkvik viser til i innlegg (20), sjølv om eg ikkje kjenner dette namnet brukt i den samanhengen sjølv.

[Gjest Kai Løseth]

Finn (26).Skiftet var på ein liten Vestlandsgard, då i Ørskog, no i Sykkylven kommune. Dei dreiv litt fjordfiske, men kan neppe tru at dei hadde reiskap for å heise sildetønner. Reidar (25). Takk for det! Har brukt same framgangsmåten på mange rusta ting. M.a. disse:

[Gjest Kai Løseth]

Frå ein annan vinkel

[Gjest Kai Løseth]

Noko anna

[Gjest Gunnar Sigdestad]

Finn i (26):Skiftet som eg har er etter Ole Monsen Sigdestad i Ålfoten, Davik i 1782.Bileta i (1), (22) og (23) er ikkje det som eg meiner med haldshake. Eg skal prøve å få ta eit bilete av ein neste gong eg fer på Davikja. Eg vil tru at den vi har er omlag 35 cm lang, 1/2' tjukk, med ein spiss, som ein tjukk spikar, ca. 2 1/2' lang, vinkelrett på i kvar ende. Eg snakte med far min idag, og han sa at haldshakar brukte dei før under husbyggjing for mellombels å stive av stavar og andre konstruksjonar.

[Gjest Reidar Oddløkken]

Til Kai i 27, 28 og 29, det var fine ting, de må da nesten være blankere enn da de var ny? Og den i 29, er det en slik 'Futtul' de kalte for å tjore hest, eller er det noe annet? 27 og 28 har jeg ikke peiling på, og tar kanskje feil også på 29. Kan en på en måte si at haldhaken var hjelpemiddel for å bygge hus, mens brannhaken var for å rive hus? mh Reidar

[Gjest Finn Oldervik]

Gunnar (30)Nei, eg veit jo korleis ein haldhake ser ut då eg har slått inn mange slike sjølv. Dei var ikkje berre til førebels bruk, men like mykje til permanent bruk. På Sandehytter vart dei nytta for å binda saman rundstokkar og mønestokkar i skøtane slik at dei ikkje skulle gli frå kvarandre slik at heile konstuksjonen kollapsa. Desse hyttene har opa himling med himlingspanelen lagt på tvert (frå raft til møne). Eg har fagbrev som tømrar og har vore med og bygd mange slike hytter. Har elles ingen innvendingar mot skildringa di av ein haldhake, men når eg likevel spurde så så var det fordi omgrepet kunne ha meir enn ei tyding slik Eilert Bjørkvik er inne på i innlegg (20).

[Gjest Kai Løseth]

Reidar (31)(27) og (28) er ein gammal, primitiv ambolt, eller smiested. Gamlekarane heime kalla det [sté]. (29) Det er som du skriv futul, fytel, til å feste rundt framfoten på hesten.

[Gjest Ruth Gaustad]

Ordet futul eller fytel har jeg aldri hørt før. Dingsen på bildet 29 må vel ha en ring i tillegg for å fungere, altså en på begge framføttene til hesten med en kort kjetting i mellom. Da kaller jeg det HELLE, og det er ment som et hinder så hesten ikke skal bevege seg langt avgårde. Vi har prøvd dette på våre hester (Nordlandshester)og da de fikk brukt slike en liten stund var de så smarte at de tok innersvingen på oss og dette menneskeskapte hinderet. De bare gallopperte avgårde.!!Etter å ha tenkt litt så er jeg enig i at ved bruk av bare en ring med lang kjetting kan det brukes til tjor.Til Finn. Slik du forklarer bruken av haldhake vil jeg tro at over Østlandet kaller vi en slik for bindhake eller bandhake.Mvh.Ruth.

[Gjest Reidar Oddløkken]

Ja vel så var det en futul i 29 og jeg mener at den jeg husker i bruk hadde to slike klaver til å 'arrestere' framføttene når hesten gikk og beitet kanskje på gårdsplassen. Men det funker nok med èn også hvis den har et tjor. Smiesteet var også blankt og fint, et nyttig redskap!

[Gjest Finn Oldervik]

Til Ruth (34)Ja, bindhake eller bandhake høyrest logisk ut, da det er ein hake som bind eller held saman emne. Eg meiner å ha høyrd dei som nyttar dette namnet her på traktene også.

[Gjest Finn Oldervik]

Dingsen på (29) vert forresten kalla fothylle her på traktane. I riksmålsordboka er det kalla fothelde. Det er nok same ordet Reidar meiner når han skriv futul e.l. Ruth kallar det helle ser eg, så futul er nok ei avleiing av fothelle m.m.

[Gjest Reidar Oddløkken]

Her er en annen variant av futul`en, men prinsippet er nå det samme, det tyder på at også denne har hatt to klaver og at den ene er avtatt, det er mulig den var mest praktisk med èn. mh Reidar

[Gjest Kai Løseth]

Dingsen (29) er sjølvsagt ikkje nok i seg sjølv til å halde ein hest i ro. Den er ein del av eit hestetjor. Ein kan åpne den ved å trykke inn (bildet under), og så feste den rundt eine framfoten på hesten (like ovanfor hoven), og så lukke den att. Kjettingen, som er festa i dingsen, og ca 5 meter lang, er i andre enden festa til ein jernpåle, vegg o.l. Vitsen er at hesten skal kunne rusle litt omkring. I Ivar Aasen: 'Norsk Ordbog' er det kalla futul, fytel. Den som er avbilda passer til ein fjordhest.

[Gjest Reidar Oddløkken]

Dette temaet er kanskje utdebattert, men hadde lyst til å ta med dette praktiske futul-tilbehøret, men den er nok av litt nyere dato for den er galvanisert. Denne pålen (ca. 40 cm lang)ble dyttet ned i bakken og med tau mellom øyet i ringen som snurret og futulen hadde 'Blakken' stor bevegelsesfrihet. Men mye annet ble sikkert brukt. Har du mer rart Kai? mh Reidar

[Gjest Kai Løseth]

Ikkje så rart, men praktiske til sitt bruk.

[Gjest Kai Løseth]

Også nyttig

[Gjest Reidar Oddløkken]

Ja, sikkert nyttige ting, men bruksområdet til disse gjenstandene må nok jeg melde pass på.

[Gjest Aud Sandbu]

Interessant tema!Bildet i (42) viser vel en navar?

[Gjest Aud Sandbu]

Muligens er jeg helt på jordet, men den 'dingsen' på bildet i (41) får meg til å tenke på et hjelpemiddel til bruk ved tinding av river.

[Gjest Kai Løseth]

(41) er ei spikerlo. Dei brukte den når dei smidde spiker. Hola har ulik diameter, slik at spikerane fekk ulik tjukkelse. (42) er eit ankerlås. Nøkkelen kan skruast inn i den nederste delen, slik at ein kan dra den ut av ankeret, og forsyne seg av det flytande! Og ellers oppbevare nøkkelen forsvarleg. Under er der låsen skal plasserast. (Inneheld ikkje brennevin no!)

[Gjest Aud Sandbu]

Da var jeg langt uttafor innmarksbeitet, men like interessant for det!(A'propos futul; her lokalt blir den kalt fikjil, og da menes den med to klaver med en kort lenke mellom.)

[Gjest Reidar Oddløkken]

Hei Kai! Prøvde for moro skyld metoden din på denne rustklumpen, utgangspunktet var ikke godt, men metoden din funket, til og med fastrustne skruer og ledd løsnet, så resultatet utvendig ble faktisk ganske bra. mh Reidar

[Gjest Kai Løseth]

Hei Reidar! Resultatet ser rett bra ut. Men kva er det?Helsing Kai

[Gjest Reidar Oddløkken]

Hei Kai! Det er ei karbidlampe, gruvearbeiderne brukte disse som belysning fra rundt 1900 og utover før hjelmlyktene som gikk på batteri overtok som lyskilde. Den består av to beholdere, den nederste for karbid og den øverste for vann og når karbiden og vannet kom i kontakt ble det dannet acetylen-gass som dannet et kraftig lys ut fra denne tuten. De regulerte vannpåsleppet og derved lysstyrken med denne messingskruen på toppen. Men det er bare utenpå denne avbildede er blank, inni er den opptæret av karbiden så skinnet bedrar. Jeg husker så vidt at denne lykta ble brukt litt som lyskilde før det ble strøm midt på 1950-tallet.http://www.daria.no/skole/?tekst=5184