Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Lars Ove Wangensteen

[#69689] Det og er helg. Døden og adskillelse har opptatt oss. Hva med barns mening?

Recommended Posts

Gjest Lars Ove Wangensteen

Barns svar på kristendomsprøverDet er presten som bestemmer når man skal graves ned. Han sender noen på gamlehjem, og så graver han ned dem som blir til oversMan kan kalle Gud for hva man vil. Man kan kalle han Kristus, Festus eller Herre-JesusKona til gud heter Gudmor. Hun er moren til alle barnebarna hans; Moses, Jesus og Julenissen, (Thomas Andre 7 år)Gud heter egentlig Den allmennpraktiserende hersker på himmelen og på jorden. Han bestemmer alt, hele tiden. I gamle dager het Gud 'mannen med ljåen'.Gud er forholdsvis grei, men han liker ikke at tyver kommer til himmelen uten grunn. Nå er det blitt ozonhull i himmelen. Det gjør at gulvet til Gud ikke er helt tett lenger. Det kan bli et problem.Det er mange i himmelen: Alle som er døde er der, pluss Gud og Jesus og den dårlige Ånde. Det er noen som har en hellig lama. Det er egentlig en liten kamel. Det heter Dalai-lama. Jeg tror det er en engel.Hvis Gud hadde holdt det han sa om å la alle barn komme til seg, så hadde vi ikke trengt barnehager. Bibelen består for eksempel av De fem museboker og Marius'evangelium. De skriver om mye pent der, og det handler om mange artige typer. For eksempel handler det om Pottimor, Pottifar og Pontius Forlat oss.Du skal høre på moren din samme hva hun sier og hvilket tonefall hun bruker. (Thomas Andre 7 år)Når noen dør, blir de lagt ned i jorda, og så sier presten: 'Av jord er du kommet og der skal du bli.' Så tømmer han enda en bøtte jord i hodet på deg.Elin, 4 år: Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorden uten å puste. Og så er det så ekkelt å få så masse jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem.Magne, 7 år: Hvis du dør, så skaper Gud deg om til jord. Da skjønner du ikke bæret.Mikkel, 7 år: I Afrika tror de på Nilsen Mandela.Hanne, 8 år: Gud trenger ikke tro på noen han. Han trenger bare tro på seg selv.Fredrik, 9 år: En misjonær er en mann med hatt og koffert som leser Bibelen på dørsprekken til folk.Ingrid Marie, 7 år: Man kan bli frelst eller helfrelst, det kommer an på hva man gidder.Hanne, 8 år: Når man giftet seg i gamle dage, var det fordi staten sa det og presten mente det var best. I dag kan man slenge seg sammen med den ene samboeren etter den andre uten at staten så mye som letter på lokket.Turid, 7 år: Når man gifter seg, gir man hverandre at taushetsløfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lamper og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til børsmegler. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får den andre et spisebord ekstra. GOD HELG!!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars Ove Wangensteen

Hvorfor skal vi være så opptatt av når noen døde egentlig? Er det viktig? Og hvorfor?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kjellaug R. Petit

1) Fikk meg en god latter! Ingenting er bedre enn det som kommer fra barnemunn!Litt mer fra barnemunn: Min 'lille' niese hadde mistet sin farfar og så sier hun til sin mor: 'Er farfar kommet til himmelen nå?' Jada, svarte moren. 'Jammen glad jeg ikke er død,' sa 4-åringen. 'Du vet jeg blir så svimmel når jeg er høyt oppe.'Den samme vesla, syntes at Gud brukte mye lys. Hvordan det, spurte moren. 'Jo, du ser vel alt lyset han har på opp natta, vi ser det jo igjennom gulvet hans.'

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jarl V. Erichsen

Du inviterer til alvorlig refleksjon med en befriende frisk inngang....Som slektsgransker har jeg iblant vandret på kirkegårder, og finner en bisarr ro (i andres øyne?) der som jeg føler jeg trenger i en tilværelse som ofte går litt i raskeste laget. Jeg husker frasen 'memento mori' , - husk du skal dø. Jeg tror det er fornuftig, ikke for å knuge oss med depressive tanker, men for å ansvarliggjøre oss overfor det livet vi faktisk lever - og evt. den evigheten mange også setter forhåpninger til. Derfor har både fødsels og dødsdager en viss betydning for oss, ikke bare for å studere historien.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest erling t. endresen

Enig med deg, Jarl.. Jeg må besøke kirker (ikke minst de gamle stavkirkene som har vært senter for sorg og glede for så mange mennesker i generasjoner) / kirkegårder når jeg er på andre steder.... det har en rar tiltrekningskraft og byr på en slags ro, eller gir en slags bevissthet om en av de sikre tingene i livet; at man i tillegg til å fødes og lever også skal dø en dag. Å stå på en gammel gravhaug gir noe av den samme følelsen/ tid for refleksjon over levde liv og farne tider.... Jeg syns det er helt OK å forholde seg til det. Kanskje det er en del av et 'religiøs/ filosofisk' behov? Jeg knytter det ikke til et 'religiøst' behov i vanlig gudstro-forstand....Som førskolelærer blir jeg jevnlig konfrontert med barns tanker om liv og død. En 4-årig gutt hadde far sin på oppdrag i Libanon for en del år siden. En av mine medarbeidere fortalte om sin far som var død. 'Kem va de så skaut han', kom det kjapt fra den lille gutten...To brødre jeg hadde i barnehagen diskuterte hva de trodde på. Den ene (6 år) sa han trodde på Gud og Buddha. Den yngste (4 år) sa han ikke trodde på Gud, for han ville ikke til himmelen, for han hadde høydeskrekk.... (Den yngste valgte da med tiden også borgerlig konfirmasjon !!)Klart at hva som kommer ut av barns munn er et resultat av hva de hører i samfunnet rundt seg... Mens den ene kan si at 'bestemor er i himmelen' osv, har jeg et barn i barnehagen som nettopp fortalte at 'bestemor er i krokkå på hyllå'. (Urnen er ikke ennå endelig plassert).Ei jente (3 år) hadde mistet oldemor. På spørsmål om hvor oldemor var nå, svarte hun kjapt: 'Borte vekk!'.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Grete Singstad Paulsen

Lars Ove spør (2): ”Hvorfor skal vi være så opptatt av når noen døde egentlig? Er det viktig? Og hvorfor?”Jeg lærte tidlig, at mellom fødselsdatoen og dødsdatoen er et helt liv. I slektsforskning synes jeg det er viktig å vite når noen døde. Døden setter punktum. - For et kort eller langt liv, for et godt eller strevsomt liv. I de fleste tilfeller vet vi svært lite om det livet vår aner levde, men dødsdatoen forteller oss i alle fall hvor lenge personen levde, om vedkommende døde som ung eller gammel. Dette skaper refleksjoner rundt hvordan det var for de som ble igjen, f.eks det å bli enke med flere barn i en alder av 25 år eller det å miste kona si i barselseng.Som både Jarl (4) og Erling (5), liker også jeg å spasere på kirkegårder, se på gravsteiner og reflektere over navn og alder. Det gir ro, og setter livet i perspektiv. - ”Slekt skal følge slekters gang”.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase R Sæther

Spasering på gravstadar er ein obligatorisk aktivitet når eg ein hende gong kjem meg vekk frå garden og reiser på rundtur i eige land. Mange lurer på om eg er heilt tørna, og eg har gitt opp å forklare noko som helst til dei som ikkje forstår. Derimot har eg smitta eit par andre i familien, så no blir det stoppa ved endå fleire kyrkjer enn før. Fred, ro, perspektiv, takksemd - og endå fleire positive ord.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars Ove Wangensteen

Jeg har også problemer med å kjøre forbi en kirkegård, i hvert fall i utlandet. Der ser det ut til at de hedrer sine døde på en annen måte. Jeg har enda ikke funnet en gravplass i november med en vissen stemor fra våren, og heller ikke en gravplass med en jule-krans i juni. Du skal ikke lete lenge her i Norge før du finner det.Personlig er jeg ikke så interessert hvilke dag, måned og år mine aner døde. Å lete etter et dødsfall er mye mer tidkrevende så det er kanskje årsaken til at jeg ikke har prioritert dette. Men jeg er blitt mer opptatt av å lese skifter (hvis de fantes) da jeg der kan gjøre meg en oppfatning om hvilke liv de levde.Vedlagt et bilde fra et gravsted jeg fant i Vence i Frankrike i fjor.Og et lite gullkorn fra en barnemunn:Heidi, 6 år: En bestemor er en som hele slekten har kommet ut gjennom. Da er det ikke så rart om hun blir litt slaskete i skinnet.

bilete7026.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Anne Hildrum

Litt morsom den kommentaren din om gravsteder her Lars Ove. Alle amerikanere jeg har truffet som har kommet hit for å sjekke familien kommentarer over hvor fint det er på våre Kirkegårder/gravplasser. Godt mulig hvor godt stell det er er avhengig av hvor i landet de ligger. Jeg har vært på en god del på gravplasser i Namdalen og i Østfold og har aldri opplevd det du sier.Anne

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Min salige historielærer på videregående pleide å si, sånn apropos til å pugge årstall, at i den ene enden var folk en våt klut, og i den andre i oppløsning, det viktige var derfor å vite sånn cirka når de LEVDE.Jeg er ellers enige med andre her om 'sinnets vederkvegelse' i å vandre på kirkegårder.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Marianne Solli

Vi gikk jo på søndagsskole i kirka, og etterpå pleide vi å være på kirkegården og spise krøkebær om høsten, for - spesielt ett sted der - var de så kjempefine og store, mye større enn i skogen.Da mamma fikk høre dette, ble vi nektet å gjøre det, noe som syntes merkelig.Marianne.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars Ove Wangensteen

Jeg registrerer at de fleste forskere er opptatt av datoer både for fødsel, dåp, konfirmasjon, vielse og død.Mange engasjerer andre til å hjelpe seg i arbeidet med opptil flere innlegg både her på forumet og på DIS. Og de bruker ofte mange ressurser, både egne og andres, for å nå sitt mål.Men hvorfor?Tror vi at våre etterkommere vil ha bruk og sette pris på denne informasjonen? Vil mitt barnebarn få en aha-opplevelse når jeg etter mye arbeid har funnet ut at hennes tipp-oldefar giftet seg 22 juni 1878, og døde 1 januar 1904?Jeg tror ikke det. Hva vil en slik informasjon i tilfelle bety? Ingenting...etter min mening.Så hvorfor skal vi stresse med disse datoene lenger?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kjellaug R. Petit

Det er din mening Lars Ove, for meg er det viktig å finne mest mulig ut om dem som kom før meg. På en måte lever de videre da...Tenk på alle de stakkars små som døde som barn og som alle har glemt. Finner vi dåp og død for dem, så er de ikke så uteglemte allikevel.Kanskje vi simpelthen gjør det for oss selv? For meg er det absolutt ikke stress, tvert i mot - jeg slapper av med dette!mvh Kjellaug

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars Ove Wangensteen

Kjellaug (13)Selvfølgelig har alle forskjellige meninger om dette, og jeg respekterer alle.Fødselen er, eller kommer ikke overraskende, men døden er noe vi alle vet garantert kommer. Noen dør unge, noen gamle, men jeg glemmer ingen av den grunn. Men jeg er fornøyd med at jeg vet min bestefar døde i året 1974. Datoen er uinteressant.I går fikk jeg en privat mail av en av leserne her som skriver:'Kanskje er døden guddommens største overraskelse til mennesket'

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Lars Ove Wangensteen

Eller skal vi heller høre på og forstå/respektere barnas forståelse av alderdom og død. (innlegg 1)Jeg tror det blir nærmest det som er sannheten

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Grete Singstad Paulsen

For en del år siden mistet mine barn sin grandonkel, han var som en ekstra bestefar. Min sønn, Magnus var den gangen 6 år, og sterkt knyttet til onkel Bjørn som døde på Radiumhospitalet. Da vi ankom, lå han ferdig stelt i senga. Magnus krabbet opp i senga, strøk onkel Bjørn over kinnet og sa: 'Onkel Bjørn er ikke her, det er bare skallet hans som er igjen' Jeg minnes dette som en sterk og rørende stund.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Arild Kompelien

Leser her at mange liker gravplasser. Jeg kan faktisk forstå det, selv om jeg ikke føler slik selv. Vet ikke hvorfor, men gravplasser har jeg et nesten likegyldig forhold til. Merker at det betyr lite for meg å besøke mine foreldres gravsted. Gravsteinen har liksom ingenting med dem å gjøre. Heller ikke grava betyr noe. Jeg forstår ikke helt skikken med graver og gravsteiner i det hele tatt.Når et menneske er borte, er det først og fremst i minnet til de gjenlevende at de kan 'leve' videre. Men for slektsforskere kan jo gravsteiner være interessante ....

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.