Gå til innhold
Arkivverket

[#71028] Vitser for slektsgranskere


Gjest André Martinsen
 Del

Recommended Posts

Gjest André Martinsen

Kjerringa hadde sendt bud på presten for å få barnedåp på sitt til da sistefødte barn i en rekke på åtte stykker.- «Hva skal barnet hete, da?» spurte presten.- «Artur,» sa kjerringa.- «Jeg ser at De har syv barn fra før,» sa presten, «hva heter de?»- «Artur,» sa kjerringa.- «Alle sammen?» spurte presten overrasket.- «Ja,» svarte kjerringa.- «Men byr ikke det på problemer,» sa presten, «når De skal rope på en av dem, at alle heter det samme?»- «Nei da,» sa kjerringa, «da bruker jeg bare farsnavnene deres!»

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Grete Singstad Paulsen

#1 - den var god! :))Det hadde vært strevsomt for ekteparet Larsen å ha kravstore onkel Gustav boende hos seg. Onkelen hadde møtt opp i bryllupet, blitt med dem hjem, og der ble han så rett og slett boende. Da han omsider døde, sa ektemannen til sin hustru:- Hvis jeg ikke hadde elsket deg så høyt, så tror jeg ikke at jeg hadde funnet meg i at onkelen din var blitt boende så lenge hos oss.- Min onkel? Kjære, jeg har alltid trodd at han var din onkel jeg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ole Arild Vesthagen

En liten historie om barnedåp (og den skal visstnok være sann). Simen Fløytbråten på Bjonskogen i Gran på Hadeland og hans kone hadde mange barn, 11 stykker i alt. Simen var en original type og tydeligvis litt distre. Da et av barna skulle døpes og de var kommet godt på vei til kirken utbrøt Simen plutselig ”Sant, ungen!”. Han hadde glemt å ta med barnet som skulle døpes! ”Sant, ungen! sa’n Simen Fløytbråtån” ble et ordtak i bygda etter dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Bjørn Flor

Det fortelles om en familie på Byneset ved Trondheim, som var i kirka hvert år med et nytt barn som skulle døpes. Et år kommenterte presten at det var et kraftig barn de hadde med dette året. Mannen snudde seg litt usikker til kona og spurte: Det skulle vel ikke være fjorårets vi har tatt med oss?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Inger Eik

Min mor, som var sykepleierske, jobbet i sin ungdom hos en lege i Stavern. Hun fortalte om en gang han ble kalt til en fødsel hos en familie med mange barn, og mor var med for å assistere. Det var med nød og neppe at kona overlevde fødselen av det niende barnet, og legen sa strengt til mannen at nå måtte han sørge for at de ikke fikk flere barn. Et år seinere ble de tilkalt til den samme familien, nytt barn, og kona svevde mellom liv og død i flere dager. Legen formante mannen igjen, og han svarte da: 'Ja, men det står jo i Skriften at man skal være fruktsommelig og oppfylle jorden.' Legen svarte da: 'Joda, men det står ikke noe om at De og Deres kone skal gjøre dette alene!'

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Astrid K. Natvig

Ikke noen vits, men min 'favoritt', sakset fra FOLKEMINNE FRÅ MODUM, Jacob Andr. Samuelsen, 1966, her et utdrag fra 'Essendrop døyper unger': Presten Essendrop ville helst at følk sku bruke gjeve, gammalnorske namn. Enda gamle jødenamn frå Bibelen likte´n itte. 'Du skal ikke kalle barnet slik, det er et skøyernavn', sa han te ein som ville kalle gutten sin Andreas.Even Øyvolla vart døft Øyvind Skalderspiller, og ein gutt i Flatli skulle hetta Andreas, men presten døfte ´n for Bård. Etterpå eingong sa mora: 'Je vart så sinna at je trudde je sku ti ungen i beina og slengt´n i veggen'.Ute på Føremo-kanten ville Essendrop plent ha døft ein for Tore Hund, men følka sette opp, og det vart nå te det at´n slapp med å hetta Tore'.Det hører med til historien at jeg stusset en smule, for å si det mildt, over endel spenstige guttenavn på Modum rundt 1820/30, blant annet Einar Tamberskjelve Hansen, men da jeg leste boka, fant jeg forklaringen....Astrid

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest André Martinsen

La meg følge opp med fortellingen om madam Søft, som bodde på Søfting gård i Vefsn. Hun var gift med en storbonde og jekteskipper som tilhørte den velstående Mo-slekten, og selv var hun var av høy dansk ætt.De hadde mye penger, og hun slo stort på det så lenge rikdommen varte. Det var noe som folk visste å benytte seg av. Hun ble ofte spurt om å bære barn til dåpen, for de visste at hun hadde til vane å gi store faddergaver. Men så ville hun til gjengjeld velge navn til barnet.Så var det barnedåp en gang. Presten skred frem til madam Søft.- «Hvad skal barnet hete?» spurte presten.- «Conrad Eckhoff Hermand Natanael Christopher Hägler,» svarte hun.Presten ble forarget og spurte:- «Findes det da ingen anden end I som kan bære barn til dåpen?»Madam Søft ble så forfjamset at hun mistet barnet i gulvet.- «Sku' du ha sett på sattan!» bannet hun fremfor presten.- «Det kan nu allikevel blive et Guds barn,» svarte han.Det hører til fortellingen at hun og mannen var så sløsete at de til slutt ble fattige. De endte opp på en husmannsplass på Mosjøen.Det morsomme for meg er at madam Søft var fadderske for barnet til to av mine aner. Det skyldtes dog at de var nære venner og naboer.Kilde: Gjenfortalt etter Vefsn bygdebok, særbind II, R. Svare og A. Bakke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest André Martinsen

Slektsgranskerens marerittDu har sendt en forespørsel til en fetter om å få kopi av all den slektsinformasjonen du vet at onkelen din har samlet på. Og nå når onkelen din er død kan sikkert fetteren din sende deg dette. Men så kommer brevet som blir ditt livs mareritt ...Kjære fetter.Som svar på ditt brev må jeg dessverre fortelle deg at bestefar døde for en stund siden og at det materialet du ber om ikke er tilgjengelig. Bestefars personlige eiendeler som ingen i familien ønsket å ha ga vi til loppemarkedet som musikkorpset hadde nå i vår. Men disse boksene med skrot var det jo selvfølgelig få som var interessert i, så jeg tror ikke korpset fikk så mye penger for det. En familiebibel fra 1840 fikk de 10 kroner for, mens bibelen fra 1870 fikk de ikke solgt i det hele tatt.Vi beholdt selv noen ringpermer, slik at ungene har noe å ha skoleoppgavene i. Papiret som var i permene leverte vi til papirinnsamlingen. Ungene var ganske sure fordi de selv måtte ta alle notatene og de gamle bildene ut av permene, men som belønning fikk de bestefars disketter. Etter at de hadde formattert diskettene på nytt har de fått mye plass til å lagre spill og annet de henter ned fra internett.De to tantene som du spurte om er også døde. De var så hyggelige, og de kunne snakke i timevis om det som bestefar hadde skrevet ned.Jeg husker at de sa noe om noen papirer som var kopiert fra noen dokumenter som forsvant da lensmannskontoret brant for en del år siden. Ingen av tantene skrev så vidt jeg vet ned noe av det de fortalte meg. Og jeg husker ikke noe mer av det heller, fordi det var jo så gammelt og så lite nyttig det de fortalte.Jeg skulle ønske at jeg kunne huske noe slik at jeg kunne hjelpe deg, men jeg syntes det var så kjedelig det de fortalte om døde familiemedlemmer som hadde flyttet til andre steder. Jeg skjønner heller ikke hvorfor de var så stolte av de gamle papirene de alltid måtte vise meg. Det eneste jeg husker er at disse papirene hadde gamle lakksegl og at de visstnok handlet om noen eiendommer.Etter at bestefar ble syk var det en mann som ringte og spurte om han kunne få kopier av alle papirene bestefar hadde. Bestefar sa at han skulle ringe tilbake når han ble friskere igjen. Bestefar sa at han gjerne ville gi mannen og den foreningen han tilhørte alle papirene, siden det tydeligvis ikke var noen i familien som brydde seg om disse menneskene som levde for flere hundre år siden. Bestefar døde uken etterpå.Jeg beklager at både bestefar og far kastet bort så mye av livene sine på en så håpløs hobby som dette. Jeg håper du og familien din har bedre hobbier enn dette. Vi liker bingo og bowling, og der treffer vi mange spennende mennesker.Det var hyggelig å få brev fra deg og jeg vil gjerne høre fra deg igjen. Nå må jeg slutte fordi ungene skal bruke PCen til å spille. Dessuten må jeg se kveldens episode av Hotel Cæsar.Med vennlig hilsen din fetter FredKilde: Vefsn Slektshistorielags medlemsblad 1/2008, hvor der står: © 2006 Slekt Norge

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Marianne Solli

Et ektepar var på prestekontoret for å skrive inn barnet til dåpen. De ville kalle gutten for Max Harder, men presten nekta. 'Kall barnet for Arne, og han vil takke meg senere i livet,' sa presten.Gutten ble hetende Arne, og han gikk faktisk i klassen min på skolen, men om han takket presten for navnevalget er tvilsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Birger Forsmo

Til nger Eik. Den historien er kan hende vandret fra Stavanger. Jeg kjente nemlig en familie der som jeg her kaller for PT. Da han kom til kirken med det 8. barnet som skulle døpes sa hans svigermor til han at 'nå PT synes eg at det må vera nok. Ja, men sa PT står det ikke Skriften at me skal bli mange og oppfylla jorda? Jo, svarte svigermoren, det står nok det, men det står ikje at han PT ska gjera det åleina.'

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Torleif Odland

Denne historien skjedde vistnok på slutten av 1960 tallet i sakrastiet i Meland kirke.Det var ennå nødvendig å gå til presten å ta ut lysning for giftermålet. Dette skjedde da etter gudstjenesta som sagt i sakrastiet. Brudgommen fortalte denne historien til meg. Piken han ville ta ut lysning med, var allerede langt på vei gravid. Presten ble først stum, kikket på paret, så sa han.Kjære dere.' De dere skulle ha gjort først, har dere gjort sist, og det dere skulle ha gjort sist, har dere gjort først'.Mvh. Torleif Odland

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kurt Østbye

Og så var det den norske slektsforskeren som var i Australia, og lurte fært på hvorfor ingen drev med slektsforsking der .......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Inger Eik

Birger (10), jeg regner vel med at lignende ting kan ha skjedd flere steder. Min mor var iallfall vitne til samtalen jeg refererte mellom legen og mannen som ble far til det 10. barnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Aase R Sæther

Denne historien er garantert oppdikta, og med referanse til den fyrste i denne tråden:Ei jente i bygda fekk tvillingar, og skulle sjølvsagt finne namn til dei. Den eine kalla ho Arthur, etter faren, og den andre kalla ho Bærthur, etter anledninga...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Osvald Rydjord

Da passer kanskje denne også. Presten skulle vie de to som sto foran ham, og spurte: Nu spørger jeg deg Kari Trstakk, vil du ha han Johan Oppi?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reidar Oddløkken

Til 16, jeg har hørt den slik: 'Nu spørger jeg deg Kari Treseng, vil du ha han Ola Oppi?', men det spiller liten rolle:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Thorbjørn Granlund

Hei. Denne her skal være veldig gammel og skulle vistnok stamme fra Stor-Elvdal. Thorbjørn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Thorbjørn Granlund

Hei. I Stor-Elvdalen ( Sollia ) ? er det i allefall både Treseng ( Tressen ) og Oppi. Thorbjørn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Thorbjørn Granlund

Hei. I Stor-Elvdalen ( Sollia ) ? er det i allefall både Treseng ( Tressen ) og Oppi. Thorbjørn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reidar Oddløkken

Til 22, Det stemmer og navnet Treseng kommer vel av elva Tresa litt nord for Koppang. Men en må vel ta høyde for at denne strofen er en vandrehistorie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Thorbjørn Granlund

Hei. Det er over femti år siden jeg fikk høre denne av gamle folk, så den er nok gammel. Thorbjørn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.