Gå til innhold
Arkivverket

[#72646] Ytterligare namnfråga Oluf och Ole


Gjest Jörgen Ingman
 Del

Recommended Posts

Gjest Jörgen Ingman

Dessa namn ger mig också problem. I Sverige var ursprungligen Olle ett kortnamn för Olof/Olov om jag inte misstar mig. Men sen länge finns båda 'officiellt'. I de gamla (norska) kyrkoböckerna skrivs personen ena gången som Oluff/Oluf och nåsta gång Ole. Vilket använder ni? Var Ole kortnamn för Oluf även här?Mvh, Jörgen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Marianne Solli

Om mannsnavnet Olav, norrønt Olafr, Aleifr; fra 1400 ble det skrevet Ola, senere Oluf, Ole, Åle. Andre variasjoner er Olof (sv.), de latinske Olai, Olaus, Olavus, Olaves.(Store Norske Leksikon Aschehoug og Gyldendal)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Harald Søren Storaker

Norge har ikkje samme tradisjon som Sverige med kortnavn. I Norge idag er Olle og Oluf to forskjellige navn.Men før 1900 kan du regne med at Ole - Ola er samme navn, Oluf - Olaf er samme navn og Olaves - Olaus er samme navn. Før 1800 er alle ulike stavemåter av samme navn, og kan brukes om samme person.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svein Arnolf Bjørndal

På 1600-t. ble praktisk talt alle i Norge skrevet 'Olluff', på 1700-t. og frem til ut på 1800-t. er praktisk talt alle skrevet 'Ole', senere finner vi variantene brukt i dag: Ole, Ola, Oluf, Olaf, Olav og Olaus (latinisering).Siden bokstaven 'f' på 1600-t. nok ble uttalt som 'v', jfr. navnene 'Iffuer' (Iver/Ivar), 'Halffuor' (Halvor/Halvard) o.l., må man vel anta at 'Olluff', på norsk område i hvert fall, ble uttalt 'Olav' på denne tiden. Jeg har likevel valgt å standardisere til Ole eller Ola når det gjelder 1600-t., alt ettersom hvilken variant som synes å være mest vanlig i området i moderne tid. Personer enda lenger tilbake i tid nevner jeg oftest Olav.Men det er ingen enkle svar på disse navnesakene. Enhver må gjøre sine valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jörgen Ingman

Det stämmer nog som du skriver! När jag tänker efter är det bara på 1600-talet som jag sett varianten Oluff/Olluff. Och på 1700- och 1800-talen har jag också bara sett Ole. Så för min del får det bli Olav på 1600-talet. När det står Ole/Ola för de på 1600-talet i bygdeböckerna tror jag de 'standardiserat' verkar det som.Mvh, Jörgen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ola Ljødal

I Eidsvolls bygdebøker er navneformen OLA brukt hele veien om personer i 1600-1800-årene, mens OLA-ene er benevnt som Oluff eller Ole i de skiftebrev fra Eidsvoll som jeg har lest. Enn om disse mennene virkelig kalte seg Oluf eller Ole? Et annet eksempel: En bonde står oppført som Laurits i skiftebrevet etter ham. Bygdebokfdorfatteren har LARS. Denne Laurits'/Lars' oldebarn ble gitt navnet Laurits; han levde inn i vår tid og het virkelig Laurits. Om han var oppkalt etter oldefaren, noe som vel er trolig, er det ikke da sannsynlig at oldefaren virkelig het Laurits og ikke Lars?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Problemet med standardisering er at man kan tilsløre realiteter som nevnes i (8). Det er likevel slik at det er påfallende mange 'Lauritz'er på 1600-t. og påfallende få av dem på 1700-t., som nok betyr at mange på 1600-t. i virkeligheten har hett 'Lars'. Jeg har derfor for min del hovedsaklig standardisert Lauritz til Lars på 1600-t. Men å standardisere navn fra rundt 1800-t. og fremover, tror jeg man bør være forsiktig med, siden det da virker som om det er mange flere som har fått genuine variasjoner av samme navn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tore S. Falch

Denne og lignende diskusjonstråder i dette forumet om skrivemåter av gårds- og personnavn tilsier at det blir interessante innlegg og friske diskusjoner på Norsk Slektshistorisk Forenings navnenormeringsseminar den 21.november - http://www.genealogi.no/NSF/motekal.htm .Når det gjelder akkurat navnet Lars/Laurits (innlegg 8 og 9), speiler ingen av disse stavemåtene en vanlig uttale av navnet, nemlig [la'esj] eller [la'asj], altså i to stavelser og med tonem 2 (som i ''bønner''). Navnet uttales fremdeles slik enkelte steder, og vi ser reminisensen av en slik uttale av fornavnet i patronymet Larsen som jo uttales med tonem 2 - i motsetning til andre patronymer (Nilsen, Hansen, Svensen o.s.v.) som uttales med tonem 1 (som i ''bønder'').

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Rune Nedrud

Det kan legges til at endel av disse som i kildemateriale på 1600-1700-tallet er benevnt f.eks. Lauritz og Oluf kommer av at mange av prestene og fogdene enten var danske eller i alle fall benyttet det danske skriftspråket og dermed 'fordansket' navnene som i lokalmiljøet var Ole eller Ola og Lars. Man ser også at mange av de som var sønn eller datter av en 'Lauritz' i kildene ble kalt Larsen eller Larsdtr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jörgen Ingman

Vad jag hört fanns egentligen inget norskt skriftspråk på den tiden, utan det var väl danska som användes? Rätta mig om jag har fel! Således var det väl naturligt att skriva namnen också på danska.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jörgen Ingman

Till (10).Menar du verkligen att Lars och Laurits uttalas nästan lika på norska? Vart tar 'r' vägen i uttalet av Laurits?Mvh, Jörgen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Mellom 'Lauritz' og 'Lars' finnes en skriftlig mellomform 'Laurs'. Det ligner en forkortet form av 'Lauritz'.Et lignende tilfelle synes navnet Lorentz å være, som på norsk ofte ser ut til å uttales/forkortes til 'Lorns', men så vidt jeg vet bare muntlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Harald Søren Storaker

Dansk uttale er kanskje nøkkelen til å forstå overgang fra Laurits til Lars, og fra Syver til Sjur?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ola Ljødal

Den opprinnelige navneformen for Lauritz var vel Laurentius(?). På norsk har vi også formene Lavrans og Laurens/Laurenze.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Oddbjørn Johannessen

Til (10) og (14):Uttalen av navnet Lars avhenger jo av hvilken dialekt som ligger til grunn; [la'esj] eller [la'asj] er østnorsk uttale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Rune Nedrud

Det var forskjell på hvordan lokalbefolkningen og datidens myndigheter uttalte og i hvertfall skrev navn i de offisielle protokollene.Geir og Jørgen (11 og 12): Dere er inne på noe der, men likevel ville nok enkelte norskfødte prester føre navnene annerledes og mer i tråd med lokal uttale enn de fleste dansker. Nå er jeg nok veldig generell, men jeg mener å se den trenden i protokollrekkene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Oddbjørn Johannessen

Stavemåten av navn i eldre kirkebøker kan til tider være svært 'anarkistisk'. Et eksempel fra klokkerboka for Holt (A-A) tidlig på 1700-tallet:Min svenskfødte ane, hammersmed Gustav Lukassen (antatt normert navneform), heter både Justa, Justad, Gösta og Justaves. I kirkeboka for Moss (der han bodde en stund på 1720-tallet) skrives navnet bl.a. Gustavus. Patronymet hans opptrer i bl.a. former som Lucassen og Lochiassøn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jörgen Ingman

Till (6( och (7)Bara därför hittade jag idag ett undantag i en kyrkobok från Nannestad 1696. Där skrivs på en sida en person Ole Gulbrandsen när sonen dör, men nån dag senare på samma sida när han själv dör står det Oluf Gulbrandsen. Inte lätt med namn.... :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.