[#79707] Skrivetips slektshistorie

[Gjest Knut Sandblost]

Jeg har også lignende erfaringer som Helge (24). Bestefars 'gode historier' viste seg ved nærmere undersøkelser å ikke holde vann. Osv. Likefullt mener jeg fortsatt at den muntlige tradisjonen er viktig å få skrevet ned, for ellers vil den forsvinne. Og det er jo ikke bare tøys og vas det som blir fortalt!

[Gjest Ola Ljødal]

Uten at jeg visste det den gang var jeg forutseende (!) som på 1950-tallet tok lydbåndopptak av min bestemor, født 1870, mine foreldre og fire-fem onkler og tanter. Mye av det de fortalte, har jeg brukt, og jeg vet at det står til troende. SÅ: For den som samler slektsstoff, er det en god ide å oppsøke eldre slektninger - og andre - sammen med en opptagerremedie av ett eller annet slag! Jeg vet at noen har problemer med å fortelle fritt når de ser en opptager, men min erfaring er at de fort glemmer opptageren hvis det de har å fortelle, ligger dem på hjertet og er noe de gjerne vil gjenoppfriske og kan glede en nysgjerrigper med.

[Gjest Are S. Gustavsen]

Ola:Spennende at du faktisk har samlet på lydbånd fra 1950-tallet. Har du fått dette digitalisert med tanke på kommende generasjoner også?Selv har jeg nyss fått tak i digitale kopier av smalfilm av slekt fra 1960-tallet som jeg visste eksisterte.Are

[Gjest Jarl V. Erichsen]

Her er jo sagt og problematisert mye viktig, og noe til videre debatt.Jeg har vært på jakt etter tips og prinsipper omkring den fortellerstemmen jeg som artikkelskriver skal bruke. Regner med at nesten ingen som skriver historiske artikler unnlater å bruke en slik. Kildene må jo 'eksegeres'/forklares/brukes. Og man må jo også koble ulike kilder mot hverandre.Dersom man bruker tradisjonsstoff, egne undringer, ulike kilder - så må jo dette angis ganske tydelig.- Jarl -

[Gjest Åse Emilie Øy]

Når ein skriv historisk, så er regelen at det er lov å stele, men ein må alltid seie kvar ein har tatt det.Dersom du ikkje ønskjer å skrive på denne måten - og heller ikkje ein roman - så vil du lett få problem med at det blir ei samanblanding av dine tankar og meiningar og det historiske stoffet. Din stemme vil lett overdøyve det hisoriske stoffet - for å seie det slik. Det blir du og dine meiningar som kjem fram - det historiske stoffet kjem i bakgrunnen. Og lesaren er kanskje mest interessert i det historiske stoffet.Mitt råd til deg er at du gjer motsett - held deg sjølv i bakgrunnen og lar det historiske stoffet kome fram.

[Gjest Ola Ljødal]

28: Jeg er ikke kommet lenger enn at jeg har overspilt opptakene til kassettbånd. De første magnetofonene hadde bånd som var meget skjøre, så jeg var heldig som i det hele tatt fikk dette til - før magnetofonen (Tandberg II)havnet hos en radiosamler. Jeg har enda flere bånd som skulle vært spilt over, men en gammeldags spolebåndopptager i brukbar stand er neppe å oppdrive idag.

[Gjest Jarl V. Erichsen]

30 mfl: Takk for kloke råd. Jeg ser at når jeg skriver om 'fortellerstemmen' så har jeg ikke definert den. Den kunne strengt tatt favne hele spennet fra 'fantasi og fabulering og frisk formidling' til nøktern & kort introduksjon av kilden selv. Og det er vel denne spenningen denne debatten har handlet mest om.

[Gjest Åse Emilie Øy]

Nå har eg eit dataprogram som heiter Legacy. Der legg eg inn personane med namn og faktaopplysningar.Når det er ein person eg blir interessert i, så tek eg til å samle tilleggs-stoff om personen. Då passer eg på at det står kvar eg har stoffet frå. Dersom det er nok stoff, og dette er interessant, så er det ei smal sak å skrive ein artikkel, og å gjere det heilt historisk. Det er berre å ta med det ein har lyst til, klyppe og lime og skrive kjelder under.Mine beste tips for at artikkelen skal bli god, er foto og munnleg tradisjon i tillegg til faktaopplysningar. Dette gjer at stoffet kjem nær lesaren.Til deg som har samla mykje tradisjons-stoff - dette må du finne ein måte å ta vare på!

[Gjest Marianne Solli]

Hei Jarl.Jeg har selv utgitt 3 utgaver av slektsbøker; den siste var på 1200 sider, så den måtte deles i 2 bind. Mens jeg skrev disse bøkene fikk jeg (mellom linjene) øye på en historie som jeg bare måtte skrive, og i fjor kom den ut.Jeg lot hovedpersonen i denne halvdokumentaren være fortellerstemmen, og siden har jeg fått mange tilbakemeldinger om at formen jeg brukte, var vellykket. Av de 150 bøkene jeg selv fikk tilsendt for å selge, finnes det nå bare 17 igjen.Så mitt enkle råd er at du bare setter i gang jo før jo heller, så vil inspirasjonen komme flytende sammen med alt stoffet du har.Lykke til!

[Gjest Åse Emilie Øy]

Den store avgjerda du må ta, er om du vil skrive historisk eller ikkje. Når du skriv historisk, kan du ikkje gå inn i personane for å skrive kva dei føler og tenkjer. Her går du over ei grense. Marianne har valt ulik form til ulikt stoff - det verkar veldig profesjonelt. Spørs om ikkje du også bør vurdere det stoffet du har tenkt å skrive med kva form som høver best akkurat for det.

[Gjest Jarl V. Erichsen]

Takk igjen for vektige innlegg.Siden jeg problematiserer her kunne jeg tenke meg å be om vurderinger omkring et konkret eksempel: Jeg har et gammelt bilde fra Brevik 1860-tallet. Der kan jeg påvise navn på flere av dem som er tilstede og jeg har kilder for biter i deres livshistorie. Men: Hvis jeg skriver en skildring av det jeg ser på bildet/et foto, hvordan gjøre det historisk ryddig? (Jeg har oppsøkt huset/stedet i fjor og kan sammenlikne og beskrive siktlinjer og nærmiljø. Jeg har også kilder i panteregisteret for å klargjøre husets historie, men jeg tenker å skildre hva jeg ser.....) -Jarl-

[Gjest Åse Emilie Øy]

Kva er det viktigaste du ser på biletet? Kva er det som fascinerer deg? Er det huset? Eller er det livshistoria til dei personane som er med du vil ha fram? Du må ha eit punkt her som gjer deg meir interessert i dette biletet enn andre.

[Gjest Åse Emilie Øy]

Når du held deg etter det som står i innlegg 33, så er det historisk ryddig.Om problemet er at du ønskjer å skrive noko om dine personlege tankar, så skil du det ut, slik at alle ser kva som er ditt og kva som er historisk.Når det gjeld munnleg tradisjon, så kan det også vere ein ide dersom du har munnleg tradisjon for at ein annan har undra seg over ting her, dvs. at du får fram di meining gjennom ein annan.Å skrive etter eit bilete er ein veldig god ide. Det er lett å få lesaren med seg.Skal stykket bli godt, trur eg helst at du må fokusere på det som du heilt innerst inne er mest facinert av. Det er dette du skal formidle vidare, og det er di interesse for biletet som gjer at andre også blir interessert. Du må overføre di eiga 'tenning' på saka, for å seie det slik.

[Gjest Johan I. Borgos]

Litt oppfølging av de viktige argumentene til Geir Kamsvaag Berntsen: Prøv å sortere opplysningene du bruker etter en enkel skala for å kartlegge holdbarheta i det du skriver.Øverste kategori (1) er det som bevislig har skjedd, altså som kan dokumenteres. Det er som regel langt mindre enn man skulle tro. Kravet er nemlig blant annet at kilden blei til mest mulig samtidig med hendinga og laga for å dokumentere den (for eks. ei kirkebok).Neste kategori (2) er det som MÅ ha skjedd. Da er alle andre alternativer utelukket, sjøl om dokumentasjon mangler.Kategori (3) består av det som KAN ha skjedd. Her velger man mellom begrunna gjetninger, men det krever ikke lite kunnskap om fortida for å finne den mest sannsynlige. Å bruke mønstrene fra nåtida fører lett galt avsted.Det finnes en kategori til, det som BURDE ha skjedd. Da bruker man ønsketenkning eller dikter inn 'noe som passer'. Her kan vi blant annet plassere alle falske loddinger på diverse slektstrær.Poenget er å holde seg til de tre første kategoriene og unngå den siste. Det blir stadig viktigere, for dagens slektshistorier havner som regel på nettet, og det blir de kopiert, som regel kritikkløst. Valg av fortellerstemme er vel og bra, men det dreier seg om form. Innholdet er det uansett det viktigste.

[Gjest Åse Emilie Øy]

Eg trur kanskje at du skal gå rett på sak, og skrive den historia du føler at du har inne - og skrive i vanleg forteljarform.Eigentleg så er det biletet som er det historiske, og det blir ikkje klussa til. Det er du som skriv dine kommentarar til det.Vi som lesarar ser at det er du som skriv - du kan seie at du 'tar lesaren med på ferda', du tar lesaren inn i di verd.Du bør likevel opplyse om kva som kan dokumenterast. Når du tenkjer deg at det er biletet som er det historiske, og du som kommenterer, så kan du samtidig tenkje deg at det kan vere andre som med tida har lyst til å vurdere det same biletet på nytt. Då er det eit stort pluss at det står kvar dei ulike opplysningane er ifrå. Det er på dette punktet at arbeidet ditt vil bli vurdert som seriøst eller synsing.

[Gjest Jarl V. Erichsen]

Takk igjen for gode innspill.Jeg har til nå brukt en svært refererende stil der kildene har vært i fokus. Jeg har vært urolig for om det kan bli litt tørrt og kryptisk for lesere med lite historisk bakgrunn. Derfor drømte jeg litt om å finne en form som var noe mer fortellende og lettere å lese/forstå for 'folk flest'. Og jeg har også tenkt at historie er endring, utvikling, brytning, gleder, sorger. Og det kunne kanskje gjengis noe mer skildrende enn som avskrift av kirkeboknotat.Men jeg vil ikke dikte og jeg vil være forankret i kildene. Jeg ønsker heller ikke at 'min stemme' skal dominere. Derfor ender jeg med en relativt nøktern og referende form, med sterk forpliktelse på kildene. Men så vil jeg vurdere om jeg - kanskje i en sluttkommentar med klar angivelse av hva dette er, gjøre meg noen tanker på egen regning, og der jeg tillater meg å bruke adjektiv og undring. Men jeg vil aldri tillate meg å tillegge stemmer m.v. fra de historiske personene innen denne rammen.Jeg er åpen for å lære mer om dette etterhvert, og håper ikke fremstillingsform for historisk viten er gitt en gang for alle. Men det er usedvanlig viktig å vurdere/bruke kilder riktig og å spille med tydelige kort mtp tankegang og bakgrunn for fremstillingsform.

[Gjest Åse Emilie Øy]

Når eg finn ein person som eg synest er interessant, så tek eg til å samle opplysningar om personen. Eg tenkjer: Kva kan eg finne her då, tru?Foto er bra. Men er det ein person som levde på 1700-talet, så kan dette bli vanskeleg. Då tek eg bilete sjølv. Av det eg kan finne som er interessant. Huset han budde i, eller restane av det, tomta etc.Munnleg tradisjon er bra. Kan nokon fortelje noko om han? Er det nedskrive munnleg tradisjon om han? (På biblioteket, kanskje?)Er han omtalt før? Bygdebok etc.?Kontraktar, saker etc.Dette stoffet lagar eit bilete av personen. Etter kvart som det blir meire stoff, så stig personen fram. Han blir personleg.Biletet fortel det du elles ville sagt med ord. Ei munnleg historie etter han eller noko andre har fortalt om han, blir til noko du fortel gjennom historia, slik var han. Likedan kan du fortelje mykje med å seie at han var i sak, og korleis det gjekk. Leigekontrakt han hadde - at han flytta.Skal du skrive spennande, så stoppar du ved ein person som er dette. Gjest Baardsen? Ole Høiland?Du kan legge merke til alder ved giftarmål, sex, mord, ulykke, fattigdom, rikdom, flaks! Litt av kvart - du kan sjøv velje tema. Og du kan klyppe frå andre som har skrive historie - her er det mykje å ta av.Alt stoff ein kan finne i tillegg til personopplysningane - det er det som skal til for å skrive godt. Dette stoffet bruker du heilt strategisk - du kan seie at når du set det saman som eit bilete - så blir det ei historie.Du fortel historia gjennom stoffet. Det er ein eigen sjanger.

[Gjest Jarl V. Erichsen]

Heia Åmli & takk for hyggelig innlegg.Jeg har jobbet mye med gamle bilder, har pt skannet ca 7500 svart-hvitt fra slekta, så de kan både fortelle en historie og illustrere historien. Særlig min mor har vært veldig opptatt av møbler/inventar/utstyr som har vært i slekta en generasjon eller fem. Dette er tilgjengelig både til å ta på, føle på og evt. beskrive/illustrere som deler av denne historien. Jeg gleder meg også over tinglysningsdok. og skiftedok. på nett, selv om noe er vanskelig tilgjengelig for meg - men gradvis skaffer man seg oversikt, ferdighet - og det blir lettere.Dette er spennende! Men, som jeg skriver tidligere, vil jeg tilstrebe presisjon mtp kilder. Jeg har timesvis med samtaler med bestefar på tape, det må evt. fremstå 'tydelig merket' som utsagn fra ham. Du kan forresten se hvordan jeg samler biter på min hjemmeside www.spor.cc .- Jarl -

[Gjest Åse Emilie Øy]

Ja, eg hadde ei forståing av at du hadde mykje stoff, og at det mest var korleis du skulle bruke det som var problemet.Men når du har tenkt igjennom den sida av saka, så må du love at du skal sleppe deg meire laus og ha det bra når du arbeider. Og resultatet blir kjempeflott!Lykke til!

[Gjest Marianne Hella]

Når jeg leste innlegg 41, ble jeg minnet om boka 'Evas sju døtre' av Bryan Sykes. Dette er en interessant bok om genforsking (for å si det kort), hvor forskeren Sykes i to tredjedeler av boka forteller utførlig om forskningen, hypoteser og resultater. Her er det fakta som teller. Han mener å påvise sju distinkte kvinnelinjer som stammer fra 'urmoderen' til menneskeslekten.I den siste delen av boka, som er tydelig adskilt fra faktadelen, beskriver han den samtidige verdenen til en tenkt kvinne fra hver av disse sju familiegreinene, som oppstår med tusenårs mellomrom. Her er det fortsatt faktabaserte opplysninger som ligger til grunn for skildringen, men han setter det inn i en skjønnlitterær ramme. Dette er kanskje en måte man kan gjøre det på?(For øvrig ble vel Sykes kritisert for dette grepet, som mange mente skjemmet en ellers glimrende populærvitenskapelig bok...)

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Sykes er vel langt mer omstridt enn for dette omtalte 'grepet' (uten at det egentlig har noe med Jarls spørsmål å gjøre)

[Gjest Marianne Hella]

Geir: Jada! Men det var ikke interessant i sammenhengen. Fikk bare assosiasjonen ut fra Jarl Erichsens innlegg.

[Gjest Marianne Hella]

Geir: Jada! Men det var ikke interessant i sammenhengen. Fikk bare assosiasjonen ut fra Jarl Erichsens innlegg.

[Gjest Jarl V. Erichsen]

Arnfinn (2): Glemte å takke deg for en god referanse. Hadde faktisk ikke oppdaget før at der lå et område for metode. Lenke - Jarl -

[Gjest Åse Emilie Øy]

Du er som ein guide på eit museum.Dei store orda kan du bruke, men det vil ikkje løne seg å bruke dei for mykje. Desse bør du spare på. Skal du vise hundre stolar, kan du ikkje heile tida seie at dette er verdas flottaste stol. Det får du ikkje tilhøyraren med på. Når du har snakka om 3-4, er han lei av heile greia.Dersom huset frå 1860- har ein hage du har drøymt om og fantasert om, kan du skrive eit heilt innlegg om denne hagen, heilt lyrisk. Men du kan ikkje gjere det for ofte. Då vil lesaren meine at du høyrer heime i avdelinga for lyrikk.Men di interesse og engasjement skal du vise, og la det smitte over på andre. Og når du har jobba mykje med eit stoff, så skal du vere bevisst på at du har ein heilt unik kunnskap om temaet, som ingen andre har.Difor peikar du på den interessante stolen, og seier det som du ser, som du synest er interessant. Dei store orda skal det vere tilhøyraren som kjem med. Når han seier fantastisk, så har du lykkast.Det blir som ein skodespelar som er godt nøgd når publikum ler på den rette staden.