Gå til innhold
Arkivverket
Arnfinn Kjelland

Embetsfolk med "bygdeetternamn" - døme frå Vågå, andre?

Recommended Posts

Arnfinn Kjelland

Etternamnsskikken på landsbygda i Noreg før 1900-talet var som kjent at folk vart innskrivne i offisielle dokument med gardsnamnet som etternamn. Viss dei flytta, fekk dei gardsnamnet dit dei kom som "nytt" etternamn (noko t.d. etterkomarar etter dei som emigrerte til Nord-Amerika har store problem med å skjøne). Folkeleg tradisjon stadfester nok slik bruk: folk på bygdene blir framleis av og til kalla med fornamnet sitt og så gardsnamnet der dei bur, sjølv om det ikkje er det etternamnet dei "skriv seg med". At det var slik blant bygdefolk i eldre tid er det vel neppe tvil om.

 

Regelen har så vore at det stort sett berre var embetsfolket som brukte slektsnamn i moderne forstand, gjerne òg såpass "moderne" at kvinner og menn vart skrivne med sine eigne slektsnamn også som gifte, og slik at barn gjerne tok mora sitt slektsnamn i alle fall viss det var rekna som "finare".

 

Men i Vågå for 300 år sidan finn vi iflg. Ivar Kleiven eit brot på denne regelen. Sorenskrivaren Henrik Jakobsson Schmidt, i tenesta frå 1680-åra til han døydde i 1719, budde som forgjengaren, far sin på garden Nørdre Sunde ved austenden av Vågåvatnet. Han vart iflg. Kleiven heitande "Henrik Sunde" blant bygdefolket, sjølv om han var både sorenskrivar, assessor i overhoffretten og viselagmann i Christiania lagdømme: Han var og grunnrik og pengeutlånar.

 

Det spesielle er altså at han vart "inkludert" i den tradisjonelle namneskikken i bygdesamfunnet og fekk gardsnamnet som etternamn. Det har ikkje eg høyrt om før. Det kan sjølvsagt ha vore fleire stader, men det må jo òg vere registrert, og da helst i form av tradisjonsnedteikningar slik Kleiven gjorde det for Vågå.

 

Er det nokon som har liknande døme frå andre kantar av landet?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
kmg

Det er godt mulig bygdefolket kalte ham Sunde, men han står like fullt som Smidt (i en eller annen variant) f.eks. når han gifter seg med Marie Glad i Christiania i 1704, han er jo forlengst sorenskriver på dette tidspunkt. Og hva underskriver han selv med?

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Knut Bryn

Dette er kanskje ikke helt parallelt, men i Årdal i Sogn var det rundt 1700 en liten gruppe av kondisjonerte som drev handel, sagbruk, jektefart på Bergen og hadde de største gårdene. Til denne gruppen hørte unektelig Hans Andersen Ørbech som var sønn av sorenskriveren Anders Sørensen Heiberg* og Ellen Hansdatter Ørbech. Hans giftet seg med Anne Dominikusdatter Nagel som var datter av handelsmannen i Årdal.

 

Hans og Anne bodde på Naddvik som var en av de største gårdene i Årdal. Gården blir ofte bare kalt "Vigen", - og nå kommer jeg til saken. I kirkeboka omtales Anne Nagel nesten konsekvent som "Anne i Vigen" eller gjerne "Madme. Anne i Vigen". Hans hadde for øvrig en søster som het Maren. Hun bodde som enke også i Naddvik og kalles i kirkeboka for "Maren i Natvigen" o.l. Maren kunne med rette kalt seg "Maren Ørbech" (morens etternavn), "Maren Heiberg" (etter faren) eller til og med "Maren Nagel" eller "Nagels" fordi hun hadde vært gift Nagel. Men "Natvigen" var altså mer enn godt nok.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
kmg
<BR>Dette er kanskje ikke helt parallelt, men i Årdal i Sogn var det rundt 1700 en liten gruppe av kondisjonerte som drev handel, sagbruk, jektefart på Bergen og hadde de største gårdene. Til denne gruppen hørte unektelig Hans Andersen Ørbech som var sønn av sorenskriveren Anders Sørensen Heiberg* og Ellen Hansdatter Ørbech. Hans giftet seg med Anne Dominikusdatter Nagel som var datter av handelsmannen i Årdal.<BR><BR>Hans og Anne bodde på Naddvik som var en av de største gårdene i Årdal. Gården blir ofte bare kalt "Vigen", - og nå kommer jeg til saken. I kirkeboka omtales Anne Nagel nesten konsekvent som "Anne i Vigen" eller gjerne "Madme. Anne i Vigen". Hans hadde for øvrig en søster som het Maren. Hun bodde som enke også i Naddvik og kalles i kirkeboka for "Maren i Natvigen" o.l. Maren kunne med rette kalt seg "Maren Ørbech" (morens etternavn), "Maren Heiberg" (etter faren) eller til og med "Maren Nagel" eller "Nagels" fordi hun hadde vært gift Nagel. Men "Natvigen" var altså mer enn godt nok.<BR>
<BR><BR><BR>Som du ser i innlegget over, "kjøper" jeg ikke uten videre Sunde-navnet som noe annet enn et mulig "på folkemunne tilnavn" og de er det mange av, for høy og lav. Det burde kunne dokumenteres at han selv brukte navnet før sammenfallende eksempler etterlyses.<BR><BR>Jeg synes ikke eksempelet med "Maren i Natvigen" er helt parallelt som du selv er inne på, selv om det i seg selv er en interessant observasjon. Men hva brukte hun selv og er det et skifte etter henne og hva står det der?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Arnfinn Kjelland

Knut: takk for den observasjonen!

 

Geir: det er nettopp forekomsten av slike "på folkemunne" namn eg spør etter i innleiingsinnlegget - vel og merke slike som er dokumentert slik Knut har oppdaga i samtida, eller i seinare tradisjonsnedteikningar slik Kleiven med Henrik Schmidt. Eg er altså ikkje interessert i kva dei sjølve skreiv eller kva som som regel er skrive i andre samtidige dokument som skifte o.l.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
kmg

Knut: takk for den observasjonen!

 

Geir: det er nettopp forekomsten av slike "på folkemunne" namn eg spør etter i innleiingsinnlegget - vel og merke slike som er dokumentert slik Knut har oppdaga i samtida, eller i seinare tradisjonsnedteikningar slik Kleiven med Henrik Schmidt. Eg er altså ikkje interessert i kva dei sjølve skreiv eller kva som som regel er skrive i andre samtidige dokument som skifte o.l.

 

 

Det var lett å misforstå all den stund du skrev

 

"Regelen har så vore at det stort sett berre var embetsfolket som brukte slektsnamn i moderne forstand, gjerne òg såpass "moderne" at kvinner og menn vart skrivne med sine eigne slektsnamn også som gifte, og slik at barn gjerne tok mora sitt slektsnamn i alle fall viss det var rekna som "finare".

 

Men i Vågå for 300 år sidan finn vi iflg. Ivar Kleiven eit brot på denne regelen...." (mine understrekninger)

 

Men dokumentasjon på embetsmannsnivå gjenstår.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Arnfinn Kjelland

Da får eg berre beklage at spørsmålet kunne misforståast. Kleiven skreiv sjølvsagt ikkje for meir enn drygt 100 år sidan, og da i form av å referere eldre og truleg levande tradisjon. Sidan du veit om mange slike "på folkemunne"-namn, har du noko døme?

 

Eg spurte altså ikkje om dokumentasjon på embetsmannsnivået, kva slike skreiv sjølve; der tvilare eg sterkt på om slikt finst. Men Knut sine døme viser faktisk noko eg ikkje hadde venta: at andre embetsmenn (presten) let lokal namnetradisjon overstyre vanleg kondisjonert slektsnamnbruk. Viss nokon har fleire slike tek eg sjølvsagt i mot dei òg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Arnfinn Kjelland

Henter opp att denne, i tilfelle noko gjekk glipp av problemstillinga.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.