Gå til innhold
Arkivverket

Gamle norske bondekulturer / Husmanns skikker


Reidar Oddløkken
 Del

Recommended Posts

Et kapittel for seg er vel sikkert også "Husmannskosten", med store ungeflokker er det vel nesten rart at de hadde mat nok, men kysthusmennene (strandsitterne) hadde kanskje fisk å gå på, og hos innlandshusmennene gikk det vel mye i sild, poteter, vassgraut (hvis de hadde mjøl) osv.? Men mye av det som er såkalt statusmat i dag, som pinnekjøtt, smalahove, lutefisk osv. var vel husmannskost i gamle dager?

 

Mitt inntrykk er helst at de som kaller tradisjonell, norsk festmat for "husmannskost" i dag, har liten eller ingen peiling på hva husmannen spiste, kanskje ikke en gang noe særlig begrep om hva en husmann var. Om en arbeidshusmann i innlandet i det hele tatt smakte slik mat, var det i hvert fall ikke oftere enn bonden kunne spise det, og det var heller ikke hver dag, men til jul og andre spesielle anledninger, som bryllup, barnsøl, gravøl osv.

 

Min mor hadde et munnhell: "Nå er det striskjorte og havrelefse igjen". Det betydde at det var hverdag, og til hverdags kunne de spise vassgraut på gårdene også, har jeg hørt, ennå i 1940-50-årene. Til hverdags sier det seg selv at det ikke ble fortært festmat på husmannsplassen, heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 161
  • Opprettet
  • Siste svar

Topp bidragsytere i dette emnet

  • Svein Arnolf Bjørndal

    15

  • Reidar Oddløkken

    42

  • Helge Bjerkevoll

    11

  • Bjørn Andreas Johansønn Løkken

    58

Mitt inntrykk er helst at de som kaller tradisjonell, norsk festmat for "husmannskost" i dag, har liten eller ingen peiling på hva husmannen spiste, kanskje ikke en gang noe særlig begrep om hva en husmann var. Om en arbeidshusmann i innlandet i det hele tatt smakte slik mat, var det i hvert fall ikke oftere enn bonden kunne spise det, og det var heller ikke hver dag, men til jul og andre spesielle anledninger, som bryllup, barnsøl, gravøl osv.

 

Min mor hadde et munnhell: "Nå er det striskjorte og havrelefse igjen". Det betydde at det var hverdag, og til hverdags kunne de spise vassgraut på gårdene også, har jeg hørt, ennå i 1940-50-årene. Til hverdags sier det seg selv at det ikke ble fortært festmat på husmannsplassen, heller.

 

Ja det er sikkert å tøye strikken litt langt å kalle dagens statusmat for husmannskost, og ang. vassgraut så ble det brukt en gang i blant i min oppvekst, og det kan en nok si er en rett med lav status, men egentlig veldig godt :)

Det er vel bare at det i helt gamle dager gikk veldig mye på denne retten og da ble det sikkert ensidig?

 

Uttrykket " Så er det striskjorta og havrelefsa att" er også et gjenkjennnende uttrykk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt om matstell på en bondegard , når man ser hva dem åt på en middels stor gard så kan man jo tenke seg hva de åt på en fattig husmannsplass .......

 

Når det gjelder ” matstellet ” i gamle dager så var det vel ikke de største variasjoner i kosten , men til dels kraftig og næringsrik var den , spesielt på gardene som hadde en del innleid arbeidskraft.

 

Maten til vanlig på vinterstid , var om morgenen kl. 6 velling av havremjøl med mjølk i . Straks etter kom arbeidsfolket som skulle enten til skogs eller ut på marken , de fikk potetkarve , pølsegraut med fett på , helkokte poteter med flesk eller liknende . Pølsegrauten var kokt på fleskebein med hele gryn , fleskebiter oppi og fett over , og flatbrød til . Det var jevnet på med byggmjøl , dette var en populær rett.

Til middag kl. 12 var det en dag i uka kjøtt og saltet flesk med suppe med klot av revne poteter og mjøl . Til eftasverd kl. 4 var det kjøtt med poteter , da kom arbeidskarene som hver hadde hatt med ei halv kaku kløvd over med smør , ost eller flesk mellom . Til kvelds kl. 8 var det om vinteren velling igjen . Matklokka ble da også kalt for ” vellingklokka ”

Til middag var det de øvrige dager flesk eller sild til potetene , duppe av sur fløtemjølk med saltost i , eller det var lutefisk . Bare om høsten og fram til jul , ja over jul i kuldeperioder , var det ferskt kjøtt . Til eftasverd var det helgryns mjølkevelling eller annen velling , foruten kløvde fjerdinger av kakua med smør eller sirup . Det ble brukt lite brødmat utenom det grove , tjukke flatbrødet . Om sommeren var det ofte mjølk til soll eller til potetene .

Utover høsten ble det annen hver eller tredje hver dag bakt stomp når potetene ble store nok .

Sild var mye brukt , fattig folk skar silda opp uten å åpne den og la bitene mellom brød og åt den med ryggbein , hode og innmat .

Under slaktinga ble en liten brusklapp ved det øverste av brystbeina på ku og kalv kastet i været – for et par . Hvis lappen ble sittende , skulle de få hverandre . Lappen ble levert til en som skulle tenke på den hun eller han ville ha .

 

I gamle dager spiste folk ikke hestekjøtt . De trodde det var ureint , men med tiden ble det forandring på dette . Hester som måtte slaktes ble leid ut på jordet eller bort i skogen og slått i hjel . Der lå de gjerne til merraflåerne kom . Det var tatere / omstreifere som passet på når det traff seg slik at de fikk flå hesten for å selge skinnet .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ang. vassgraut så ble det brukt en gang i blant i min oppvekst, og det kan en nok si er en rett med lav status, men egentlig veldig godt :)

 

Kanskje litt på siden, men enkel lavstatusmat kan jo både være godt og ikke minst sunt. F.eks. har bygg-grøten kommet til heder og verdighet igjen, i det minste kan man kjøpe byggflak i helsekostbutikker til å lage grøt av. Det ligger mye lenger i magen enn havregrøten, så det kan anbefales å starte dagen med. Godt er det også, i hvert fall hvis man "har til salt i maten" (grøt uten salt er derimot ikke særlig godt). Så vidt jeg vet var det mye grøt laget på bygg man spiste før også, så fikk husmannsfamilien slikt å spise før de startet arbeidet, var det nok ikke så galt. Problemet var vel heller at kaloriinntaket kunne være i laveste laget, i forhold til alt slitet den gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Livet på plassen

 

Kilde Einar Hovdehaugen

 

Selv om husmannen på østlandet i stor grad arbeidet på garden , så var han også jorbruker for sin egen del også . Han hadde noen få husdyr av ymse slag , åker og eng til disposisjon . Han måtte gjøre våronn , slåttonn og skuronn hjemme på plassen . Han drev med forsanking , løvhogst og annet , og han måtte treske og male sitt eget korn . Og vinterveden måtte også sankes og bringes til plassen .

Så snart husmannsbarna var voksne , ja ofte før det og , i vår egen slektshistorie finner vi noen helt ned i 8 år’s alder som måtte bort for å tjene til livets opphold . På østlandet var det helt normalt at de da tok tjeneste på en gard i bygda eller i ei og anna nabo bygd .

Arbeidsdagen var lang og lønna var minimal . Betalingen var delvis i kontanter , og delvis i naturalia . Begrepet å tjene for ” fulle klede ” var godt kjent på østlandet .

Inlosjering av tjenestefolk var som regel på hjeller i fjøset , en hjell for karan og en hjell for kvinnfolka . Her på fjøshjellene har nok unge tjenestefolk søkt sammen for å finne både menneskelig og kroppslig varme , og dette ble det lett unger av , og før eller senere ble det gjerne giftermål også . Det har kommet mang en prektig mor og en omsorgsfull far fra fjøshjellen , selv om det første barnet kom i tidligste laget og de matrielle vilkårene for å skape et hjem ikke var tilstede .

For de unge var det om å gjøre å prøve å få tak på en husmannsplass , enten de nå fikk overta plassen etter foreldra eller at de fikk en annen . For noen var det ikke ledige plasser . For de var livssituasjonen ekstra vanskelig .

De fleste husmenn giftet seg unge . Skulle de makte å føre frem en ungeflokk , var det nødvendig at de fikk unger i sin beste og mest arbeidskraftige alder . Og det var nødvendig at de var to , mann og kone , for å klare dette . En ser også at om en husmann ble enkemann så gifter han seg opp igjen i løpet av kort tid . Verre var det om husmannen falt ifra . Hvis enka ikke hadde såpass voksne barn at de kunne svare avgift og arbeidsplikt til garden , sto hun i fare for å bli utkastet fra plassen . En kjenner mange eksempler på dette . Men det var heller ikke uvanlig at husmannsenka giftet seg opp igjen i løpet av kort tid , og den nye mannen blir godtatt som ny husmann slik at hun får sitte med plassen . Om det var mye romantikk og kjærlighet med i bildet angående disse ” praktiske ” løsningene , kan vel kanskje diskuteres .

Det var ikke lett for småkårsfolk å bli gammel før tiden . Men tross alt ga husmannsplassen en viss form for sikkerhet , enten det eksisterte en viss form for kår , eller om de bare hadde håpe om å kunne bo hos barna sine . Bare håpet om en fattigslig seng og tak over hodet hadde mye å si for folk som var vant med å vise den største resignasjon i sine krav . Jo fattigsligere og dårligere plassen var jo dårligere sikkerhet ga den . Og for den jordløse husmannen på østlandet og den store gruppen av ” inderster ” på 1800 tallet var det oftest bare nådens brød av bygda å stole på .

Som en siste attest til dem som forlot denne livets armod , var heller ikke prestene nådige og tilbakeholdne med innføringen av deres siste sosiale status her i livet i kirkebøkene , her kryr det av betegnelser ved avdøde som : fattiglem , legdslem , åndsvak , sinnsyk osv .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hygiene , miljø og trivsel

 

Kilde Einar Hovdehaugen

 

Blant kilder , som meldinger fra distriktslegene fra siste halvdel av 1800 tallet , viser at boforholdene for en del innen husmannsklassen var svært dårlige . Det levde mange mennesker sammen i små rom i trekkfulle hus .Så lenge peisen var i bruk hadde de god ventilasjon i den . Og en kan undres på om det er en sammenheng når den store ” tæringstiden ” synes å falle sammen med at vedkomfyren blir tatt i bruk og peisen tetta til .

Det er særlig på østlandet at distriktslegene i sine rapporter om helsetilstanden kommer inn på de usle og usunne boforholdene .

Renholdet kunne det være så som med . For de skrøpeligste boplassene var det nærmest ei umulig oppgave . Vasking av gulv som var råtne , og med åpne skott som var fylt med jord og skitt , var ikke lett . Nå var det ikke noen overdreven vasking på gardene heller , men det var vanlig at gulvet skulle skures og vaskes til helga , og folk satte sin ære i å ha det ryddig og pent omkring seg . Det samme var tilfelle på husmannsplassene , og mange av de holdt etter måten høy standard således .

Men der fattigdommen var størst og boforholdene dårligst , var det en uoverkommelig oppgave .

Folk som levde under slike forhold ble og lett sløve .

Med klær på slike plasser var det like ille . Det fantes husmannsplasser der ikke alle barna hadde hverken klær eller sko så de kunne komme ut om vinteren . Og en har mange kilder som forteller at barna ble hindret i å starte på skolen av mangel på klær .

Om sommeren gikk de halvnakne og barfot , det finnes og historier om barn som ikke hadde sko før de nådde konfirmasjonsalder . Om vinteren brukte de en sort for raggsokker utendørs .

Sengeklærne kunne bestå av gamle frakker og filler . Når en så vet at på slike plasser også ofte var mangel på det daglige brød , er det klart at det måtte bli en helsemessig påkjenning .

På de plassene der de hadde bare ei ku eller kanskje bare noen geiter , og en liten potetflekk , var det ofte smalhans i matveien . Det fantes mange hjem der de sjelden opplevde å spise seg skikkelig mett

En hører om at de spiste kokte poteter som de duppa i saltlake , og at de gang på gang kokte suppe av de samme beina til all kraft var pint ut av dem . Var det kokt grøt i ei gryte så ble denne gryta skrapa til den var som sleika rein , og det var reine slagsmålet mellom barna om hvem som skulle skrape gryta . Og en hører om barn på sommertid som spiste småsyre og annet gress .

I en del av disse hjemmene , med ei stue på bare et rom , har små barn opplevd nød og armod fra sine første barneår . De har og opplevd fødselen og dødens mysterium på en høyst realistisk måte . De har med egne øyne sett et barn bli født i fattigsenga bortved veggen . En kunne jo heller ikke jage dem når fødselen skjedde vinterstid og om natta . De har sett små søsken eller en av foreldrene dø i den samme fattigsenga .

Mange av husmannsklassen levde i små , men anstendige kår , og de led ingen direkte nød hverken når det gjaldt mat eller klær . Men en stor del levde til sine tider i den største armod og under nedverdigende menneskelige forhold .

Både hos bønder og husmenn døde en hel del barn i småbarnsalder . Det var sjelden at alle i en søskenflokk levde opp . Noe eksakt matriale bortsett fra kirkebøkene har man ikke for å fastslå at trolig døde det flere barn i husmannsklassen enn i bondeklassen . I så fall må en gå ut ifra at motstandskrafta var mindre hos den del av husmannsklassen som hadde det dårligst ernæringsmessig og når det gjaldt de hygieniske forhold .

De mange barnefødslene måtte også være en stor påkjenning for kvinnene . Som oftest gikk de i fullt arbeid helt til fødselen meldte seg , og som oftest var de i jobb igjen like etterpå .

Trist var det også med alle de kvinnene som døde i barselseng . Som regel gikk fødselen bra , men etter noen dager meldte barselfeberen seg . På denne tiden regner man med at ca. 20 % av fødende kvinner døde av barselfeber . Også her må en gå ut ifra at det rammet hardest det lag av folket hvor hygienen var dårligst .

Først et godt stykke utpå 1800 tallet da påvirkningen fra leger og jordmødre gjør seg gjeldende får en bukt med barselfeberen .

For mange kvinner var den tiden de kunne få barn en lang sammenhengende tid med amming . De ammet gjerne til neste barn meldte seg . Og det siste barnet fikk gjerne suge til det var flere år gammelt .

Ved siden av brystmelk fikk barnet også voksen mat . De kokte barnegrøt , men ellers var det vanlig at de voksne tygde maten og ga barnet den ferdigtygde munnfullen så lenge de var små .

Det gikk også lang tid før barna var ” husrene ” før i tiden . De gikk i ” stakker ” både gutte og jentebarn , til de var flere år gamle . Under ” stakken ” hadde de ingenting nedentil . Ofte gjorde de ifra seg midt på stuegulvet helt uten videre , og mora eller andre måtte passe på å renske opp etter dem . Dette hendte vel både på garder og husmannsplasser , og for å forstå det må en sette seg inn i tidssituasjonen . Noe sanitæranlegg inne eksisterte ikke verken på garder eller husmannsplasser . En moderne potte var ikke kjent . Om natta hjalp folk seg med bøtter eller ” kakkar ” av tre . Utedoen var også ukjent på de fleste husmannsplasser , og i mange strøk av landet også på gardene .

Et annet stort problem var lus og lopper . Loppa ble gjerne sett på som et uskyldig dyr , til tross for at den var ille til å bite og suge blod . Lusa hadde dårligere rykte på seg . Å holde seg ren for lus og lopper var lenge nesten umulig .

De hadde sine vansker med dette de i det høyere sosiale sjiktet av folket også .

Det var gardene som først fikk bukt med lusa . Den holdt seg lengst på en del av husmannsplassene

I senger der sengehalmen sjelden ble utskiftet og der sengeklærne ofte var filler , var det en nesten håpløs oppgave å bli kvitt utøyet . Det hindret ikke at det var mang ei husmannskone som kjempet en heltemodig innsats for å bli kvitt lusa , og som til slutt klarte det .

I mange gamle husmannsstuer var det vegglus . Vegglusa var en fæl blodsuger . Om dagen holdt den til i sprekker i veggene og senga og med datidens midler var det nærmest umulig å bli kvitt den

Den gamle måten å holde lus og lopper i sjakk på var å ” lyske ” seg . Folk vrengte av seg klærne , skjorta og serken , og fanget lus og lopper som de klemte i hjel mellom neglene før de gikk og la seg for kvelden . Enkelte hadde til og med ei ” luseknekkerfjøl ” som de brukte til dette formålet .

Ellers så prøvde de å koke klærne og legge større vekt på renhold , men enkelte ting , som skinnfeller , kunne ikke kokes . I stedet ble disse hengt på klessnora i streng kulde og banket den med en myk ” påk ” for å få utøyet ut .

En annen fremgangsmåte som ble benyttet var at de la skinnfellen bort i ei maurtue . Men det sikreste var vel og kaste hele skinnfellen , men det var det de færreste som hadde råd til .

Det var mange nederlag på veien for å ta knekken på dette utøyet før det førte frem .

Noen steder var det vanlig å ha en stuegris på husmannsplassene . De fikk tak på en nyfødt grisunge om våren . Betalinga for denne var at de skulle skjære et ” skurmål ” for han .

Denne grisungen som de koppa opp , hadde de så inne i stua i ei kasse ved peisen den første tiden .

Når grisen ble litt større , ble han slipt løs i stua , og var gjerne der til han var en 7 – 8 uker gammel eller mer . Grisen stortrivdes og hadde det bare fint , og han var en fin lekekamerat til barna , men særlig hygiensk var det ikke .

Dette med stuegris var ellers ikke helt ukjent på gardene heller . Fra noen bygder kjenner en til føderådskontrakter hvor føderådsfolket hadde rett til å ha stuegris . Mon tro om et ikke ukjent utrykk kan stamme ifra denne skikken .

 

Noen som vet noe om de såkalte " heimerådene " hvordan folkene medisinerte seg selv med urter osv . Her er vel litt overtro og lokale variasjoner inne i bildet og tenker jeg , men skulle vært artig å visst litt mer om dette .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fine skildringer du har Bjørn! Har boka "Bondelandet" av Aina Edelmann og Svein Sæter, faktisk med forord av Kong Harald, og inneholdende mye husmannsstoff :)

 

Tar med litt om ungene, det står at unger var omtrent det einaste husmannen hadde nok av. Store barneflokker som voks opp i hus på 20-30 kvm var ikke noe særsyn. Da vart det det ikke mye sengeplass på hver. Det vart¨å stappe både tre og fire ned i samme seng, andføttes som sardiner. På Vestlandet hadde ungene ofte eit lite soveloft. Minstebarnet låg derimot i senga til foreldra, og det hendte spedbarn vart klemt ihjel av sovende foreldre. Slikt kunne skje på gardene også.

Det var ellers vanlig at også voksne delte seng, og ingen så noe rart i å være "sengenøyte" med hverandre, sjøl om de ikke var kjent fra før. Folk levde mye tettere innpå hverandre enn i vår kvadratmeterrike tid. Det krevde helt spesielle holdninger. En var nødt til å tilpasse seg de andre om tre generasjoner skulle leve godt sammen i ei lita stue, der det attpåtil kunne svinse en gris rundt! "Stuggugrisen" var vanlig i mange bygder (Bjørn nevner også stuegrisen); en nyfødd grisunge som gjekk fritt innendørs til den var et par måneder gammel. En flott lekekamerat for ungene, men skikken var neppe utpreget hygienisk :)

 

En kontrast til dagens sterile samfunn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk Reidar for at du startet et slikt interessant tema, og takk til alle som har kommet med all lærdommen om husmenn m.m. Og her lærte jeg litt om oppmåling av åkrer også og det gamle alenmålet og hvordan det ble brukt. Har sitert til min bror nordpå, og også han syntes at dette var svært interessant.

 

Takk ... takk! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår ærekjære husmann fra Hedemark

( På noe Hedemarks dialekt )

 

” For Pladsen skal han slide ”

 

 

 

Ingen kunne få ljåen til å bite slik som gamle husmenn . De kunne både slipe , bryne og slå , så vegkanter , reinsbakker , gardstun og frukthager presenterte seg på det beste , om husbonden skulle ha lag midtsammars . I trøskinga seinhøstes og om vinteren var de uunværlige . De visste bedre enn gubben sjøl og husbondskaren hvor agner og framtidig sørpmat hadde sin faste plass , og hvor halm en kunne legge oppå høyet i ” våronngolvet ” De bar også grønet opp på stabburet og behøvde ikke noen beskjed om ” å før binge ” sågrønet skulle i , eller å hen høstrugen skulle lagres .

Grenseskillet mellom gardene kjente husmannen bedre enn eierne sjøl . De var trufaste slitere , som var ett med garden , husa og dyrene der . Få la merke til dem så lenge de gikk der , mange oppdaget først hva de hadde gjort og vært når de ble borte . De var bonde og bygdefolkets nedre sjikt med en nedarvet nøysomhet . Få kunne drøye foret gjennom en lang vinter slik som ei fattig husmannskjerring , enten hun stelte borte eller heime . Tomme låvegolv og sein vår kunne være katastrofe både inne og ute på husmannsplassen . Vårknipa førte til for skrinn foring , og kua fikk

” husmannssjuke ” etter kalving . Ja , det ble denne sjukdommen hetende , men dette er egentelig et misvisende navn og er nå mer avløst med diagnosen ketose .

Hest hadde de sjelden på husmannsplassen , derimot ei ku , 3 – 4 sauer , en gris og noen høner .

Våronna heime på plassen tok over en måned , da det måtte skje på lørdag ettermiddag og søndag gjennom 4 – 5 uker . Da hadde annet folk fri , og våronngamper vart ledige .

Så fort de tørreste og tidligste små jordstykkene ble bare , begynte møkk kjøringa , litt pløying og steinkjøring . To solide , svartglinsende våronngamper kunne beundre i gardstunet , mens de fikk førsteklasses for av husmannskjerringa når ” gubben ” var inne og åt dugurd . Husmannsungene og barn fra nabostuene var også gjerne møtt opp for å se på stasen . Mye av lørdagskvelden , ja , natta med , gikk med på å kjøre ut gjødsla . En voksen sønn som ” tente ” i nabobygda , var kanskje kommet heim , så de kunne kjøre møkk med to stuttkjerrer .

Grytidlig søndag morgen var første møkk rekka spredd , og ” gubben ” kunne slå opp . Kjerringa og halvvoksne unger deltok også i møkkspredninga , som da oftest var unnagjort til messetid .

Så ble det pløyd hele dagen . Alt som det rakk naturgjødsel på , måtte snus først . Var det særlig godt og varmt tørrvær , ble noe sloddet også før husmannen i kveldingen ruslet sliten tilbake og

” åt garda ” med gampon og takket for lånet og roste Svarten og Stjerna , samtidig som han forsiktig ordet frampå om å få låne en eller helst to hester også neste lørdagsefta .

Helga deretter ble det harvet og sloddet på nytt på beste stykket , og der sådde en kålrot eller turnips Det hastet mest med rotfruktene , der en måtte vente seg jordloppe angrep og i verste fall så opp att .

Dernest ble bygg stykket våronngjort og sådd . Kanskje et lite havrestykke også ble sådd den dagen

Så måtte en pløye resten og klargjøre potetåkeren , som skulle ligge og godgjøre seg til neste helg .

Tredje helga ble så potetene satt . Møysommelig handsortert og fri for råte , sopp og mugg ble de kjørt i striesekker eller halve jerntønner i stuttkjerre ut på jordet . I ei låg , vid kasse og to små pappesker lå grodde ” tilimoninger ” disse bar kjerringa sjøl og dattera ut .

Ble det att noe av dagen når potetene var satt , gikk de løs på ” nybrøttet ” eller engstykket . Det første var bare stein , det siste mest illeluktende blautmyr og vatn . Her ble det meste gjort med handmakt gjennom flere lange kvelder , og 14 dager – 3 uker seinere , det var blitt juni nå , ble stykkene attsådd med grønfor som dekkvekst . Var en så uheldig å få sein vår eller mye regn akkurat disse helgene , måtte en være glad om grønforet kom i jorda føre jonsok .

I mellomtida hadde en da hatt kålrottynning og potetarding og ikke å forglømme atskillig gjerding .

Litt etter sankthans begynte ljåslåtten , og siden gikk det jevnt i ett like til snøen kom .

Det husmannen ikke rakk i helger og om kveldene , ble overlatt til kjerring og unger . Men disse var også borte ” på fortenest ” sammarstid . Kålrottynning og potetrensking var barne og kvinnfolkarbeid . Siden gjorde de nytte for seg både i slåttonna , skuronna og potetonna . I tillegg skulle de rekke å ta lauv heime eller på tilvist område i skogen , plukke villbring og markjordbær til eget bruk og for salg , for siden å sanke inn store mengder skogsbær som blåbær , molte og tyttebær

Beite var det lite av , så grøftekantene langs kommunevegen , allmannvegen eller ” prestvegen ” var ” områder ” der husmannskjerringer eller unger gjette a ” Dagros ” , samtidig som de fikk seg en prat med naboen og ” kontrollerte ” grismatkokinga .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De farlige sykdommene som mange døde av på 1800 tallet og tidlig 1900 tallet .

 

På 1800 og tidlig 1900 tallet hadde en mindre forventninger til helse og til hva som kunne forebygge og lege sykdommer . En levde med de plager og sykdommer som en fikk , og den enkelte vente seg til de skavanker en hadde .

 

Nervefeber / Tyfoidfeber

 

I gamle dager var dødeligheten blant folk høy og lav var gjennomsnittsalderen også , spesielt var barnedødeligheten ekstremt høy , det var forskjellige årsaker til dette , man hadde jo selvfølgelig tuberkulosen ( den hvite pesten ) som tok mange liv på den tiden , men også sykdommer som difteri , tyfus og lignende. Og den mest fryktede av alle , nemlig ” nervefeber ” som navnet var den gang , før sykdommen ble kjent gjennom forskning

 

Sykdommen var så vanlig og omfattet med så mye fatalisme at man oftest ikke brydde seg med noen diagnose , og knapt nok tilkalling av lege .

Nervefeberen var på den tiden en vanlig gjest i heimen og da særlig i de fattige stuer på det indre Østland , og som ellers i landet .

Folk flest hadde vel et nærmere forhold til døden , folk i våre dager . Likevel var det dramatiske hendelser som fulgte i kjølvannet av dette , det var barn , ungdom som mistet sine foreldre , og foreldre som mistet mange av sine barn .

 

Dødeligheten var ca. 20 % og helt sikkert avhengig av den generelle helsetilstand hos pasienten

Sykdommen ” nervefeber ” kalles i dag tyfoidfeber . Før i tiden trodde man at tyfoidfeber og tyfus var en og samme sykdom , og begge ble benevnt ” nervefeber ” Det var først rundt 1850 at det ble vanlig akseptert at sykdommen var smittefarlig , og i dag vet vi at den skyldes en type salmonella bakterie ( Salmonella typhimurium )

Michael Krohn , som var distriktslege i ytre Nordhordaland , var en av de som forsket på ” nervefeber ” ved starten av 1800 årene .

 

Michael Krohn var dypt sjokkert over de hygieniske forholdene han kom over i sin forskning av sykdommen .

 

Han beskriver dette på følgende måte :

 

Den raahed og uvidenhed , det svineri og den fatalisme som i høieste grad karakteriserer disse steder og mennesker , afgiver mer end tilstrækkelig forklaring til at sygdommen skaanede meget faa der hvor den først slog ned , thi friske og syke deelte seng sammen , all min protest uagtet , idet jeg mødtes med det vanlige omqvad : ska me ha sjukdomen , ja ’ gu faa me han om me saa læste os ne i ei kjista . Og til mine indsigelser mod at flere af naboerne end høist nødvendigt tilsaa de angrebne , blev der stedse svaret : me maatte være hedninge , der me inkje ville sjaa te naboen i sovorren trang , en som de syntes , uimodsigelig og saaledes ogsaa tilstrækkelig grund til at faa tilfredsstillet sin utidige nysgjerrighed med hensyn til sygdommens gang , indtil de , og det ret snart , bleve tugtede herfor med et langvarigt sygeleie for sig og sine , uden at gjøre andre klogere.

 

Smittekilden var ofte vannet :

 

at alle cholera epidemier hovedsageligen maa tilskrives slet drikkevand , og at andre epidemiske sygdomme , heriblant ogsaa den her saa almindelige nervefeber , forplantes med vandet.

 

Michael Krohn beskrev symptomene slik :

 

tarmblødninger og det alvorlige , vare usædvanlig hyppige , bronchiter og hypostatiske pneumonier med blodblandet expectorat hørte regelen til , forfærdelige liggesaar , fuldstændig døvhet , en overmaade langvarig reconvalescents og i denne en stor deel eftersygdomme , hvoriblandt hydropiske ansamlinger i huden , bug og brysthuulhederne fornemmelig maa udhæves , ligesom det varede overmaade længe hos en stor deel syge inden forstandsævnen kom i den sedvanlige orden.

 

Etter at de hygieniske forholdene bedret seg utover 1800 tallet , ble hyppigheten av tyfoidfeber og tyfus sterkt redusert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husene på plassen .

 

Kilde : Einar Hovdehaugen

 

Der bonden eide husene på plassen , var gjerne husmannen pålagt vedlikeholdet , mot å få tilvist virke til reprasjoner av skogen på garden . Men ofte ble vedlikeholdet dårlig . Husmannen kunne ha dårlig med tid , eller ble sløv og likeglad . Bonden kunne også vise stor likegyldighet . Husene kunne bli stående langt utover det som var en rimelig levetid for dem , uten å bli fornyet .

Ofte var takene utette og det kom inn vann både her og der i styggvær , og husmannen måtte sette under både kopper og kar for å fange opp vannet .

Vinduene var små og dårlige , og de var ofte ikke til å åpne . Gulvene var gjerne råtne , med åpne skott fylt med både jord og skitt , og veggene var glisne med sprekker både her og der .

Det har og eksistert husmannsstuer med jordgulv .

For at vinterkulden ikke skulle komme for sterkt inn nedentil , ble det rundt noen av stuene lagt opp en såkalt ” moldbenk ” dette var en simpel mur utenfor selve grunnmuren fylt med jord og torv .

Ble veggene for glisne , ble det puttet inn filler og mose i sprekkene , og etter at det ble papir og aviser å få tak på , er det flere eksempler fra Hedemark og andre steder på at folk klistra opp aviser og gråpapir for å holde kulden ute .

Mange eldre som vokste opp i et fattig husmannshjem , kunne fortelle at de leste på denne fattigmanns tapeten . Og det var vel de som lærte seg å lese på dette viset også .

Ble ei vindusrute knust kunne det gå ukesvis før denne ble skiftet ut . En tetta da hullet med filler eller andre ting . Naturligvis er dette typisk bare for de som var dårligst stilt , men i alle fall på 1800 tallet og delvis inn i det 1900 århundre fantes det mye bosyedsslum blant husmannsklassen .

Kvaliteten på husene på plassene var preget av store variasjoner . Det var hus som var sterkt forfalne og det var relativt bra hus . Tilstanden var mye avhengig av både den enkelte bonde og den enkelte husmann .

Stue , fjøs , låve , og et lite stabbur eller ei lita bu var de vanlige husene på en husmannsplass , men mange var de plassene som hadde bare ei lita stue og et lite skjul også .

Enkelte steder her til lands finnes det eksempler på at stue , fjøs og forhus har vært bygd i ett , som ei lån . Stuer i to etasjer var svært sjeldent .

Stuene stort sett over hele østlandet er benevnt ” den akerhuiske stueform ” Det var ei tømra stue i en høyde med inngangsdør på langveggen inn i stua , og med to eller tre små vinduer . Svært ofte gikk utgangsdøra rett ut i det fri , andre ganger kunne det være en liten svalgang foran inngangsdøra

Peisen var rett imot eller litt til siden for døra . Mange av disse stuene var på bare et rom , selv om de delte det i stue og kove ( soveplass ) Skillet mellom stuen og koven gikk da som regel ved peisen og var markert med en tømret skillevegg i røstet . Ofte ble da denne skilleveggen forlenget helt ned med bord eller kledning slik at en fikk to rom , og i litt større stuer kunne koven bli delt i to igjen slik at en fikk tre rom . Størrelsen kunne variere mye , fra 35 – 40 m” til 20 – 25 m” Det er mange eksempler på at store barneflokker har vokset opp i ei stue på bare 20 m” .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk igjen! Nu har jeg lest og lest, og faktisk synes jeg at dette er det mest interessant temaet jeg har lest i dette forumet. Nå fikk jeg også forklaring på sykdommen 'nervefeber', som en av mine tippoldeforeldre døde av. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten lurer jeg på en ting; dette symbolet som står på siden her, som betyr populært emne ... når det er lyst står det at der er ingen nye innlegg, men det lyser jo 'lyst' selv om der er nye innlegg. Er det forat det nyeste innlegget ikke har noen kulturelt innslag, eller er der bare en treghet i systemet? :mellow:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stuene stort sett over hele østlandet er benevnt ” den akerhuiske stueform ” Det var ei tømra stue i en høyde med inngangsdør på langveggen inn i stua , og med to eller tre små vinduer . Svært ofte gikk utgangsdøra rett ut i det fri , andre ganger kunne det være en liten svalgang foran inngangsdøra

Peisen var rett imot eller litt til siden for døra . Mange av disse stuene var på bare et rom , selv om de delte det i stue og kove ( soveplass ) Skillet mellom stuen og koven gikk da som regel ved peisen og var markert med en tømret skillevegg i røstet . Ofte ble da denne skilleveggen forlenget helt ned med bord eller kledning slik at en fikk to rom , og i litt større stuer kunne koven bli delt i to igjen slik at en fikk tre rom . Størrelsen kunne variere mye , fra 35 – 40 m” til 20 – 25 m” Det er mange eksempler på at store barneflokker har vokset opp i ei stue på bare 20 m” .

 

Man kan kanskje her få det inntrykk at "den akershusiske stueform" var et husmannsfenomen. Det var den i hvert fall ikke opprinnelig, men kan kanskje ha blitt det i siste halvpart av 1800-tallet og inn på 1900-tallet, da andre stuehustyper da må ha blitt mer fremherskende hos bøndene, f.eks. såkalte cellehus og midtkammerstuer i 2 etasjer, låner (Trøndelag) osv. Cellehusene kom i 1600-årene østafjells, og midtkamerstuene kom i bruk på større gårder i annen halvpart av 1700-tallet. Storfolk hadde da allerede tatt den i bruk ca. 1700. Hovdhaugen beskriver vel helst situasjonen på sent 1800-tall og fremover?

 

Her er definisjonen på "den akershusiske stueform" (fra Norsk historisk leksikon, under stikkordet "Stuetyper"): Stuehus brukt på Østlandet fra 1500-tallet av, muligens i forbindelse med at peisen avløste åren. Navnet er første gang brukt av Eilert Sundt (1800-t.) Grunnplanen var tredelt, slik som i treromsstua, men inngangen var flyttet til midt på langveggen, slik at en via et bislag (flatbygdene) eller en sval (de vestlige dalførene) kom rett inn i stuerommet. Dermed ble det plass for to mindre soverom eller ett langt, smalt rom tvers over huset. Også denne stuetypen var femvegget (sekslaftet). Den akershusiske stua ble alminnelig på flatbygdene østafjells i løpet av 1600-tallet, i dalførene først etter 1700.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra Lars Ove Wangensten ( sine uutømmelige kilder :-))

 

Efterretninger angaaende

CHRISTIANS AMT

av

amtmann Christian Sommerfelt

forfattet 1790, trykt 1795-1796.

 

 

HUUSMÆND.

 

At understøtte de Fattige er ypperligt, er nødvendigt, men

endnu ypperligere: at hindre Armods Udbredelse. Iagttages

dette sidste med Hæld i Staten, vil det første ikke blive saa

vanskeligt. At Gaardenes Deeling i smaae Parter og en Mængde

af smaae Brug udbreder Fattigdom, er forhen anført. Huusmænds

Familier give ellers de fleeste Almisse-Lemmer paa Landet.

Skal altsaa disses Antal ikke alt formeget tiltage, maa der

sørges for, at Huusmændene ikke for Tiden bringes til Bettelstaven.

 

lJisse Folk have i Almindelighed lidet eller intet andet til

at underholde en Familie end deres Hænders Arbejde. Man

har foresIaaet, tildeels forsøgt at forbedre deres Vilkaar paa

Gaardmændenes Bekostning. Men foruden at dette var ubilligt,

saa vilde det være at afhjelpe et mindre Onde ved et større.

At ville ophjelpe en Klasse af Folket ved at drage den ud

af sin Stand og naturlige Relationer i Staten, det er at ville lette

Hestene ved at spende dem bag til Vognen ; det er at ville for hindre

et Hiuls Slidning i en Maskine ved at tage det ud af sin

Sammenhæng med de øvrige.

Huusmænd maae ikke unddrages fra deres Pligter imod

Huusbonderne, som de med frivillig Contract have paataget sig,

eller fra deres Afhængighed af disse, men de maae kraftig en

beskyttes imod Fornærmelse og ikke paalægges offentlige Byr der,

som de ikke kunne bære uden selv igjen at blive det Almindelige

til Byrde.

Af Vej-Arbejde har man paalagt Huusmændene en tredie

Deel imod Gaardmænd. Dette er alt for meget, enten man henseer

til disse Folks Vilkaar eller til den Nytte, de har af Vejene.

Loven tilstaaer Præsterne at nyde en Høstdag af Huusmænd

og Huusqvinder, som dennem ingen Tiende give. Dette har her

i Amtet været forstaaet saaledes: at et Par Huusfolk har svaret

Præsten 2 og en eenlig Huusmand eller Enke een Høstdag aar lig,

eller betalt den med Penge efter Vedtægt. Men ingen har

forklart denne Lov derhen, at Huusmænd skulde svare Tiende.

Det er derimod anseet som den væsentlige Forskjæl imellem

Gaardmænd og Huusmænd, at de første svare alle Skatter og

Tiender af deres Gaarde, Huusmænd derimod svare til Gaardmændene

hvad der af den Jord, de bruge, skal svares, da Forordningen

af 29de April 1752 med udtrykkelige Ord fastsætter :

at de Pladse, som i Gaardenes U dmark er opryddes, skal være

frie for al Slags Afgift af Tiende og deslige. Men af det Kon·

gelige Danske Cancellies Skrivelse af 29de September 1787 til

Stiftamtmanden og Biskopen over Agershuus Stift, som indeholder

: at Huusmænd, som have Jord, bør foruden det almindelige

Offer tiende in natura; og at af ethvert Huus, som ingen Jord

har, bør gives 2 Høstdage eller 24 Skilling i Penge, uddrages

nu den Følge : at naar en Enke sidder i et Jordløst Huus og har

kun sine 2 Hænder til at ernære sig og maaskee og nogle Børn

med, skal hun ej aleene svare en Arbejdsdag for sin Person,

men og en for hen des afdøde Mand. Og de større Udgifter,

som derefter paa et Sted i Amtet ere fordrede af Huusmænd,

har foraarsaget nogle Proeesser, som endnu ikke ere endeligen

paadømte

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flotte innlegg dere har, så dette må være et stort felt:-)Bjørn nevner ut-døra direkte ut på langveggen på hus, og det er det ikke så uhorvelig mange år siden jeg vet om folk som bodde i slike hus, og kaldlufta drev innover golvet når døra ble åpnet i sprengkulda!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk igjen! Nu har jeg lest og lest, og faktisk synes jeg at dette er det mest interessant temaet jeg har lest i dette forumet. Nå fikk jeg også forklaring på sykdommen 'nervefeber', som en av mine tippoldeforeldre døde av. :)

 

Takk for rosende omtale av temaet og at du liker debatten :)

 

Og mye av det som kommer fram i dette temaet må en vel kunne si er en sterk kontrast til dagens "mette" befolkning!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Og mye av det som kommer fram i dette temaet må en vel kunne si er en sterk kontrast til dagens "mette" befolkning!" skriver 67.

 

Det er noe i dette. Min far, som vokste opp på Hedmark, hadde 'lite magemål' og spiste svært lite før han ble mett. Følgelig holdt han seg slank hele livet. Jeg har selv også bodd et par steder på Hedmark ... derav interessen for dette temaet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innbo og løsøre på plassen

 

Kilde : Einar Hovdehaugen

 

Innbo og løsøre på husmannsplassen var svært enkelt sammenlignet etter vår tids standard og krav .

Men direkte fattigslig var det ikke alltid etter datidens syn . En skal huske på at bortsett fra de store staselige gardene var innboet enkelt også på vanlige garder , selv om det kunne være både stilrent og vakkert . Innbo og løsøre var som regel laget av husmannen selv , delvis var det ting han hadde overtatt av sine foreldre , i enkelte tilfeller var det ting som hadde gått i arv . Det kunne og være billige saker han hadde kjøpt på en bygdeauksjon .

Bordet var ofte ei veggfast plate , benker , enkle krakker og ofte noen få stoler . I grunnen var det bare en liten forskjell mellom innboet på en mindre bondegard og på en bedre stilt husmannsplass .

Men avstanden mellom dem og storgarden var ganske stor . Og innen husmannsklassen kunne det være stor forskjell . På noen husmannsplasser fantes både kommoder , staskista , framskapet , kråskapet og hengeskapet . Andre steder fantes ikke bord bare den veggfaste plata som de kunne slå opp på veggen når den ikke var i bruk . Det fortelles at noen steder var det så knapt at dem åt i vinduskarmen inntil de fikk laget seg et bord , og mange var de som ikke engang eide stoler , bare enkle benker og krakker . Enkelte hadde ikke noe skap , bare ei innfelt hylle til å sette mat og kopper i .

Men en ting hadde husmannen som regel flust av , og det var unger . Og det skulle mye sengeplass til . Det kunne være både en og to senger i den lille stua , og likens i koven . Enkelte av sengene kunne være veggfaste . Andre var såkalte uttrekkssenger , hvor det bare var å dra dem ut slik at de ble bredere . Det lå som regel både 2 og 3 voksne i samme senga . Foreldrene hadde alltid minstebarnet hos seg i senga si . Fra eldre tider så hører en ikke så sjeldent heller at foreldrene lå i hjel et spedbarn , noe kirkebøkene også vitner om .

Mens barna var små , lå de som regel ” andføttes ” , som sardiner i en boks . Var stua lita og barna mange , kunne det ofte knipe om sengeplassene . Mange steder hadde de en sengekarm som sto under senga om dagen , men som de dro frem på gulvet om natta når den ble brukt som seng .

På Hedemarken var det også vanlig med rullestokker under disse karmene slik at de ble lettere å flytte , og sengekarmen ble da oft kalt for ” rulle ”

Et innventar som de fleste husmenn manglet i stua si var klokke . En del greide nok å skaffe seg ei gammel stueklokke , men det var få . Det var først på 1900 tallet at flertallet av husmennene ble eiere av ei klokke .

På de av storgardene hvor det var vanlig med stabbursklokke som ringte inn måltidene , kunne en innrette seg etter klokkeklangen fra disse , om plassen lå slik til i bygda at en hørte dem .

For å ha en viss kontroll på hvordan dagen skred frem , hadde de og mange steder ” solriper ” i vinduskarmen . Når skyggen fra midtposten i vinduet nådde dit og dit så var klokka det og det .

Men denne klokka var ikke helt sikker som tidtager bestandig , den var blant annet avhengig av fint vær og solskinn .

Ellers hadde de en godt utvikla evne til å kjenne tiden på seg , og de hadde også sine solmerker på åser og topper .

Løsøre var og svært begrenset , men forskjellen her og var tilstede fra den største fattigdom på armodsplassen til nogenlunde velstand , og bare en liten forskjell fra mindre garder , på de bedre plassene . Mye av det de brukte i huset laget de selv , og det meste var laget i bygda . Matkoppene de brukte , var utskjærte trekopper og fat , små og større trau , og skjeene var laget av tre eller horn .

Hver mann var gjerne sin egen skjemaker . Bordkniver etter vår standard var det lite og ingenting av

Noen hadde noen få små matkniver de kalte ” junge ” men tollkniven var for mange selve kniven , og det var ikke sjeldent at husfaren måtte skjære opp maten til de andre .

Ting av stentøy og glass var det lite av , kanskje med unntak av noen kaffekopper etter at kaffedrikken kom i bruk . Det var ting de var redde for og brukte minst mulig .

En ” skjerding ” i peisen , noen gryter og senere en kaffekjel var de viktigste kokeredskapene . På gardene var det vanlig med vaffeljern , avlettejern , gorojern og andre jern som de stekte finkaker i på peisvarmen . Slike fantes på enkelte husmannsplasser og , men vanlig var det ikke . Det fantes også kaffebrennere som de brente kaffen på i peisvarmen , men en stor del av husmennene har nok brent de få kaffebønnene de brukte , i ei gryte . Kaffekvern greide de seg og lenge uten . De lagde kaffeknusere av tre , et lite kjevle som de rulla over kaffebønnene i ei form .

Et speil var også godt å ha , og nokså nødvendig om en skulle barbere seg , men mange hadde verken speil eller barberkniv .

Der den samme slekta satt på plassen generasjon etter generasjon ble utstyret gjerne rikere . Det var alltid noe som ble overlevert fra det ene slektsleddet til det andre . På plassen der det ofte var skifte av husmenn , var det snauere .

I skiftedokumentene etter våre forfedre Niels Christophersønn Muus og Anne Olsdatter henholdsvis i 1738 og 1740 , gir de et godt bilde av det lille de hadde klart seg med både av innbo løsøre og redskaper . Fattigslige var de og det var ingen netto å fordele til deres barn etter deres død men det var nok de som hadde det mye verre enn Niels og Anne .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min oppvekst hadde vi sveivegrammofon,(med skurrete 78-plater), og det var populært da vi fikk plata av Alf Prøysen med "Husmannspolka" (husker ikke hva som var på andre sida, lurer på om det var "På Hamar med slakt"?), men husmannspolkaen var veldig populær å spille på grammofonen, og plata ble spilt i ett kjør og ble helt utslitt :)

Hadde flere plater av Alf Prøysen, men alt ble nok enten utslitt eller at platene gikk dukken på andre vis!

 

Alf Prøysen beskrev vel egentlig livet på en husmannsplass veldig godt gjennom sine viser?

 

http://www.proysenhuset.no/index.php?section=husmannsplassen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utflytting og utvandring .

 

Kilde : Einar Hovdehaugen .

 

Det er tydelig at den raske folketilveksten i tiden 1820 – 60 ville ha ført til en katastrofe i mange bygder , om ikke den store utvandringa til Amerika hadde kommet som en avlastning av folkepresset . I løpet av en 50 års periode var folketallet enkelte steder fordoblet . I de sterkt overbefolka bygdene levde en god del av folket på et eksistensminimum . Inderster , husmenn uten jord , og husmenn på nye og dårlige plasser var i en fornedrende og håpløs livssituasjon .

En mann som satt på en bra husmannsplass hadde til sammenligning en nokså trygg stilling i bygdesamfunnet . Men de fleste husmenn hadde store barneflokker som det ikke var rom for .

En del gir seg ut på vandring , på leting etter mat , arbeidsplasser , jord og nye hjem . Denne vandringen var ofte planløs og tilfeldig . Noen dro inn til byene , andre til bergverk og gruvedrift , en del til sagbrukene .

I havet var det alltid mat og i Nord Norge og til dels i Trøndelag var det bedre plass og mer dyrkingsjord . Allerede på slutten av 1700 tallet kom det i stand ei kolonisering av Bardu og Målselv av folk fra Østerdalen og Gudbrandsdalen .

Folkepresset på 1800 tallet skapte en regelrett uvandring fra Østerdalen og særlig fra Gudbrandsdalen , til Nord Norge og Trøndelag .

I 1836 – 39 opplever Gudbrandsdalen fire harde uår , dette var år med direkte hungersnød . Det ble samlet inn midler fra borgere i Christiania , Bragernes og andre steder for å avhjelpe nøden i Gudbrandsdalen . De siste nødsårene ble store åkerareal liggende usådd fordi det var umulig å fremskaffe såkorn . En god del av husmannsplassene ble husdyrløse fordi folk var nødt til å slakte dyrene sine for å opprettholde livet .

I disse årene var det store flokker av ungdom og enda mer uhyggelig , store flokker av barn som la ut på vandring for ikke å sulte i hjel . De fleste gikk over fjellet til Trøndelag . Og det var bare et fåtall av dem som noen gang kom tilbake .

De fleste så aldri hjembygda si igjen og mistet helt kontakten med slekta si .

Utvandringen til andre landsdeler i Norge dabbet av da utvandringen til Amerika startet for alvor . Den første utvandringen til Amerika var med sluppen ” Restaurationen ” av Stavanger i 1825 med 52 personer om bord . Disse hadde tilknytning til kvekermiljøet , og hadde til dels religiøse motiver for utvandringa . I 1836 reiste to brigger fra Stavanger med 110 utvandrere om bord . I 1832 reiste den første Gudbrandsdølen – kanskje og den første østlendingen .

Det største utvandreråret var i 1882 , da 28000 nordmenn reiste til Amerika . Alt i alt regner en med at i tidsrommet 1836 – 1915 utvandret 754561 nordmenn til Amerika .

De første utvandrerne var bønder eller folk av bondeætt . Men fra 1850 årene og utover kommer husmennene for fullt med . Og det viser at husmennene ikke var helt eiendomsløse . Det krevdes penger både til billett , mat og utstyr for en overfart som den gangen kunne ta flere uker . Ved å selge dyrene sine og innboet sitt har husmannen klart å fremskaffe de nødvendige midler til amerikabiletten . Senere var det alltid en og annen utvandrer som hadde gjort det såpass bra at han kunne hjelpe slekt og venner med en amerikabillett .

Likevel må en undre seg over hvordan mange av utvandrerne har klart å skaffe penger til billetten .

Det var mange ugifte mødre med mindreårige barn som reiste . Og det var mange enslige ungdommer av husmannsklasse . Sjøl kan de fleste av disse neppe ha hatt penger å kjøpe billett for så de må nok ha fått hjelp av sine egne her hjemme .

Mange av de første utvandrerne reiste familievis , mange husmannsfamilier reiste samlet . Ofte er yngstebarnet bare noen få måneder gammelt . De første utvandrerne la vekt på å holde familien samlet , også etter at de kom til Amerika . Helt frem til 1880 årene er dette familiemønsteret i utvandringen tydelig . Senere ble utvandringen mer individuell .

En annen ting som gjentar seg ofte er at enslige unge menn som utvandret til Amerika , og som etter noen år er blitt etablert i det nye landet , reiser hjem til hjembygda og henter seg kjæreste og gifter seg for å starte familie i Amerika .

Ellers ser en ofte at søsken reiste sammen . Noen ganger reiste familiefaren alene , men med alltid tanke på å få resten av familien etter seg . Det førte til at husmannskoner med store barneflokker måtte reise alene . Hver vår utvandret det folk til Amerika fra nær sagt hver eneste bygd . Reisen var lang og hard , men det letnet mye at en kunne reise sammen med kjenninger fra bygda og grenda .

Utvandringen omfattet hele bygdesamfunnet . Yngre søsken fra gardene kommer tidlig med . Det hendte også at odelsgutten utvandret , og det hender at bønder selger den gamle odelsgarden og reiser med hele huslyden . Men folk ifra husmannsklassen var i et overveldende flertall .

Motivene for utvandringen har vært flere , og speiler delvis av motsetninger innen bygdesamfunnet og det norske samfunnet . De aller fleste reiste ifra en håpløs livsituasjon , fra nød og armod , for å skape seg en fremtid i det jomfruelige eventyrlandet på andre siden av storhavet . Disse menneskene tenkte i jord og drømte om jord , og i Amerika lå endeløse jordvidder nesten gratis , og ventet på nye eiere . Andre har reist for å dyrke sin Gud i fred , fri for båndene fra ei restriktiv statskirke hvor enkelte prester kunne være så strenge at de kunne skremme vettet av den fattige husmann verre enn både lensmann og fut .

Noen har vært i opposisjon til samfunnet . Her var det for lite næringsfrihet og for mye embedsmannsvelde .

Ikke så få bondesønner reiste sammen med ei husmannsjente de hadde barn med . Slike tilfeller gir grunn tilå tro at de to unge har reist for å unngå den konflikt klasseskillet lett skapte i ættesamfunnet Og andre menneskelige motiv har det også vært . Det har vært folk som det har gått ille med økonomisk , og folk som har skjemt ut seg selv og slekta si . De reiste fra skammen og nederlaget .

Eventyrlyst og og utfartstrang spilte nok også en viss rolle . Men husmennene reiste stort sett fra fattigdommen , for å prøve å skape en ny og bedre fremtid for seg og sine . Her hjemme var det ikke levelige vilkår for alle .

Folketallet i bygdene gikk sterkt ned , mange kommuner i dalfører og fjellbygder kom først i 1930 – 40 åra opp i det folketallet hadde vært i 1865 . Og det er bygder her til lands som aldri har nådd opp i dette folketallet siden .

Indirekte fikk utvandringa store virkninger på mange måter . Verdensbildet ble utvidet . Mange nye tanker kom inn i bygdesamfunnet . Amerikabrevene som ofte gikk på omgang og ble lest i hele grenda , var revolusjonerende lesestoff .

Brevene fortalte lite om slit , savn og vanskeligheter . De fortalte heller ikke mye om dem som bukket under i kampen om tilværelsen . Men de fortalte om et ungt tradisjonsløst samfunn , hvor det i nybyggerstrøkene ikke var forskjell på folk , om et samfunn , der det bare ble spurt etter kunnskapene og og innsatsen , ikke etter hva slags ætt en var fra .

Der borte levde husmannsfolk og bondefolk , som det hjemme i grenda hadde vært en klassemur imellom , som gode naboer og likemenn . Og de giftet seg med hverandre som likemenn .

Brevene fortalte om sønner av husmenn som ble prester , handelsmenn og bedriftsherrer . Slikt kunne aldri på den tiden ha hendt i gamlelandet .

Brevene fortalte videre om hvordan nybyggerne bygde sine egne kirker og skoler , og selv ansatte de prest , lærer og styresmenn . Det må ha vært litt av et eventyr for folk å lese disse brevene , og de må ha gitt grunnlag for mange og dypsindige refleksjoner .

Det kom også en del Amerikabrev til noen i vår slekt i Romedal og gleden var nok spesielt stor når det kom til jul og at det sammen med brevet var en eller flere Amerikanske sedler med dollar tegnet lysende imot en .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I 1836 – 39 opplever Gudbrandsdalen fire harde uår , dette var år med direkte hungersnød . Det ble samlet inn midler fra borgere i Christiania , Bragernes og andre steder for å avhjelpe nøden i Gudbrandsdalen . De siste nødsårene ble store åkerareal liggende usådd fordi det var umulig å fremskaffe såkorn . En god del av husmannsplassene ble husdyrløse fordi folk var nødt til å slakte dyrene sine for å opprettholde livet .

I disse årene var det store flokker av ungdom og enda mer uhyggelig , store flokker av barn som la ut på vandring for ikke å sulte i hjel . De fleste gikk over fjellet til Trøndelag . Og det var bare et fåtall av dem som noen gang kom tilbake .

 

Noen dro til Mørekysten, også. En tipp-tippoldemor f. 1802 fra en liten husmannsplass i Nord-Fron (i 1809 var det skifte etter faren hennes, og det eneste av verdi var 1 ku, 1 skyru og 1 saks, dessuten 4 små kopper. Gjelden oversteg langt formuen)gikk på sine bein over fjellet til Frei utenfor Kristiansund i 1840, med sine to barn f. utenfor ekteskap med samme mann i hhv. 1827 og 1830. Ikke lenge etter at hun kom dit fikk hun nok et barn utenfor ekteskap med sønnen på gården hvor hun tjente, nemlig min ane. Men de 3 barna levde opp, og det gikk bra med dem. Og selv om livet sikkert ikke var noen dans på roser for barna heller til tider, ser det ut til at flyttingen har bedret kårene betraktelig i forhold til opphavssituasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ca. 20 år siden gikk det en TV-serie om gårdene ved Storfjorden på Sunnmøre, og med sin dramatiske beliggenhet, var dette husmannsplasser eller var det mer ordinære gårder?

 

Husker bl.a. em som het "Skotet" tror jeg?

 

Det var flott utsikt fra disse gårdene, men antagelig utfordrende å leve der?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen dro til Mørekysten, også. En tipp-tippoldemor f. 1802 fra en liten husmannsplass i Nord-Fron (i 1809 var det skifte etter faren hennes, og det eneste av verdi var 1 ku, 1 skyru og 1 saks, dessuten 4 små kopper. Gjelden oversteg langt formuen)gikk på sine bein over fjellet til Frei utenfor Kristiansund i 1840, med sine to barn f. utenfor ekteskap med samme mann i hhv. 1827 og 1830. Ikke lenge etter at hun kom dit fikk hun nok et barn utenfor ekteskap med sønnen på gården hvor hun tjente, nemlig min ane. Men de 3 barna levde opp, og det gikk bra med dem. Og selv om livet sikkert ikke var noen dans på roser for barna heller til tider, ser det ut til at flyttingen har bedret kårene betraktelig i forhold til opphavssituasjonen.

 

Hei Svein , hva er skyru ? en lokal betegnelse for ...... ?

 

mvh bjørn

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Svein , hva er skyru ? en lokal betegnelse for ...... ?

 

mvh bjørn

 

En skyru er en type sigd til å skjære kornet med. Ordet brukes over et ganske stort område, etter hva jeg har sett av skifter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

Du kan poste nå og registrere deg senere. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Fjern formatering

  Only 75 emoji are allowed.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Ditt forrige innhold har blitt gjenopprettet .   Tøm tekstverktøy

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.