Gå til innhold
Arkivverket
Reidar Oddløkken

Gamle norske bondekulturer / Husmanns skikker

Recommended Posts

Reidar Oddløkken

Grensesetting

 

Da major Schnitler reiste langs svenskegrensa i 1740 åra , innhentet han opplysninger fra lokalkjente i de bygdene han dro igjennom . Skulle grenser mellom land eller ellers mellom gårder eller bygdelag gåes opp , var det viktig å få informasjon , ikke bare fra partene i saken , men også fra gamle folk som kunne berette om tradisjonene fra eldre tid.

 

Major Schnitler måtte ha litt av en tidkrevende jobb med å fastsette svenskegrensa i 1740-åra?

Men han hadde nok ikke lyst til å klatre opp på toppene i Sylane? Grensekommisjonen mente vel at disse toppene ikke kunne bestiges og at det ikke var mulig å bygge noen varde på toppen, og de var dermed i tvil om hvilken av toppene som var høyest, og valgte Storsola som grensepunkt, og når de valgte denne toppen ville grenselinjen videre nordover mot grenserøys 155 bommet de med ca. 200 meter på Storsylens høyeste topp, og dermed ble Storsylens topp på 1762 m.o.h i sin helhet liggende på norsk side, så her spilte en tilfeldighet inn da grensen ble fastsatt :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Den eneste plassen som er relatert til mitt opphav og som eksisterer i dag er " Søby " under Svinberg i Romedal , men det huset er ombygd , modernisert og påbygd og brukes idag som bolighus .

 

Dette skriver Bjørn. Jeg satt her og lette etter Romedal, og til sist fant jeg det, hvis det er riktig. Da ligger stedet omtrent midt melom Løten og Stange, der jeg har vært noen ganger. Må kanskje ha kjørt forbi ... Min sønn med familie bodde først på Løten og bor nå på Stange. Vi var innom Løiten Lys (tror det er det stedet kalles), og det var en opplevelse.

 

Jeg synes fortsatt at du gjengir mye interessant stoff.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Den eneste plassen som er relatert til mitt opphav og som eksisterer i dag er " Søby " under Svinberg i Romedal , men det huset er ombygd , modernisert og påbygd og brukes idag som bolighus .

 

Dette skriver Bjørn. Jeg satt her og lette etter Romedal, og til sist fant jeg det, hvis det er riktig. Da ligger stedet omtrent midt melom Løten og Stange, der jeg har vært noen ganger. Må kanskje ha kjørt forbi ... Min sønn med familie bodde først på Løten og bor nå på Stange. Vi var innom Løiten Lys (tror det er det stedet kalles), og det var en opplevelse.

 

Jeg synes fortsatt at du gjengir mye interessant stoff.

 

Hei Marianne , jeg må presisere at av de stedene jeg har sjekket på oldefar og oldemor fra Romedal sin side , så er det kun Søby som eksisterer , men for alt jeg vet så kan det være flere . Min andre Oldefar sin husmanns stue " Lykkja " under Berg på Ringsaker ble solgt og demontert og oppsatt som hytte oppe i Østerdalen på 90 tallet .

 

Dette at disse husmannsplassene forfaller , råtner opp , og forsvinner synes jeg er et trist kapittel i vår husmanns historie . For du verden hvor mye historie , elendighet , sorg og noe sparsom glede som satt i disse veggene .

 

Når jeg en sjelden gang er i mine hjemtrakter på Lillehammer så legger jeg bestandig turen opp til Maihaugen og husmannsplassen Knutlykkja . Her har jeg heldigvis en stående avtale om at jeg får gå inn sette meg ned og la tankene fare . Min oldefar var nemlig tømrer først på 1900 tallet og Anders Sandvig sin høyre hånd og var ansvarlig for å sette opp både husmannsplassen Knutlykkja , Prestegarden , Isum kapellet og storgarden Bjørnstad gård på Maihaugen .

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Takk Bjørn for ditt svar! Jeg er helt enig i at det er trist at denne historien går tapt etter hvert. Fint at noen tar vare på noe av historien ... for ettertiden.

 

Jeg har vært på Maihaugen og sett De Sandvigske samlinger, og nå fikk jeg jo også litt mer bakgrunn. Jeg har selv aner fra Østerdalen, og min far vokste opp på Hedmark. Derfor ble dette emnet veldig interessant for meg. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Lengdeenheter

 

Fra 1541 til 1683 var sjællandske alen ( senere beregnet til 63,26 cm ) påbudt også i Norge .

Fra 1683 ble 1 alen satt til 12 rhinlandske fot = ca. 62,8 cm

Lov av 28 juli 1824 justerte alenmålet , og regnemåten ble 1 alen ( 62,75 cm ) = 2 fot =

24 tommer a 12 linjer eller strå .

Etter innføringen av det metriske systemet i 1882 har det vært vanlig å regne 1 alen ( eller meter alen ) = 60 cm . Det metriske systemet ble innført i Frankrike ved lov av 1 august 1793 . Først 20 mai 1875 ble meterkonvensjonen undertegnet i Paris av 18 stater , deriblant Norge . I 1969 var konvensjonen tiltrådt av i alt 40 stater .

 

Ved måling av jord ble det på Hedemarken , Romerike og lignende , brukt 1 stang =

7 sjællandske alen = 8 stikker = 4,428 meter .

 

Lengdeenheten om linjer ble brukt om størrelsen på lampeglass så lenge parafinlampene var i bruk .

10 linjer = litt over 2 cm .

 

 

Flateenheter

 

Mål er en gammel arealenhet for åker og eng . Et mål ble delt i stangteiger eller stangruter . På Hedemarken og Romerike var 1 mål = 56 ( 8 * 7 stangruter ) der 1 stang var 7 nyere alen =

2744 kvadratalen eller 1080 kvadratmeter ( 1 skurmål )

Målet var ellers av varierende størrelse i de enkelte deler av landet og også for de enkelte kornmål før 1816 , men ved lov av 6 juni 1816 ble 1 mål satt til 2500 kvadratalen ( eller 10.000 kvadratfot )

Dvs. 984,34 kvadratmeter . Dette er ubetydelig mindre enn et dekar , som er 1000 kvadratmeter .

At forskjellen mellom det nye metriske mål og det gamle markmål er så liten , har bidratt til at ordet mål er blitt brukt synonymt med dekar i dagligtalen .

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Med det samme jeg er i gang legger jeg ut ei " sann " historie til fra Romedal fortalt av min oldefar Hr. Brynisveen .

 

Det var en kald ettermiddag i januar først på 1800 tallet at en kar fra garden Dal drog med hest og langslede til tjernet

” Brynitjernet ” Han skulle sage is til jordkjelleren for kjøling til sommeren . På denne tiden så var det mest vanlig og bygge seg en jordkjeller eller ei gamme , og fylte den med sagflis og la inn godt med isblokker om vinteren . Det vart som et kjølelager som holdt til godt utover sommeren .

Men som sagt så drog denne karen av gårde en ettermiddag i januar . Det var massevis av gråbein (ulv) i disse traktene den gang . Han kom til tjernet og fikk lempet av et stort trekar som han skulle kjøre isen i da han fikk høre ulvene som begynte å ule så gruelig stygt bortenfor tjernet , og han kom til den konklusjonen så snarrådig som han var at det var ingen vits å prøve og kjøre med hest og slede etter og ut i bygda til folk , at nå som ulvene var så nære . Han sleppte hesten ut av sjekene og hengte opp tømmene , og ga den et klask i baken . Hesten lot ikke vente på seg og føk av gårde i villeste galopp . Så var karen helt aleine ute på tjernet , og skulle ta imot ulveflokken som snart var der . Han visste råd , han tok det tunge karet og ei øks han hadde med og veltet karet over seg , og luft det fikk han for det var svuller på isen etter isopptaking før . En god og varm ulveskinnspels hadde han og på seg . Gråbeinsflokken kom settende ut på isen og flokket seg rundt karet og knurret og glefset , og var nok både sultne og ville av seg . De beit og rev og klorte på karet for lukten kjente de av gubben under karet , og de stakk visstnok labbene under karet og grov og klorte , men det skulle de ikke ha gjort

Mannen tok øksa og hogg ulvelabbene av de så fort de stakk dem under karet . Da de fikk teften av blodlukta ble de helt ville og gale , og røk på hverandre og sloss til daggry , men da trakk de seg tilbake til skogs .

Så på morgenkvisten kom det folk opp fra Dal garden som skulle se etter mannen , for hesten var kommet hjem sent om kvelden før . De vart forferdet da de kom utpå isen og fikk se alt blodet . Da sa den ene mannen utpå isen ” hain er nok dau , før sjå alt dette blodsølet da gitt og dau ulv også ” men da kom det plutselig fra karen under trekaret på isen ” neida han er itte dau ennå gitt , men dæven det va ei styggelig lang og kald ei natt ”

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aase R Sæther - Gloppen

Den same historien har vi her i Gloppen og - Vasslimannen kvalde ein bryggjeså over seg på heimveg og berga seg akkurat som du skildrar.

 

Eg ser forresten at Reidar nemner Skotet og dei andre gardane rundt Storfjorden, utan eg kan sjå at det er gjeve svar på det. Nei, dette var ikkje husmenn, men sjølveigande bønder, og mange av dei var dei største skatteytarane i distriktet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Helge Bjerkevoll

...Eg ser forresten at Reidar nemner Skotet og dei andre gardane rundt Storfjorden, utan eg kan sjå at det er gjeve svar på det. Nei, dette var ikkje husmenn, men sjølveigande bønder, og mange av dei var dei største skatteytarane i distriktet.

 

Fjellgardene rundt Storfjorden var nok som de fleste andre garder i distrikte bygsla til langt frem på 1800-tallet. Brukeren på Skotet br nr 1 kjøpte halve bruket i 1869. På br nr 2 ble de selveiere noe senere. På br nr 3 Meskotet ble brukeren selveier først i 1911.

Det var også en del husmenn på disse fjellgardene. Blant annet på Skotet sin nabogard Vidhammer hvor det heter i følge Stordalssoga: "Garden har hatt mange husmenn opp gjennom tida".

Når ein ser på busetningsmønsteret og hvordan mange ble kort tid på disse fjellgardene så tyder nok ikke det på så stor velstand, men heller på at her var det karrig og mange ga snart opp. Om Skothals: "Fleire av brukarane opp gjenom åra har stana berre ei kort tid. Terrenget er bratt og gjev eit magert levebrød."

Det samme kan en si om nabogarden Korsedal som nå er fraflytta og hvor min tippoldefar tilbrakte sine første barneår før foreldra ga opp.

Så mitt inntrykk er at regelen som oftest for disse "fjellbøndene" var at det var heller skralt og lite å skatte av.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aase R Sæther - Gloppen

Her har du Helge sikkert betre informasjon enn eg. Min påstand byggjer på fortal av ein som stammar nært frå ein av desse gardane, og det er ikkje urimeleg at han "forgyller" fortida.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Helge Bjerkevoll

Her har du Helge sikkert betre informasjon enn eg. Min påstand byggjer på fortal av ein som stammar nært frå ein av desse gardane, og det er ikkje urimeleg at han "forgyller" fortida.

 

Nå vil jeg ikke gi meg ut for å være noen ekspert på disse fjellgardene, min informasjon er fra Stordaslssoga og et hefte om Skottegardene skrevet av Harald Ormbostad 2005. At noen av disse gardene kunne stå seg bra i perioder, og spesielt kanskje Skotet tror jeg nok. Når det gjelder eierskap til blant annet Skottet så ser vi at det ofte var brukere på "storgardene" ved fjorden som kunne sitte som eiere.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Reidar Oddløkken

Nå vil jeg ikke gi meg ut for å være noen ekspert på disse fjellgardene, min informasjon er fra Stordaslssoga og et hefte om Skottegardene skrevet av Harald Ormbostad 2005. At noen av disse gardene kunne stå seg bra i perioder, og spesielt kanskje Skotet tror jeg nok. Når det gjelder eierskap til blant annet Skottet så ser vi at det ofte var brukere på "storgardene" ved fjorden som kunne sitte som eiere.

 

Takk for respons på disse gårdene som da tydeligvis var selveid!

 

Husker også en gård som heter Skrenakken tror jeg, flott utsikt, men utsikten levde de vel ikke av?

 

Mener å huske at da noen døde på vinterstid på disse gårdene måtte de bare oppbevare vedkommende til våren kom, husker ikke om de ble fraktet ned til sjøen eller om de ble oppbevart på gården?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Takk for respons på disse gårdene som da tydeligvis var selveid!

 

Husker også en gård som heter Skrenakken tror jeg, flott utsikt, men utsikten levde de vel ikke av?

 

Mener å huske at da noen døde på vinterstid på disse gårdene måtte de bare oppbevare vedkommende til våren kom, husker ikke om de ble fraktet ned til sjøen eller om de ble oppbevart på gården?

 

Apropo oppbevaring av lik , fant denne historien fra Røros traktene :

 

Historien er fra 1936, i Skalmo i Hattfjelldal. Et avsides sted, da som nå. Vinteren var lang og hard, og det gikk ikke bedre til enn at gamlefar sjøl gikk hen og døde. Det var like før jul, og alle veier var gjensnødde, så likferd kom ikke på tale.

 

Ettersom gubben ikke var det beste selskapet i sin nåværende tilstand, bestemte familien seg for å plassere ham i vedbua. Han hadde forresten ikke vært noe til selskap i levende live heller, men det er en annen historie. Men nå var han allerede stiv, så de stilte ham opp i en krok, ved siden av hoggestabben.

 

Vinteren gikk og kaldt var det, men i mars klarte de omsider å få sendt bud etter doktoren. Doktoren ble med inn i vedbua og kastet et kyndig blikk på gubben.

 

- Ut fra den hengen han har i den ene munnviken, tror jeg at vi skriver at han døde av slag, sa han og begynte å rote med papirene sine.

 

Da var det at eldstesønnen kremtet og sa:

 

- Doktoren må nå skrive hva han vil, men den hengen kommer av det, at det var der vi hengte fra oss petromax'en når vi høgg ved.

 

Dette er vel en vandrehistorie og antageligvis er ikke et ord sant, men artig var den lell ....

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Helge Bjerkevoll

Takk for respons på disse gårdene som da tydeligvis var selveid!

 

Husker også en gård som heter Skrenakken tror jeg, flott utsikt, men utsikten levde de vel ikke av?

 

Mener å huske at da noen døde på vinterstid på disse gårdene måtte de bare oppbevare vedkommende til våren kom, husker ikke om de ble fraktet ned til sjøen eller om de ble oppbevart på gården?

 

Ja nå var jo de fleste av disse gardene ikke selveid før langt ut på 1800-tallet.

Forøvrig en interessann reportasje i TV i dag (TV2?)om sjerpaene fra Nepal som måtte leies inn for å reparere stien til garden Skageflå. Det gikk virkelig unna med disse karene som bar sin egen kroppsvekt med stein oppover den bratte stien og gjorde unna jobben som var beregna til å ta 14 dager på 4.

 

Skal vi tru at de som budde på disse gardene for 100 år siden ikke var stort dårligere?

 

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/more_og_romsdal/1.7656233

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Sigrun Knutrud

Brukerne før/etter 1800 på Skageflå var ikke selveiere men leilendinger, der eierne satt på Hellebostad (Hellebust). Mitt inntrykk ut fra det jeg har lest og undersøkt så langt, uten at jeg har kunnskaper nok om verdier osv., er at de hadde det ganske bra på Skageflå, den vanskelige vegen tiltross. I skiftene etter Siri Arnesdatter og Rasmus Isachsen kommer det fram at de hadde både hester, kyr sau og geiter; det har vært rom for sønnenes bryllup og brudegaver, samt at boet eide parter i Geiranger kirke og Geiranger Magasinhus.

(Skiftene egne temaer under tyding av skannede kilder)

 

Fra kontrakt om kårytelser fra Ole Rasmussen Skageflaaen til hans far Rasmus Isachsen Skageflaaen og hans kone Ragnilde Christophersdatter, tinglyst 1. august 1820:

 

«...forbinder jeg mig herved til aarlig ... saalænge de leve følgende Vilkaar og Levebrød: Tolv Voger Bygkorn og tolv Voger Havrekorn, som leveres vel flidt og renset samt tilvejet paa justeret Vægt. Faar og frie Græsgang til 2 Kjør og 10 Smalekreature, mark til 1Bpd. Potetes Udsæd, hvortil forskaffes Gjødning som fornødiges, forskaffer dem forresten frie Mølne, frie hest naar forlanges, frit Huusværelse i Madstuebygningen, Brændefang hugget og hjemkjørt, Lys, Tilsyn og Pleje i Sygdoms og Alderdomsdage, hvorimod intet videre Arbeide præsteres eller svares-... anslaaet i Penge til 105 spd. 3 Ort....» (alt halveres ved den enes død)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Sigrun Knutrud

Ja nå var jo de fleste av disse gardene ikke selveid før langt ut på 1800-tallet.

Forøvrig en interessann reportasje i TV i dag (TV2?)om sjerpaene fra Nepal som måtte leies inn for å reparere stien til garden Skageflå. Det gikk virkelig unna med disse karene som bar sin egen kroppsvekt med stein oppover den bratte stien og gjorde unna jobben som var beregna til å ta 14 dager på 4.

 

Skal vi tru at de som budde på disse gardene for 100 år siden ikke var stort dårligere?

 

Arild Flydal har i sin bok Fjorden, fjellet og folket (1996 s.37) en artig historie: «Skageflå-Ola var ikkje så stor av vekst, men var ein dyktig gardbrukar. ...Det vert fortalt at han ein gong saman med drengen Karolus Grande (ca 1834-1909 min anm.) var på julegjestebod i Gomsdalen. Den vinteren var det barfrost og svært oppisa. I Gomsdalen fekk dei rikelig med mat og drikke og det vart i meste laget for han Ola.

Det gjekk bra ned den stupbratte råsa til Bringa ved fjorden, 600 høgdemeter nedetter! Så var det over fjorden i robåt – men då dei skulle til på den hardfrosne og isa råsa opp til Skageflåa, kom dei ikkje langt før Karolus skjønte at dette kunne ikkje gå godt. Han ville ikkje få Ola levande oppatt til husa. Han kunne gli på issvullane og rase nedover skreda og slå seg ihel.

Karolus visste råd. Han bad Ola sitte heilt i ro,så skulle han snart vere tilbake. Han skulle berre hente ei kasse nede i buda ved nausta. Karolus kom oppatt, hadde med sterke fatlar, fekk Ola opp i kassa og tok kassa på ryggen! Slik gjekk det til at Karolus bar Ola oppatt til Skageflåhusa i ei kasse!

(Karolus Grande omkom i 1909, da ei fonn tok ham mens han fisket utenfor Gjerkland).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Reidar Oddløkken

Takk til Sigrun Knutrud og dere andre for fine bidrag!

 

Da fant jeg Grande i KB.

 

Tydeligvis et utfordrende terreng å dra på julegjestebod i?

 

Det var seint på våren, men snøfonnene var vel fremdelses farlige?

 

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=6452&idx_id=6452&uid=ny&idx_side=-53

Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb10041101212054.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Reidar Oddløkken

Apropo oppbevaring av lik , fant denne historien fra Røros traktene :

 

Historien er fra 1936, i Skalmo i Hattfjelldal. Et avsides sted, da som nå. Vinteren var lang og hard, og det gikk ikke bedre til enn at gamlefar sjøl gikk hen og døde. Det var like før jul, og alle veier var gjensnødde, så likferd kom ikke på tale.

 

Ettersom gubben ikke var det beste selskapet i sin nåværende tilstand, bestemte familien seg for å plassere ham i vedbua. Han hadde forresten ikke vært noe til selskap i levende live heller, men det er en annen historie. Men nå var han allerede stiv, så de stilte ham opp i en krok, ved siden av hoggestabben.

 

Vinteren gikk og kaldt var det, men i mars klarte de omsider å få sendt bud etter doktoren. Doktoren ble med inn i vedbua og kastet et kyndig blikk på gubben.

 

- Ut fra den hengen han har i den ene munnviken, tror jeg at vi skriver at han døde av slag, sa han og begynte å rote med papirene sine.

 

Da var det at eldstesønnen kremtet og sa:

 

- Doktoren må nå skrive hva han vil, men den hengen kommer av det, at det var der vi hengte fra oss petromax'en når vi høgg ved.

 

Dette er vel en vandrehistorie og antageligvis er ikke et ord sant, men artig var den lell ....

 

Fin historie, og i en strømløs vedskåle på kalde vinteren kunne tydeligvis gubben fortsatt brukes til noe nyttig :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marianne Solli

Til 112 ... at det går an ... B)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Gammelnorske myntenheter

 

De gammelnorske myntenhetene var basert på veid gull eller sølv , og de kunne derfor betegne både vektenhet og det vi mener med myntenhet . Enhetene var 1 mark = 8 øyrer = 24 ertoger = 192 penninger .

Ordet mark er nordisk og skriver seg trolig fra merkene på bismeren . I vikingetiden spredte marka seg til andre land i Europa . Ordet øyre ( gno . eyrir , flertall aurar ) kommer av latinsk aurum , som betyr gull . Ertog ( gno . ertog , flertall ertogar ) kommer også fra latin .

Det norrøne myntsystemet var fullt utviklet i Harald Hårfagres tid . Men bare penningene eller enda mindre myntverdier ble virkelig preget i Norge i middelalderen frem til 1400 tallet .

Ertog , øyre og mark var bare regneenheter . Opprinnelig var det likegyldig om pengene var opptalt i preget mynt eller veid i sølv eller gullstykker . Men da pengene stadig ble preget med mindre edeltmetall , sank den telte mynten i verdi i forhold til den veide i mark og sølv , slik at den omkring 1340 bare vare 1/5 av den veide . Siden sank den enda mer .

I løpet av 1400 tallet innførte man i Norge etter dansk mønster regning i skilling i stedet for øyrer og ertoger . Dette kom til Danmark fra Tyskland ( den lybske mark , lybsk , dannet av Lubeck i Nord Tyskland ) På østlandet ser det ut til at lybsk myntregning vant frem fra senest i 1370 årene ,

Men det gikk et par mannsaldere før hanseatene fikk overtaket her .

Først etter 1440 er det klart at det innenlandske borgerskapet ble helt utkonkurert av hansakjøpmennene . De skaffet seg i 1447 de grunnleggende privilegiene i Oslo og Tønsberg , og for fremtiden skulle de ha uhindret adgang til å ” købe oc selye meth bønderne oc almwen ”

Fra begynnelsen av 1400 tallet fikk både Bergens handelen og den øst norske handelen virkelig betydning for hansabyene .

I perioden 1513-24 ble i tilslutning til det lybske fastlagt et myntsystem som dannet grunnlaget for myntsystemet i Norge i flere hundre år .

Da ble 1 mark = 16 skilling = 48 hvid ( album , 1 album = 1/3 skilling ) = 192 penninger .

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Reidar Oddløkken

Dette var et interessant innlegg om penger Bjørn A. Løkken!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Forholdet mellom gammel og ny skyld

 

I gammelnorsk tid og frem til 1400 tallet , i enkelte tilfeller også på 1500 tallet , ble skylda av en gard angitt med det en kaller boltallet . Skyldenheten var den gamle pengeenheten , og verdiforholdet var etter 1350 slik :

1 mark = 8 øyrer = 24 ertoger = 240 penninger .

Før 1350 ( dels før 1330 ) var forholdet :

1 mark = 8 øyrer = 24 ertoger = 192 penninger .

Alt før 1330 kan en se at den nye regnemåten var i bruk . Tiden 1330-1350 var en overgangsperiode

Senere er den nye regnemåten så godt som enerådende . Penningtallet ble altså senket fra 30 til 24 pr. øyre .

Ved skyldregning ble bol føyd til pengeenheten , slik at 1 markbol svarte til 8 øyresbol osv.

1 markebol for eksempel , var altså et ” bol ” dvs. en gard eller en gardpart som det ble betalt 8 mark penger av i landskyld . I praksis ble likevel landskylda oftest betalt med varer , og :

1 skippund ( = 185 kilo , siden 160 kilo ) mel svarte da til 6 øyrer forngild eller 5 øyrer fornt .

Fra omkring år 1500 ble det vanlig å angi landskylda direkte i de vareslag som den ble betalt med . Så tidlig som 1395 støter en på et par tilfeller i Hurum der landskylda ble angitt i salt , men først på 1500 tallet ble dette fullt gjennomført . I Sør Odal kunne småparter få angitt skylda i boltall ennå på 1500 tallet , og dels i begynnelsen av hundreåret etter .

Ved omregning fra gammel skyld til ny skyld ble det ikke benyttet noe fast forholdstall , men en kan komme frem til gjennomsnittet ved å gjøre en sammenligning mellom de opplysninger en har . Det er bare i enkelte tilfeller en får full rede på den gamle skylda . Et opplysende tilfelle er skylda av garden Gjersøyen , som i 1397 var 48 øyresbol ( = 6 markebol ) mens den i 1595 og senere var

2 skippund ( = 40 lispund ) malt eller tunge ( tungt , dvs. godt korn , se under avsnittet om landskyldvarer foran )

 

 

Pris systemet

 

I eldre tid var det først og fremst landbruksvarene som hadde verdi , og de ble brukt som verdinorm

Ja til og med direkte som penger . Smør var en slik vare . Saltet smør holdt seg godt , og det kunne lett deles opp i mindre enheter . Pengene var bare en målestokk . Mellom 1270 og ca. 1350 lå smørprisen fast . Normalverdien for en laup smør var 8 forngilde ertoger eller 1/3 forngild mark .

På andre varer var det ingen oppgang .

Omkring år 1400 økte verdien av smørlaupen til 4 forgilde øyrer østafjells , og den var da 50 % høyere enn i første halvdel av 1300 tallet . Da hadde 1 laup smør samme verdi som 1 hud , men etter 1400 gikk det 2 huder på smørlaupen .

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Mange ønsker å slå en strek over hele husmannstiden og norsk husmannsvesen . Noen skjemmes over det som ble gjort , sagt og tenkt . Andre vil nødig vedkjenne seg sitt opphav og går i dag på auksjoner og bygger seg opp en falsk bakgrunn med stilmøbler eller omgir seg med herregårdsinteriør , og andre kulturelle håndverksting fra en svunnen tid .

Bondekultur og arbeiderkultur på landsbygda er sider av samme sak , og at det ikke burde være noen motsetninger mellom bondereising og arbeiderreising når de reiste seg sammen mot en embedskultur og fremmedstyrekultur som i første rekke var tuftet på tysk , dansk og svensk overklassekultur , en kultur som for øvrig er ganske levende i våre store byer og også på Hedemarken den dag i dag .

Mye ville være vunnet om de fleste innså at godt og solid husmannsblod renner i de fleste årer .

Det merker en fort når en gir seg slektsgranskning i vold .

Adelsmenn , embedsmenn , geistlige , bønder , husmenn , arbeidere er alle runnet av samme rot .

Sosial status har alltid vært sterkt knyttet til økonomi , og her har det gått litt opp og ned for de aller fleste slekter .

Som kjent er det fortsatt kort vei fra Kapitol til Den tarpeiiske klippe . Den som ikke innser det , har arvet det eneste negative begrep som er blitt knyttet til ordet husmann , nemlig husmannsånd .

Mannen og vesenet er borte , men dessverre ånden lever , og ofte der en minst burde vente å møte den .

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Reidar Oddløkken

Bra at du tok fram att dette temaet Bjørn, og kanskje husmannsveldet på en måte er grobunnen til dagens demokrati i Norge? For noen dager siden kom det på prat hvordan alderstrygden fungerte før dagens folketrygd-system, da var aldersgrensen som sikkert alle kjenner til 70 år, men jeg ble fortalt at de som var småbrukere ikke var berettiget til alderstrygd, men det var kanskje før 70-års-ordningen?

Har sjøl oldefar som var husmann!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Svein O. Tislevoll

Å finne aner som var husmenn, gårdbrukere osv. eller aner som var adelsmenn, prester osv. er det ingen motsetninger i, det viktigste er å komme langt bakover uansett og få med opplysninger om hver enkelt (uansett hvilken sosiale lag eller yrker disse hadde) som forteller mer i detaljer om deler av vår historie. Jeg for min del er minst like stolt over dem som var husmenn i min slekt som noen av de andre. Alle er like viktige for å belyse samfunnsforhold i fortiden. Nå får vel "enkelte forkvaklede" ideer som at : Du trodde det var til deg dette var skrevet osv., men jeg vet godt at det var generelt ment, altså for alle som leser temasider her. Har m.a en tippoldefar som var husmann (og flere andre i slekten også som bodde på husmannsplasser).

 

V.h. Svein

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.