Gamle norske bondekulturer / Husmanns skikker

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Legdvesenet.

 

Legd var et skammens ord. Gamle, tullinger, uartige barn og folk med andre omsorgsproblemer ble satt på legd. Det betydde at de verken hadde familie eller andre til å ta seg av dem. Dermed ble de satt ut til familier som påtok seg omsorgen. De som kunne gjøre det billigst, fikk oppgaven. Disse menneskene ble overlatt til total uverdighet. Som nasjon og sivilisasjon var vi stolte og lettet da systemet ble avskaffet.

 

Legd, husgang, fra omkring år 1200 en form for omsorg for uforsørgede og fattige ved at de gikk fra gård til gård med kort tids opphold på hvert sted (omgangslegd). I Frostatingsloven var det en bestemmelse om husgang, og etter at Magnus Lagabøter hadde gitt en felles lov for hele riket i 1276, ble fattigvesenet ordnet slik at gårdene i det aktuelle herred etter tur skulle la de fattige få hus og mat. Denne ordningen er siden kalt legd.

 

Men var det fremmede fattige som skulle motta støtte, skulle det så raskt som mulig skaffes opplysninger om vedkommende hjemstavn. Alle som flyttet inn i fattigdistriktet skulle levere attest fra presten i utflyttingsdistriktet. Attesten skulle inneholde opplysninger om navn, alder, fødested, hvor lenge vedkommende hadde oppholdt seg i sognet og hvor moren ved fødselen hadde hjemstavnsrett.

 

Det var på tidlig 1700 tallet at legdsystemet ble beskrevet som et allerkristelig tiltak for å ta hånd om syke og gamle. Fattigdommen skapte mange problemer og de var slett ikke nye, men de ble neppe mindre etter som folketallet økte. Særlig ille var det i nødsårsperiodene. Gjennom legdsvesnet som var eldre enn kristendommen, hadde samfunnet organisert en nødhjelp for dem som var dårligst stilt. Eiere eller brukere av matrikulert jord hadde plikt på seg til å huse og til å føre legdslemmet til neste gård innen legdet når tiden var ute på det første stedet. Det var satt strenge regler for denne føringen og det må ganske sikkert ha vært nødvendig. Det står ennå et kaldt gufs fra en gammel hedentid av de rettsregler som var gitt i slike tilfelle og som Kong Christian VI tok opp igjen i sin Norske lov fra 1687:

 

”Flytter hand hannem ikke til folks bolig, men heden afsides udi øde marker saa hand dør for hands forsømmelses skyld, eller og nogen viser fattige folk fra sig saa de dør deraf, bides af hunde eller rives af dyr, bøde til Kongen tredsintyve lod sølv”

 

Det står intet sted at slik var det ennå i 1687, men en gang må det jo ha vært det, ellers hadde det ikke vært nødvendig med det strenge påbudet. I 1741 ble legsdordningen utvidet på samme tid som fattigomsorgen ble søkt organisert gjennom forordningen

 

”Om tukthusets/arbeidshusets opprettelse i Christiania og de fattiges forpleining i Akershus stift”

 

Alle rammer om denne ordning var sprengt på forhånd, ikke minst fordi nødsårene nå stilte helt særskilte krav.

 

De fleste steder på denne tid så var det helt vanlig med såkalt ”bortakkordering/borttinging” eller bortauksjonering av legdsfolk og fattiglemmer. De fattige omfattet både de gale/sinnsyke, foreldreløse barn og andre som ikke kunne forsørge seg selv. Borttinging av fattige, dvs. utsetting av fattige til private etter anbudsprinsipp var den nye ordningen som gradvis fortrengte legdsordningen på 1800 tallet. De som bød lavest og billigst fikk disse menneskene hjem til seg som gratis arbeidskraft, kontrakter ble inngått, og det offentelige betalte kontant. Etter hvert ble systemet gjenstand for mye kritikk, og mot slutten av 1800-tallet ble navnet gradvis endret til privatpleie eller familiepleie, uten at selve systemet endret seg. Disse stakkars menneskene måtte da ut i skikkelig hardt arbeid og uten lønn, kun simpel kost og kanskje litt arbeidsklær. Boforholdene deres var elendige og som regel ble de plassert på låven eller i stallen. De attraktive: sinnsyke og unger, var de mest populære til slik arbeidskraft for de hadde ikke evnen til å stå imot eller protestere mot denne forferdelige behandling. Stort sett var de rolige og arbeidsføre.

 

Det som enda verre var på den tiden, var de stakkarene som ble bortsatt og forsørget av Amtet. Amtslegens beskrivelser ble samlet i en årlig rapport og offentliggjort i bokform gjennom Amtstingsforhandlingene. Der ble svært personlige opplysninger om hver enkelt persons helsetilstand, åndsevner og legemets beskaffenhet beskrevet i detalj. F.eks. urenslighet, hennfallenhet til onani og ting som mye verre var osv.

 

[Helge Bjerkevoll]

Det var en interessant utgreiing Bjørn.

 

Kikket litt på legdssystemet, og fannt ut at systemet skulle vekk med fattigloven av 1900. Men mange ser ut til å ha denne skjebne langt senere.

Som denne: http://lokalhistorie.austevoll.kommune.no/ARTIKLAR/Sosiale/1814-1905/Ingebrigteinlegdslem.htm

 

Selv hadde jeg en tipp-tippoldefar som døde i 1880. Han var da 81 år og legdslem i følge kirkeboka. Barna som var flytta langt hjemmefra kunne nok heller ikke ta seg av ham. Ja fra trange husmannskår var det nok ikke så langt til å bli fattig og stakkarslig legdslem. En må vel regne med at sykdom, kanskje senilitet var inne i bildet og da ble en nok behandla deretter.

 

Men Lars Nilsen har like høy status hos meg som de rike bøndene i slekta, kanskje høyere etter å ha blitt født uekte, kommet seg gjennom livet i fattigslige kår og oppdradd 4 barn som fikk mange fantastiske etterkommere :)

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Har funnet mange bakover i mine slektslinjer som ble satt på legd , både unge og gamle , men det som har gjort sterkest inntrykk på meg er historien om min tipp tipp oldefar :

 

Historien om tipp tipp oldefar Gudmund i hans godt voksne alder er meget tragisk , hva som egentelig skjer med Gudmunds mentale / psykiske helse får man aldri bragt på det rene , men vi får fra prestens innføring i kirkeboken i 1864 ved Gudmunds begravelse en liten pekepinn på det .

 

I en alder av 41 år , i 1841 , avla også Gudmund ed til konstitusjonen , den norske grunnloven som ble godkjent 16 mai 1814 av riksforsamlingen på Eidsvoll .

 

Men historien begynner i desember 1863 , Gudmund forsvinner da sporløst fra sitt hjem ved Struperudsveen i Romedal , han blir først funnet igjen død den 24 juli 1864 ved garden Ånestad i Løten .

 

Gudmund blir begravet fire dager senere , den 28 juli 1864 .

 

Ved prestens innføring i kirkeboken står følgende å lese :

 

” dødstidspunkt vides ikke , bortleiet fattiglem mand Gudmund Nilsen , i sindsvak tilstand forsvunden fra sit hjem i desember 1863 , gjenfundet død ved Aanestadeiet i Løten , han er udentvivl ihjelfrossen ”

 

Om nå Gudmund virkelig var sinnsyk eller om han led av det i dag vi kjenner som aldersdemens blir stående som et åpent spørsmål , eller var tipp tipp oldefar Gumund en ” vanlig ” bygde orginal ?

 

Men det er vel slike historier som må til til for å sette denne tidsepoke og dette uvesen ( legdsvesenet ) i et perspektiv og for at man skal kunne fornemme hvor hard hverdagen kunne være på denne tid .

[Reidar Oddløkken]

Har funnet mange bakover i mine slektslinjer som ble satt på legd , både unge og gamle , men det som har gjort sterkest inntrykk på meg er historien om min tipp tipp oldefar :

 

Historien om tipp tipp oldefar Gudmund i hans godt voksne alder er meget tragisk , hva som egentelig skjer med Gudmunds mentale / psykiske helse får man aldri bragt på det rene , men vi får fra prestens innføring i kirkeboken i 1864 ved Gudmunds begravelse en liten pekepinn på det .

 

I en alder av 41 år , i 1841 , avla også Gudmund ed til konstitusjonen , den norske grunnloven som ble godkjent 16 mai 1814 av riksforsamlingen på Eidsvoll .

 

Men historien begynner i desember 1863 , Gudmund forsvinner da sporløst fra sitt hjem ved Struperudsveen i Romedal , han blir først funnet igjen død den 24 juli 1864 ved garden Ånestad i Løten .

 

Gudmund blir begravet fire dager senere , den 28 juli 1864 .

 

Ved prestens innføring i kirkeboken står følgende å lese :

 

” dødstidspunkt vides ikke , bortleiet fattiglem mand Gudmund Nilsen , i sindsvak tilstand forsvunden fra sit hjem i desember 1863 , gjenfundet død ved Aanestadeiet i Løten , han er udentvivl ihjelfrossen ”

 

Om nå Gudmund virkelig var sinnsyk eller om han led av det i dag vi kjenner som aldersdemens blir stående som et åpent spørsmål , eller var tipp tipp oldefar Gumund en ” vanlig ” bygde orginal ?

 

Men det er vel slike historier som må til til for å sette denne tidsepoke og dette uvesen ( legdsvesenet ) i et perspektiv og for at man skal kunne fornemme hvor hard hverdagen kunne være på denne tid .

Sterk historie dette Bjørn, og fint at du deler den med oss!

 

Er dette i området hvor vi har dagens Ånestad-kryss og Myklegard?

[Arnfinn Kjelland]

Berre ei supplerande opplysning til omgrepet legd: det var òg brukt i andre samanhengar enn fattigvesenet. Viktigast var nok organiseringa av militærvesenet før 1799: http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Soldatlegd

[Reidar Oddløkken]

Berre ei supplerande opplysning til omgrepet legd: det var òg brukt i andre samanhengar enn fattigvesenet. Viktigast var nok organiseringa av militærvesenet før 1799: http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Soldatlegd

 

Interessant dette Arnfinn, har du noe eksempel/navn på gårder som var tilknyttet soldatlegd? Tenkte på f. eks. disse skiløber-compagniene bl.a?

[Kai Løseth]

Her er frå manntalet i 1701, her er nokre 'Legsmand' og 'Reservue legsmand'. Eilluf, som er min 5x tippolefar er ein av dei. Dette er på Skodje, Sunnmøre.

http://www.arkivverket.no/URN:db_read/ft/38457/43

[Arnfinn Kjelland]

Dei aller fleste gardar i Sør-Noreg var nok sett opp i slike legder, knytt til det territorielle militærorganisasjonen (det kompania hadde namn etter distriktet soldatane vart sette opp frå). Legdsoppsettet går ofte fram av dei militære rullene ein finn i diverse arkiv. I Digitalarkivet ligg det mange, men ingen frå skiløparkompaniar så vidt eg ser i farten. Ikkje alle har teke med legdsnumra, men her er eit døme: http://www.digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=mi17221769k&spraak=n&metanr=3357

[Erik Døving]

Fjellgardene rundt Storfjorden var nok som de fleste andre garder i distrikte bygsla til langt frem på 1800-tallet. Brukeren på Skotet br nr 1 kjøpte halve bruket i 1869. På br nr 2 ble de selveiere noe senere. På br nr 3 Meskotet ble brukeren selveier først i 1911.

Det var også en del husmenn på disse fjellgardene. Blant annet på Skotet sin nabogard Vidhammer hvor det heter i følge Stordalssoga: "Garden har hatt mange husmenn opp gjennom tida".

Når ein ser på busetningsmønsteret og hvordan mange ble kort tid på disse fjellgardene så tyder nok ikke det på så stor velstand, men heller på at her var det karrig og mange ga snart opp. Om Skothals: "Fleire av brukarane opp gjenom åra har stana berre ei kort tid. Terrenget er bratt og gjev eit magert levebrød."

Det samme kan en si om nabogarden Korsedal som nå er fraflytta og hvor min tippoldefar tilbrakte sine første barneår før foreldra ga opp.

Så mitt inntrykk er at regelen som oftest for disse "fjellbøndene" var at det var heller skralt og lite å skatte av.

 

Her vil eg tru det er ein del variasjon og eit samanset bilde. Enkelte vanskeleg tilgjengelege fjellgardar langs Storfjorden og andre stader vart vel rydda og busett i nyare tid. Samtidig vil eg tru at fine gardar med lett tilkomst frå sjøen vart busett tidleg, kanskje i førhistorisk tid. Den gongen fjorden var ferdselsvegen låg mange av desse fjordgardane sentralt, til dømes Stordalsholmen midt i Storfjorden eller Rønes/Furnes/Bjørnevika litt lenger ute. Mange av desse fjordgardane har også korte vintrar og godt klima, namn som Matvika (Geirangerfjorden) avslører at det er grøderikt. Fisk i fjorden var det også. Storfjordens venner skriv at nokre av desse fjordgardane er svært gamle. Andre gardar var vel busett i rein naud, på grensa av det levlege, til dømes Tinnbjørgane i Sunnylvsfjorden.

[Erik Døving]

Mange ønsker å slå en strek over hele husmannstiden og norsk husmannsvesen . Noen skjemmes over det som ble gjort , sagt og tenkt . Andre vil nødig vedkjenne seg sitt opphav og går i dag på auksjoner og bygger seg opp en falsk bakgrunn med stilmøbler eller omgir seg med herregårdsinteriør , og andre kulturelle håndverksting fra en svunnen tid .

 

Ja dette merkar eg sjølv i slektsgranskinga. Dukkar det opp husmenn og fattiglemmar er det lett å tenke at det ikkje er så spennande som kjendisar, embetsmenn og handelsfolk med fine hansa-namn. Men "alle skal med" som det heiter i politikken.

[Reidar Oddløkken]

Dei aller fleste gardar i Sør-Noreg var nok sett opp i slike legder, knytt til det territorielle militærorganisasjonen (det kompania hadde namn etter distriktet soldatane vart sette opp frå). Legdsoppsettet går ofte fram av dei militære rullene ein finn i diverse arkiv. I Digitalarkivet ligg det mange, men ingen frå skiløparkompaniar så vidt eg ser i farten. Ikkje alle har teke med legdsnumra, men her er eit døme: http://www.digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=mi17221769k&spraak=n&metanr=3357

 

Takk for den redegjørelsen, med fine lenker :)

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Ja dette merkar eg sjølv i slektsgranskinga. Dukkar det opp husmenn og fattiglemmar er det lett å tenke at det ikkje er så spennande som kjendisar, embetsmenn og handelsfolk med fine hansa-namn. Men "alle skal med" som det heiter i politikken.

 

Hei først takk til Arnfinn , Kai og Helge for spennende og informative linker .

Reidar : Til ditt spørsmål: Er dette i området hvor vi har dagens Ånestad-kryss og Myklegard ? Dette kan jeg ikke svare deg på da jeg ikke er lokalkjent til tross for mine røtter fra og over hele Hedmark .

 

Når det gjelder det å ha røtter i den norske bondestanden noe de aller aller fleste av oss har så vil jeg bare nevne at dette med og ha sine forankringer i husmanns slekt så vil jeg med hånda på hjertet si at for min del gjør det meg stolt å ha mine forankringer i husmanns slekter fra Hedmark . Man må undre seg over mange ganger etterhvert som enkelt skjebner dukker opp hva som var drivkraften deres til å møte hverdagen . Mye dårlig husvære , mye dårlig kost og klede , ikke hadde de fått utlevert den beste jordlappen til eget bruk , ikke var det bestandig et alfor godt forhold til jordeieren heller , ofte levde de fra hånd til munn , de fleste familier måtte bære flere av sine små til graven på grunn av den ekstremt høye barnedødeligheten . Joda det finnes geistlighet og embedsfolk bakover i mine linjer også , men de var ikke problemfrie de heller . Flere av dem hadde nok en likeså tragisk utgang som en fattig husmann på legd kunne ha . Så var det dette med perspektiv da " han / hun født da og død da " dette sier meg stort sett ingenting og er for meg noget kjedelig . Jeg har forsøkt å finne mest mulig av historiene , gardshistorien og facts bak husmannsfamilien nettopp for å forsøke å sette livet og tidsepokene til husmannen i et mest mulig riktig perspektiv . For meg er det viktig bare det å kunne fornemme hvordan de klarte å møte hverdagen og hvordan livet deres kunne arte seg .

Når jeg en sjelden gang er på mine hjemtrakter Lillehammer pleier jeg alltid å ta meg en tur opp på Maihaugen og da til husmannsplassen Knutlykkja her setter jeg meg ned og snuser inn lukta av en gammel husmannsplass for meg er det som den fineste parfyme , bruker øynene godt og fornemmer , fordi jeg oppdager nye ting hver gang . Dette anbefales på det sterkeste .

 

Vel dette var bare noe betraktninger fra en som er interesert og stolt av den gamle norske husmann .

 

mvh. Bjørn

[Erik Døving]

Eg har også alle slags folk blant mine aner, skikkelege folk både blant husmenn og embedsmenn. Sjølv om embetsmenn og rikfolk gjorde mykje bra, kunne dei på grunn av posisjon og pengar lett gjere mykje skade også. Ein husmann hadde mindre grunnlag til påverke samfunnet rundt seg. Forresten: På Sunnmøre snakka ein vel helst om plassemenn, såvidt eg forstår hadde desse ofte andre vilkår enn dei typiske husmennene på Austlandet. Blant mine aner er det også ein del leilendingar heilt til 1800-talet.

 

Som Bjørn Løkken skriv er ofte fotnotene i ættebøkene og merknadene i folketellingane vel så interessante som årstal. Merknader som "leilending", "innerst" eller "nyder opphold hos sønen" seier med få ord mykje om dei sosiale forholda, bl.a. at garden var ein buplass og næringsveg, men også at garden var eit velferdssystem (gjennom tradisjon, statlege pålegg, kontrakter etc). Slike små tilleggsopplysningar seier mykje om korleis dei ordna seg økonomisk, korleis livet arta seg.

 

Slektsgransking avdekker også ein god del sosial mobilitet også i tidlegare tider. Sjølv om det ofte var typisk "presteslekter" eller "embetsmannslekter", var det ikkje uvanleg at døtre av prestar gifta seg til eit småbruk eller ein plass, eller at sønner av plassemenn vart prestar eller eigarar av storbedrifter.

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Litt om " flatfylla " på hedmarken .

 

Når det gjaldt de sosiale forhold i sin alminnelighet , kommer en ikke utenom at det var mye drikk . Det fulgte med der mange møttes , det at man kom full til kirken var ikke et ukjent fenomen eller at de ble det før de forlot kirkebakken etter gudstjenesten . Det var tilfeller av fyll under tingsamlingene med ulovlig brennevinshandel og slagsmål , så futen måtte ta sine represalier . Da det ble gitt et alminnelig påbud for de forenede kongeriker om at tinget om sommeren skulle settes kl. 7 om morgenen og om vinteren kl. 9 , var det faktisk gjort for at tinglyden ikke skulle nå med å fylle seg før retten ble satt . Dette påbud ble ytterligere skjerpet etter hvert og bredte seg utover det ganske Hedemarken , det er mulig at det var til noen hjelp , men når det hendte at selv kvinnfolkene kom til tingstedet for å selge brennevin , gikk det kanskje ikke så lenge utover dagen før det kunne merkes .

 

Noe av brennevinet ble brent på gardene . Men fra 1743 midlertidig og fra 1757 permanent helt til 1816 var det totalforbud mot brennevinsbrenning på landsbygda i det hele sønnenfjeldske Norge . Forbudet var satt for at kornet , som ennå var det eneste råstoffet ved brennevinsproduksjonen , ikke skulle bli skuslet bort til brennevin . Forbudet ble nok overtrådt , den gang som nå , mange steder til stadighet , noe som særlig var tilfelle i distrikter med overskudd av korn , som i kornbygdene rundt Mjøsa , hvor brennevinsproduksjonen faktisk var et ledd i omsetningen og hvor biproduktet dranken spilte en stor rolle som formiddel til melkekyrne . En kan således nevne at da det i 1771 etter høyeste ordre ble holdt ransaking i hele Hedemarkens og Christians amter etter brennevinsapparater , ble det funnet over 1400 apparater som ble sendt til Akershus for demolering . Men av disse ble nesten 45 % tatt i det gamle Hedemarkens fogderi .

[Reidar Oddløkken]

Interessant å lese Bjørn A, og dette forteller vel også at alkohol-politikken har gått i bølgedaler opp gjennom historien :)

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

I arbeidslivet spilte husmennene en meget viktig rolle , for øvrig noe større enn før fordi det var blitt mange flere av dem . Men da alt arbeid på en gård ennå måtte gjøres for hånd , var det også nødvendig at det var mange om det . Som i slåttonna . Det kunne være opp til 25 mann i skårgangen på de største gårdene . Grytidlig var det å begynne , både for å rekke mest mulig og fordi det bet best før dogga tørket opp , og med det samme de gikk ut , skulle karene ha morgendrammen , enhver unntatt han som var satt først i skårgangen , han skulle ha to .

I skuronna kunne arbeidet bli stt bort på akkord . En kar og en kvinne , oftest et ektepar , gikk da sammen , han skar og dro opp , hun bandt og raket rent . Betalingen de hadde , var stipulert etter ” hundre ” det vil si hundre sneser . I en riktig fin åker kunne et raskt par klare et hundre på dagen . Men da var det visst om å gjøre å binde smått .

I de fleste arbeider var hver gard selvhjulpen , men enkelte var spesielt nevenyttige og kunne gjøre alt .

” fulle klær ” hørte ennå ofte med i lønnen for åde kvinner og menn . I 1850 årene da lønningene var i oppgang kunne en gardsdreng ha 28-30 daler i året , men 14 hvis han hadde fulle klær ved siden av kontantene . Jentene fikk 14-20 uten men 7 om det fulgte klær med . De måtte da som oftest være med og strikke , veve eller sy både til seg selv og andre . Å kjøpe tøy i slike tilfeller var det ingen som tenkte på .

Da sauene kom hjem fra skogen ble de lauget . Dette måtte gjøres en god solskinnsdag , sauene måtte bli tørre . Det var ofte 2 –3 sterke kvinnfolk som lauget . Et stort kar ved vannposten med varmt vann . Sauene ble løftet oppi , oppløst grønnsåpe øst oppi og skrubbet med bare hender . Rusket og vasket . Så ble såpen skyllet ut , og sauen løftet på bakken . Den ristet seg sjøl og sprutet bare verre . Så snart sauen ble tørr ble den klippet . En del av ulla ble farget og ulla kardet . For å få alt blandet ble ulla lagt utover gulvet og pisket med kjepper . Den fineste ulla var av lamongan . Den kaltes for lamkørr , den ble spunnet til underklær .

Lin ble det dyrket , temmelig alminnelig , men svært lite hamp . Blekingen av linet , svært ofte også røtingen og bråking kunne bli gjort på dugnad . Linet til bleking måtte jo ligge ute flere døgn , så da passet det å være flere om vaktene .

Til hverdagstøy som skulle slites mye , kunne det bli blandet både geiteragg og nauthår i ulla til veften . Skulle det være noe riktig sterkt , tok man også stry attåt geitragg . Garnet som ble spunnet av dette , ble brukt i grove kjørevotter , kjøreladder , til hestedekkener , bukgjørder og annet slikt . Oppsying av tøy både til karer og kvinner var noe som ble gjort heime . Skotøy som mannsklær kom skomaker og skredder og sydde opp , men kvinnene gjorde oftest selv de plaggene de trengte .

Å spinne og veve var noe alle kvinner måtte lære , men det var noen som ble likere enn andre og som tok imot leiearbeid .

Mye av det som både var strikket og vevd , ble brukt ufarget . Nyansen av det grå ble bestemt av hvor mye ull en blandet i den hvite . Men skulle det være noe likere , måtte jo ulla eller veven farges , noe som også ble gjort heime på gardene . Brunfarge fikk man av steinmosen , det gule av tørt løv kokt med alun , svart av en blanding av brissel og vitriol ( koparrødt ) bare for å nevne noen .

Innearbeidet som ikke kunne gjøres ved dagslys , ble tatt omkring peisen om kveldene , det gjaldt både kar og kvinnfolkarbeid . Lyset fra peisen kunne suppleres med tyrikyndel stukket inn i en veggsprunge , eller med talglys , skjønt talglys var mer brukt ved fest enn til arbeidslys , og lysene var alltid hjemmestøpt , når det gjelder lyskilder så kom oljelampene , de såkalte , moderatørlampene først på 1850 tallet .

I dag gjør vi ikke noe vesen av ei oljelampa , men da den kom , var det noe annet . Hva betød det ikke for arbeidsrytmen at det ble lys i heimene . Nå var lyskilden til å flyttet på . Men det betød også at det ble mer slutt på samlingene omkring peisen , disse som som hadde ført folk sammen og vært enslags sosial og kulturell formidler , et sted hvor eventyr , sagn og overtro hadde levd og bokstavelig talt vært nøret i det flakkende halvlys .

[Reidar Oddløkken]

Flott utgreiing igjen Bjørn!

 

Slåttonna ja, en kar (f. ca 1915 og slektning) fortalte meg en gang om da han var i oppveksten, og at han måtte opp tidlig om morran og dra slipesteinen for far sin, så han fikk begynne tidlig med ljåen.

 

Han sa det slik: "Måtte upp klukka fire om meinn`an (morgenen) for å dråggå denna heillvetes

slipstein" :)

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Matstell .

 

Når et gjelder ” matstellet ” i gamle dager så var det vel ikke de største variasjoner i kosten , men til dels kraftig og næringsrik var den , spesielt på gardene som hadde en del innleid arbeidskraft.

 

Maten til vanlig på vinterstid , var om morgenen kl. 6 velling av havremjøl med mjølk i . Straks etter kom arbeidsfolket som skulle enten til skogs eller ut på marken , de fikk potetkarve , pølsegraut med fett på , helkokte poteter med flesk eller liknende . Pølsegrauten var kokt på fleskebein med hele gryn , fleskebiter oppi og fett over , og flatbrød til . Det var jevnet på med byggmjøl , dette var en populær rett.

Til middag kl. 12 var det en dag i uka kjøtt og saltet flesk med suppe med klot av revne poteter og mjøl . Til eftasverd kl. 4 var det kjøtt med poteter , da kom arbeidskarene som hver hadde hatt med ei halv kaku kløvd over med smør , ost eller flesk mellom . Til kvelds kl. 8 var det om vinteren velling igjen . Matklokka ble da også kalt for ” vellingklokka ”

Til middag var det de øvrige dager flesk eller sild til potetene , duppe av sur fløtemjølk med saltost i , eller det var lutefisk . Bare om høsten og fram til jul , ja over jul i kuldeperioder , var det ferskt kjøtt . Til eftasverd var det helgryns mjølkevelling eller annen velling , foruten kløvde fjerdinger av kakua med smør eller sirup . Det ble brukt lite brødmat utenom det grove , tjukke flatbrødet . Om sommeren var det ofte mjølk til soll eller til potetene .

Utover høsten ble det annen hver eller tredje hver dag bakt stomp når potetene ble store nok .

Sild var mye brukt , fattig folk skar silda opp uten å åpne den og la bitene mellom brød og åt den med ryggbein , hode og innmat .

Under slaktinga ble en liten brusklapp ved det øverste av brystbeina på ku og kalv kastet i været – for et par . Hvis lappen ble sittende , skulle de få hverandre . Lappen ble levert til en som skulle tenke på den hun eller han ville ha .

 

I gamle dager spiste folk ikke hestekjøtt . De trodde det var ureint , men med tiden ble det forandring på dette . Hester som måtte slaktes ble leid ut på jordet eller bort i skogen og slått i hjel . Der lå de gjerne til merraflåerne kom . Det var tatere som passet på når det traff seg slik at de fikk flå hesten for å selge skinnet .

[Reidar Oddløkken]

Igjen ei flott utgreiing av deg Bjørn, det var mye god mat du beskrev her :)

 

Spekesilda husker også jeg, det ble gjerne kjøpt ei spann med spekesild i ny og ne, silda lå i lake, og må si at denne silda var mye bedre enn den vakuumpakkede spekesilda i dag :)

[Erik Døving]

Den berømte engelske presten og økonomen Thomas R. Malthus besøkte Norge i 1799. Hans detaljerte dagbok frå reisa gjennom Christiania, Kongsberg, Gudbrandsdalen, Trondheim, Røros og Østerdalen gir eit interessant utanfrå-blikk på norske forhold både i byen og på bygdene. Det synest å vere meir synleg fattigdom i Kongsberg og Christiania enn på bygdene, slik Malthus skildrar det. Folk på bygdene skildrar han ofte som velfødde og kraftige (samanlikna med England). Om Gudbrandsdalen skriv han til dømes "I denne delen av Norge synes befolkningen å bestå utelukkende av gårdbrukere og husmenn". I følge Malthus hadde husmennene halv daglønn samanlikna med den lønna bonden måtte betale på det frie marked. Basismaten ser ut til å vere havrekaker, poteter, rug-/byggmjølsgraut, smør og surmjølk. Kjøtt er ikkje kvardagsmat blant vanlege folk. Malthus skriv også om skadane etter Storofsen 10 år tidligare, skadane var fortsatt synlege då han reiste gjennom Gudbrandsdalen. Han framstiller folket på bygdene som frimodige og lite smiskete overfor autoritetar, til tross for tydelege sosiale/økonomiske forskjellar. Malthus skriv også at det er regional klesstilar, slik at kvart distrikt har ein bestemt farge på brodering, fasong på lue og jakke. På Røros og i Østerdalen såg han "en slags jockeyluer med firkantet skygge og laget av klede".

(Cappelens forlag, 2005)

[Reidar Oddløkken]

Fin beretning dette Erik Døving!

 

Skal lure på om luetypen Malthus hadde sett var denne:

 

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10079876

 

Fant ikke noe annet bilde av typen med firkantede snipp, og lua Malthus hadde sett hadde

sikkert ikke disse nålene, så lenken ble ikke helt representativ :)

[Erik Døving]

Ja, eg trur faktisk at Malthus skildra det vi no kallar Østerdalslue. Malthus var ganske observant og som økonom/demograf var han særleg oppteken av eigedomsforhold, prisar, lønn, tilgang på mat og levekår generelt. Sjølv om det var litt tilfeldig kven han møtte og fekk opplysningar frå (han møtte sikkert meir storbønder enn husmenn), utgjorde dette ein del av forskninga hans (revidert utgåve av hans berømte "Essay" kom i 1803). Hans kamerat Edward Clarke gjorde omtrent same reisa litt seinare.

 

Både fornøyeleg og interessant lesnad.

[Helge Bjerkevoll]

Den berømte engelske presten og økonomen Thomas R. Malthus besøkte Norge i 1799. Hans detaljerte dagbok frå reisa gjennom Christiania, Kongsberg, Gudbrandsdalen, Trondheim, Røros og Østerdalen gir eit interessant utanfrå-blikk på norske forhold både i byen og på bygdene. Det synest å vere meir synleg fattigdom i Kongsberg og Christiania enn på bygdene, slik Malthus skildrar det. Folk på bygdene skildrar han ofte som velfødde og kraftige (samanlikna med England). Om Gudbrandsdalen skriv han til dømes "I denne delen av Norge synes befolkningen å bestå utelukkende av gårdbrukere og husmenn". I følge Malthus hadde husmennene halv daglønn samanlikna med den lønna bonden måtte betale på det frie marked. Basismaten ser ut til å vere havrekaker, poteter, rug-/byggmjølsgraut, smør og surmjølk. Kjøtt er ikkje kvardagsmat blant vanlege folk. Malthus skriv også om skadane etter Storofsen 10 år tidligare, skadane var fortsatt synlege då han reiste gjennom Gudbrandsdalen. Han framstiller folket på bygdene som frimodige og lite smiskete overfor autoritetar, til tross for tydelege sosiale/økonomiske forskjellar. Malthus skriv også at det er regional klesstilar, slik at kvart distrikt har ein bestemt farge på brodering, fasong på lue og jakke. På Røros og i Østerdalen såg han "en slags jockeyluer med firkantet skygge og laget av klede".

(Cappelens forlag, 2005)

 

Lavkarbo :)

Har med fornøyelse lest gjennom det meste av denne debatten og du verden hva her finnes av gammel tradisjon og vanlige folks liv og levnad på bygda.

Kosthold ser jeg er det en del skrevet om rundt 17. mai med gode innlegg av flere.

Den siste tida har jeg hørt mange trekke frem den nye trenden med lavkarbo og at den baserer seg på "god gammel bondekost". Men dette skulle vel til de grader avkrefte den påstanden:

"-Basismaten ser ut til å vere havrekaker, poteter, rug-/byggmjølsgraut, smør og surmjølk. Kjøtt er ikkje kvardagsmat blant vanlege folk.

 

Var det ikke en potet i måneden og et lite kakestykke i bryllupet som var ideellt karboinntaket?

Nei folk måtte nok ta til takke med den mat som var tilgjengelig nå enten den var proteinrik eller ikke.

 

Det jeg stiller meg litt undrende til er dette med smør. Det kunne vel ikke være noen stor andel av kostholdet. Smør var vel en god omsettelig vare som var viktig for at bonden skulle få litt kontanter, så det var kanskje ikke så mye av smøret som ble igjen på garden? En har jo også handelsmål oppgitt i smør.(se bjørn a.l innlegg av 10.juni)

 

Mvh HelgeB

[Reidar Oddløkken]

Lavkarbo ja, har registrert at det er dukket opp et nytt begrep igjen når det gjelder kosthold, mulig det har eksistert, men ser ut til å ha fått ny næring nå.

Malthus hadde registrert bruk av poteter i kostholdet på stedene han besøkte, og hvis reisen foregikk i 1799 så var vel poteta forholdsvis enda ung i det norske kostholdet? Og den var vel faktisk kanskje redningen fra hungersnød for å sette det på spissen?

I Irland var den vel redningen mener jeg å ha lest?

Jeg har vært i en auksjon i dag, hvor det ble solgt et par melkesiler av tre bl.a, rett og slett ei uthulet rirkule av bjørk med et stykke av bjørka som håndtak på hver side, og et hull i midten, og det ble fortalt at det det ble brukt hestetagl som filter til å sile mjølka gjennom, (hadde sikkert ikke blitt godtatt av Mattilsynet i dag :) ), men en kan tenke seg arbeidet de måtte ha med mjølkeskvettene i gamle dager og før de fikk mat på bordet.

En gjør seg refleksjoner når en ser gammelt redskap som smørformer, osteformer, melkeringer, daller m.m., det forteller om mye slit når en ser slikt!

Det lettet sikkert mye når separatoren kom!

[Sigbjørn Sandsmark]

Det fortelles at på en gård i Fjotland fikk barna skjenn dersom de spiste mye poteter,derimot var der rikeslig med kjøtt.Saueholdet var viktig,men kanhende var der også reinsdyr der da.

Melkesilen her på bruket er av samme modell som Reidar beskriver(bortsett fra de nye fra Alfa Laval) ,men det var kurumper som var matrialet.