Oppkalling av barn - både fornamn og etternamn

[Kai Løseth]

Å kalle opp eit barn etter ein annan person med fornamnet har lang tradisjon. Men å kalle opp med både fornamn og etternamn har eg ikkje sett mange gonger. Her er to eksempel eg kjem på:

 

19. august 1724 vart ein gut på Standa, Sunnmøre døypt Niels Langelo, side 131:

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=15983&idx_id=15983&uid=ny&idx_side=-66

 

Denne Niels Langelo, som han truleg vart oppkalla etter, vart gravfesta ca 3 månader tidlegare, 23. mai, øvst på side 125:

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=15983&idx_id=15983&uid=ny&idx_side=-63

 

Far til dåpsbarnet var Hans Drege (Dræge). Både Langlo og Drege er gardsnamn på Stranda. Nils Langlo var av lensmannsslekta på Langlo, og at han var litt ’ekstra’ tyder også den nøyaktige alderen som er innført.

 

Det andre eksemplet er ein gut fødd 27. august 1878 som fekk namnet Simon Lauritz Klüver, nr 19 her:

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=6483&idx_id=6483&uid=ny&idx_side=-7

 

Eg vil tru han vart kalla opp etter Simon Lauritz Klüver, som var kaptein i militæret med bustad Ørskog. Ei tid var han også veginspektør. Han var frå København, var ikkje i slekt med dåpsbarnet. Far til dåpsbarnet, Rasmus Svindseth, var sersjant/fanejunker, underordna kaptein Klüver. To av Klüverfamilien var fadder.

 

Kaptein Kluver døde 5 månader tidlegare, 27. mars 1878, no 5 her:

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=6483&idx_id=6483&uid=ny&idx_side=-129

 

På gravstøtta til Simon Lauritz Klüver Rasmussen Svindseth står Lauritz Svindseth, så det var vel det namnet han brukte til dagleg.

 

Eg har lurt på om det berre var for å heidre den nyleg avdøde, og som familien måtte ha eit godt tihøve til, eller kunne det vere at dåpsbarnet også fekk ei ekstra gåve/arv?

[Svein Arnolf Bjørndal]

Det har ikke vært et helt uvanlig fenomen i byene, og har ofte med klientforhold å gjøre. På bygdene har jeg oftest sett det i forbindelse med underoffiserbarn, at farens overordnede har blitt kalt opp.

 

Det er nok også mulig at noen bare har syntes det har vært gjevt å kalle opp en "stor mann" i bygda.

[Kai Løseth]

Ja, det kunne vel vere forskjellige årsaker, og det med underoffiserbarn stemmer med siste eksemplet.

Takk for svar!

mvh

Kai Løseth

[Erik Døving]

Eg har sett ulike variantar av dette. For 250 år sidan var det ein Jørgen Høgh (Høeg) i Vegsund. Då dottera gifta seg fekk enkelte barn og barnebarn "Høgh" som mellomnamn, etter dette er fortsatt Høgh i bruk som mellomnamn i etterslekta (sjå Ættebok for Norddal, Dale 500). På same tida var ein Edvard Meyer sokneprest i Norddal, vart son til klokkaren døypt "Edvard Meyer" til fornamn/mellomnamn (også Dale 500). Seinare (Dale 541) ser vi at den kjende presten Nils Astrup får den same æra, sjølv om han var i Norddal berre 3-4 år (Nils Astrup Krohn blir døyptsame året som Nils Astrup reiser til Afrika).

[Inger Eik]

I min morsslekt var det i en periode vanlig å kalle opp med både for- og etternavn. Min morfar het Andreas Larsen Anderssen, oppkalt etter sin morfar, Andreas Larsen. Faren, altså min oldefar, Jakob Jensen Anderssen var oppkalt etter sin morfar, Jacob Jensen, og hans eldste sønn fikk også navnet Jakob Jensen Anderssen. Denne gutten døde ganske tidlig, og da sønn nummer 3 kom til verden like etterpå, overtok han navnet.

 

Navnene Jakob og Andreas har fortsatt nedover i slekten, men da uten den oppkaltes etternavn.

[Johannes S. Havstad]

I 1758 kom dansken Nicolai Schrøder til Landvik i Aust-Agder. Han fekk 8 barn, og i kvar generasjon fram til ca 1900 har gutebarn blitt døpt med 'Nicolai Schrøder' eller bare 'Schrøder' som fornamn. I dag er bruken som fornamn slutt, men fleire har Schrøder/Schreuder som mellomnamn eller etternamn.

[Ingvar Åberge]

Eg trur ikkje skiljet mellom føre- og etternamn var så tydeleg før i tida som det er i dag, og det er vel noko av grunnen til at etternamn av og til dukkar opp som førenamn.

 

I "Gamle ætter i Sogn" - Norsk slektshistorisk tidsskrift 1928, kan ein lesa om namnet Skakk som starta som eit tvillaust etternamn, men etter kvart ut på 1600-talet gjekk over til førenamn og har eksistert som førenamn fram til i alle fall på 1900-talet i nokre familiar i Sogndal. Men som sagt, eg har ei kjensle av at skilnaden mellom føre- og etternamn ikkje var så klart definert på 15-1600-talet som han er i dag. For vanlege bønder var jo etternamnet ikkje noko anna enn eit patronym (islendingane insisterer på at eit patronym ikkje er eit etternamm) kombinert med eit gardsnamn som eigentleg var mest å oppfatta som ei adresse - og dei bytte etternamn kvar gong dei flytte til ein ny stad. Bønder hadde med andre ord eigentleg berre eit førenamn, kombinert med ein genealogisk og geografisk adresselapp.

 

I kondisjonerte og adelege familiar, der folk hadde etternamn meir i moderne forstand av ordet, ser ein til dømes den gongen at kvinner som regel beheldt etternamnet når dei gifte seg, sjølv om borna vanlegvis, men ikkje alltid, berre arva faren sitt familienamn. Og grunnen til at kvinnene ikkje bytte etternamn ved inngåing av ekteskap var vel kanskje nettopp at dei ikkje oppfatta etternmamnet som noko mindre personleg enn førenamnet. I ein slik situasjon er det ikkje så rart at folk av og til kalla oppatt berre slektsnamnet og ikkje det eigentlege førenamnet som også høyrde med.

 

Når den tydlege inndelinga av førenamn og etternamn som me har i dag oppstod, veit eg ikkje, men slik som i Sogn i alle fall, byrja ikkje bøndene å behalda etternamnet ved flytting før rundt inngangen til 1900-talet. Det var vel også då eller nokre tiår før, at patronyma hjå vanlege folk i byane gjekk over til å verta brukte som arvelege etternamn, og kvinner plutseleg kunne gå rundt å heita slike strengt teke naturstridige ting som Hansen og Jensen.

[Svein Arnolf Bjørndal]

Når den tydlege inndelinga av førenamn og etternamn som me har i dag oppstod, veit eg ikkje, men slik som i Sogn i alle fall, byrja ikkje bøndene å behalda etternamnet ved flytting før rundt inngangen til 1900-talet. Det var vel også då eller nokre tiår før, at patronyma hjå vanlege folk i byane gjekk over til å verta brukte som arvelege etternamn, og kvinner plutseleg kunne gå rundt å heita slike strengt teke naturstridige ting som Hansen og Jensen.

 

Jeg har sett noen eksempler på at bønder i nærområdet til Kristiania begynte å "fryse" patronymet sitt allerede i 1850-60-årene, men vanlig ble det vel ikke (i byene) før i 1870-80-årene og fremover.

 

Når det gjelder bruken av slektsnavn, var det faktisk noen bønder som begynte med dette forbausende tidlig. Da tenker jeg på slektsnavn i betydningen gårdsnavn, som de tok med seg fra gården de opprinnelig kom fra eller hadde en lengre tilhørighet til, i steden for som vanlig å ta neste bostedsnavn bare som en adresse. Jeg vet om i hvert fall to eksempler fra Gausdal på tidlig 1700-tall. Jeg vet også om et par eksempler fra Toten fra 1780-årene og fremover. Fra 1880-årene, i hvert fall, var det blitt et forholdsvis vanlig fenomen, i hvert fall for de av bondestand som da flyttet inn til byene.

[Tore S. Falch]

Når det gjelder bruken av slektsnavn, var det faktisk noen bønder som begynte med dette forbausende tidlig. Da tenker jeg på slektsnavn i betydningen gårdsnavn, som de tok med seg fra gården de opprinnelig kom fra eller hadde en lengre tilhørighet til, i steden for som vanlig å ta neste bostedsnavn bare som en adresse. Jeg vet om i hvert fall to eksempler fra Gausdal på tidlig 1700-tall. Jeg vet også om et par eksempler fra Toten fra 1780-årene og fremover.

 

Ja, det er mange tidlige eksempler på at husmenn og bønder "rykket opp" i kjøpmanns- , militær- eller sogar embedsmannsstanden og tok i bruk sitt gårdsnavn som slektsnavn, gjerne i en litt "pyntet" utgave. Mange norske slektsnavn blant de kondisjonerte har således sin opprinnelse i norske gårdsnavn - her er noen eksempler jeg kommer på i farten:

 

- Engelschiøn (fra Engelstjønn/Engelskjenn i Østre Moland)

- Sejersted (fra Serstad på Østre Toten)

- Wergeland (fra Verkland i Brekke i Sogn)

- Thorne (fra Nest-Horne i Øvre Eiker)

- Thullin (fra Tullia i Ringebu)

- Winsnes (fra Vinsnes i Fet)

- Aschehoug (fra Askehaug i Ås)

- Kielland (fra Kjelland i Sokndal)

- Aabel (fra Åbel i Birkenes)

- Soot (fra Sootplassen i Aurskog)

- Kiær (fra Kjær i Borre)

- Kildal (fra Kiledalen i Hægeland)

- en slekt Krohg (fra Nedre Krog i Høland)

- en slekt Stang (fra Stangebråten i Aremark)

- en slekt Young (fra Jong i Bærum)

- Fougner (fra Fogne i Østre Gausdal)

- Moestue (fra Morstu i Stange)

 

Et annet eksempel er slektsnavnet Green (fra Gren i Verdalen) som direkte oversatt til latin ble til slektsnavnet Ramus.

 

 

Listen kunne sikkert ha vært gjort lengre.

[Niels Hegge]

Ett interessant tema, det har vært diskutert før og kommer sikkert igjen.

 

Min erfaring er att alle "regler" brytes nå og da i de forskjellige familiene jeg har som aner. Ett eksempel er mitt etternavn, Hegge, som kommer fra gården Hegge utenfor Steinkjer. Den første, og så vidt jeg vet eneste, som bodde der var Torber som døde 1688.Den ene av hans sønner, Ole født 1670, tok Hegge som etternavn og etter det har det gått i arv. Torber/Thorber er det flere som oppkalt til, noen ganger som mellomnavn (Marcus Thorber Hegge, f. 1785 i Moss).

 

Det er også en del andre spesielle oppkallinger i denne slekta. Min Tippoldefar, Niels født 1807 i Orkdal, hadde mellomnavnene Rossing Parelius. Parelius kan jeg delvis forstå, hans tippoldemor var gift andre gang med Gabriel Parelius på Hitra. Men Rossing har jeg ikke funnet noen forbindelse med. Niels har jeg heller ikke funnet i den nærmeste familien bakover, men det er vanlig i etterslekta etter Niels Rossing Parelius Hegge.

[Svein Arnolf Bjørndal]

Ja, det er mange tidlige eksempler på at husmenn og bønder "rykket opp" i kjøpmanns- , militær- eller sogar embedsmannsstanden og tok i bruk sitt gårdsnavn som slektsnavn, gjerne i en litt "pyntet" utgave.

 

Listen var interessant, men bortsett fra en militær i Gausdal, hørte ingen av de jeg tenkte på til de stendene du nevner, i ett tilfelle snarere tvert om, da han bodde på en husmannsplass i Svatsum, og barna der etter ham. Noen av dem brukte også farens slektsnavn (det opprinnelige gårdsnavnet).

 

Ellers er en annen erfaring jeg har at de familiene som faktisk opprinnelig har hatt et slektsnavn av den mer tradisjonelle typen, ofte stille og rolig har latt det gå ut av bruk i det de har havnet i husmannskår en generasjon etterpå.

[Tore S. Falch]

Ellers er en annen erfaring jeg har at de familiene som faktisk opprinnelig har hatt et slektsnavn av den mer tradisjonelle typen, ofte stille og rolig har latt det gå ut av bruk i det de har havnet i husmannskår en generasjon etterpå.

 

Dette har også jeg eksempler på i egen slekt. En slekt med bl.a. flere prester og militære førte i flere generasjoner et opprinnelig dansk slektsnavn, men en av grenene "sank ned" i bondestanden, og i kirkebøker, tingbøker og skifteprotokoller benevnes de med gårdsnavnet, ikke med sitt opprinnelige slektsnavn. Imidlertid må vissheten om slektstilhørigheten ha levd videre, for da konjunkturene ble bedre og velstanden på gården økende, tok de etter noen generasjoner sitt gamle slektsnavn i bruk igjen.

[Helge Hålåsæter]

Ja, oppatkalling varierte med tid og sted.

[Harald Søren Storaker]

Eg har eksempel på oppkalling med etternavn fra mi egen slekt. Gunder Toresen (1764-1846) frå Kåfjordnes i Sør-Audnedal VA slo seg ned i Arendal som kjøpmann. Der tok han Dahl som etternavn. Han fekk ein sønn i 1808 som han døpte Christen Fahslan. Det var ei oppkalling etter morfaren, Kristen Ingebretsen Fasseland. Han var militær, og hadde ta tatt i bruk Fahslan som etternavn. Det interessante er at i denne slekta seinere blei Fahslan knytta til fornavnet Christen/Christian. Det er fleire på New Zealand som heiter Christian Fahslan (fornavn) og har Dahl eller et anna etternavn.

 

Fenomenet med å ta med både fornavn og slektsnavn når ein prominent person blei oppkalla har ført til att slektsnavn har gått over til å bli fornavn. Det er vel særlig i Nord-Norge at det var vanlig. Jentoft er blitt et fornavn der. Min oldefar heitte Gustav Angel Hansen, og det var Angel som blei brukt som fornavn i dagligtale.

[Asle Brækken]

Eg har eksempel på oppkalling med etternavn fra mi egen slekt. Gunder Toresen (1764-1846) frå Kåfjordnes i Sør-Audnedal VA slo seg ned i Arendal som kjøpmann. Der tok han Dahl som etternavn. Han fekk ein sønn i 1808 som han døpte Christen Fahslan. Det var ei oppkalling etter morfaren, Kristen Ingebretsen Fasseland. Han var militær, og hadde ta tatt i bruk Fahslan som etternavn. Det interessante er at i denne slekta seinere blei Fahslan knytta til fornavnet Christen/Christian. Det er fleire på New Zealand som heiter Christian Fahslan (fornavn) og har Dahl eller et anna etternavn.

 

Fenomenet med å ta med både fornavn og slektsnavn når ein prominent person blei oppkalla har ført til att slektsnavn har gått over til å bli fornavn. Det er vel særlig i Nord-Norge at det var vanlig. Jentoft er blitt et fornavn der. Min oldefar heitte Gustav Angel Hansen, og det var Angel som blei brukt som fornavn i dagligtale.

 

Et annet eksempel på dette er lensmann Jørgen Nilsen Agersborg (1665-1741) i Vefsn, sør i Nordland. Han hadde først vært kontorist hos Petter Dass på Alstahsug, og kalte opp sønnen sin etter ham. Sønnen het Petter Dass Jørgensen Agersborg, og overtok som lensmann etter faren.

Skikken med å kalle opp med med både for- og etternavn ble en tradisjon i den familien. Min tip-tipp oldemor het Ane Sophia Gyth Jonsdatter, og mellomnavnet Sophia Gyth var en oppkalling etter lensmann Jørgen Agersborg sin svigermor. Min tippoldemor hadde også fått Agersborg som mellomnavn, hun var døpt Jakobina Agersborg Mikkelsdatter

[Ingvar Åberge]

 

Ellers er en annen erfaring jeg har at de familiene som faktisk opprinnelig har hatt et slektsnavn av den mer tradisjonelle typen, ofte stille og rolig har latt det gå ut av bruk i det de har havnet i husmannskår en generasjon etterpå.

 

Det stemmer nok, når den fornemme konteksten som namnet oppstod i er borte. Den siste med namnet Blystakk, ei gamal adelsslekt som ein i alle fall, og kanskje utelukkande, kjenner frå Leikanger i kyrkjebøkene si tid, var ein fattig husmann. Etter det gjekk Blystakk-namnet ut av bruk.

 

Men Blystekk som førenamn kjenner eg derimot ikkje til, for å pensa tråden inn att på temaet.

[Tore S. Falch]

Det har ikke vært et helt uvanlig fenomen i byene, og har ofte med klientforhold å gjøre. På bygdene har jeg oftest sett det i forbindelse med underoffiserbarn, at farens overordnede har blitt kalt opp.

 

Det er nok også mulig at noen bare har syntes det har vært gjevt å kalle opp en "stor mann" i bygda.

 

Dette stemmer med min erfaring også. Det kunne være presten som ble oppkalt med både for- og etternavn, eller en arbeidsgiver, herskapet eller sjølfolket på gården der man tjente, en militær sjef, en velgjører - eller en forretningsforbindelse.

 

En fremstående mann i Åmot i Østerdalen på begynnelsen av 1800-tallet var Peder Tollefsen Ilsaas (1777-1847). Han var gårdbruker, skogeier, sagbrukseier og stortingsmann. I 1810 og 1814 kjøpte han store skogeiendommer i Trysil og Osen sammen med grosserer Westye Egeberg (1770-1830) i Christiania. Peder Tollefsen Ilsaas og hans kone Maren Olsdatter fikk i årene fra 1801 til 1823 tilsammen 17 barn, og to av sønnene ble oppkalt etter Peder Ilsaas' forretningsforbindelse og kompanjong - med både for- og etternavn:

 

Westye Egeberg Pedersen Ilsaas - født 12.juli 1810, (se nr.38 på pag.343 her: Åmot, Ministerialbok nr. 3 (1780-1810), Fødte og døpte 1810), død i november samme år (se nr.45 på pag.406 her: samme ministerialbok, Døde og begravede 1810).

 

Westye Egeberg Pedersen Ilsaas - født i november 1811, død i desember samme år (se nr.49 på pag.88 her: Åmot, Ministerialbok nr. 4 (1811-1814), Fødte og døpte 1812 og nr.32 på pag.352 her: samme ministerialbok, Døde og begravede 1812).

 

(Deretter fikk Peder Ilsaas fire barn til før han i 1819 fikk en datter som fikk navnet Westine Sophia (født 27/11 1819, død 21/1 1820), oppkalt etter både Westye Egeberg og hans kone Anna Sophie Muus.)

 

Det var nok også andre som ville hedre grosserer Egeberg:

 

Den 2.juni 1814 fikk kaptein Johan Frederik Tscherning og frue Amalia Behmann i Eidsberg i Smaalenene en sønn som fikk navnet Westye - se nr.7 på fol.1b her: Eidsberg, Ministerialbok nr. I 7 (1814-1832), Fødte og døpte 1814, side 2. Da han som 18 år gammel farmasøyt døde den 18.juli 1832 i Kristiansand, ble han innført i kirkeboken som Westye Egeberg Tscherning - se nr.109 på fol.449b her: Kristiansand, Ministerialbok nr. A 11 (1827-1841), Døde og begravede 1832.

 

På Vestre Toten fikk landhandler Johannes Ødegaard og hustru Sophie Amalie f.Berg en sønn født 16.juli 1843, og han fikk navnet Westye Martinus Egeberg Ødegaard - se nr.114 her: Vestre Toten, Ministerialbok nr. 3 (1836-1843), Fødte og døpte 1843, side 110-111. Denne gutten var oppkalt etter grossererens sønn, skogeier og trelasthandler Westye Martinus Egeberg (1805-1898 - se artikkel om ham på Store Norske Leksikon (lenke)).

 

Også i Danmark finner vi en gutt som fikk dette navnet - Westye Egeberg Rasmussen ble født 27.februar 1833 i København og døpt 4.august i Trinitatis. Hans foreldre var Svend Rasmussen og Sophie Cecilie Brøndum.

[Leif Salicath]

Jeg har vært borte i en rekke oppkallinger av mere kjente familienavn - særlig på slutten av 1600-tallet og litt utover i 1700-tallet. Et eksempel har voldt meg mye bry før jeg måtte erkjenne at dette ikke var familieoppkalling, nemlig Anne Matthisdatter Sylow 1703-1771 og hennes søster Mette Matthisdatter Sylow 1700-1725. Mette dør ugift, mens Anne var gift 3 ganger og fikk barn i alle 3 ekteskapene. Ved alle giftermål og barnedåp samt begravelser heter hun Anne Matthisdatter Sylow.

 

Anne Matthisdatter Sylow "fra Arendal" gift 1) 23.aug.1722 i Øyestad med Christen Koch 1699-1724 (en datter), gift 2) 11.nov.1727 i Arendal med Henrich Petersøn Wegner -ca 1729 (en sønn) og gift 3) 30.aug.1731 i Arendal med Stie Nielsen Tostrup 1702-1772 (6 barn). Tostrup ser for øvrig også til å være et "tatt" navn som bare brukes noen få ganger. Flere generasjoner etterpå dukker Sylow opp igjen som mellomnavn.

 

Jeg tror Anne og Mette var døtre av Matthis Matthisen som dør i Arendal ca 1705 og hadde brødrene Jens -1703 Jens -1705 og Peder Matthisen 1704-1704 hvor navnet Sylow ikke ble brukt for noen av dem. Det er kun en annen Matthis i området, nemlig kirurgen Matthis Aalholm, men hans familie er kjent og ganske sikkert en helt annen.

 

Ingen Sylow funnet hverken i Norge eller Danmark passer som "Matthis Sylow".

[Svein Arnolf Bjørndal]

Jeg har vært borte i en rekke oppkallinger av mere kjente familienavn - særlig på slutten av 1600-tallet og litt utover i 1700-tallet. Et eksempel har voldt meg mye bry før jeg måtte erkjenne at dette ikke var familieoppkalling, nemlig Anne Matthisdatter Sylow 1703-1771 og hennes søster Mette Matthisdatter Sylow 1700-1725. Mette dør ugift, mens Anne var gift 3 ganger og fikk barn i alle 3 ekteskapene. Ved alle giftermål og barnedåp samt begravelser heter hun Anne Matthisdatter Sylow.

 

Anne Matthisdatter Sylow "fra Arendal" gift 1) 23.aug.1722 i Øyestad med Christen Koch 1699-1724 (en datter), gift 2) 11.nov.1727 i Arendal med Henrich Petersøn Wegner -ca 1729 (en sønn) og gift 3) 30.aug.1731 i Arendal med Stie Nielsen Tostrup 1702-1772 (6 barn). Tostrup ser for øvrig også til å være et "tatt" navn som bare brukes noen få ganger. Flere generasjoner etterpå dukker Sylow opp igjen som mellomnavn.

 

Jeg tror Anne og Mette var døtre av Matthis Matthisen som dør i Arendal ca 1705 og hadde brødrene Jens -1703 Jens -1705 og Peder Matthisen 1704-1704 hvor navnet Sylow ikke ble brukt for noen av dem. Det er kun en annen Matthis i området, nemlig kirurgen Matthis Aalholm, men hans familie er kjent og ganske sikkert en helt annen.

 

Ingen Sylow funnet hverken i Norge eller Danmark passer som "Matthis Sylow".

 

Det er godt mulig at du har rett, at Sylow er et navn som Matthis Matthisen ikke brukte selv, men "ga" sine døtre som oppkalling etter en ubeslektet. På den annen side har jeg sett flere eksempler på at folk ikke er nevnt med slektsnavn på tidlig 1700-tall i kildene, men som de selv eller deres etterkommere (i flere grener) nevnes med senere. I farten kommer jeg på navnet Sterch og Hoff i Kongsberg (Hoff opprinnelig fra Tønsberg) og Hofgaard i Bragernes/Strømsø som eksempler på dette.

 

På denne tiden kunne man jo dessuten like gjerne ta et slektsnavn etter morens familie, særlig hvis faren ikke hadde et selv, så i tilfellet Sylow kunne det kanskje tenkes at det kunne komme inn via Matthis Matthisens ukjente(?) kone?

[Erik Døving]

I Norddal på Sunnmøre var det enkelt som tok i bruk fornamnet Melchior (Melker) som etternamn, kanskje for å unngå stadige forvekslingar mellom folk med identiske namn.

[Dag Aage Løkke]

Forfatteren Gabriel Scott ble oppkalt etter erkeengelen Gabriel og det landet som han var født i, Skottland.

Faren, Sven Holst Jensen, var sjømannsprest i Leith i Skottland da sønnen ble født.

Når Gabriel er i sitt sjette år, bor de i England hvor sangen "Tre søte småbarn" blir skrevet.

[Olaf Larsen]

Jeg har en forfader døpt i Aure 19.10.1831 http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=2285&idx_id=2285&uid=ny&idx_side=-71 , som fikk navnet Lars Drejer, foreldrene var Stener Mosesen Lesund (oppr. fra Graven i Stangvik) og Anne Pedersdtr.. Så vidt jeg har forstått, var en Sersjant Drejer en aktiv mann på de tider, og det er mulig derfra navnet kommer. Jeg har ikke sett noe slektskap (foreløpig) til Drejer-familien.

 

Mvh Olaf