Litt om bruken av "etternamn" før namnelova kom i 1923.

[Torbjørn Igelkjøn]

Eg har inntrykk av at når nokon skal forklare "nye" slektsgranskarar om namneskikkane i gamle dagar, så vert det fortalt f.eks. at far til Ole Hansen heitte Hans. Dette var nok det vanlegaste, men er ikkje nødvendigvis rett. I mange tilfelle var det bestefaren som heitte Hans. Ser ein på gifte kvinner og/eller steforeldre/-besteforeldre vert ting enno meir komplisert. I tillegg kjem dei som hadde teke eit slekts- eller gardsnamn som etternamn. Når ein leitar etter personar i folketeljingar eller gamle dokument må ein difor halde mange mogelegheiter opne. Dei norske namna passa ofte ikkje så godt i engelsktalande land, og utvandrarane til Amerika var difor spesielt kreative når det gjaldt å bruke desse mogelegheitene.

 

Ved ei tilfeldigheit kom eg over artikkelen nedanfor ved eit søk i Nasjonalbiblioteket. Utdraget er henta frå Firda Folkeblad 7/3 1922, og fortel litt om det kaoset som rådde før namnelova vart innført:

 

[Trond Strandhaug]

Hei, Thorbjørn. Her skjønner jeg ikke helt hva du mener. Syntes det du skriver kan virke noe uklart om jeg ikke tar feil.

 

Jeg har tidligere hatt dette temaet oppe på disse sidene vedr etternavn på personer før navneloven i 1923.

 

Du skriver: Eg har inntrykk av at når nokon skal forklare "nye" slektsgranskarar om namneskikkane i gamle dagar, så vert det fortalt f.eks. at far til

Ole Hansen heitte Hans. Dette var nok det vanlegaste, men er ikkje nødvendigvis rett. I mange tilfelle var det bestefaren som heitte Hans.

 

Dette virker for meg litt uklart. Har Hans Pedersen familie og barn, er etternavnet på guttebarna Hansen og på jentebarn Hansdatter ikke sant.

Er barna født i Otterud, han det være at barna blir heten Hansen Otterrud/Hansdatter Otterud.

 

Om Hans Pedersen`s datter, Anna Hansdatter Otterud, gifter seg med Finn Finnsen Mellem endres IKKE Anna Hansdatter sitt etternavn til sin manns etternavn Finnsen. Finnsen indikerer kun at Finn er sønnen til Finn. Etter ekteskapet bibeholder Anna, Hansdatter som sitt etternavn.

 

De kondisjonerte må holdes utenfor dette. Når det gjelder "almuen" så er det vel slik at patronymet er gjeldene inntil navneloven kom.

I noen tilfeller hvor far hadde to fornavn så var det andre fornavnet som ble valgt og tillagt endelsen sen eller datter.

 

Hilsen Trond S

[Kristian Hunskaar (Arkivverket)]

Du skriver: Eg har inntrykk av at når nokon skal forklare "nye" slektsgranskarar om namneskikkane i gamle dagar, så vert det fortalt f.eks. at far til

Ole Hansen heitte Hans. Dette var nok det vanlegaste, men er ikkje nødvendigvis rett. I mange tilfelle var det bestefaren som heitte Hans.

 

Dette virker for meg litt uklart. Har Hans Pedersen familie og barn, er etternavnet på guttebarna Hansen og på jentebarn Hansdatter ikke sant.

 

Det Torbjørn mener, er at man i en overgangsfase vaklet mellom ekte patronym og patronym som slektsnavn. Hans Pedersens barn kunne i noen tilfeller kalle seg Hansen/Hansdatter (ekte patronym) og i andre tilfeller Pedersen (patronym som slektsnavn).

 

Finner du en Ole Hansen i FT1910, kan du derfor ikke umiddelbart - og på grunnlag av FT1910 alene - konkludere med at faren het Hans.

[Trond Strandhaug]

Ja det er jeg enig i Kristian. I perioden fra århundreskiftet og frem mot 1920 kunne det være mange forskjellige etternavn som ble brukt. Klarte ikke å lese det ut fra innlegget til Thorbjørn at det kun gjalt i "overgangen"

 

Så er jo spørsmålet, skal / bør vi endre dette når vi registrere slik at det patronym er etternavn frem til omkring 1920 ? Jeg gjør det, henger ofte på det etternavnet jeg eventuelt vet de senere brukte eller stedsnavnet der de er født.

 

Ser at på døpsattesten til min kone som er født i 1957 at hennes forelde er oppgitt med Åse Andersdatter og så etternavnet hennes, faren med Odd Ivarsen og så etternavnet, det var faktisk i 57.

 

Jeg er litt opptatt av dette. Før brukte jeg slektsprogrammet Brothers Keeper, nå har jeg begynt å bruke My Heritage. Der blir dette mye rart. Det er noen som endrer konas etternavn, .... datter til mannes etternavn, ...... sen, om det er langt tilbake i tid. Har prøvd å "si" at om mannen har etternavnet Jensen skyldes det at han er sønnen til Jens. Om han gifter seg en som har etternavnet Pedersdatter skyldes dette at hun er dattern til Peder, Derfor blir ikke etternavnet hennes endret til Jensen etter at ekteskapet er inngått..

 

 

I My Heritage får vi Match mellom 2 familer på nettet. Da etternavnene ikke er riktige blir jo diisse Matchen helt feil. Dette er en av grunnen til jeg reagerte på det Thorbjørn skrev.

 

 

Ha en fortsatt fin helg.

 

MvH

 

Trond S

[Anett Ytre-Eide]

Jeg pleier i alle fall å registrere patronym om jeg ser det blir brukt i kirkeboka. Ellers kan det jo være greit for å "holde orden på folk" i slektsprogrammet man bruker. For nybegynnere tenker jeg det er best å holde seg til det Trond skriver, t.o.m. for noen nordmenn er jo dette ukjente saker.

[Arild Kompelien]

Et tilbakevendende problem ved slike diskusjoner er mangelen på enighet om definisjoner av begrepene man bruker. Over brukes farsnavn synonymt med etternavn, men farsnavn og etternavn er to forskjellige navnetyper, men der det første kan gå over til å bli etternavn i en "stivnet" form (Hansen, Nilsen), men da fungerer det ikke lenger som et farsnavn. Farsnavn gjør ikke annet enn å fortelle hvem du er sønn/datter av. Mor, far, sønn og datter kan ha fire forskjellige farsnavn, og hvis man da skulle kalle det etternavn må man også konkludere med at de hadde fire forskjellige etternavn. Farsnavn er strengt tatt ikke noe navn - det sier bare hva du ER - sønn/datter av Ola eller Pål.

[Aase R Sæther - Gloppen]

..og gardsnamna er heller ikkje etternamn, dei berre fortel kvar du bur... men den dagen du tek dei med deg vidare på di vandring vil dei nokså straks bli etternamn. Merk elles at "ættenamn" ikkje er ein annan skrivemåte for "etternamn" sjølv om ein del oppfattar det som det - det er eit anna ord for "slektsnamn".

[Erik Døving]

Slik eg har forstått det var det før 1923 to slag etternamn: Patronym og borgarnamn (slektsnamn). Patronym var såvidt eg har forstått det dominerande på landet (gardsnamnet fungerte som adresse), medan byfolk og prestar hadde fast slektsnamn. Min oldefar tok til dømes namn etter garden då han gifta seg med jenta der. Etter 1923 "stivna" mange patronym til slektsnamn.

 

FT 1900 ser likevel ut til å bruke gardsnamn i rubrikken "etternamn", medan FT1865 har patronym i denne rubrikken.

 

Revisjon av namnelova

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/20012002/otprp-nr-31-2001-2002-/3/2.html?id=166965

[Svein Arnolf Bjørndal]

I byer eller bynære strøk stivnet patronymene også blant en del av allmuen lenge før 1900.

 

For å ta et eksempel fra min egen slekt: En tippoldemor av meg var f. i 1834 på gården Ormerud i Oppegård og døpt Anne Kirstine Pedersdatter. Hennes far var Peder Hansen Ormerud, som var selveier og gårdbruker. I 1890-årene flyttet Anne Kirstine, som nå bare kalte seg Kirstine, med flere av sine ugifte barn til Frogner-området i Kristiania. I adressebøkene for Kristiania kalles hun Kirstine Olsen f. Hansen. "Olsen" kalte hun seg fordi hun hadde vært gift med Ole Olsen, og "Hansen" etter sin fars patronym. Kirstine hadde bl.a. en eldre bror, Hans Robert, f. 1828. I folketellingen 1875 var han vognmann og bodde på St. Hallvards plass i Kristiania. Han kalte seg da Hans Robert Hansen, og brukte altså sin fars patronym på samme måte som søsteren. Hans barn tok senest på 1890-tallet Hellerud som slektsnavn, for familien hadde bodd på øvre Hellerud i Aker tidligere, bl.a. i 1865.

[Trond Strandhaug]

Da faren har dobbeltnavn, er det meg blitt fortalt at det var navn nr. to som ga grunnlaget for "etternavnet" Hva var grunnen til dette ? Var det et regelverk for det ? En i nærområde mitt hadde dobbeltnavn, Håkon Kristian. Barne hans er oppgitt med Kristiansen til etternavn ved folketellingen. I dette tilfellet kan det være en naturlig forklaring, ved at det var Kristian som ble benyttet i dagligtale som navn til Håkon Kristian. Jeg har sett det på flere plasser at det er navn nr. to som er benyttet som etternavn med endelsen sen og datter.

 

Videre, da interressen for slektsregistrering/forsking har tiltatt den senere tiden, hadde det da ikke vært en fordel at alle de som "kjører" kurs, hadde fått retningslinjer (fra noen) slik at registreringen ble tilnærmet riktig og det hadde blitt en så godt som mulig ensartet registrering av etternavn før 1923, for alle. ?

 

MvH

 

Trond S

[Svein Arnolf Bjørndal]

Videre, da interressen for slektsregistrering/forsking har tiltatt den senere tiden, hadde det da ikke vært en fordel at alle de som "kjører" kurs, hadde fått retningslinjer (fra noen) slik at registreringen ble tilnærmet riktig og det hadde blitt en så godt som mulig ensartet registrering av etternavn før 1923, for alle. ?

 

Samme person kan være registrert på ulike måter i ulike kilder. Dette kan bety utfordringer mht. til identifisering, men slik er det nå en gang. Jeg tror ikke vi kan gjøre annet enn å leve med dette, og heller notere ned de ulike forekomstene av navn på samme person som man kommer over.

[Stian Høiset]

Da faren har dobbeltnavn, er det meg blitt fortalt at det var navn nr. to som ga grunnlaget for "etternavnet" Hva var grunnen til dette ? Var det et regelverk for det ? En i nærområde mitt hadde dobbeltnavn, Håkon Kristian. Barne hans er oppgitt med Kristiansen til etternavn ved folketellingen. I dette tilfellet kan det være en naturlig forklaring, ved at det var Kristian som ble benyttet i dagligtale som navn til Håkon Kristian. Jeg har sett det på flere plasser at det er navn nr. to som er benyttet som etternavn med endelsen sen og datter.

 

Det mener jeg må være tilfeldig. Det var nok ingen regel om hvilket av to fornavn som ble brukt som patronymikon. Det kom vel an på hva personen ble kalt i dagligtale.

 

Videre, da interressen for slektsregistrering/forsking har tiltatt den senere tiden, hadde det da ikke vært en fordel at alle de som "kjører" kurs, hadde fått retningslinjer (fra noen) slik at registreringen ble tilnærmet riktig og det hadde blitt en så godt som mulig ensartet registrering av etternavn før 1923, for alle. ?

 

Jeg tror ikke ensartet registrering er mulig. Folk ble kalt med ulikt navn i ulike sammenhenger. Etternavnet virker for meg ikke å ha vært viktig i min slekt. Særlig kvinner, på 1800-tallet, ble vekselvis kalt etter sin fars fornavn, gården de kom fra, sin manns fars fornavn og hans gårdsopphav. Jeg opplever 4 former for etternavn om hverandre.

 

I min registrering av navn før 1923 kaller jeg dem konsekvent som [Fornavn] [Farsnavnsønn/datter] [Gårdsnavn ved fødsel] hvis de er fra bygda. Alt annet er varianter og registreres som dét. Hvis de er fra en by, må man være pragmatisk og se hva som er "dagligtale". Det er ihvertfall hva jeg praktiserer.

 

Mitt eget etternavn kommer fra en stamfar som flyttet fra gård til by i 1885, men valgte å beholde gårdsnavnet. Jeg tror det er ganske tilfeldig. Jeg kunne like gjerne hett Nilsen (som var alternativet).

[Hogne R Nilsen]

Slektsnavnet er det siste navnet i navnerekken. Slektsnavnet viser slektstilknytningen, og det er bare dette som kan erverves automatisk av barn. I dagligtale brukes uttrykkene slektsnavn og etternavn om hverandre, men juridisk er utrykkene forskjellige. Juridisk er etternavn et videre begrep enn slektsnavn. Eksempelvis opererte navneloven 9. februar 1923 med tre grupper av etternavn: Slektsnavn, farsnavn (fars fornavn med tilføyelse av en ending som viser slektskapet, -søn, -son, -sen, -datter eller -dotter) og gårdsnavn. Slektsnavn ble overført til barna. De to andre gruppene ble imidlertid ofte valgt for hver generasjon eller ved flytting til en ny gård. Man ønsket å rydde opp i datidens ganske løse navneforhold gjennom den første navneloven 1923. Det ble derfor bestemt at alle barn født etter lovens ikrafttredelse, 1. juli 1923, skulle ha slektsnavn.

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2001/nou-2001-1/4/2.html?id=376459

[Dag T. Hoelseth]

Dere finner en del relevant informasjon her: http://www.hoelseth.com/navn/navn.html

 

Inkludert navneloven 1923: http://www.hoelseth.com/acts/act19230209-002.html

 

DTH

[Anett Ytre-Eide]

Ang. fars dobbeltnavn. Jeg har nettopp registrert en hel gjeng Ole Petters døttre og sønner. Men dette er vel heller unntaket. Det er altså slik de er registrert i kildene. Selv holder jeg meg vanligvis til det første navnet, og det er jo slik jeg pleier å se barna registrert også.

[Arild Kompelien]

Da faren har dobbeltnavn, er det meg blitt fortalt at det var navn nr. to som ga grunnlaget for "etternavnet" Hva var grunnen til dette ? Var det et regelverk for det ? En i nærområde mitt hadde dobbeltnavn, Håkon Kristian. Barne hans er oppgitt med Kristiansen til etternavn ved folketellingen.

MvH

Trond S

 

Jeg har registrert det samme mange ganger, men har ingen statistikk over det. Men selv uten statistikk er det lett å kunne si at det er brukt slik på nærmest alle de eksemplene jeg har sett.

 

Forklaringa kan være enkel. Når Ole Petter får ei datter Anne, blir hun jo Anne Ole Petters datter. Kort vei derfra til Anne Pettersdatter.

[Willy Kringeland]

Er enig i at det kan være litt trøblete i overgangen rundt 1900-1920. Ser også at enkelte bygdebøker har brukt både farens fornavn og etternavn, for å gardere seg. Feks. Erik Lars-Hansen. Det bryter jo med det navnesystemet vi har forholdt oss til tidligere, og dobbelt etternavn samsvarer jo heller ikke med hvilket navn personen faktisk brukte og var kjent som.

 

Forresten, stedsnavn/gårdsnavn ble gjerne brukt hvis det var flere med likt navn men på ulike gårder. Poenget med navn var jo gjerne å referere til rett person, også for fut og prest, ikke bare for slektninger. I sånne tilfeller hender det at farsnavnet av praktiske grunner er utelatt også før 1910.

[Erik Døving]

Forresten, stedsnavn/gårdsnavn ble gjerne brukt hvis det var flere med likt navn men på ulike gårder. Poenget med navn var jo gjerne å referere til rett person, også for fut og prest, ikke bare for slektninger. I sånne tilfeller hender det at farsnavnet av praktiske grunner er utelatt også før 1910.

 

Eg har og sett omvendt brukt i praksis: I ei bygd der kanskje 100-200 har same gardsnamn, og halvparten av menn heiter Nils eller Ola, og det heller ikkje var gateadresser, blir det fort rot. Då var farens namn viktig også i skriftleg framstilling, gjerne berre initialen slik at Ola son til Nils vart Ole N. medan Ola son til Tore vart Ola T. Munnleg og uformelt kunne ein og nytte namn på bruket, slik at Ola Haug kanskje vart kalla Neste-Ola dersom han hadde Neste-bruket på Haug. Der det var mange Kari eller Mari kunne ein også bruke mannens namn for å presiser, til dømes Kari-til-Ola (Kari gift med Ola).

[Torodd Kinn]

Skikken med å ta i bruk patronym på -sen som arveleg slektsnamn kom nok, som det er sagt ovanfor, tidlegare i bruk i byane enn på bygdene. Men det finst gamle slektsnamn på -sen frå bygdene òg. Frå mi eiga slekt kan eg nemne Bjørnsen. Opphavet var Bjørn Tomasson, som døydde på øya Reksta i Kinn prestegjeld i 1836. I dei fleste offisielle kjelder står etterkommarane med skikkeleg patronym: sonen Anders Bjørnsen, hans son Tomas Anderssen, hans son Albert Tomassen -- men jammen kjem Albert ut som Albert Bjørnsen på 1920-talet likevel. Men så i 1924, då far min blei døypt, fann presten det for godt å skrive Kinn etter bustaden. Så derfor heiter eg det, og er godt fornøgd :rolleyes:

[Harald Søren Storaker]

Min svoger skreiv seg som Ånen O. Eiken, fordi han var son til Olav, mens naboen skreiv seg som Ånen T. Eiken fordi han var son til Tormund. Og mens begge levde blei dei i daglig tale kalla for Ånen Olson og Ånen Tormundsen..

Men min bestefar hadde Hansen som slektsnavn, etter sin oldefar Gunder Hansen (1759-1822)! http://haraldsharalds.blogspot.no/2010/01/etternavn-historie.html