Jump to content
Arkivverket
Sign in to follow this  
Beate og Gunhild Hanssen

Dialekter - før og nå

Recommended Posts

Beate og Gunhild Hanssen

Jeg har lurt litt på det her med språket før og nå. Har dialektene forandret seg mye på 100 år? 200 år? 300 år?

 

Jeg om min bestemor for eksempel som er fra samme plass hadde ganske lik dialekt, men det fantes forskjeller. For eksempel der jeg kan finne på å både uka og vekka, så sa hun bare vekka. Andre eksempler kan være ordet "jeg", jeg sier "æ" og en sjelden gang "æg", og bestemor sa mest "æg", eller ordet flue, der jeg sier bare "flue" mens bestemor sa "floga". Dette er jo bare små forskjeller, og bestemor var født i 1919 og jeg i 1982, så det var jo bare 63 år mellom oss to.

 

Men hva med oldeforelder-generasjonen? Er det større forskjeller der? Min morside kan jeg følge helt tilbake til 1500-tallet i min hjemkommune, og ville jeg ha forstått foreksempel min tipp-tipp oldefar Klaus som var født i 1828, min 5xtipp oldemor Ingeborg Iversen som var født i 1727, eller min 9xtipp oldefar Størker Larsen som var født i 1613?

 

Og er det geologiske forskjeller på hvor mye dialektene har forandret seg?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leif Biberg Kristensen

Dialektene har nok forandret seg mest det siste hundreåret. Min mormors søster som døde i 1980, 91 år gammel, snakket om at hun hade «mysnær i kjellærn» (mus i kjelleren). Samtidig forstår jeg veldig godt prester i Grenland på 1700-tallet som nevner stedsnavn som «Qverna» og «Weabachen».

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kristian Hunskaar (Arkivverket)

Dialektene har nok forandret seg mest det siste hundreåret.

 

Og den viktigste årsaken er åpenbart at vi gjennom media (radio og TV) og som følge av mobiliteten i dagens samfunn kontinuerlig eksponeres for andre dialekter enn vår egen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jonas Jonsson

Fra reformasjonen til begynnelsen av 1900-tallet endret ikke dialektene i Norge seg noe særlig. Siden den gang har alt talemål nærmet seg bokmålet, med det resultat at alle dialekter er i ferd med å bli redusert til varianter av bokmålet, slik ditt eget talemål vitner om. En uunngåelig konsekvens av at det dominerende skriftspråket her til lands er et slags kreoldansk (for å sette det på spissen).

Share this post


Link to post
Share on other sites
Torbjørn Igelkjøn

I ei lærebok for Vidaregåande skule frå 1990-talet står det om korleis språket utvikla seg frå norrøn tid og fram til no. Rundt vikingtida gjekk språket gjennom store endringar (ein kan jo berre tenkje seg skilnaden mellom moderne norsk og islandsk, som for 1000 år sidan var det same språket). Men så står det på side 301 at: "(...) Vi regner med at de dialektforskjellene som hadde begynt å utvikle seg i norrøn tid, førte til at talemålet på 1500-tallet hadde nådd det utviklingsstadiet vi kjenner i dag. (...)"

 

Eg er ikkje sikker på at mi tolking er rett, men eg tolkar det då slik at dialektane endra seg svært lite frå ca 1500 til ut på 1900-talet.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gunnar Sigdestad

Tidlegare lærte borna å snakke av foreldre, besteforeldre og naboar...

No for tida lærer dei å snakke av barne-tv og barnehagetanter som gjerne kjem frå andre kantar av landet...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jonas Jonsson

Ivar Aasens Prøver af Landsmaalet i Norge (1853) er vel obligatorisk lesning her.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Beate og Gunhild Hanssen

Dialektene har nok forandret seg mest det siste hundreåret. Min mormors søster som døde i 1980, 91 år gammel, snakket om at hun hade «mysnær i kjellærn» (mus i kjelleren).

 

Når jeg tenker meg om så er det også andre forskjeller på meg og min bestemor og den generasjonen der, foreksempel så sa de før "kaillbotan" (knehasene), og det er det ikke mange unge her i Harstad som skjønner hva er. Eller "håssa" (lester) er det et fåtall som sier nå. "Abala" (sliten). Men ellers så har jeg det inntrykket av at de snakket breiere før, og at mange (spesielt) unge folk snakker "finere": "Ikke" istedenfor "ikkje", "fisk" istedenfor "fesk", "hjem" - "heim", "hær" - "her" (her i Harstad sier vi faktisk "her"), og det irriterer meg litt for jeg er utrolig stolt at dialekten min, og vil beholde den så godt jeg kan, og overføre den til mine nevøer (siden jeg ikke har barn selv enda).

 

Og pga det har jeg tenkt på hvordan de snakket tidligere, om forskjellene er store. Er jo sikkert ord og uttrykk som har forsvunnet og nye er kommet til.

 

:)

 

Beate

Share this post


Link to post
Share on other sites
Tore Fevolden

Det er et begrep som heter Frogner-R, en bestemt "skarre-r" som ofte var å høre blant barn oppvokst på Frogner i Oslo på 60-tallet. Det var nemlig slett ikke uvanlig å ha barnepiker fra Sørlandet på denne tiden, og disse som påvirket talen til de minste. Men dette er vel mer sosiolekt enn dialekt

Share this post


Link to post
Share on other sites
erling t endresen

Gunnar: Kall meg ikke "barnehagetante", jeg er førskolelærer !! ;-)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Marie Skålnes

 

Når jeg tenker meg om så er det også andre forskjeller på meg og min bestemor og den generasjonen der, foreksempel så sa de før (knehasene), og det er det ikke mange unge her i Harstad som skjønner hva er. Eller "håssa" (lester) er det et fåtall som sier nå. "Abala" (sliten). Men ellers så har jeg det inntrykket av at de snakket breiere før, og at mange (spesielt) unge folk snakker "finere": "Ikke" istedenfor "ikkje", "fisk" istedenfor "fesk", "hjem" - "heim", "hær" - "her" (her i Harstad sier vi faktisk "her"), og det irriterer meg litt for jeg er utrolig stolt at dialekten min, og vil beholde den så godt jeg kan, og overføre den til mine nevøer (siden jeg ikke har barn selv enda).

 

Og pga det har jeg tenkt på hvordan de snakket tidligere, om forskjellene er store. Er jo sikkert ord og uttrykk som har forsvunnet og nye er kommet til.

 

:)

 

Beate

 

 

"Kaillbotan" var eit artig ord, som eg ikkje har høyrt før. Sjølv seier eg *hommelsbot*, slik eg lærde det i indre Sunnhordland på 1950-talet, men ingen forstår det...

 

 

Elles hadde besteforeldra og foreldra mine mange ord som eg ikkje har ført vidare. Dotter mi snakkar mykje *finare* enn meg, men ho er opøpvaksen i ytre Sunnhordland, så dialekten er ikkkje heilt lik. Dagen unge har litt underlege bøyingar i fortid, skjøyt (skote), åte (ete) osb.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Harald Søren Storaker

Fra reformasjonen til begynnelsen av 1900-tallet endret ikke dialektene i Norge seg noe særlig. Siden den gang har alt talemål nærmet seg bokmålet, med det resultat at alle dialekter er i ferd med å bli redusert til varianter av bokmålet,

Dette trur eg ikkje stemmer. Talemål og dialekter har alltid endra seg, og vil fortsette å gjøre det. Men tempoet og omfanget av endringane vil variere.

Skarre-R kom vel til Sørlandet og Vestlandet på 1800-tallet, fra Frankrike via Tyskland og Danmark.

Når ungdom idag ikkje skiller mellom skj og kj er det ei utvikling mange voksne misliker. Den utviklinga vil fortsette, og vil bli normal norsk om noen år. Sørlandsk vil nok vere ein av dei siste dialektane som bevarer forskjellen. Men prøve å stoppe utviklinga, - du kan like gjerne gå ut i elva og prøve å snu elvevannet.

 

Ellers trur eg gamle, lokale stedsnavn er der vi best kan høre gammel uttale blir bevart. Det har eg skrive om i bloggen min: http://haraldsharald...alektprver.html

Share this post


Link to post
Share on other sites
Espen Tjernshaugen

Når ungdom idag ikkje skiller mellom skj og kj er det ei utvikling mange voksne misliker.

 

Men er ikke dette talefeil? - vi var noen stykker på barneskolen som ganske kjapt og greit ble kurert for det. Etter det har jeg aldri hatt problem med å skilne mellom skjøkken/kjøkken og skjøleskap/kjøleskap.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Beate og Gunhild Hanssen

Dette trur eg ikkje stemmer. Talemål og dialekter har alltid endra seg, og vil fortsette å gjøre det. Men tempoet og omfanget av endringane vil variere.

Skarre-R kom vel til Sørlandet og Vestlandet på 1800-tallet, fra Frankrike via Tyskland og Danmark.

Når ungdom idag ikkje skiller mellom skj og kj er det ei utvikling mange voksne misliker. Den utviklinga vil fortsette, og vil bli normal norsk om noen år. Sørlandsk vil nok vere ein av dei siste dialektane som bevarer forskjellen. Men prøve å stoppe utviklinga, - du kan like gjerne gå ut i elva og prøve å snu elvevannet.

 

Ellers trur eg gamle, lokale stedsnavn er der vi best kan høre gammel uttale blir bevart. Det har eg skrive om i bloggen min: http://haraldsharald...alektprver.html

 

Veldig intr lesning på bloggen din :)

Har hørt det med skarre-R, og har hørt at skarre-R oppstod i Frankrike pga en dronning som skarret (hadde talefeil), og siden dronningen bestemte moten så begynte adelen også med skarring. Om det er sant, eller myte vet jeg ikke.

 

Det med stedsnavn er slik her også, men en plass har folk begynt å si det slik det skrives nå, bygda Kilhus blir uttalt Kjellhus, men mange har begynt å si Kilhus. Samme med Bergseng - folk sier Bergseng nå, men onkelen min sier "Bæsjkjærran" men det har aldri blitt skrevet slik, men folk sa det. Hvis jeg ikke tar helt feil så er vel "kjærr" - "myr", Noe som da vil si myra til Berg (denne plassen tilhørte i utgangspunktet gården Berg). Og det passer vel bedre enn eng, siden det var bare myr og skog der før bebyggelsen kom etter 1900.

Her sier vi også Brokkvika, Sørvika, Mellvika, Ærvika osv mens så langt jeg har funnet ut så har det aldri blitt skrevet med -A til slutt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jonas Jonsson

Språket er alltid i endring, men i den tidsperioden jeg nevnte var endringene beskjedne sammenliknet med endringene i f eks senmiddelalderen. Den gangen endret jo talemålet seg slik at man fikk et nytt språk. Indrebø har en god oversikt over hvordan dialektene endret seg fra reformasjonen til ca 1900 i Norsk Målsoga (1951). Det er kanskje litt tungt stoff og ikke helt oppdatert, men er spennende lesing for det.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anita Aamo

Et levende språk vil jo alltid være i endring. Nye ord kommer til p.g.a. samfunnsendringer, nye oppfinnelser, politiske endringer (f.eks. dansketida), påvirkning fra andre språk (jmf ord som kom med kristendommen, lån fra tysk i middelalderen, engelske ord i vår tid osv). Andre ord vil også gå ut av bruk. Hvem av den unge garde vet hva en bile er nå for tiden? Vi har jo hatt flere store språklige endringer i det som i dag er Norge, f.eks. overgangen fra urnordisk til norrønt på 500-/600-tallet e.Kr., og fra norrønt til mellomnorsk i seinmiddelalderen. Man sier jo gjerne at dialektene var "festnet" på l500-tallet, og at det etter den tid ikke har skjedd revolusjonære endringer i talemålet. I vår tid ser vi jo forøvrig en utvikling mot at dialekter blir "utvannet", i den forstand at det utvikles store regionale dialekter med større byer som "kjerneområde".

Share this post


Link to post
Share on other sites
Helge Bjerkevoll

 

 

Når jeg tenker meg om så er det også andre forskjeller på meg og min bestemor og den generasjonen der, foreksempel så sa de før "kaillbotan" (knehasene), og det er det ikke mange unge her i Harstad som skjønner hva er. Eller "håssa" (lester) er det et fåtall som sier nå. "Abala" (sliten). Men ellers så har jeg det inntrykket av at de snakket breiere før, og at mange (spesielt) unge folk snakker "finere": "Ikke" istedenfor "ikkje", "fisk" istedenfor "fesk", "hjem" - "heim", "hær" - "her" (her i Harstad sier vi faktisk "her"), og det irriterer meg litt for jeg er utrolig stolt at dialekten min, og vil beholde den så godt jeg kan, og overføre den til mine nevøer (siden jeg ikke har barn selv enda).

 

Og pga det har jeg tenkt på hvordan de snakket tidligere, om forskjellene er store. Er jo sikkert ord og uttrykk som har forsvunnet og nye er kommet til.

 

:)

 

Beate

 

Legger med interesse merke til deres dialektord "kaillbotan" og "håssa".

Det er ord som også ble brukt her i Romsdal hvor jeg har tilhold. "Kalbota" med tjukk L og "håse". Begge ord med samme betydning og som en ikke hører lenger. I noen bygdelag brukte en "håso" i flertall, det kan jeg huske vi ungene syntes var løye.

Kanskje var ikke forskjellen på dialektene i forskjellige områder så mye større tidligere enn de er i dag?

 

Det jeg synes er et stort tap er bortfall av dativ i dialekten. Det blir en forflating av språket når en både skal på sjøen og er på sjøen. Vi eldre skal på sjøn` og er på sjønå :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
erling t endresen

Jeg bruker "ilåd", (noe å ha noe oppi, f.eks en isboks, en bolle osv), men få på min alder og yngre bruker det. Egersund. Ellers kjenner jeg til "hommelsbolen" evt -boden, til stedet på baksiden av knærne. I grunnen ikke i bruk. Og jeg sier konsekvent "grauden" og havregraud, mens resten av mine kollegaer i barnehagen sier "grøten". Ellers er -d i adle, trodlan, kjydlingan, fjedle osv stort sett vekke hos de unge egersunderne, bortsett fra i ordet "fodle"... "va du fodle i helge?"

Share this post


Link to post
Share on other sites
Astrid Ryen

Min mor som var født i Stjørdal og hennes familie der sa kalvbota (knehase), det er også hva som står i Trønderordboka, videre står det at kalve i betydningen baksida av leggen brukes i noen dialekter, ordet calf med samme betydning finnes i engelsk.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Grete Jøraas

I dag hadde jeg besøk av sønn og sønnesønn (f 1998), og jeg snakket om blusen jeg jeg sydde på barneskolen; 'blå bluse med spring i livet'. Minsten skjønte ingenting - og jeg skjønte at jeg heretter må bruke ordet strikk....

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gunnar Sigdestad

Kalbota er ordet i Nordfjord òg...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Beate og Gunhild Hanssen

Legger med interesse merke til deres dialektord "kaillbotan" og "håssa".

Det er ord som også ble brukt her i Romsdal hvor jeg har tilhold. "Kalbota" med tjukk L og "håse". Begge ord med samme betydning og som en ikke hører lenger. I noen bygdelag brukte en "håso" i flertall, det kan jeg huske vi ungene syntes var løye.

Kanskje var ikke forskjellen på dialektene i forskjellige områder så mye større tidligere enn de er i dag?

 

 

Tror det kanskje kan være pga at det kom mange nordover fra Møre/Oppland/Hedmark rundt om år 1800 og at enkelte ord ble "adoptert" der de slo seg ned? Men intr er det ja :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Tore S. Falch

Det er et begrep som heter Frogner-R, en bestemt "skarre-r" som ofte var å høre blant barn oppvokst på Frogner i Oslo på 60-tallet. Det var nemlig slett ikke uvanlig å ha barnepiker fra Sørlandet på denne tiden, og disse som påvirket talen til de minste.

 

Dette er en påstand som er blitt gjentatt så ofte at den til slutt er blitt en opplest og vedtatt sannhet som ingen lenger ser ut til å sette spørsmålstegn ved.

 

Jeg tillater meg likevel å tvile på den.

 

For det første oppstod skarre-R'en i Oslo lenge før 60-tallet (- jeg regner med at du mener 1960-tallet).

For det annet har man hatt barnepiker også fra andre steder enn Sørlandet, og jeg har aldri sett noen oversikt som viser at det skal ha vært en overvekt av nettopp sørlandske barnepiker i Kristiania/Oslo.

For det tredje har man nok hatt sørlandske barnepiker også i andre byer enn Kristiania/Oslo - uten at dette har medført at barna der har begynt å skarre.

For det fjerde tviler jeg på at en uttaleform benyttet av tjenestefolk skulle ha oppnådd høy status hos herskapet deres.

For det femte er det ingen andre typiske sørlandske dialektkjennetegn (som f.eks. de bløte konsonantene) som har vunnet innpass i de samme områdene/gruppene.

 

Jeg tror man skal lete etter andre forklaringer på skarre-R'ens utbredelse og påståtte høye status. Som dialekt ligger sørlandsk med bl.a. sine bløte konsonanter nærmere dansk enn de fleste andre norske dialekter - og således nærmere det som er blitt omtalt og oppfattet som dannet dagligtale i de øvre sosialklasser. Dermed har nok sørlandsk fått en høyere status enn andre dialekter - og skarre-R'en har fulgt med på lasset og blitt oppfattet som "pen".

 

Man kan også se (- eller høre) at skarre-R og retroflekser som f.eks. "tjukk L" ikke er forenlige; man hører nesten ikke at folk som skarrer, også bruker tjukk L - eller motsatt (- statsråd Anniken Huitfeldt og meteorolog Kristian Gislefoss er to sjeldne unntak). Det er derfor det er vanskelig, nesten umulig, for en sørlending å lese Prøysen på Hedmarks-dialekt eller f.eks. uttale stedsnavnene Rælingen, Dælenenga, Mortensrud, Økern og Fornebu i tråd med lokal uttale. Retroflekser som tjukk L har vært benyttet i østlandske dialekter og blant arbeidsfolk øst i Kristiania, og dermed har ikke skarre-R'en vunnet innpass der. Derimot har man ikke brukt disse lydene i høystatusgrupper i Kristiania/Oslo, og skarre-R'en har dermed falt dem lettere i munnen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
elisebet

"Kaillbotan" var eit artig ord, som eg ikkje har høyrt før. Sjølv seier eg *hommelsbot*, slik eg lærde det i indre Sunnhordland på 1950-talet, men ingen forstår det...

 

 

Elles hadde besteforeldra og foreldra mine mange ord som eg ikkje har ført vidare. Dotter mi snakkar mykje *finare* enn meg, men ho er opøpvaksen i ytre Sunnhordland, så dialekten er ikkkje heilt lik. Dagen unge har litt underlege bøyingar i fortid, skjøyt (skote), åte (ete) osb.

Det var rart å sjå ordet "hommelsbot" på trykk! Mor brukte dette ordet, men ingen utanom familien min skjøna det. Eg har alltid tenkt at mor lærte dette ordet av mor si som var stril. Mormor var ifrå Fjellanger i Lindås, eg er oppvaksen i Sola. Elles var mor oppteken av språk, ho retta gjerne på oss ungar når me brukte bøyingar som ho meinte var feil. Bl.a. retta ho på oss når me sa "åte" og ikkje "ete".

Share this post


Link to post
Share on other sites
elisebet

I dag hadde jeg besøk av sønn og sønnesønn (f 1998), og jeg snakket om blusen jeg jeg sydde på barneskolen; 'blå bluse med spring i livet'. Minsten skjønte ingenting - og jeg skjønte at jeg heretter må bruke ordet strikk....

 

Eg vokste opp på Jæren på 1950-60 talet og sa "spring i livet", "buksespring" osv. I dag seier eg "strikk".

Ikkje fordi ordet "spring" ikke blir forstått her på desse kantar lenger, eg bestemte meg bare for å ta i bruk eit ord som eg elles aldri brukte.

 

Nå "spring" eg for å nå bussen, men eg skiftar "strikk" i buksa!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Sign in to follow this  

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...

Important Information

We have placed cookies on your device to help make this website better. You can adjust your cookie settings, otherwise we'll assume you're okay to continue.