Var det å plassere barn på prestegårder vanlig for 100 år siden?

[Dag Aage Løkke]

Forfatteren Barbra Ring (1870-1955) og hennes mann Thorvald August Kirsebom (1856-1911) ble gift i 1890 og skilt i 1902. De hadde datteren Gerda (1891-1999). Faren fikk foreldreretten etter skilsmissen, men vi ser av FT 1910 at mor og datter da er gjenforent.

 

Datteren ble bortsatt på et par prestegårder i Vestfold (Sande og Nøtterøy).

Var dette en vanlig praksis den gang? Og var prestegårder spesielt aktuelle?

 

Er det noen her som vet noe om dette?

 

Dette er spørsmål 1 i vedlagte emne: http://www.disnorge....ic.php?t=118481

 

Jeg mottar gjerne også hjelp til å finne svar på de andre spørsmålene i dette emnet (det som ikke allerede er funnet).

[Svein Arnolf Bjørndal]

Rent generelt var mange i tjeneste fra ung alder før i tiden. I tillegg til at de mottok penger for dette, evt. klær og sko, var det en del av "dannelsesprosessen" og opplæringen i det å selv kunne føre et hus, om så bare et lite gårdsbruk, etter at man en gang hadde giftet seg. Nå er jeg klar over at det ikke er "tjeneste" som sådan det er snakk om her, i hvert fall neppe fra begynnelsen av, hvis hun var et lite barn, men hvis hun var 11-12 da hun kom på de ulike prestegårdene, var hun nok i hvert fall på grensen til å være i tjenestefør alder (på bygda var noen i tjeneste fra de var rundt 10). Jeg vil anta at Gerda, siden hun var datter av "kondisjonerte", ikke kunne "plasseres" hvor som helst. Hvis hun ikke hadde slektninger som kunne ta seg av henne, vil jeg anta at prestefamilier var mest aktuelle i hennes tilfelle, hvis hun skulle i huset hos fremmede.

[Lars E. Øyane]

Eg har sett døme på at små born, ofte fødde utanfor ekteskap eller av foreldre som var sjuke eller døydde medan borni var små, vart oppalne hjå den lokale soknepresten, men desse dømi ligg noko lenger attende i tid (sist på 1700-talet og tidleg på 1800-talet). I desse tilfelli var vel hjelpi meir som ei "fattighjelp" og kan vel ikkje samanliknast med problemet stilt i dette emnet.

 

Med venleg helsing,

 

Lars E. Øyane

[Dag Aage Løkke]

Tusen takk for to informative innlegg! Dette var nyttig informasjon!

[Jon Mamen]

Jeg kan huske familien min besøkte en prestegård i Nordland på 1960-tallet. Der var det ei jente som bodde i huset fordi hun trengte et sted å være. Jeg tror det fins mange slike tilfeller.

[Dag Aage Løkke]

Takk for ditt bidrag også, Jon, dette er veldig interessant!

[Anne-Lise Hansen]

Det var vel vanlig at sognepresten (eller stiftsprosten) satt i det kommunale fattigstyret, så da er det nærliggende å tenke at han åpnet prestegården for utsatte barn, dersom fattigstyret ikke fant andre alternativer.

Om fattigomsorg fra Oslo Byarkiv: http://www.byarkivet.oslo.kommune.no/OBA/tobias/tobiasartikler/t4975.htm

[Dag Aage Løkke]

Ja, her var det selvsagt en sammenheng, takk skal du ha, Anne-Lise!

 

Ellers var det jo nettopp Barbra Ring som skrev den sorgmuntre fortellingen "Itte no knussel!" om Marte Svennerud som ville ta til seg en foreldreløs unge, men som endte opp med å ta til seg hele søskenflokken.