Scanning og utlegging på data av kirkebøkers innhold som har nådd grense for taushet.en

[Roar Johnsen]

Etter:

Delegasjon av myndighet til å avgjøre søknader om innsyn i kirkebøker (10.11)

 

Brev 6. september 1996 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til biskopene.

Her er det nok slik at disse regler er laget i en tid for data og scannerer ble oppfunnet. De er nå modne for revisjon.

Det må nå være slik at innhold som er passert grense for taushet (f eks 80 år) må kunne stilles til disposisjon for godkjent personell i Statsarkivets avdelinger for scanning og legges ut på internett, og vedkommende bok leveres tilbake til vedkommende prestekontor.

Når det nå blir nye regler for kirkens stilling i forhold til staen må disse regler bli gjenstand for en kritisk gjennomgang. De tilhører en svunnen tid. Kan man ved å melde seg ut av nåværende statskirken forlange opplysningene overført til en annen religion - f eks til Ivelandssekten og broder Johnsen.

Hvem er rette instans å rette slik henvendelse til?

[Øyvind Ødegaard]

Departementets brev til biskopene 6.september 1996 var i formen en delegering av myndighet til å gi innsyn i kirkebøker. Etter arkivlovens bestemmelser overføres myndighet til å fatte vedtak om innsyn til Arkivverket når kirkebøkene blir avlevert dit. Brevet inneholder også en presisering av hvilke regler som skal legges til grunn når det skal treffes avgjørelse om å gi innsyn eller ikke. Utgangspunktet er forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt for offentlige tjenestemenn. Det er nok mulig å diskutere enkelte av formuleringene i brevet i lys av ny offentlighetslov, men hovedsaken er at de taushetspliktreglene det her vises til, ikke er endret siden dette ble skrevet. Det som har endret seg, er at man nå har mulighet for å publisere opplysninger gjennom Internett. Slik publisering er ingen pålagt å gjøre, og den som eventuelt gjør det, må forholde seg både til reglene om taushetsplikt og til reglene i personopplysningsloven om behandling av personopplysninger. I Digitalarkivet publiseres kirkebøker i form av bilder og ikke som søkbar informasjon. Det har den fordel sett fra et personvernsynspunkt at navnene på de registrerte ikke er søkbare. Det legges ikke ut lister der det må antas å kunne forekomme taushetsbelagt informasjon.

 

Spørsmålet om avleveringstidspunkt for kirkebøker er en sak for seg. Her legges det vekt på at kirkebokfører kan trenge informasjonen i lang tid, mye lenger enn det som vanligvis vil gjelde for dokumenter i annen offentlig forvaltning. Det har forekommet at en kirkebok av eldre dato har vært inne hos Arkivverket for skanning, for å fylle et hull, og deretter levert tilbake. Dette er i tilfelle noe som avtales i det enkelte tilfellet.

 

De nye reglene for kirkens stilling i forhold til staten endrer ikke avleveringsplikten for arkivmateriale fra Den norske kirke; de ansatte her er fortsatt offentlige tjenestemenn og de kirkelige organene må forholde seg til arkivlovens bestemmelser om offentlige arkiver.

 

De opplysningene som finnes i kirkebøkene, er registrering av handlinger. Opplysninger kan ikke slettes med mindre det med hjemmel i arkivloven blir gitt generelle forskrifter om det eller Riksarkivaren fatter vedtak i det enkelte tilfellet. Det er vanskelig å se for seg at det skulle bli gitt en generell adgang til å få slettet opplysninger om seg selv i kirkebøkene. Så overføring til annet trossamfunn i den forstand at opplysningen slettes i kirkeboken, framstår ikke som en mulighet.