Den gamle slektsgården - en moderne romantisk forestilling

[Jørgen M. Steen]

Et av de store symbolene på det gamle bondesamfunnet, familie og tilhørighet, nemlig slektsgården, er en moderne romantisk forestilling mener en forsker.

 

Jeg vil tro det er en del som håper på å finne den 300 år gamle slektsgården til familien i granskingen av slekta, men de blir nok stort sett skuffa.

 

http://www.forskning.no/artikler/2013/desember/376040

[Jarl V. Erichsen]

Jeg har opplevd at flere av de gårdene jeg har tilhørighet til har gått over fra leilendings- til selveiergård. Og det har nok vært en kamp og følgende glede når bonden ble selveier. Men jeg er jammen ikke sikker på om det endret veldig mye på tilhørighetsfølelsen? Også leilendingene lot vel gård gå over til neste generasjon.

[Berit Knudsen]

Det er vel ikke helt riktig å sammenligne Sverige og Norge når det gjelder å eie sitt eget bosted.

Etter hva jeg har forstått så har det ikke vært så vanlig i Sverige å eie sitt eget bosted slik som det har vært i Norge.

 

Jeg synes ellers at det er ganske imponerende at forskerne vet så godt hva folk tenkte og følte for 300 år siden. Godt gjort.

 

Jeg har funnet min slektsgård som har vært i samme slekt, og som har vært selveiere i over 300 år.

[David Widerberg Howden]

Det er vel ikke helt riktig å sammenligne Sverige og Norge når det gjelder å eie sitt eget bosted.

Etter hva jeg har forstått så har det ikke vært så vanlig i Sverige å eie sitt eget bosted slik som det har vært i Norge.

 

Jeg synes ellers at det er ganske imponerende at forskerne vet så godt hva folk tenkte og følte for 300 år siden. Godt gjort.

 

Jeg har funnet min slektsgård som har vært i samme slekt, og som har vært selveiere i over 300 år.

 

Enig i den Berit ;)

I store deler av Norge var den selveiende bonden svært utbredt og odelsretten har nok bidratt til forestillingen om slektsgården og det er nok mer utbredt i Norge enn ellers i Europa. (Det at flertallet av slektsnavn med norsk opprinnelse er tatt fra gården man kom fra påvirker også dette..) Bonden har bla. også hatt en mye sterkere stilling i Norge enn England..

 

Farsslekta kommer fra Indre Hovden (Enokgarden), som fortsatt er i slektens eie og for meg er det naturlig å kalle det slektsgården: http://www.genealogi.no/mediawiki/index.php/Howden_(slekt) det samme gjelder min mors farsslekt som kommer fra gården Grimsgård i Nesbyen, gårdstunet finnes jo ikke lenger, men deler av bygningene finnes fortsatt: http://www.genealogi.no/mediawiki/index.php/Grimsgaard_(slekt)

 

Mener å ha hørt at odelsretten er noe særnorsk, men er ikke sikker på om det har eksistert andre steder..

To andre gårder, der samme slekt har vært eiere i svært mange generasjoner er Follestad i Ørsta: http://www.genealogi.no/mediawiki/index.php/Follestad_(slekt) og Skjerven i Lardal: http://www.genealogi.no/mediawiki/index.php/Schjerven_(slekt)

Som realitet tror jeg nok slektsgården (egentlig odelsgården) absolutt har eksistert langt tilbake i tid, men som begrep hører det nok mer til under nasjonalromantikken.

[Espen Tjernshaugen]

Det har vel også litt å si hvor man befinner seg i landet, for Follo sin del fantes det noen slike slektsgårder, men så veldig mange var det ikke. Jeg synes forfatteren av Frogn bygdebokverk utreder greit om dette i bind 2 s. 196 til 201: http://www.nb.no/nbsok/nb/a8eac8d08c2828426271134b1d318730;jsessionid=CDA02916EBDBA5DD60A0C04294325D74.nbdigital2?index=3#199

[Anita Aamo]

De fleste bønder var selveiere i vikingtida, men i høymiddelalderen var de fleste blitt leilendinger. I følge historikeren Halvard Bjørkvik eide kirka rundt 40 prosent av jorda omkring år 1300, bøndene ca 33 prosent , det verdslige aristokratiet ca. 20 prosent og kongen ca 7 prosent. Etter reformasjonen slo kongen under seg storparten av kirkas eiendommer. Rundt 1670 eide kongen omtent halvparten av all jord i Norge. Senere ble denne jorda avhendet i stor grad til rike borgere som var villige til å utstyre kongehuset med penger for å finansiere krigene mot Sverige. På slutten av 1600-tallet ble gårdene i økende grad solgt direkte til leilendingene, men denne prosessen skjedde i ulikt tempo i de ulike delene av landet. Bøndene i Nord-Norge var blant de siste som ble selveiere.

[Kristian Hunskaar (Arkivverket)]

Det er vel ikke helt riktig å sammenligne Sverige og Norge når det gjelder å eie sitt eget bosted.

Etter hva jeg har forstått så har det ikke vært så vanlig i Sverige å eie sitt eget bosted slik som det har vært i Norge.

 

Jeg synes ellers at det er ganske imponerende at forskerne vet så godt hva folk tenkte og følte for 300 år siden. Godt gjort.

 

Jeg har funnet min slektsgård som har vært i samme slekt, og som har vært selveiere i over 300 år.

 

Det er selvsagt forskjell på Sverige og Norge, og også forskjeller fra sted til sted i Norge. Men mye av det som står i artikkelen har overføringsverdi til Norge, for eksempel dette: I takt med at jord gradvis ble en markedsvare og økte i verdi utover 1700- og 1800-tallet, ble gård og grunn stadig oftere solgt ut av slekta for maksimal profitt. Det stemmer veldig godt med det man kan observere i Vestfold på 1700-tallet. Det finnes flere eksempler på bønder som kjøpte gården de bodde på, for straks å selge den videre til greven - noen ganger til og med med tap.

 

Man kan ikke vite sikkert hva folk tenkte og følte for 300 år siden, men med pantebøkene er det mulig å følge jordegodsmarkedet på 1700-tallet så tett, at det definitivt er mulig å danne seg et godt bilde av hvorfor folk handlet som de gjorde.

 

Jeg vil tro at odelsretten ikke egentlig var et middel for å sikre slektsgården, men i realiteten et middel for å sikre et levebrød. Dvs. at når en odelsgård ble innløst, var det ikke nødvendigvis forbundet med følelsene for slektsgården (som dog absolutt kan ha vært til stede), men forbundet med at dette var den beste muligheten til å sikre seg et levebrød (en gård å bruke).

 

Man vil finne en del eksempler på at en og samme gård har gått fra far til barn i 3-400 år, uten at dette egentlig sier noe om hvilke følelser man har hatt for slektsgården.

[Harald Søren Storaker]

Eg blar litt i boka Norges Bebyggelse, Vest-Agder, vestre del, som beskriver gardsbruk omkring 1955. Det blir oppgitt årstall for nåværende eigar, og kor lenge i slekta. Eg finner mange gardsbruk som har vore i slektas eige tilbake til 1600-talet. Her var dei aller fleste gardsbruka små, men dei var sjølveigarar.

Eg har slekt i Danmark, på landsbygda i Jylland. For meg virkar det som bøndene der hadde et anna forhold til garden sin. Dersom ein bonde gjorde det godt, kjøpte han seg ein større gard. Det trur eg sjeldan skjedde i Vest-Agder. Dersom ein bonde her gjorde det godt, investerte han meir i garden sin. Men det kunne "gå ut" for han, slik det blir omtalt i bygdebøkene. Da måtte han selge garden.

[Kristian Hunskaar (Arkivverket)]

Det er selvsagt forskjell på Sverige og Norge, og også forskjeller fra sted til sted i Norge. Men mye av det som står i artikkelen har overføringsverdi til Norge, for eksempel dette: I takt med at jord gradvis ble en markedsvare og økte i verdi utover 1700- og 1800-tallet, ble gård og grunn stadig oftere solgt ut av slekta for maksimal profitt. Det stemmer veldig godt med det man kan observere i Vestfold på 1700-tallet. Det finnes flere eksempler på bønder som kjøpte gården de bodde på, for straks å selge den videre til greven - noen ganger til og med med tap.

 

Her hadde jeg to tanker i hodet samtidig og presterte et eksempel som ikke passet med det foregående. Eksempelet med bonden som kjøpte gården sin, for straks å selge videre til greven, krever litt mer forklaring.

 

På 1700-tallet var det mange byborgere som solgte gårdene de eide, og også en del kirkegods (for eksempel Oslo Hospitals jordegods) ble solgt. Leilendingene på disse gårdene må nå ha følt seg tvunget til å kjøpe. Som leilendinger under byborgerne og kirken hadde de hatt et trygt levebrød, men hvis de nå ikke selv la inn høyeste bud, kunne de risikere at en annen av bondestand kjøpte gården. Og hvis det var en person som ikke hadde noen annen gård å bruke, kunne han med loven i hånd si opp leilendingen (buslitsrett), som derved ville bli husvill (ikke ha noen gård å drive).

 

Mange leilendinger endte da opp med å kjøpe dyrt, og kjøpene var som regel finansiert med lån, ofte fullfinansiert med lån. Selveieren kunne dermed ha større utgifter til renter enn det han som leilending hadde hatt til landskyld og bygselavgifter til eieren. Overgangen til selveie var ikke nødvendigvis fordelaktig økonomisk!

 

I slike tilfeller kunne det være fornuftig å selge gården videre, selv med tap, til en eier som normalt ikke kunne si opp leilendingen. I Larvik grevskap var greven en slik eier.

 

Bondens førsteprioritet var å ha en gård å drive, rett og slett et levebrød. Hvis man kunne eie gården sin uten gjeld og overlate den til neste generasjon, var det fint - da var levebrødet sikret. Følelsen for slektsgården kom i beste fall i annen rekke.

[Knut Holt Sandblost]

Her i distriktet (østre del av Aust-Agder) er det ikke langt mellom gårder som har tilhørt samme familie så langt tilbake kildene går (1600-tallet) - og mange av de nåværende eierne er fullstendig klar over hvilken generasjon det tilhører.

Forholdene kan selvsagt være anderledes i andre deler av Norge - og i Sverige.

[Arild Kompelien]

Folk var også forskjellige tidligere. Men at det var vanlig å se på garden som ei anna vare som kunne kjøpes og selges er ikke mitt inntrykk. Derimot virker det som de fleste ønsket å bli ved garden de dreiv. Det hadde ei praktisk side og trengte ikke bunne i noen sterk følelse for slektsgarden. Men når de først solgte ser det for meg ut som at det ikke var profitt som var hovedmotivet, men at de måtte selge. Odelsloven og dens kamerat åsetesretten sikret slektas gang på garden. Men den var på en måte også ei tvangstrøye. Når man tok over en gard, tok man også over eventuell gjeld som hvilte på garden. I tillegg var det heftelser med føderåd. Var det mange søsken på garden, arvet eldste sønn lite for sin egen del, men skulle garden bli hans måtte han løse ut sine søsken. For å klare dette måtte han ta opp lån. Det er da ikke vanskelig å skjønne at han kunne få problemer. Resultatet var ofte at garden gikk på auksjon, og det var slett ikke ønsket.

[Geir Thorud]

Om man velger å kalle odel noe særnorsk avhenger vel litt av hva man inkluderer i begrepet. Det står litt om lover i andre land som ligner på odelsloven i NOU 2003:26 side 22 ff.

 

http://www.regjeringen.no/Rpub/NOU/20032003/026/PDFS/NOU200320030026000DDDPDFS.pdf

 

Fra s. 19 er det litt om odel i historisk perspektiv.

[Geir Thorud]

Jeg har litt problemer med å forstå hva som er den konkrete problemstillingen som diskuteres.

 

At det finnes garder som har vært i slekta i flere hundre år vet vi. Garden som min mor har etternavn fra brukes nå av 13'ende kjente generasjon.

 

For 5 år siden døde en tidligere nabo, Norsk Slektshistorisk Forenings siste medlem som var med fra starten. Han var 11'te kjente generasjon på sin gard sammenhengende, og lenger bakover var den første av den antatte slekta nevnt på garden i 1364. Det er klart Per hadde følelser for slektsgarden og ønsket at den skulle fortsette å være i slekta, men han hadde nok aldri behov for å vurdere å selge garden. Andre garder med lange sammenhengende slekter ser heller ikke ut til å være av de mindre.

 

Det er ingen som sikkert vet hva som hadde skjedd hvis noen i disse slektsrekkene hadde hatt behov for å selge, men det er nok sjelden følelsene har veid tyngre enn økonomien.

Endret Januar 6, 2014 av Geir Thorud

[Anita Holck]

Harald skriver i # 8:

"Eg har slekt i Danmark, på landsbygda i Jylland. For meg virkar det som bøndene der hadde et anna forhold til garden sin. Dersom ein bonde gjorde det godt, kjøpte han seg ein større gard."

 

Jeg vet ikke hvilken tidsperiode du snakker om her, men forholdende i Danmark fra 1600 tallet og frem til tidlig 1800-tall var LANGT verre i Danmark enn i Norge. Du kan starte med å søke på ordene "Stavnsbånd" og "Hoveri".

[Tor Weidling]

Sjansen for å finne de lange eierrekkene er ganske forskjellig i ulike deler av landet. Bjørkvik og Andreas Holmsen har analysert forholdene i 1661 (landkommisjonenes jordebøker) i boka Kven åtte jorda (først publ. som artikler i Heimen). I Agder (utenom Lista fogderi) var 57 % av jorda (dvs landskylda) eid av brukeren i 1661. I "Østlandske fjellbygder" - Øvre Telemark, Numedal, Sigdal-Modum og Hallingdal - var tallet 62 %. Motsetningen var Nord-Norge, Trøndelag og "Ytre Vest-Norge" (Namdal, Fosen, Sunnmøre, Sunnfjord, Ytre Sogn, Nordhordland, Sunnhordland og de ytre delene av Ryfylke) var tilsvarende prosentsatser hhv 4, 5 og 6 %. De poengterer også at overgangen til selveie kom til ulik tid i ulike områder, og at i Nord-Norge utgjorde selveiet bare ca 20 % så sent som i 1835, mens andelen da lå på rundt 90 % i Agder, "østlandske fjellbygder" og "østlandske dalbygder" (Valdres, Gudbrandsdalen, Østerdalen, Solør og Odalen).

 

Hilsen Tor

[Leif Salicath]

Dette at kirken eide så mye er nevnt ovenfor og jeg har sett at det var sterkt utbredt på Østlandet, Vestfold og i Agderfylkene, men pussig nok et sted hvor jeg har ganske god oversikt, nemlig i Røyken i Buskerud ser det ut til at kirken nesten ikke nevnes som eier. Brukerne er der stort sett de eneste eiere, med noen unntak av embetsmenn med jord.

 

Kan dette ha noe å gjøre med hva salgs prester som var i de enkelte områder ?

[Tor Weidling]

Hei Leif

 

Jeg ser på skattematrikkelen 1647 for Røyken. Der er det (hvis jeg teller rett) oppført 50 helgårder, 15 halvgårder og 15 ødegårder. Av disse er det 8 av helgårdene og 1 av ødegårdene hvor brukeren eier så mye at han har bygselsrett. Og jeg finner mange henvisninger til kirkelige o.l. institusjoner som historikerne inkluderer i kirkegodset: sognepresten i Kristiania, kapellanen i Kristiania, hospitalet i Kristiania, lesemesteren i Kristiania, skolen i Kristiania, kanonigods (uspesifisert), Røyken kirke, Nykirke kirke, prestebolene i Røyken, Lier, Hurum og Sande

 

Og så kan nevnes gods til Mariakirkens prosti, som ikke lenger var kirkegods i 1647, men en særskilt forlening.

 

Dessuten er det flere gårder hvor lagmannen er medeier. En stor del av godset som tilhørte lagstolene var kirkegods inntil ca. 1600.

 

Det som går oftest igjen, er Røyken prestebol, som hadde eiendom i 19 gårder - stort sett smågårder eller småparter.

 

Det var også en del gårder med krongods. Mye av det som på 1600-tallet kalles krongods, hadde også sin opprinnelse i det gamle katolske kirkegodset.

 

Men svært mye av godset til "sentralkirkelige institusjoner" som kanonigods, klostergods etc ble solgt i krongodssalgene i 1660-årene og seneer, og godset til de lokale kirkene i 1723 og påfølgend år.

 

Hilsen Tor

Endret Januar 6, 2014 av Tor Weidling

[Leif Salicath]

Hei Tor.

 

Ja det ser ut til at jeg har tatt feil. Bakgrunnen for det jeg skrev var mere perioden 1700 og utover og særlig helgårder hvor jeg hadde slekt. Jeg har ikke sett på skattematrikkelene dessverre.

[Kristian Hunskaar (Arkivverket)]

Dette at kirken eide så mye er nevnt ovenfor og jeg har sett at det var sterkt utbredt på Østlandet, Vestfold og i Agderfylkene, men pussig nok et sted hvor jeg har ganske god oversikt, nemlig i Røyken i Buskerud ser det ut til at kirken nesten ikke nevnes som eier. Brukerne er der stort sett de eneste eiere, med noen unntak av embetsmenn med jord.

 

Kan dette ha noe å gjøre med hva salgs prester som var i de enkelte områder ?

 

Når man snakker om kirken som jordeier, er det ikke snakk om prestene personlig, men de ulike kirkelige institusjonene: Kirkebyggene og prestebordene, og inntil reformasjonen klostrene og bispesetene, etc.

 

Første side av 1723-matrikkelen for Røyken viser at Christiania prestebord var eneeier av en av Heggen-gårdene og en av Hyggen-gårdene, og de påfølgende sidene viser flere innslag av kirkegods. For eksempel hadde Røyken kirke 10 lispund salt og Eiker kirke 5 lispund tunge i Syltingli (nr. 34), mens Røyken prestebord hadde 10 lispund salt og Tranby kirke 5 lispund salt i Ski (nr. 37).

 

Om man summerer det hele, kan man sammenlikne Røyken med andre prestegjeld.

 

Tillegg: Innlegget mitt havnet innimellom innlegg fra Tor Weidling, postet mens jeg skrev mitt!

[Tor Weidling]

Og så ble kanskje Røyken rammet av et særskilt fenomen, nemlig de utallige makeskifter med konge og kirkelige institusjoner som Hannibal Sehested fikk gjennomført, særlig i årene 1648-1649. Jeg er ikke sikker på hvor mye disse rammet Røyken. Men uansett, det skjedde mye gjennom 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet.

 

Hilsen Tor

[Anita Aamo]

Når det gjelder Nord-Norge og den forholdsvis seine overgangen til bondeselveie, går forklaringene ut på at fiskerbøndene her i nord ikke hadde så stor økonomisk interesse av å bli selveiere. Fisket var i de fleste tilfellene hovednæringsvei. I skogrike strøk sørpå var derimot situasjonen en annen. Her så bøndene seg tjent med å bli selveiere da det ble etterspørsel etter norsk trelast i utlandet.

[David Widerberg Howden]

Endel forklarende kart finnes det her: http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Jordeiendomsforhold

[Helge Bjerkevoll]

Er litt usikker på hva som menes med slektsgård her. Må den ha vært i slektens eie da, er det ikke nok at den har fulgt slekta både gjennom leie og eie?.

 

Her på Nordvestlandet i grenseområdet Sunnmøre/Romsdal hvor jeg har mest kjennskap fra så er mitt inntrykk at gardene i generasjoner var i slekta før bøndene ble selveiere.

 

Også på de største og "gjeveste" gardene satt det gjerne leilendinger til slutten av 1700-tallet, begynnelsen av 1800-tallet. Men de som løyste ut gardene hadde ofte hatt slekta sittende på garden som leilendinger så lenge det finnes sikre skriftlige kilder.

Mitt inntrykk er at nye slekter kom inn gjennom inngifting. Ofte ved at enka giftet seg med ny yngre mann og som senere giftet seg på nytt og fikk barnekull som ikke var i nær slekt med tidligere brukere.

 

Garder som er eiet av samme slekta fra ca. år 1700 eller tidligere til nå, tror jeg knapt finnes her. Men slektsgarder hvor brukere av samme slekt har sittet langt lengre som leilendinger og senere som eiere ser ut til å være vanligere.

 

 

 

PS. Det var slitsomt å skrive her nå. Andre md samme probemet :(

[David Widerberg Howden]

Er litt usikker på hva som menes med slektsgård her. Må den ha vært i slektens eie da, er det ikke nok at den har fulgt slekta både gjennom leie og eie?.

 

Her på Nordvestlandet i grenseområdet Sunnmøre/Romsdal hvor jeg har mest kjennskap fra så er mitt inntrykk at gardene i generasjoner var i slekta før bøndene ble selveiere.

 

Også på de største og "gjeveste" gardene satt det gjerne leilendinger til slutten av 1700-tallet, begynnelsen av 1800-tallet. Men de som løyste ut gardene hadde ofte hatt slekta sittende på garden som leilendinger så lenge det finnes sikre skriftlige kilder.

Mitt inntrykk er at nye slekter kom inn gjennom inngifting. Ofte ved at enka giftet seg med ny yngre mann og som senere giftet seg på nytt og fikk barnekull som ikke var i nær slekt med tidligere brukere.

 

Garder som er eiet av samme slekta fra ca. år 1700 eller tidligere til nå, tror jeg knapt finnes her. Men slektsgarder hvor brukere av samme slekt har sittet langt lengre som leilendinger og senere som eiere ser ut til å være vanligere.

 

 

 

PS. Det var slitsomt å skrive her nå. Andre md samme probemet :(

 

Godt poeng Helge, for meg er det ikke eierskapet som er avgjørende, men bruksretten og at en slekt har vært brukere i flere generasjoner.. Det er vel som du skriver at mange av gårdene har vært i slekta lenge før de eide den, men jeg har samtidig sett mye bondegods på bønders hender i Ørsta (Sunnmøre) og i Hallingdal langt tilbake i tid.. Slektsgård er vel for mange der slekta har navnet sitt fra, der "stamfaren" kom fra, eller der slekta fortsatt bor... Så ikke nødvendigvis eiere.

[Helge Bjerkevoll]

Godt poeng Helge, for meg er det ikke eierskapet som er avgjørende, men bruksretten og at en slekt har vært brukere i flere generasjoner.. Det er vel som du skriver at mange av gårdene har vært i slekta lenge før de eide den, men jeg har samtidig sett mye bondegods på bønders hender i Ørsta (Sunnmøre) og i Hallingdal langt tilbake i tid.. Slektsgård er vel for mange der slekta har navnet sitt fra, der "stamfaren" kom fra, eller der slekta fortsatt bor... Så ikke nødvendigvis eiere.

 

 

Tror nok vi er enig her.

Som eksempel kan brukes gården jeg har navnet fra. Min slekt kan med sikkerhet skrives som brukere fra ca. 1689 og har siden sittet der. Men først i 1835 kjøpte brukeren av kirka og ble selveier. Det andre bruket på gården tilhørende samme slekta ble først kjøpt i 1859. Men brukerne eide parter i andre garder (blant annet i Ørsta).

Og slik ser det ut til å være hos mange leilendinger, de var gårdeiere men ikke der de drev gård.

Så min gamle slektsgård er langt fra noen "moderne romantisk forestilling" mener jeg selv om slektninger har eiet den i "bare" 180 år.