"Moderne teknikker" i slektsgransking anno 1979

[Arne Langås]

Kom over dette NRK-programmet fra 1979, "Bilder fra norgeshistorien: Husmann i Ullensaker", sendt i desember 1979, http://tv.nrk.no/serie/bilder-fra-norgeshistorien/fola00007777/sesong-1/episode-5#t=25m27s. Temaet er folketellinga fra 1865 og de "moderne teknikker" man kan bruke for å finne fram i de punchede tellingene. 

[Elin Galtung Lihaug]

Innledningen til dette TV-klippet var svært illustrerende. Det var godt jeg ikke begynte med slektsforskning på 1970-tallet ... kanskje interessen ville blitt drept i starten? Dagens tilgang på kilder på Internett, inklusive skannede kirkebøker, indekserte databaser og avfotograferte gamle dokumenter, gir jo en helt annen opplevelse og glede ved slektsforskningen!

Endret April 27, 2014 av Elin Galtung Lihaug

[Tore S. Falch]

Det var godt jeg ikke begynte med slektsforskning på 1970-tallet ... kanskje interessen ville blitt drept i starten? Dagens tilgang på kilder på Internett, inklusive skannede kirkebøker, indekserte databaser og avfotograferte gamle dokumenter, gir jo en helt annen opplevelse og glede ved slektsforskningen!

 

Min reaksjon var den stikk motsatte! Jeg er nemlig glad jeg ble interessert i slekt og slektsforskning allerede på 1970-tallet - for meg var det tilgangen til originale kirkebøker, originale folketellinger, originale skifteprotokoller, originale tingbøker o.s.v. på en arkivlesesal som ga en "helt annen opplevelse og glede ved slektsforskningen" enn å sitte ved en dataskjerm og samle inn navn og årstall.

 

Misforstå ikke: Selvfølgelig er det flott med alle digitaliserte kilder;  man kan sitte hjemme  - ja, faktisk hvorsomhelst! - og gjøre det samme som vi for bare en ti-femten år siden måtte til et arkiv for å få gjort. Det er også fint med alle dataregistrerte kirkebøker og folketellinger; man kan søke etter og finne en person på et øyeblikk, mens man tidligere kanskje aldri ville ha funnet ham.

 

Men for meg har gleden og utfordringen ved selve letingen og gleden ved endelig å finne det jeg har lett etter (- og også ved å finne ting jeg slett ikke har lett etter!) vært det viktigste og morsomste med denne hobbyen, og ikke nødvendigvis å fylle flest mulig navn inn i et register. 

 

I en annen tråd i dette forumet skrev jeg dette for etpar år siden:

 

Det hender rett som det er at nostalgikeren - for ikke å si melankolikeren - i meg ser tilbake med en viss lengsel til den tiden man kunne sitte på en arkivlesesal, bestille opp kirkebøker, skifteprotokoller og tingbøker - og bla i gulnede papirer og knitrende sprø dokumenter, kjenne lukten av gammelt papir og gammelt blekk ( - og kanskje til og med lukten av etterlatenskaper fra sorenskriverens hest...), og tenke at forrige gang akkurat dette dokumentet var blitt lest, kanskje var da skriveren selv satte punktumet nederst på siden og lukket permen for et par-tre hundre år siden.

 

Det gav en litt annen nærhet til historien enn når man som nå sitter foran pc-skjermen - og det er altså ikke mer enn en 20 års tid siden man kunne sitte og bla i en trehundre år gammel kirkebok på et statsarkiv...           

Endret April 29, 2014 av Tore S. Falch

[Rune Nedrud]

Det er ennå i høyeste grad mulig å finne den følelsen, Tore. Kun en bitteliten promille av dokumentene i arkivene er digitalisert og 99, ett eller annet % er fremdeles i papir, godt passet på i Riksarkivet og Statsarkivene. Det er ikke mer enn et par uker siden jeg satt på Statsarkivet på Hamar og fikk en slik godfølelse av å finne dokumenter vedrørende min familie i en arkivboks.

 

Det er altfor tidlig å sette seg stille i sofaen hjemme og tro at "alt" finnes på dataskjermen. Jeg vil oppfordre til fortsatt arkivbesøk og flotte timer sammen med gamle dokumenter i original. :)

[Tore S. Falch]

Det er ennå i høyeste grad mulig å finne den følelsen, Tore. Kun en bitteliten promille av dokumentene i arkivene er digitalisert og 99, ett eller annet % er fremdeles i papir, godt passet på i Riksarkivet og Statsarkivene. Det er ikke mer enn et par uker siden jeg satt på Statsarkivet på Hamar og fikk en slik godfølelse av å finne dokumenter vedrørende min familie i en arkivboks.

 

Det er altfor tidlig å sette seg stille i sofaen hjemme og tro at "alt" finnes på dataskjermen. Jeg vil oppfordre til fortsatt arkivbesøk og flotte timer sammen med gamle dokumenter i original. :)

 

Det har du helt rett i, og det er fint at du minner oss om det. Men det er nå engang slik at de aller vanligste kildene for slektsgranskere er digitalisert (og noen få av dem er dataregistrert), så jeg tror nok veldig mange nøyer seg med å sitte ved dataskjermen og aldri oppsøker at arkiv - og dermed går glipp av "godfølelsen" som du nevner.

 

Derfor tiltrer jeg oppfordringen din: Oppsøk arkivene, snakk med de arkivansatte, bla i katalogene, let dere frem til nye kilder, kjenn lukten!

[David Widerberg Howden]

Det har du helt rett i, og det er fint at du minner oss om det. Men det er nå engang slik at de aller vanligste kildene for slektsgranskere er digitalisert (og noen få av dem er dataregistrert), så jeg tror nok veldig mange nøyer seg med å sitte ved dataskjermen og aldri oppsøker at arkiv - og dermed går glipp av "godfølelsen" som du nevner.

 

Derfor tiltrer jeg oppfordringen din: Oppsøk arkivene, snakk med de arkivansatte, bla i katalogene, let dere frem til nye kilder, kjenn lukten!

 

Absolutt ;) Det er en helt egen opplevelse å se håndskrifta til sin egen 4-tippoldefar, holde papiret som han en gang også har holdt i, det gir en egen forbindelse til fortiden som digitaliserte kilder ikke kan gi..

 

Da jeg på barneskolen (1993) begynte å skrive mine første notater om slekta, hadde jeg siden 1 klasse blitt vant til å bruke datamaskin (1990). Samme året som jeg virkelig begynte å interessere meg for slekt, kom Teleslekt på banen og fra en slektning fikk jeg tilsendt opplysninger fra databasen.. Året etter kom internett og ikke lenge etter søkte jeg for første gang på på WWW.. Og ikke lenge etter ble folketellingen 1801 publisert, mener å huske at jeg også søkte endel i Historisk institutt sine databaser.. Men etter at jeg tok slektsforskerkurs i 1997 og digitalarkivet kom på banen i 1998, brukerforumet noen år etter og de scannede kirkebøkene. Ble tiden på arkiv og leting i mikrofilmer og bøker på biblioteket erstattet av søking..

 

Men når detaljer skal på plass er det absolutt verdt en tur på arkivet ;)

Det er spennende å bla i gamle papirer, endel turer blir riktignok bomtur, men det er vel litt av spenninga..

[Anne Lise Hovdal]

Ja det kan sikkert være verdt å ta turen på arkiv hvis man får de kildene man trenger, og den hjelpen man trenger. Jeg skulle ha hjelp til å tyde et skifte en gang på Statsarkivet i Trondheim, og jeg forsto selv 

mer enn den som skulle hjelpe. En annen gang ringte jeg dagen før og skulle bestille vaksinasjonsprotokoll for Vågan for 1843. Den kunne de fortelle at de hadde på lesesalen, og så kom jeg dit dagen etter

og da kunne den jeg snakket med da fortelle at den skulle jeg ha forhåndsbestilt!! Den vaksinasjonen har jeg enda ikke sett!! Hadde kun den dagen jeg kunne være der, og jeg bodde den gangen 50 mil fra

arkiv. Da jeg spurte etter noen militære ruller kom det fram at der var så uoversiktilig angående dette at det ikke nyttet å finne der i hyllene, men virket vel egentlig som om at den som satt der ikke gadd å lete.

Så jeg fant ut at jeg satt like godt med mikrofilmene jeg, og så fikk jeg heller vente og fjernlåne. Nå bor jeg bare 3 mil fra Statsarkiv, men har enda ikke vært der siden det ble bygd nytt der.  Nei gleden med

slektsforskningen for meg før det ble lagt ut så mye på internett var å se kirkebøker, skifter og tingbøker på mikrofilm på biblioteket(den gangen i Sandnessjøen). Har sett noe her også, og det hender faktisk

jeg fremdeles går på biblioteket her i Stjørdal og ser skifter på mikrofilm. Skjermen er jo høyrere der enn på min pc, og noen av skiftene kan være bedre å lese der. Har 3 minutters gange  dit .da

[Svein Arnolf Bjørndal]

Jeg hører også til dem som begynte med denne hobbyen i siste halvpart av 70-tallet, da man fysisk måtte oppsøke arkivene for å finne ut av noe, Og det har vært fint å kjenne lukten av gulnede papirer. Samtidig er jeg veldig glad for at så mye etter hvert har blitt scannet og digitalisert, slik at slektsforskning ikke lenger er forbeholdt pensjonister eller folk bosatt rett ved et arkiv, men kan bedrives av alle som måtte være interessert.

[Niels Hegge]

Jeg begynte sent, på 2000 tallet, og boende i Sverige er jeg avhengig av Internet. Men det var veldig morsomt første gang jeg fikk se en av forfedrenes handskrift i en kirkebok på nettet. Og her, en filmsnutt fra NRK som omhandler min tipp-oldefars bror, husmannen Jacob Eriksen. Takk Arne for det. Lenke til programavsnittet om Jacob er sendt til familien.

[Tore S. Falch]

Uansett var det morsomt å få demonstrert "hvordan lokalhistorikere i framtida kan bruke datamaskinen for å få tak i de menneskene de er interessert i".

 

Akk, hvor lite vi visste om fremtiden for 35 år siden - og hvor lite vi vet idag om metodene og hjelpemidlene våre om 35 år! 

[Leif Biberg Kristensen]

Uansett var det morsomt å få demonstrert "hvordan lokalhistorikere i framtida kan bruke datamaskinen for å få tak i de menneskene de er interessert i".

 

Akk, hvor lite vi visste om fremtiden for 35 år siden - og hvor lite vi vet idag om metodene og hjelpemidlene våre om 35 år! 

 

Og i dag går vi med atskillig mer datakraft i lomma, enn det som lå bak det anlegget forskeren satt og kommuniserte med via en linjeskriver. Dette var ikke engang science fiction da jeg var guttunge. Der snakket man med hverandre via armbåndsradio og fastsatte romskipets bane med regnestav.