Dødsfall fra 1943 er skjermet i kirkebøker men ikke i skifteregistrene

[Morten Schjelderup]

I kirkebøkene som dekker f.eks 1943 er dødsfallinformasjonen skjermet. I skifteregistrene ser det ut som den er åpen for samme tidsperiode.

Hva er reglene for denne skjermingen, og når kan jeg forvente å se at skjermingen av dødsfall (og gjerne ekteskap) i kirkebøker fra 1943 fjernes? 

[Berit Knudsen]

I skifteregisterne står vel kun navn og yrke og ingen personlige opplysninger. 

Jeg mener og tror at det som ligger ute på nett er 80 år etter siste innføring i kirkebøkene, men ang. film,  papir ol. på arkiver/bibliotek er det 60 år.

Endret Juli 24, 2014 av Berit Knudsen

[Kristian Hunskaar (Arkivverket)]

I skifteregisterne står vel kun navn og yrke og ingen personlige opplysninger. 

Jeg mener og tror at det som ligger ute på nett er 80 år etter siste innføring i kirkebøkene, men ang. film,  papir ol. på arkiver/bibliotek er det 60 år.

 

Det er riktig at opplysningene i skifteregistrene er fritt tilgjengelige, fordi de ikke er av sensitiv art.

 

80 år etter siste innførsel er i forbindelse med kirkebøker den perioden sokneprestkontorene kan beholde ministerialbøkene, før de skal avleveres til de respektive statsarkivene. Reglene for hva som vises på nett har imidlertid ingenting med disse 80 årene å gjøre.

 

Den generelle taushetsplikten er 60 år, men personsensitiv informasjon skal ikke være tilgjengelig, især ikke om levende personer. For eksempel er det 100 års taushetsplikt knyttet til opplysninger om adopsjoner foretatt etter 1935, noe som gjør at vi ikke legger ut opplysninger om døpte fra og med 1930, da opplysninger om adopsjoner kan forekomme her. Det forhindrer likevel ikke at et statsarkiv kan slå opp dåpen til en person født for eksempel 1936 og gi deg opplysningene. Når det gjelder gravlagte betraktes dødsårsak som en sensitive opplysning, og på nett praktiserer vi derfor 80 års klausulering. I øyeblikket vises gravlagte til og med 1933, og etter nyttår blir 1934-årgangen tilgjengelig.

 

Dette er også beskrevet her, selv om sida ikke er oppdatert siden 2011. Fra borgerlig viede og nedover er listene i øyeblikket tilgjengelige t.o.m. 1953 (t.o.m. 1933 for gravlagte).

[Svein O. Tislevoll]

Går det an og få på plass regelverk som gjør at dette om adopterte ikke lenger regnes som sensitive opplysninger, for eksempel pålegge foreldrene til adopterte og fortelle dette, straks barnet blir stort nok til og forstå, og at foreldrene har plikt til å fortelle om det til naboer og kjente. Det blir feil når alle opplysninger holdes tilbake, på grunn av en del adopsjoner. Har skrevet om dette før, men det er ett viktig tema! Har dere ved arkivene tatt opp slike ting med politikere og andre? Hvorfor betraktes dødsårsak som sensitive opplysninger? Er klar over at dere bare må følge regler som er laga på stortinget og andre plasser.

 

Vh. Svein

[Torbjørn Igelkjøn]

Den som sjølv er adoptert har vel iallefall fullt innsyn i opplysningane om seg sjølv, og dersom ein er etterkommar er det heilt sikkert mogeleg å søkje om innsyn. Når det gjeld dødsårsak kan vel den innehalde opplysningar om sjukdomar som kan gå i arv, og er dermed sensitiv fordi det også gjeld levande etterkommarar. Som nemnt over er det heller ikkje noko i vegen for at arkiva kan slå opp i kjelder, sjølv om desse har klausul mot fri internettilgang.

Endret Juli 26, 2014 av Torbjørn Igelkjøn

[Kristian Hunskaar (Arkivverket)]

Går det an og få på plass regelverk som gjør at dette om adopterte ikke lenger regnes som sensitive opplysninger, for eksempel pålegge foreldrene til adopterte og fortelle dette, straks barnet blir stort nok til og forstå, og at foreldrene har plikt til å fortelle om det til naboer og kjente. Det blir feil når alle opplysninger holdes tilbake, på grunn av en del adopsjoner. Har skrevet om dette før, men det er ett viktig tema! Har dere ved arkivene tatt opp slike ting med politikere og andre? Hvorfor betraktes dødsårsak som sensitive opplysninger? Er klar over at dere bare må følge regler som er laga på stortinget og andre plasser.

 

 

Den som sjølv er adoptert har vel iallefall fullt innsyn i opplysningane om seg sjølv, og dersom ein er etterkommar er det heilt sikkert mogeleg å søkje om innsyn. Når det gjeld dødsårsak kan vel den innehalde opplysningar om sjukdomar som kan gå i arv, og er dermed sensitiv fordi det også gjeld levande etterkommarar. Som nemnt over er det heller ikkje noko i vegen for at arkiva kan slå opp i kjelder, sjølv om desse har klausul mot fri internettilgang.

 

Det ligger neppe innenfor Arkivverkets samfunnsoppdrag å arbeide for endringer i adopsjonslovgivninga. I 1935 ble det åpnet for såkalt sterke adopsjoner, der de biologiske båndene skulle brytes, og siden 1956 har kun sterk adopsjon vært tillatt i Norge, noe som er på linje med de øvrige nordiske landene (se historikk). Sterke adopsjoner har derfor i snart 80 år blitt gjennomført under den forutsetning at de biologiske båndene skulle brytes, og det er vel nærmest utenkelig at myndighetene med tilbakevirkende kraft skal pålegge adoptivforeldre å informere ikke bare barnet selv, men også naboer og andre. Vi må huske på at sterk adopsjon ikke praktiseres uten grunn; bak mange adopsjoner ligger det ulykkelige historier, og selv om noen adopterte med tid og stunder får kjennskap til de faktiske forholdene, er det ikke gitt at de vil dele informasjonen med andre. Og i mange tilfeller vil jeg tro at den adopterte lever best "i uvitenhet".

 

Når det gjelder dødsfallsårsaker peker Torbjørn Igelkjøn på arvelige sykdommer, hvilket er et sentralt poeng. Selvmord, drap og eventuelle detaljer rundt dette er også opplysninger som for eksempel barn av de avdøde kan oppleve det som belastende at alle skal kunne se på nett.

 

Til påstanden om at det blir feil at alle opplysninger skal holdes tilbake, på grunn av noen sensitive opplysninger innimellom, vil jeg kommentere følgende: Slektsgranskere (meg selv inkludert) må huske at praktisk talt ikke noe arkivmateriale er skapt av hensyn til fremtidige slektsgranskere. Hensynet til oss kan derfor ikke komme i første rekke.

 

For ordens skyld: Jeg har her uttalt meg som privatperson. Synspunktene ovenfor - spesielt i foregående avsnitt - er derfor mine, og ikke nødvendigvis Arkivverkets.

[Inger Eik]

Å informere "naboer og venner" om en adopsjon forekommer meg å være sladder. Håper det ALDRI kommer inn i noe regelverk.

[Svein O. Tislevoll]

Takk for godt og opplysende svar, Kristian!

[Torbjørn Igelkjøn]

Å informere "naboer og venner" om en adopsjon forekommer meg å være sladder. Håper det ALDRI kommer inn i noe regelverk.

 

Då eg voks opp var det allment kjent (og heilt naturleg) at nabojenta rett over vegen var adoptert. (I dette tilfellet ville nok det ha vore vanskeleg å skjule).

 

Elles er eg heilt einig i at eit krav om at adopsjonar skal kunngjerast til naboar og vener ville vere heilt meiningslaust.

Endret Juli 27, 2014 av Torbjørn Igelkjøn