Navneskikker før 1800

[Osmund Lind Iversen]

Jeg bruker eksempelet Lind her, men spørsmålet er generelt: Ut på 1800-tallet ser det ut til å være vanlig å fortsette med fars etternavn, så etterkommere av "Lind" blir også Lind. I noen (oftest berømte) slekter som Schelderup, Ravn osv. brukes konvensjonen også mye tidligere. Men så har man skikken med at Willums sønn blir Willumsen, osv. Men jeg finner Lind-navnet brukt uten tilsynelatende noe system (og da ser jeg bort fra at det kunne brukes som fornavn): Far til Anders Andersen het Anders, som ventet, men blant Andersens sønner er det flere som stikker "Lind" bak, som Peder Andersen Lind. Peders mor hadde heller ikke Lind i navnet, men derimot bestemoren, som het Lisbeth Jensdatter Lind. Jeg har dusinvis av slike eksempler der Lind plutselig dukker opp som etternavn, til og med når flere brødre og søstre heter "...sen" eller helt annet. Noen ganger har de fleste i en søskenflokk Lind som siste navn, andre ganger er forholdet motsatt. Jeg fant et klassisk eksempel i Hans Peder Lind, som har 2 sønner med etternavn Lind, 1 sønn og 3 døtre med etternavn Hansen.

Valgte man etternavn etter skjønn, eller hadde man regler? 

 

[Tone Merete Bruvik]

Jeg har flyttet emnet fra "Andre spørsmål til Digitalarkivet" til "Brukernes eget forum" siden det nok er mange brukere som har bedre greie på navneskikker enn oss som jobber i Digitalarkivet.

 

Men jeg vet iallefall så mye at det det du tar opp ikke er helt uvanlig. Noen ganger ble ett eller flere barn i en søskenflott utstyrt med et ekstra etternavn som kunne komme fra en slektning eller også andre. Se også tidligere tråder, for eksempel denne:

 

http://forum.arkivverket.no/topic/173971-oppkalling-av-barn-baade-fornamn-og-etternamn/

[Svein Arnolf Bjørndal]

 

Valgte man etternavn etter skjønn, eller hadde man regler? 

Før navneloven av 1923 kunne folk kalle seg det de ville, så i en og samme familie i folketellingen 1900 kan man finne ulike etternavn.

 

Ellers var navnereglene generelt i Skandinavia tidligere at man brukte patronymer, dvs. f.eks. Hansen eller Hansdatter hvis man var sønn eller datter av Hans. Bostedsnavn som faste etternavn kommer sjelden før i siste halvdel av 1800-tallet, selv om det finnes noen eksempler på det også på 1700-tallet.

 

Når det gjelder mer tradisjonelle slektsnavn som Hjorth, Falch, Schreiner osv., ble de oftest nedarvet fra farslinjen, men man finner også eksempler på at man fører slektsnavnet videre fra morssiden, kanskje særlig dersom mannen bare hadde patronymikon.

 

Men igjen, faste *regler* hadde man ikke før 1923 om dette.

[Osmund Lind Iversen]

Jeg bruker eksempelet Lind her, men spørsmålet er generelt: Ut på 1800-tallet ser det ut til å være vanlig å fortsette med fars etternavn, så etterkommere av "Lind" blir også Lind. I noen (oftest berømte) slekter som Schelderup, Ravn osv. brukes konvensjonen også mye tidligere. Men så har man skikken med at Willums sønn blir Willumsen, osv. Men jeg finner Lind-navnet brukt uten tilsynelatende noe system (og da ser jeg bort fra at det kunne brukes som fornavn): Far til Anders Andersen het Anders, som ventet, men blant Andersens sønner er det flere som stikker "Lind" bak, som Peder Andersen Lind. Peders mor hadde heller ikke Lind i navnet, men derimot bestemoren, som het Lisbeth Jensdatter Lind. Jeg har dusinvis av slike eksempler der Lind plutselig dukker opp som etternavn, til og med når flere brødre og søstre heter "...sen" eller helt annet. Noen ganger har de fleste i en søskenflokk Lind som siste navn, andre ganger er forholdet motsatt. Jeg fant et klassisk eksempel i Hans Peder Lind, som har 2 sønner med etternavn Lind, 1 sønn og 3 døtre med etternavn Hansen.

Valgte man etternavn etter skjønn, eller hadde man regler? 

 

Det var nyttige svar. Da har jeg et spørsmål som er mer "pikant": Hva med barn som var "lausunge"? Jeg skiller litt mellom de som hadde lav status på alle kanter, og de som kunne være mer synlige. Vi kan ikke nekte for at svært mange ble født inn i store "respektable" husholdinger, ikke minst på prestegårder.  Et annet tilfelle har jeg flere eksempler på i egen familie, der en husbond dør og konen enten gifter seg på ny eller flytter inn hos broren. Da får barna gjerne navn for å skille på fedrene; noen blir "Hansem" og resten blir "Andersen". 

 

Men hva gjorde man når faren var f.eks. prest, lensmann eller liknende? Var det da vanlig å vedkjenne seg barnet og låne bort navn, eller ble det anonymisert?

[Svein Arnolf Bjørndal]

Barn som var født utenfor ekteskap kunne bli lyst i kull og kjønn, spesielt dersom mannen ikke hadde arvinger i ekteskap. I så fall arvet barnet f.eks. farens slektsnavn, om han hadde et, selv om foreldrene ikke senere giftet seg. Dersom barnet ikke ble lyst i kull og kjønn, og foreldrene heller ikke giftet seg, arvet barnet heller ikke farens slektsnavn, etter hva jeg kan se. Det skjedde først med de castbergske barnelovene i 1915.

 

I noen tilfeller ser et barn født utenfor ekteskap ut til å ha blitt stilltiende "adoptert" av en mann som kvinnen senere giftet seg med, slik at en som var Andersen eller Andersdatter ved dåpen, plutselig kunne gå for en Olsen eller Olsdatter ved konfirmasjonen.