Rud

[Reidar Oddløkken]

Dette var litt interessant lesning i Aftenposten

 

http://www.osloby.no/Hvilken-Rud-bor-du-pa-7808727.html

[Jon Mamen]

I Folldal er det ikke mange gårdsnavn som ender på -rud. Jeg kommer på Eriksrud

[Reidar Oddløkken]

I Folldal er det ikke mange gårdsnavn som ender på -rud. Jeg kommer på Eriksrud

 

Det stemmer Jon, ellers er det nok ikke mange nei, vet om i hvertfall èn til ved Torud i

Øvre Folldal?

 

Ellers ønsker jeg deg ei riktig god jul til deg og dine Jon, er en del år siden du

var oppe hos oss nå   :)

 

 

Endret Desember 5, 2014 av Reidar Oddløkken

[Eva Tomter]

I Oslo bodde jeg på Sollerud. Det burde være en av dem.

[Reidar Oddløkken]

I Oslo bodde jeg på Sollerud. Det burde være en av dem.

 

Vet du noe mer om hva det navnet kommer av ?

[Eva Tomter]

Ikke annet enn at det er oppkalt etter han som ryddet marka. Det var eid av Mustad & Søn da jeg bodde der.

[Reidar Oddløkken]

Ikke annet enn at det er oppkalt etter han som ryddet marka. Det var eid av Mustad & Søn da jeg bodde der.

 

Ok, kanskje Solve eller no sånt da :) ?

[Eva Tomter]

Ja, iflg Rygh Sorle.

 

Her er historikk om stedet. Det var en parsell av Sollerud gård på Lysaker.

 

Fåbro ligger på oldtidsveien fra Oslo mot vest, og biskop Jens Nilssøn har i sin dagbok fra sine visitasreiser beskrevet veiforbindelsen i området på 1500-tallet. Biskopen beskriver rideturen fra Oslo helt frem til Lilleakerveien i nærheten av Kirkehaugen, og videre til Faabro. Her gikk veien over en trebro og videre til Jar, Bærums verk og inn i Krokskogen til Sundvollen.

 

De første opplysningene om Faabro finnes i et gavebrev fra år 1349 der fossen ble forært til Hovedøen kloster. Etter dette hører en om Faabro først i 1749, da Christianiakjøpmannen Nils Scavenius forpaktet Faabrofossen for 18 år. En gammel mølle og husmannsplassen på stedet fulgte med i avtalen. Møllelokalene ble omgjort til bruk for produksjon av pudder og stivelse. Det ble i tillegg reist en stuebygning for arbeiderne. Virksomheten ble solgt på tvangsauksjon i 1751, og ble ødelagt av brann i 1753. Bruket ble gjenreist og solgt til rådmann og poet Christian Braunmann Tullin. Det var fortjeneste å hente i pudder- og stivelsesproduksjon, fordi folk flest brukte pudderparykker. Det hevdes at det militære forsvar i 1760 brukte 50.000 pund hvetemel til å bake brød til en hær på 35.000 mann, mens den samme hæren brukte 90.000 pund hvetemel til å pudre soldatenes hår. Stivelses- og pudderfabrikken gikk over til møllevirksomhet mot slutten av 1700-tallet.

 

I 1749 ble det gitt tillatelse til å drive spikerverk med vannhammere under Fåbrofossen, og Faabroe Spigerfabrique ble etablert. Tullin ble medeier i fabrikken i 1750, og i 1757 ble han eneeier. Driften var på sitt største i 1820 med fire vannhjul som holdt 12 spikerhammere i sving. Dårlige tider ødela imidlertid for fabrikkens videre muligheter, og spikerproduksjonen ble nedlagt i 1830.

 

I tillegg til fabrikkdrift ved Faabrofossen kjøpte Christain Braunmann Tullin en parsell av Sollerud gård, og oppførte sin private tilsynsbolig (sommersted) «Solerud» ved Faabro, der  Oslobispen Jens Nilssøn på 1500-tallet red over elven på sine visitasreiser. Tullin bygde videre på en eldre toetasjes tømmerbygning på stedet, og tilførte bl.a. en innglasset svalgang mot sør i begge etasjer. De lange svalgangene var en helt uvanlig bygningsform på 1700-tallet, og avdøde byantikvar Arno Berg karakteriserte denne bygningen som det første hus med glassveranda i Norge.

 

«Nitroglycerin Compagniet» etablerte ny virksomhet ved Fåbrofossen i 1865, med en produksjon på 200 pund nitroglycerin pr dag (som økte til 1.200 pund i 1873). Dette selskapet ervervet rettigheter til å drive produksjon av nitroglycerin og dynamitt fra Alfred Nobel. Dynamitt var nitroglycerin oppsuget i kiselgur, og ble oppfunnet av Nobel i 1867. Nitroglycerin Compagniet begynte å produsere dynamitt i 1868, og fortsatte frem til 24.april 1874 da det inntraff en eksplosjon som skulle medføre slutten på nitroglyceringproduksjonen ved Fåbrofossen. En arbeider ble drept, mens de øvrige arbeidere var praktisk talt uskadde. Fabrikken ble raskt gjenoppbygget, men myndighetene krevde at sprengstoff-fabrikken ved Fåbrofossen måtte nedlegges. Nitroglycerin Compagniet solgte derfor eiendommen på Lilleaker til O.Mustad & Søn og flyttet sin virksomhet til Engene i Hurum. Selskapet endret navn til Dyno Industrier i 1971, og ble ervervet av Industri Kapital i år 2000. Fusjonerte med amerikanske Ensign Bickford i 2002, og ble med dette verdens største sprengstoffselskap (med mer enn 5.000 ansatte). Selskapet endret navn til Dyno Nobel, og ble ervervet av australske interesser i 2005 og splittet i 2006.

 

O. Mustad & Søn etablerte ny spikerfabrikk på Lilleaker i 1876, med direkte kraftoverføring fra Fåbrofossen (se mer om Mustad på Lilleaker). Det ble installert en turbin i fossen, og kraften ble overført ved hjelp av en wire til en generator som var plassert i fabrikkbygningen flere hundre meter unna. Denne wiren kunne hoppe av transporthjulene som var plassert på master mellom turbinhuset og generatorhuset, og spesielt vinters tid var det var et vanskelig arbeid å få den på plass igjen.

 

Denne kraftoverføringen var i virksomhet til etter første verdenskrig. Siden har ikke Fåbrofossen vært brukt til kraftkilde, men elvevannet har helt frem til i dag vært brukt til kjølevann til bl.a. kondensatorer og kjølemaskiner i fabrikkanlegg og kjøpesenter.

 

Tullins hus på Fåbro ble sterkt skadet i eksplosjonen i 1874, og fabrikkeier Hans Mustad foretok rehabilitering av bygningen etter at han hadde overtatt eiendommen i 1875. Bygningen ble samtidig utvidet med sveitserveranda og tilbygg, og endret med dette stilmessig karakter. Hans Mustad brukte bygningen som sin privatbolig den første tiden, og senere ble bygningen brukt som funksjonær- og arbeiderboliger helt frem til 2004.