Gå til innhold
Arkivverket

Hva er "DRIVKRAFTEN" bak deres slektsforskning?


Adele Marie Moe
 Del

Recommended Posts

"Hva er drivkraften" bak din slektsforskning? 

Dette spørsmålet fikk jeg for en stund siden og jeg har tygd litt på dette.

MIN "drivkraft" startet nok da jeg fikk i oppgave av min behandler (Jeg går i behandling for traumer fra barndom/oppvekst) å starte med slektsforskning.

HVORFOR fikk "ondskapen" så stor grobunn i min slekt? Var det SKAM fra tidligere generasjoner som var ført videre?

I tillegg er jeg oppvokst uten en far (Jeg fikk heller aldri møte han eller hans familie før han døde)

Det var (ER) mange løse tråder og jeg hadde behov for å føle tilhørighet... samt finne noen "svar"

Noen "svar" har jeg også funnet og mange kommer jeg nok aldri til å få svar på...

Nå ca 5 år senere, er kanskje dette fortsatt den samme drivkraften, men det er så mye mer.

Jeg elsker historie og løse alle disse "gåtene", finne "puslespill brikker" om dere vil.

Har lært så uendelig mye, både om historie, geografi og menneskene jeg "jobber med".

De er ikke lenger bare navn og årstall for meg.

Jeg har møtt etterkommere som nå betyr mye for meg og jeg føler større "tilhørighet"

 

Har lyst til å takke alle dere her inne som har hjulpet meg på denne reisen (og håper dere vil hjelpe meg litt videre også)

Jeg har ikke hatt noen å spørre, men dere har vært her å hjulpet meg videre, sammen med at jeg selv også har jobbet knall hardt.

TUSEN TAKK til alle dere :)

 

Så, nå lurer jeg på.... "HVA ER DRIVKRAFTEN i DERES SLEKTSFORSKNING"? (Om jeg får spørre?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant!  Min drivkraft er vel at jeg har vært interessert i lokalhistorie, nesten så langt tilbake som jeg kan huske (likte faget Heimstadlære godt), og ble interessert i hvem som som hadde vært i min bygd tidligere, og hvem forfedrene bakover var, og hvor alle disse kom fra (om det var fra andre bygder, andre land osv.). Og som du er inne på, så har det noe med puslespill å gjøre, fikk ofte vanlige puslespill til jul, først mindre og senere større. Dette utvikla seg nok til at det ble interessant og kjekt å sette sammen andre typer "puslespill" senere. Og det neste som fikk opp interessen enda mer var en bok som den lokale banken gav til alle konfirmantene:"Slekta mi", og så kom det ut nye bygdebøker på omtrent samme tid. Men det som driver meg aller mest framover er nok nysgjerrighet! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sterkt innlegg i starten her. Heia deg!

 

Jeg er nok disponert både for å finne sammenhenger og systemer, å jakte biter som forteller større historier. Samt å kjenne tilhørighet til fellesskap. Men jeg tror det startet med mine besteforeldres historier om "de gamle" som jeg så på bildene, og gode anekdoter og hverdagsfortellinger i den sammenheng. Så samlet jeg på navn og årstall en stund, men senere ble det mye viktigere å finne ut mer om den enkelte, om det miljøet de ferdes i , de valgene de foretok. Og slik sett er både det søte og det sure relevant. Hvorfor skjedde dette og hint? Og at kanskje kunne folk som gjorde store feil også ha gode sider? Særlig artig er det blitt når folk eller virksomhet som jeg gransker "plutselig" krysser en annen. Slike parallellhistorier som møtes er snadder.

 

Kan bli interessant å lese andres refleksjoner i denne tråden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant og sterk lesning, Adele! 

For min del skyldes det noe ganske prosaisk: Jeg liker å rydde. Rydde i, avdekke og børste støv av gamle slektninger for å kunne ha oversikten. I tillegg til å fylle ut blanke felter i en anetavle eller etterslektsrapporter gir det en helt egen tilfredsstillelse å kunne kaste lys over alle (særlig genetiske, men også sosiale) nettverk som folk har vært en del av. Analogien med puslespill er god!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min interesse da jeg var 8 år av min morfar. En mann jeg ellers ikke hadde det minste forhold til og som jeg egentlig hatet. Men han sådde den lille spira i meg, og neste år er det 50 år siden jeg starta. Ting har vel forandra seg igjennom disse 50 åra. Møte slektninger, avdekke historier, møte amerikanske slektninger som alltid var veldig spennende, brevveksling i inn- og utland, slektstevner, nysgjerrigheten, samholdet i forskermiljøet, gleden av å finne noe man har leita etter i 30 år, tilfredstillelsen når man får noe på plass, gleden av å vite at ting er tatt vare på osv.

 

Men aller mest vissheten om at det finnes noe spennende rundt neste sving, at en slekt aldri blir ferdigforsket og at jeg heldigvis aldri slutter å lære.

 

Til Adele: Historien din er sterk og det gjør godt å høre at slektsforskning kunne være med på å løse opp i dine livsknuter. De fleste familier har ting baki der som ikke alltid er stuereint, også min. Jeg har spadd det fram opp i lyset. Konfrontert enkelte med det, og fått svar. At du kan bruke dette til å få svar er stort. Lykke til videre og en million varme tanker din veg. <3 <3 <3 <3 <3

 

Hilsen den glade amatør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også jeg fikk min interesse for gamle dager og slektsleddene før oss fra en bestefar, eller rettere sagt fra min snille farfar. Han var som mange av sin generasjon en mann uten utdanning utover folkeskolen, som det da het. I tillegg ble han tidlig arbeidsudyktig på grunn av en trafikkulykke og tidlig hjertesykdom. Men han var levende opptatt av både skjønnlitteratur og historie, og det beste av alt; han tok seg tid til å snakke med ei lita jente som satt med ørene på stilk og spurte og grov om lokalhistorie og alt mulig annet som angikk både "tjukke slekta" og andre som hadde levd i bygda før min tid. Bokhyllene hans var dessuten fulle av spennende bygdebøker og romaner med lokalhistorisk tilsnitt, som hans lille barnebarn kunne forsyne seg fritt av og etterpå diskutere innholdet med ham. Det mest spennende av alt var likevel historier om hans egen far,  en kvengutt som ble sendt til Sør-Troms som 12-åring på begynnelsen av 1880-tallet på grunn av fattigdom og nød, og som aldri traff sine foreldre igjen. Der og da lovde jeg at jeg skulle finne ut mer om denne slekta, og det klarte jeg sannelig også, selv om det tok en mannsalder før jeg kom så langt, etter å ha fått hjelp av "proffer" både her inne på Brukerforumet og i Nord-Sverige. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drivkraft?
Jeg vet ikke. Det bare ble slik.
Det hele begynte med at min mormor ønsket seg ett slektstre til 70 års dagen.(1968)
Min far og en venn tok på seg oppgaven. De hadde utallige turer til Riksarkivet og slektstreet ble overlevert på dagen.
Med mormor i den ene enden og Harald Hårfagre i den andre. (Mormor var fra Vestfold.)
Jeg var totalt uinteressert. 
Det hadde gått nesten 30 år (og mormor var død) da min far kom med en eske  full at notislapper og brev og slektstrær skrevet på pergament.
"Her er det vi fant ut da vi laget slektstreet til din mormor pluss at det er litt om mine aner. Du som jobber med sånn data kanskje du kan systematisere det og se om vi gjorde alt riktig. Uansett kan du beholde esken."
Jeg hadde da kjøpt min første PC og fant ett program som het "Gård og slekt" (tror jeg.)
Egentlig var jeg mer interessert i å systematisere alle de små notislappene.(de var i hundrevis). Men da helheten begynte å komme frem ble jeg nysgjerrig.

Oldefar kom fra Sverige. Hvor har ingen fortalt meg det?

Morfar var fra Askøy. Hvorfor hadde jeg ikke hørt mer om den delen av slekten.

Dermed var jeg i gang.
Så jeg tror drivkraften for min del var og er nysgjerrighet.
Det har faktisk bli mange aha-opplevelse underveis. Både glede og sorg.
Nå i 2017 er jeg forlengst pensjonert og slektsforskning har blitt en hobby (som tar mye tid iflg. min kone).
Jeg mener slektsforskning også har en annen funksjon når man kommer opp i min alder. Den holder hjernen i hevd.

Endret av Leif B. Mathiesen
ortografi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine drivkrefter er nok nysgjerrighet, sansen for puslespill, "detektiv-arbeid", interesse for sosial historie, og gleden ved å kunne hjelpe andre som pusler med det samme.

Det begynte med at eg fekk lyst til å finne ut noe om familiefortellinga om "hollenderen" i slekta. Eg gikk videre på informasjon i fra ei kusine som hadde begynt litt på ei slektstavle. Og eg fant ut at t-oldefar var født i Amsterdam, men at begge foreldra var norske, siste pulje i hollender-tida på Sørlandet.

Dermed var eg i gang, akkurat i tida da datamaskin gjorde det enklere å systematisere og etterkvart også å finne opplysninger. Eg har vore noen turar på arkivet, men mye kan ei jo finne i dag i fra sofakroken. Eg har likt å finne ut om stavemåter og utvikling av personnavn og stedsnavn, om tradisjoner for oppkalling, og mulighetene dette gir for ulike søk i ulike typer kilder.

For mi egen slekt er det mest interessant når eg finner meir enn navnet, opplysninger som forteller om koss dei levde. Som for eksempel farmor til kona mi, som hadde fortalt at ho måtte ut å tjene som åtte-åring. Og det var akkurat i år 1900, da ein kunne finne henne i folketellinga. Mora var enke med fire andre barn på ein liten heiegard, Lise var bortsatt hos ein familie. Og der var det ein beibi i huset, - Lise hadde fortalt at ho måtte opp om natta og passe ein unge når han skreik. Slike enkle fakta gjør sterkt inntrykk.

Da eg begynte med slektsforsking for omlag tretti år sidan, var mye av det som blei delt på nett slektstavler med fine slektsnavn. Det ser ut som det i dag er det enda større interesse for å oppklare det som blei tidd om på 50-tallet, om adopsjoner, ukjente halvsøsken og liknende. Dette kan vere av stor betydning for dei det gjelder. Eg har også noen hysj-hysj-historier å prøve å finne ut av -

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Adele!  Interesse for slektsgranskning ligger nok i mine gener, vil jeg tro. Men jeg ble godt voksen før jeg begynte å synes at dette var morsomt. Heldigvis var min mor utrolig flink til å samle stoff om slekten, og dette kommer meg stadig til nytte nå når jeg selv har oppdaget gleden ved å finne ut mer om forgagne tider og de lange linjene tilbake i tiden. Hennes bestefar på farssiden var også en ihuga slektsgransker, og han dro rundt på bygdene i indre Agder for å oppspore familiemdlemmer. Dette var på slutten av 1800-tallet.

Ja, slektsforskning er utrolig morsomt, spennende og interessant! Når man etter timers leting i skannede kirkebøker plutselig finner et navn man har lett etter, da føler  man seg som en dyktig detektiv. Det er en brikke i puslespillet, og samtidig lærer man så mye om tiden da denne fjerne slektningen levde. Selv prestene fatter man interesse for: det er jo de som skriver ned opplysningene, og de har sine svakheter; prestene var mennesker som vi; de hadde sine sorger og sine gleder, noen ganger måtte presten begrave sine egne barn , for barnedødeligheten var høy på 1700-tallet.

Skriv gjerne mer, Adele!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Driver med et større prosjekt som ble påegynt for 12 år siden og inkluderer mellom 5-6000 personer som under andre verdenskrig vervet seg til denTyske krigsmakt.

Dette har vist seg å være en større utfordring en jeg antok.

Rundt 10 prosent av disse har skiftet navn, under eller etter krigen, enkelte andre er "forsvunnet" fra kirkebøker/folketellinger, dette er nok gjort bevisst.

En andel av disse kom ikke tilbake til Norge, men skiftet identitet og forsvant. Har i det siste greid å spore endel av disse i USA, det var faktisk flere enn jeg antok.

En annen gruppe, som jeg finner litt underlig, er å finne i emigrantlistene, flere av disse kom tilbake som Amerikanske statsborgere og vervet seg.

Men det største problemet er det som kalles folketyskere, dvs. enten Tysk far eller mor, disse ble tvangsutskrevet som Tyske statsborgere, her finnes det ingen komplett oversikt i Norske arkiver.

Har begitt meg ut på noe som har gitt meg noen grå hår og sene nattetimer og som jeg vet at jeg aldri blir ferdig med.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Karl Hjalmar Eriksen   - Det er beundringsverdig det du gjør. Sann historieskriving må også inkludere historien til taperane i ein krig. Det er svært viktig at noen tør ta fatt i disse fortidde historiane.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker.

En historie er ikke komplett før alle sider er tatt med. Denne delen av historien har lagt, og ligger, i gråsonen.

Vi er ikke nødt til å nødvendigvis like alle sider ved historien, men de MÅ være med for at våre etterkommere skal forstå historiens gang.

Synd at det er så tabubelagt selv nærmere 80 senere.

Må innrømme at jeg har støtt på endel oppsiktsvekkende opplysninger som belyser det Norske folks holdning til det nazifiserte Norge.....ganske graverende,

og tildels høyt oppe i både næringsliv og regjering..

Men du verden, det er en spennende verden å begi seg inn i.

God påske.

Mvh.

Karl Hj. Eriksen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På farssiden har vi et relativt greit slektstre tilbake 7 generasjoner eller noe slikt, men jeg må innrømme at for min egen del så er interessen for å grave i kirkebøker ikke så veldig stor. Men min krigshistorien til min farfar som døde når jeg var 10 år var for meg, og forsåvidt også min far og hans brødre, og etter en prat i jula for et par år siden tok jeg med meg min far på arkivbesøk hos Hjemmefrontsmuseet hvor vi så gjennom SOE arkivene for SOE operasjonene Anvil, Goshawk og Grebe som min farfar deltok på.

 

Alt materialet jeg satt med etter det besøket var litt overveldende. Tror jeg tok noe sånt som 1500 bilder i løpet av 3 dager med arkivbesøk.

Jeg har systematisert dette, sett over det, men ikke gjort så veldig mye med det.

Nå i forbindelse med 9. april så gjorde jeg et nytt dykk ned i det og satte meg fore å følge min farfars bevegelser gjennom krigen og jeg har nå en relativt god oversikt, men jo mer jeg graver jo flere arkiver som potensielt har relevant informasjon dukker opp og med jobb og unger så er det begrenset hvor mye tid jeg har til arkivbesøk når ting ikke er digitalisert.

 

Nå sitter jeg her med en liten mengde arkivreferanser jeg ønsker å sjekke ut og det som befinner seg på Riksarkivet eller på Hjemmefrontsmuseet krever bare et par dager fri fra jobb, men besøk i Nasjonalarkivene i Stockholm og London er litt mer komplisert.

 

Drivkraften, det er vel spenningen med å finne ut noe nytt, noe som min far og hans søsken ikke var klar over,

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

min bestefar , ole johan pedersen tømmerås , sa til meg som 7-åring- ett par dager før han døde i 1970 at så lenge noen husket ansiktet,navnet på

 

de som er gått bort , kommer de aldri til å dø. æ stole på han bessfar. derfor begynte æ

 

derfor har ingen av mine eller min sønns forfedre dødd siden før 1700.

 

hilsen

 

odd einar tømmerås

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er drivkraften gamle slektsbilder. Det startet med å samle bilder, restaurere bilder og lage bildebøker. Dette har etter hvert utviklet seg til å finne ut mest mulig om personene på bildet. Det dreier seg både om slektsforhold, folketellinger, hvem som bodde hvor, tvangsauksjoner, panteprotokoller etc. Bildebøkene har nå utviklet seg til slektsbøker. Bildene er fortsatt hoveddelen, men mye tekst i tillegg, slektstre, anekdoter etc.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må vel si som en annen dame skriver lengre oppover her at drivkraften hos meg for å drive med slektsforskning er nysgjerrighet. Det hele

startet i januar 1996, da jeg var 37 og 1/2 år. I 1995 var det et slektsstevne på farsiden jeg ikke fikk til å være med på, men fikk en del

informasjon derfra. I julen 1995 kom mormor med noen papirer hun hadde fått fra en som hadde slektsforsket litt på den siden og det

var også noe fra en tremenning av meg på den siden. Jeg var lærer, og den januardagen i 1996 hadde jeg med meg noen elever på

biblioteket. Så på litt lokalhistorie, og fant boka "Slekten Benkestok" av Wilhelmine Brandt. Der sto det om Mikkelborgslekta, og jeg

hadde jo fått vite at mormors far var av den slekten. Det ble å lete i det biblioteket hadde for å forsøke å finne vår forbindelse til denne

slekten, og så gikk jeg løs på å se folketellinger 1865 og 1875 på mikrofilm for å finne ut om mormors foreldre og besteforeldre. Måtte

lese mikrofilmene 3 ganger, før jeg forsto noe som helst. Men da jeg hadde funnet dem var jeg igang. Etterhvert sendte jeg det jeg

hadde til tidligere nevnte tremenning i Oslo, som ble "fyr og flamme" og dro til Riksarkvivet for å  lete i kirkebøker. Han fant vår

forbindelse til Mikkelborgslekta, og sendte det han fant til meg. Så måtte jo jeg fjernlåne kirkebøker på mikrofilm videre. Jeg bodde

den gangen i Sandnessjøen på Helgeland, og for meg har det nok blitt lest mange flere mikrofilmer enn bøker og kilder på arkiv. Noe

var på fjernlån, og noe hadde biblioteket i skapet sitt. Etterhvert forsket jeg jo på andre slektsgrener også, mammas fars foreldre var

nordlendinger På min farside er det stort sett trøndere. Har jo etterhvert kommet ut av Nordland og Trøndelag(blant annet Ål i Hallingdal,

Bergen, Tyskland og Jamtland(en skal tilbake til 1600-tallet på de to siste her) 

 

Ellers har jeg nok alltid vært interessert i lokalhistorie, og min farmor fortalte mye som dessverre aldri ble nedskrevet av meg. Slet også ut

noen sider i boka Norges bebyggelse som barn, i mine studer av folk og navn i hjembygda min(Åsen i Levanger kommune) og bygdene

rundt. I de siste årene har jeg jobbet en del med avskrift av navn fra skifter i Trøndelag(Frosta, Åsen, Skogn, Levanger, Ekne, Stjørdal,

Skatval). Har skrevet av alle navn fra skiftene for Frosta til og med 1830, og holder på med Åsen(har ferdig 1786-1830 men holder på

med tiden før 1785 nå). De andre stedene har jeg tidligere skrevet av frem til 1823, men med mangel av skiftedestinasjoner og flere

protokoller fra 1800-tallet som nå er å finne på Digitalarkivet Jeg har jo også mye slekt på Helgeland, og den som har inspirert meg til

å gjøre dette er Svein Edvardsen med sine avskrifter fra skifter og bøker han har gitt angående skiftene for alle steder på Helgeland

frem til 1920. Klarer nok aldri å nå så langt med avskriftene for Trøndelag. Foreløbig er det jeg holder på med ikke publiserbart. Han

har også skrevet av fra noen innrulleringer for Helgeland, og fra andre kilder. Ellers finner jeg også stor glede i

å hjelpe andre med større eller mindre slektsprosjekter. 

Endret av Anne Lise Hovdal
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen alle sammen og tusen takk for gode ord som varmer :)

Det er så spennende å høre hva slags "drivkraft" eller motivasjon andre har og jeg føler en stor takknemlighet for at dere deler det her med meg/oss.

Jeg startet som sagt for ca 5 år siden og hadde egentlig ikke særlig mange opplysninger... noen få navn fra min mors slekt husket jeg dog og startet der.

Nå er det litt "morsomt" å se på den stusselige lappen med noen få navn jeg hadde den gangen...

Som jeg nevnte tidligere så fikk jeg aldri bli kjent med min far eller hans familie/slekt før han døde, men har idag (heldigvis) fått litt kontakt på den siden.

Det er så uendelig MANGE brikker som mangler, men jeg har vært "heldig" å få noen navn fra en slektsforsker i Sverige så jeg har i det minste hatt noen navn og steder å gå ut i fra. På den siden er det også mange uløste "gåter" og svar jeg gjerne skulle hatt, noen klarer jeg kanskje å få tak på, mens andre vil nok forbli uløste.

 

Jeg har stor tro på ÅPENHET, da det har hjulpet meg (og forhåpentligvis også andre) når jeg har jobbet med mine traumer.

Volden jeg selv har opplevd stopper ved meg, den skal IKKE "arves" nedover i generasjoner... det skal heller ikke skammen.

Min datter VET hva jeg har blitt utsatt for og vi har også SAMMEN forsket og snakket litt om slekten, sett på sammenhenger m.m.

En ting er å høre om historien, en annen ting er å sitte å bla i f.eks landssviker arkivet som jeg (vi) har gjort... (da falt det noen brikker på plass hos meg) og selv om jeg holdt på å brekke meg, for jeg er så motsatt av de holdningene (mange) NS folk sto for så var og er det lærerikt.

 

Min "drivkraft" er kanskje også at jeg er født nysgjerrig... og jeg lar meg ikke stoppe så lett. (He, he... kanskje derfor jeg også kan kalle meg et Løvetannbarn)

Jeg tar kontakt med forfattere og historikere og jeg tror selv at jeg prøver å sette meg inn i "alle" sidene av en sak (så godt det lar seg gjøre)

Etter at jeg hadde lest noen mapper i Landssviker arkivet ang flere i min slekt og jeg oppdaget blant annet at disse menneskene hadde flyttet inn i huset og tatt alt etter en Jødisk familie som ble sendt til gasskammeret, så MÅTTE jeg sette meg ned å lære også om denne familien. Mapper ble igjen lest og det var til tider helt forferdelig....

Jeg har fortsatt endel arbeid igjen, men etter å ha tatt kontakt med en forfatter som har skrevet mye om jødene i Norge så fikk jeg noen flere svar.

(Og sansynligvis 100 flere spørsmål... :) 

 

Holdt på å bli lettere gal ved tanken om at den ene Jødiske gutten kun var 7 år og kanskje gikk i samme klasse til en av barna til  de som tok huset deres.... (og alle tingene deres)

Og, tankene gikk også til barna til de som var i NS... hvordan ble de behandlet under og kanskje særlig etter krigen.

Dette er "emner" jeg ønsker å sette meg mere inn i etterhvert og sammenhenger jeg ønsker å finne ut av.

 

Barn kan ikke noe for sine foreldres valg... og jeg vil tro det valget foreldrene gjorde også gikk ut over barna?

Kanskje et valg som igjen gikk videre ned i generasjonene... sannsynligheten for det er ganske stor (i alle fall i mitt tilfelle)

Jeg lærte mye da jeg leste i papirene fra Landssviker arkivet og jeg fikk også noen bekreftelser på at disse menneskene som hadde gjort meg vondt også hadde gjort andre vondt.

Ikke at det er en "bra" ting, men det hjalp meg å SE tingene i et nytt lys og det hjalp meg også å se at en av de som kanskje kunne ha gjort noe, sannsynligvis var et offer selv.

Fortsatt mange spørsmål og flere kommer sikkert til å dukke opp... Men, jeg fortsetter å lete og er meget takknemmelig for all hjelp.

 

Hvordan kan vi lære av historien om vi ikke snakker om den.. eller kun viser de "gode" sidene?

Så, i min slektsforskning kommer ALLE sider frem, også de "midre gode"

 

Jeg har mine flotte behandlere å takke som satte meg i gang med slektsforskning og på vonde dager har det hjulpet å flykte inn i en annet tid og med andre mennesker...

Og min kjære mann som ganske tålmodig lar meg sitte dager og noen ganger uker med denne slektsforskningen for han ser at det hjelper meg.

Jeg har lært og lærer så uendelig mye og jeg kjenner at jeg klør etter å forsette mens jeg sitter her å skriver.

Tusen takk igjen for at dere deler både av deres historier, av dere selv og all den kompetansen dere sitter med.

Jeg er i alle fall meget taknemmelig!

 

Ha en fin kveld!

Mvh Adèle Marie

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

Du kan poste nå og registrere deg senere. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Fjern formatering

  Only 75 emoji are allowed.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Ditt forrige innhold har blitt gjenopprettet .   Tøm tekstverktøy

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.