Mimretråd. Bidra gjerne med dine gode/ikke fullt så gode minner/erfaringer som slektsgransker her.

[Lene Benedicte Lauritzen]

Viser til emnet "Et lite hjertesukk i natten" https://forum.arkivverket.no/topic/212076-et-lite-hjertesukk-i-natten/ , hvor tråden skikkelig skled ut på side 3.

Men mimringen som oppsto der er av det positive slaget etter min mening. Derfor oppretter jeg denne "mimretråden" og håper vi kan få noen skikkelig fine minner og artige innslag her.  Jeg tror vi trenger noen smil i hverdagen, også selv om vi er dønn seriøse slektsgranskere.  Jeg tillater meg også å legge til et smil :-)

 

[Hans Martin Fagerli]

Jeg er en tidlig datamann som begynte med datamessig behandling av tekst i 1969, og arbeidet deretter i 20 år ved Universitetsbiblioteket i Oslo med mekanisering (kalte vi det den gangen) av Norsk bokfortegnelse (= fortløpende registrering av utgitte norske bøker). I løpet av de første årene ble vi kjent med miljøet rundt Norsk humanistisk edb-senter i Bergen, som var ledet i mange år av Jostein Helland Hauge. En annen ansatt ved dette edb-senteret som jeg traff flere ganger i denne pionertiden het Jan Oldervoll - ikke helt ukjent i dette forumet. Da han fortalte at han hadde tatt initiativ til å registrere kirkebøker på data, dels ved små bevilgninger og dels ved frivillig innsats, trodde i alle fall vårt miljø at dette var nokså nær galskap, og det er mulig at vi smilte litt for oss selv....

 

Vi er alle takk skyldig de som aldri synes at en oppgave er for stor. Dessuten bør vi ikke ta for gitt hva som er mulig eller ikke i framtiden. I dag er eldre norske bøker ikke bare katalogmessig registrert, men de finnes også i økende omfang innscannet for lesing". I likhet med gamle aviser. At Oldervolls oppgave var stor, ser vi fortsatt, samtidig som flere enn meg håper at neste nyregistrerte kirkebok kan gi endelig svar.....

[Lene Benedicte Lauritzen]

Tusen takk for det innlegget, Hans Martin, dette var et innlegg jeg ikke så komme.  

 

Min morfars bror og en nevø av dem drev slektsgransking.  Jeg vet ikke når de begynte, men jeg vet at rundt midten av 1980-tallet mottok mamma en kopi av det de hadde funnet ut på det tidspunktet.  De hadde kommet noen generasjoner bakover i tid, og de hadde vært veldig systematiske i sitt arbeid og fått inn alle barna i generasjonene.  Unntatt én.  Som jeg fant.  Jeg ble skikkelig glad (og litt stolt) over å kunne sende den informasjonen samt noe annet smårusk de manglet (fødselsdato, dødsår o.l.) til denne nevøen.  Jeg tror han ble temmelig overrasket  over å motta mitt brev (i postkassa, levert av et ekte postbud!) helt ut av det blå.  Jeg fikk et langt og hyggelig brev tilbake, og etter det ble det noen flere brev mellom oss.  Det ga meg stor glede å kunne bidra med å utvide slektstreet og dele informasjonen med en av de to som faktisk, uten at de visste det, vekket min interesse for slektsgransking da jeg var ung.  

[Merethe Hansen]

Jeg har en veldig fin førsteopplevelse fra da jeg var helt ny i slektsgranskning.

 

Dette var på det aller, aller første forumet. La ut et spørsmål ang min tipp-oldefar. Ikke fikk jeg bare hjelp videre, men en av de som svarte hadde en far som hadde vært nabo til den familien :)

Så jeg fikk personlige opplysninger, fra den gang de var naboer, hva de gjorde m.m. Det var så utrolig morsomt, og det glemmer jeg aldri :)

 

Ellers husker jeg også da vi ikke kunne søke  kirkebøker på nett. Da var det å dra til biblioteket, og lese kirkeruller der. De måtte også bestilles, om man ville ha fra en annen kommune, så kan si det er mye lettere i dag :))

[Morten Aasberg]

Dette kan bli en morsom tråd!

Mitt lille bidrag er som følger:

En - for meg - uventet følge av slektsforskning er at jeg plutselig har fått kontakt med slektninger jeg ikke visste at jeg hadde. En av disse 'nye' slektningene dukket opp via en rent ut sagt Øistein Sunde-aktig (Sangen 'Min egen bestefar') tildragelse i min egen slekt. Vel - først er det kanskje på sin plass å nevne at den aller største overraskelsen jeg fikk da jeg begynte med slektsforskning var at jeg er av reisendeslekt. Det har aldri vært nevnt i min familie, og da jeg fant det ut var alle jeg kunne spørre for lengst døde. Min tippoldefar var en litt uregjerlig herremann ved navn Benjamin Forselius Jacobsen. Under ett av hans mange opphold i tukthuset gikk hans eldste sønn, Alexander Magnus, bort og fikk barn med Benjamins kone - altså Alexander Benjamins stemor. Barnet fikk navnet Fredrik Vilhelm, og hans familieforhold ble, som det nedenstående viser ganske aparte:

 

Fredrik Vilhelm er barn av Caroline Andersdatter, Benjamin Forselius Jacobsens kone, og Benjamins eldste sønn Alexander Magnus. Dette innebærer blant annet at Fredrik Vilhelm er sin fars stebror, og sin mors barn og barnebarn. Benjamin er både Fredrik Vilhelms stefar og bestefar. Fredrik Vilhelm er også nevøen til sine egne søsken, fordi han er sønn av sin egen stebror. Hvilket selvfølgelig da innebærer at Alexander Magnus, som er Fredrik Vilhelms far også er hans onkel og bestefar. Alexander Magnus er også sin egen bestefar og sitt eget barnebarn, i og med at han - i tillegg til alt annet også er bror til sin sønn og 'gift' med sin sønns mor og bestemor som igjen er gift med sin stebrors far og bestefar.

 

Vel, vel - nok om det. Rett før jul for noen år siden fikk jeg en telefon fra England, hvilket umiddelbart gjorde meg mistenksom (det kunne jo være en som ville fortelle meg at jeg ville motta en stor arv, bare jeg betalte inn 50.000 kroner til en konto på Cayman Islands). Imidlertid viste det seg at det var en eldre herre som kunne fortelle at han var barnebarn av den ovennevnte Fredrik Vilhelm. Mannen i telefonen var altså min fars tremenning. O jul med din glede! Vi fikk god kontakt, og jeg rakk å besøke ham og hans familie i Cornwall, før han dessverre døde. 

 

Dette er den mest spesielle av 'familieforøkelsene' jeg har opplevd som slektsforsker. Det er mange flere - og nå har jeg oversikt over en hel haug fra Drangedal til Balsfjord. Og på toppen av det hele har jeg funnet 16 ukjente fettere og kusiner av min mor - og jeg tror ikke hun kjente til dem heller.

 

Morten Aasberg

 

[Christian Arentz]

6 hours ago, Merethe Hansen said:

Jeg har en veldig fin førsteopplevelse fra da jeg var helt ny i slektsgranskning.

 

Dette var på det aller, aller første forumet. La ut et spørsmål ang min tipp-oldefar. Ikke fikk jeg bare hjelp videre, men en av de som svarte hadde en far som hadde vært nabo til den familien :)

Så jeg fikk personlige opplysninger, fra den gang de var naboer, hva de gjorde m.m. Det var så utrolig morsomt, og det glemmer jeg aldri :)

 

Ellers husker jeg også da vi ikke kunne søke  kirkebøker på nett. Da var det å dra til biblioteket, og lese kirkeruller der. De måtte også bestilles, om man ville ha fra en annen kommune, så kan si det er mye lettere i dag :))

 

Selv begynte jeg så smått med slektsgranskning i 1984, mens jeg bodde i USA. På dette tidspunktet hadde jeg min første lap-top computer https://en.wikipedia.org/wiki/TRS-80_Model_100 , og en liten scanner. Noe av det første jeg gjorde var å OCR-scanne Otto Delphin Andersens bok om "Slekten Arentz", som han fikk i oppdrag av familien å skrive, allerede i 1955, og som jeg hadde et eksemplar av i bokhylla. Senere fikk jeg en stasjonær IBM-XT, og da gikk arbeidet mye lettere. Men jeg skjønte tidlig at computere var hunkjønn, og det gjelder tydeligvis også programvaren i DA:

 

De 6 viktigste grunnene er:

 

6. Så snart du har fått en, er en ny og bedre rett rundt hjørnet.

5. Ingen bortsett fra skaperen forstår den interne logikken.

4. Selv dine minste feil blir øyeblikkelig notert i minnet for fremtidige referanser

3. Det språket som benyttes til å kommunisere med andre computere er uforståelig for alle andre.

2. Meldingen "Bad Command or File Name" er omtrent like informativ som: "If you don't know why I'm mad at you, then I'm certainly not going to tell you"

 

Og nr. 1:

Så snart du kommiterer deg til en, finner du deg selv i ferd med å bruke halve inntekten på å skaffe oppdateringer og ekstrautstyr.

 

Smil fra Christian

 

P.s. Den gang møtte jeg en kar fra Holland, som mente at slektsnavnet vårt kunne ha kommet derfra. Han mente også at det ant. ville ta meg ca. 20 år få det bekreftet. Nå har det gått nesten 35 år, og jeg synes å være nærmere Schleswig-Holstein og Niedersachsen, enn Holland. En gang i den nærmeste fremtid kommer kanskje det hele for en dag. Tålmodighet er en dyd! 

 

 

Endret Juni 26, 2017 av Christian Arentz

[Anne Lise Hovdal]

Jeg startet med slektsforskning i januar 1996. Hadde lenge tenkt å begynne med det, men visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Julen 1995 fikk jeg se noen slektspapirer hos min mormor, som min tremenning hadde gitt henne tidligere om mormors slekt i Rødøy på Helgeland. Hun fant også frem noe hun hadde fått tidligere av noen andre(må ha vært fra 1970-tallet). Blant mormors fars slekt fant jeg noen med tilnavnet Mikkelborg og blant annet mormors far var døpt med dette navnet. Fikk kopi av slektspapirene. Jeg var den gangen lærer, og en fredag i januar 1996 hadde jeg med meg noen elever på biblioteket der jeg da bodde i Sandnessjøen på Helgeland. Mens elevene satt stille og rolig med noen bøker så jeg i noen sleksbøker. I boka "Slekten Benkestok" fant jeg mer om Mikkelborgslekta, og hvem som var opphavet til nordlandsgrenen der.

 

Noen dager senere ble jeg henvist til mikrofilm da jeg skulle finne mormors besteforeldre med familier i folketellingene 1865 og 1875. Jeg hadde aldri sett en mikrofilm før, og måtte gjennom filmene 2 ganger før jeg fant det jeg var ute etter. Da var jeg skikkelig hekta" Fant noe mer om Mikkelborglslekta i noen bøker, og nå var det på tide å kontakte min tremenning som hadde lagt igjen de tidligere nevnte papirene hos min mormor. Sendte det jeg hadde i posten, til han som bodde i Osllo.  Han ble fyr og flamme, og dro til Riksarkivet for å finne mer i kirkebøker og vår forbindelse til Mikkelborglslekta. Den fant han. I ettertid vet jeg at min oldefar kunne ha vært døpt med navnet Mikkelborg uten å være i slekt med disse. I dette tilfellet var det altså slektskap. Min tremenning fortsatte videre forskning i Oslo, og dro til og med til Tyskland på arkiv der for å finne ut mer om Mikkelborgene. Så jeg fikk masse informasjon fra han. Jeg hadde enda ikke noen pc, og det skulle enda gå 4 år før jeg skaffet meg pc. Så jeg rullet mange mikrofilmer før jeg kjøpte pc. Her var foreløbig bidrag. Kommer vel på mer etterhvert

 

Endret Juni 26, 2017 av Anne Lise Hovdal

[Lene Benedicte Lauritzen]

3 timer siden, Morten Aasberg skrev:

Dette kan bli en morsom tråd!

Mitt lille bidrag er som følger:

En - for meg - uventet følge av slektsforskning er at jeg plutselig har fått kontakt med slektninger jeg ikke visste at jeg hadde. En av disse 'nye' slektningene dukket opp via en rent ut sagt Øistein Sunde-aktig (Sangen 'Min egen bestefar') tildragelse i min egen slekt. Vel - først er det kanskje på sin plass å nevne at den aller største overraskelsen jeg fikk da jeg begynte med slektsforskning var at jeg er av reisendeslekt. Det har aldri vært nevnt i min familie, og da jeg fant det ut var alle jeg kunne spørre for lengst døde. Min tippoldefar var en litt uregjerlig herremann ved navn Benjamin Forselius Jacobsen. Under ett av hans mange opphold i tukthuset gikk hans eldste sønn, Alexander Magnus, bort og fikk barn med Benjamins kone - altså Alexander Benjamins stemor. Barnet fikk navnet Fredrik Vilhelm, og hans familieforhold ble, som det nedenstående viser ganske aparte:

 

Fredrik Vilhelm er barn av Caroline Andersdatter, Benjamin Forselius Jacobsens kone, og Benjamins eldste sønn Alexander Magnus. Dette innebærer blant annet at Fredrik Vilhelm er sin fars stebror, og sin mors barn og barnebarn. Benjamin er både Fredrik Vilhelms stefar og bestefar. Fredrik Vilhelm er også nevøen til sine egne søsken, fordi han er sønn av sin egen stebror. Hvilket selvfølgelig da innebærer at Alexander Magnus, som er Fredrik Vilhelms far også er hans onkel og bestefar. Alexander Magnus er også sin egen bestefar og sitt eget barnebarn, i og med at han - i tillegg til alt annet også er bror til sin sønn og 'gift' med sin sønns mor og bestemor som igjen er gift med sin stebrors far og bestefar.

 

Denne tror jeg ingen topper, gitt. Du er åpenbart en svært skrivefør person, så nå ser jeg fram til en roman om familien din. :)

[Astrid K. Halleraker]

Som de sier på engelsk: "Motivation is everything". Det gjelder også for
slektsgransking, som innebærer tildels hardt arbeid. Et godt dataprogram og
en ny PC er vel og bra, men det er motivasjonen som bringer deg til nye høyder.

 

Det er oppdaget en tidligere "skjult inngang" til ekte motivasjon som ikke bruker
belønningsmekanismer. Hvis du ønsker mer inspirasjon og glede til å gyve løs
på "brick walls" og DNA i slektsgransking, eller andre nye utfordringer, så
vil jeg anbefale denne tittelen. Les/hør boken og få din "mojo" tilbake.

 

Daniel H. Pink
"Drive. The Surprising Truth About What Motivates Us"
Penguin forlag
(Min utgave er lydbok med ISBN 978-0-14-314508-0,
pocket og hardback vil ha et ISBN med delvis samme tallserie)

 

Mimre-faktoren er at min "mojo" kom tilbake etter å ha lyttet til boken.

 

[Astrid K. Halleraker]

Lene Benedicte Lauritzen skrev "Jeg tror vi trenger noen smil i hverdagen, også
selv om vi er dønn seriøse slektsgranskere."
 

Jeg har noen minner fra Brukernes Eget Forum, siden november 2015. Og vil gjerne
tilføye at mange av medlemmene er såå flinke, og deres gode innlegg gir glede.

 

Dette ordet flink, går igjen mange ganger i innleggene. Dette har fått meg til å
gjenkalle det som psykologien mener om flinkhet som egenskap. Det har på TV vært
vist dokumentarer om hvordan bli flinkere, om de aller flinkeste, og jeg har også
lest en interessant artikkel om hvordan det er å være spesielt flink til noe.

 

Det er et fenomen i vår samtid, og et krav som rir oss fra vugge til grav. Slik
var det ikke i gamle dager, ikke på samme måte en gjengs oppfatning av at lykken
er å være flinkest. Derfor vil jeg bare si at det er flere gleder enn å være den
flinkeste eller en av de flinkeste. I følge forståsegpåere er det ofte kvinner
som blir kritisert for ikke å være flink nok, og dette skaper stress hos henne
det går utover.

 

Likedan vil jeg si at et samfunn av flinke konsulenter og spesialister, velger
bort samfunnsoppgaver som ikke befinner seg på en karrierestige. Av noen kalt
rotteracet. Denne synsvinkelen har anvendelse på slektsgranskning fordi mange
her er pensjonert eller står utenfor arbeidslivet, og er strengt tatt fritatt for
flinkhetsidealet.

 

Slektsgranskning er ikke et universitetsfag, som kjent. Og det er ingen som helst
grunn til at vi skal behøve å sette ambisjonsnivået himmelhøyt, på bekostning av
hyggen ved å samarbeide og gi oss god tid til å løse oppgavene. De som vil
kommentere, gjør gjerne det, og svar meg på hvorfor det er så høyt verdsatt her
å være flink(est).

 

 

 

 

 

 

 

[Lene Benedicte Lauritzen]

 

23 timer siden, Astrid Kaardal Halleraker skrev:

Og det er ingen som helst
grunn til at vi skal behøve å sette ambisjonsnivået himmelhøyt, på bekostning av
hyggen ved å samarbeide og gi oss god tid til å løse oppgavene. De som vil
kommentere, gjør gjerne det, og svar meg på hvorfor det er så høyt verdsatt her
å være flink(est).

Takk for fint innlegg.  Strengt tatt er det vel ikke akkurat mimring, så sånn sett er det utenfor trådens opprinnelige hensikt.  Men som trådstarter, det faktum at det viste seg bare å være noen få av oss som har minner om vår slektsgransking (?!) og at problemstillingen din er interessant, så vil jeg gjerne svare på innlegget.  Skulle det derimot ble flere som ønsker å ta denne debatten videre, så må det for ordens skyld opprettes en ny tråd.

 

Selv er jeg nesten blottet for konkurranseinstinkt, jeg har ikke behov for å være flinkest, men jeg har behov for å være flink.  Med det mener jeg at arbeidet jeg gjør med min egen slektsgransking og jobben jeg gjør for å hjelpe andre, (samt det meste andre jeg gjør) skal være bra.  Informasjonen skal være korrekt og etterprøvbar.  At de fleste av oss her inne er enige om det tror jeg det er trygt å hevde.  

 

Dette behovet for å være "flinkest" innenfor slektsgransking forundrer meg også.  Jeg ser ikke poenget med å gjøre slektsgransking til en konkurransegren for individualister.  Gang på gang er det bevist her på forumet hvor utrolig mye man nøster opp i, hvor mye informasjon man sitter igjen med etter at flere par øyne/hender har gravd seg gjennom internetts irrganger.  

 

Krasse kommentarer som kastes mellom velinformerte og erfarne slektsgranskere, opplever jeg bare som veldig merkelig og usigelig trist.  

 

Det er ikke til å stikke under stol at enkelte som entrer denne arenaen stiller spørsmål de veldig enkelt kunne funnet svaret på selv med kun et googlesøk.  Videre er det enkelte som tilsynelatende anser at de driver slektsgransking når de stiller en lang rekke spørsmål her, og får hele slektshistorien sin servert på gullfat.

Selv om jeg ikke er enig i den måten å jobbe på, så vet vi ikke hva bakgrunnen til disse personene er.  Uansett mener jeg alle skal behandles med respekt, og dersom man nærmest går fra konseptene på grunn av noen, så trekk pusten og gå ut av tråden.  Det er ikke verre enn det.  

 

Selv har jeg planer om å fortsette og være en seriøs amatør.  Jeg vil fortsette å kalle meg slektsgransker  og ikke slektsforsker, fordi jeg erkjenner at jeg er en amatør innenfor dette, og en doktorgrad har jeg ikke i noe annet fag heller.