Jump to content
Arkivverket

TEMA: Forfengelighet i slektshistorien


Astrid K. Halleraker

Recommended Posts

Astrid K. Halleraker

Er det noen på forumet som har lyst til å diskutere dette. Hvis man
med forfengelighet tenker på stoltheten over å ha fremstående personer
i anetavlen. F.eks. en berømt forfatter, forsker eller kongelige.

Bibelens tilnærmingsmåte er "Du skal hedre din mor og far", som
tolkes dithen at man skal hedre den eldre generasjon. Og dette
preger mang en slekts- og lokalhistorie.

I vår samtid har det kommet en ny vinkling, nemlig vårt ego og selfie-
fremstilling av våre aner. Vi som har røtter i Hord- og Rogaland har
så og si alle adelige aner, det er min påstand etter å ha lest raskt
gjennom en gml. skannet bok om skotsk innvandring på Vestlandet.

 

Og hvordan påvirker en gentest vårt ego og vår forfengelighet. Dette
siste nye innslaget i slektsgranskning gir ikke noen entydige svar.
Fordi mye forskning gjenstår og genene påvirker hverandre gjensidig,
som utelukker konklusjoner som at "jeg er nøyaktig som min bestefar"

og lignende.

 

Slektshistorien omhandler min identitet som gruppemedlem, hvilke

historiske begivenheter var det i mitt distrikt den gangen. Uten

kildehenvisning, men hentet fra bygdebøker, så er det blitt hevdet at

våre forfedre på landsbygda hadde jevnt over et godt liv. Gårdsbruk

var latterlig billig og likedan med matvarer. De aller fattigste hadde
det ikke bare godt, neivel. Men vi skal ikke dømme dem utifra det, se
bare på hvor gode liv mange av emigrantene fikk i USA.

 

 

Link to post
Share on other sites
Niels Hegge

Når jeg begynte å slektforske tok jeg opp det min mormor og min farfars mor hadde begynt med. Min fars slekt fra Vest- og Nordnorge var godt dokumentert i bøkene om Bernhoft og Benkestokk som jeg har arvet. Når jeg fikk det vanlige spørsmålet «hvor langt tilbake har du kommet?», var det mange som ble imponert når jeg svarte 15-1600 tall, men jeg sa også att det ikke var resultat av min egen forskning.

 

Min Bestemor (mormor) hadde god kunnskap om sin slekt, både i bredd, «den og den ja, det er slekt» sa hun ofte. Men også tilbake til 1700 tall. Min fetter og jeg kjørte henne til kirker i Sverige (hennes far var fra Dalsland) der hun leste kirkebøker og skrev sitt «slektsregister». Hun samarbeidet med slekt i USA og dokumentert den utvandrete slekta fram til 1950.

 

Vad har dette med forfengelighet å gjøre? Jo, på både sider tror jeg det var ønske å dokumentere det de var stolte av. Min oldemor var stolt av sine forfedre og den fine slekta, Bestemor var stolt av sine husmenn og småbrukere. Bestemor samlet gamle møbler og på jordbrukutstillinger på Lillestrøm fikk hun en monter, innredet den som en husmannsstue, fikk med noen naboer i tidstypiske klær og var selv husmannskone. Kong Olav åpnet utstillingene og hadde en god prat med husmannskona som er foreviget med ett bilde som jeg tror alle si slekta har kopi av.

 

Mine gener har jeg derfor fra to ganske forskjellige miljøer og på en måte tror jeg det har påvirket meg og gjort meg til den jeg er og vad jeg har gjort i livet - så langt.

Og slektforskning gir meg mye interessant. Reiser til de steder der mine forfedre kom ifra for å se hvordan de hadde det hjemme, kontakt med slekt i Norge, Sverige og USA.

Link to post
Share on other sites
Alf Kristian Andreassen

Jeg har 2 foreldre (født ca. 1920), 4 besteforeldre (født ca. 1880), 8 oldeforeldre (født ca. 1840), 16 tippoldeforeldre (født rundt 1800), 32 tipptippoldeforeldre (født rundt 1760), 64 tipptiptippoldeforeldre (født rundt 1720) osv. osv. Hvis man er stolt eller "føler" en hvis tilknytning til  1/64 del av sitt opphav, hva da med de 63/64 andre delene av sitt opphav?

Link to post
Share on other sites
Svein O. Tislevoll

Stolt av å ha fremstående folk i anetavla, er det ingen grunn til å være. Vi kan ikke noe for hvem som er der bakover, men interessant er det at det er slike folk på enkelte sider, på grunn av at det er mulig å komme lengre tilbake i tid, og så er det av og til malerier av noen av disse personene. Uten vanlige bønder og husmenn, så hadde ingen av oss hatt disse andre rikere linjene, så er jo disse vanlige (som det er mest av) som er mest viktige. Men kjekt med noen skotter, dansker, tyskere, forfattere, håndverkere osv. er det. 

Link to post
Share on other sites
Torbjørn Steen-Karlsen

Det sies at det er vel og bra med fin slekt, men æren tilkommer som regel dine forfedre. At det er mange som mister litt fotfeste når det er muligheten for litt blått blod i årene er det da ingen tvil om. Jeg har hatt kontakt innad i enkelte slektsmiljøer siden 70-tallet og det snodige er at kildekritikken blir svakere og svakere jo mer fintfolk man finner noen steder.

 

Har møtt folk som forsker etter navnelikhetsmetoden, spesielt hvis de hadde en tittel. Vi kalte det sersjantforskning.

 

Men så handler det ofte om hvem som har navnet sitt under en påstand. En person kan bli uthengt og ledd rått av ved en påstand som at "Kongene hadde etterkommere i bondestanden". Bare oppspinn, sprøyt og bladsmøreri. Så noen år senere dukker samme påstanden opp med en annen underskrift og da blir ting bejublet. Kildekritikken er sikkert en stor faktor her, men man skal aldri se bort fra fenomenet sjalusi.

 

Selv er jeg av den ekstremt naive sorten. Neste år har jeg forsket i 50 år. Jeg har en drøss med prester bland mine forfedre. Noen drakk seg i hjel og andre vifta litt med kniven hvis de følte seg tråkka på. Noen kasta ut enker og faderløse og noen lot falskhet og prektighet bli siamesiske tvillinger. Men alle de husmenn og småbønder jeg har kan det være morsomt å lese om. Når de eier det de står og går i, ei knekt skje og en kopp som er surra med hyssing, er det ikke mye å by på. På den andre siden har vi huspostiller, kvinnesadler og sølvkanner. Alt er like spennende.

 

Min mormor sa at hun kunne da ikke stamme fra kjente store bondeslekter hun som var en husmannsdatter. Men sånn er det. Noblesse oblige, enten den har knekte skjeer eller sølvpokaler.

 

Hilsen en genealog av rang.

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
Astrid K. Halleraker
3 timer siden, Alf Kristian Andreassen skrev:

Hvis man er stolt eller "føler" en hvis tilknytning til  1/64 del av sitt opphav, hva da med de 63/64 andre delene av sitt opphav?

Ja du er inne på noe. Jeg er klar over at slekts- eller lokalhistoriens filosofi er et stort kapittel, og skal prøve å skrive bare kort noen betraktninger. Vår intensjon med slektsgransking er å samle slekten og oppmuntre til at slektsbånd styrkes og pleies. Vi hedrer forfedre som bør æres for sin sammfunnsinnsats.

Så til det nye innslaget med bruk av DNA i slektsforskning. I det gamle innlegget med samme tema fra 2006 som Egil Johannessen refererer til, står det nevnt dominante gener. Dette er ikke så enkelt som at et dominant gen går igjen hos alle etterkommere i en ætt. Fordi det er bare 50% sjansen for å arve en dominant egenskap. Likevel drister jeg meg til å hevde at DNA vil få mer og mer betydning i slektsgranskning, og da som en konjunksjon. På denne måten: du har 3 - 4 generasjoner f.eks. urmakere, der junior hedrer sine forfedres bragder og videreforedler familiens kvalifikasjoner i sitt eget virke. Biologien har begrenset innflytelse, unntatt i de tilfellene der mødrene også er fra en urmakerslekt.

Det jeg vil poengtere er at spesielle evner og anlegg helst skal komme fra både mor og far, og dyrkes frem under ideelle vektsvilkår. Om jeg har arvet samme storetå som en baron fra 1500-tallet, så er det ikke noe som gjør meg beundringsverdig. Men hvis DNA tas i bruk i konjunksjon med familiekultur, så vil begge kilder gi de yngre generasjoner et godt liv. Som eks. på bruk av DNA-test skal det visstnok nå være en del av opptakskravet til Standford University i California USA.

Edited by Astrid Kaardal Halleraker
skrivefeil
Link to post
Share on other sites
Leif B. Mathiesen

Jeg pleier å hjelpe venner og bekjente med å "forske" på slekten.

Men hos en ble det en gang fullstendig stopp da det kom for en dag at bestemoren hadde født 3 uekte barn.

Da mistet vedkommende interesse for slekten med ordene" Så skammelig. Håper du ikke forteller dette til andre."

Det hører med til historien at vedkommende var meget kristen.
Forfengelighet eller ?

Edited by Leif B. Mathiesen
Link to post
Share on other sites
Astrid K. Halleraker

Vel, det kommer an på sammenhengen. Ble barna myrdet av moren, eller hadde de en god oppvekst. Historien videre sier du ingenting om, hvorvidt barna klarte seg bra og fikk et godt liv, eller om de videreførte ukulturen med utenomekteskapelig avkom.

Link to post
Share on other sites
Torbjørn Steen-Karlsen
38 minutter siden, Leif B. Mathiesen skrev:

Jeg pleier å hjelpe venner og bekjente med å "forske" på slekten.

Men hos en ble det en gang fullstendig stopp da det kom for en dag at bestemoren hadde født 3 uekte barn.

Da mistet vedkommende interesse for slekten med ordene" Så skammelig. Håper du ikke forteller dette til andre."

Det hører med til historien at vedkommende var meget kristen.
Forfengelighet eller ?

Dette blir vel mere nedarvet skam eller noe sånt.

Link to post
Share on other sites
Astrid K. Halleraker

Informasjon om enkeltpersoner i lokalsamfunnet som er krenkende, skal utelates fra bygdehistorien. Det er mest rettferdig, fordi de har liten sjanse til å forsvare seg.

Link to post
Share on other sites
Berit Knudsen

Krenkende for hvem ? 

Hvem har retten til å bestemme hva som er krenkende? Det som var krenkende før er neppe det i dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
Torbjørn Igelkjøn

Mi meining er at når ein skal skrive historia, så skal den skrivast mest mogeleg korrekt både på godt og vondt. Og på same måten som ein ikkje kan ta æra for det forfedrene/-mødrene våre gjorde eller fekk til er det heller ingen grunn til å skamme seg for det som dei evt. gjorde gale. Eg er dessutan heilt einig i Berit sin kommentar.

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
Gunnar Øra

Veldig enig med Torbjørn og Berit. Det er skrevet altfor mange bygdebøker og slektsbøker der fakta er "feid under teppet". Mener selv at det som skjedde på 1600 - 1800 tallet er såpass godt ut på dato, at jeg synes dette er ting som er viktig når man driver slekt/bygde forskning, både det negative og det positive.

I tillegg var livet ikke en dans på roser for de fleste her i Norge dengang, så litt druchenschab under prædikenen eller litt leyermaall gjør en hver slektsforsker fornøyd.

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
Harald Søren Storaker
16 timer siden, Alf Kristian Andreassen skrev:

Jeg har 2 foreldre (født ca. 1920), 4 besteforeldre (født ca. 1880), 8 oldeforeldre (født ca. 1840), 16 tippoldeforeldre (født rundt 1800), 32 tipptippoldeforeldre (født rundt 1760), 64 tipptiptippoldeforeldre (født rundt 1720) osv. osv. Hvis man er stolt eller "føler" en hvis tilknytning til  1/64 del av sitt opphav, hva da med de 63/64 andre delene av sitt opphav?

Ja, matematikken i slektshistorie er forbløffende.  Eg pleier å regne 300 år på 10 generasjoner. Da får vi ca 1000 anelinjer (1024). Og kvar av desse anne har så 1000 anelinjer neste 300 år bakover. Så, på 1400-tallet vil eg da ha ca 1 000 000 anelinjer. Det blir litt søkt å velge ut ett navn der, og sei DET er min "stamfar". Kva med dei 999 999 andre?

Link to post
Share on other sites
Harald Søren Storaker

Det er ein klassisk historie å fortelle om han som begynte med slektsforskning, og var veldig begeistra. Men da han kom til t-oldefar og fant han var morder, mista han plutselig interessen. 

Eg trur for dei fleste er motsatt. Å finne ein morder tilbake i historien er interessant. Det er historie som er spennande, å få "kjøtt og blod" på navna. Eg har ein Huje Halkildson Skofteland blant mine aner. Han er vel den som er omtalt mest usympatisk i Sør-Audnedal bygdebok. Han var et "ufe". Han blei dømt for drap, men betalte seg ut av det. Han krangla med alle naboar. - Eg syns det er moro å ha slike fargerike personar i slektshistorien.

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
Niels Hegge

For meg er det viktig å finne mer om mine forfedre enn navn og årstall. Det er skjelettet, men jeg vill gjerne ha litt kjøtt på bena.

 

For noen år siden fikk jeg mail fra en slektning som hadde funnet en linje til svenske skogsfinner og vad en av de eldste het. Jeg mente jeg hadde hørt navnet og fant det også i en av Jarl Ericsons bøker. Og der sto det svart på hvitt att min personen hadde slått ihjel en av mine anfedre med en øks. Det var tvist om grenser som var grunnen til drapet. Vi har fortsatt god kontakt, er venner og har begge to en fin historie om resultat av slektsforskning å fortelle i godt lag.

Link to post
Share on other sites

faren til en god kompis av meg hjemme i Alta, fortalte en gang at slektsforskning hadde vært så populært i Alta en tid men det tok slutt straks man fant "finn" i slekta Det hører med at samene ikke er et dominerende folkeelement i Alta det er norske og finske slekter (også disse godt blandet) som er dominerende i Alta

Link to post
Share on other sites
Alf Kristian Andreassen
2 timer siden, Harald Søren Storaker skrev:

Ja, matematikken i slektshistorie er forbløffende.  Eg pleier å regne 300 år på 10 generasjoner. Da får vi ca 1000 anelinjer (1024). Og kvar av desse anne har så 1000 anelinjer neste 300 år bakover. Så, på 1400-tallet vil eg da ha ca 1 000 000 anelinjer. Det blir litt søkt å velge ut ett navn der, og sei DET er min "stamfar". Kva med dei 999 999 andre?

 

Søskenbarn- og slektekteskap reduserer anelinjenes antall slik at det reelle antall anelinjer på 1400-tallet er en god del mindre men fortsatt betydelig.  http://ndla.no/nb/node/15928?fag=7Befolkningsutvikling.jpg

Edited by Alf Kristian Andreassen
Link to post
Share on other sites
Else B. Rustad

Bare en liten betegnende historie fra 1960-tallet:

En dame skrøt uhemmet av sine adelige/"fine" forfedre, hvorpå min daværende sjef bemerket: "Uff, det var da leit at slekten skulle forfalle slik!"

  • Haha 1
Link to post
Share on other sites
Hanne W. Ringseth

Jeg har holdt på med slektsgransking i 19 år nå og er like stolt av mine aner som er småbønder som de mer aristokratiske anene mine. Forskjellen er at når jeg kommer inn på de såkalte "finere" familier at på de sistnevnte så kommer man seg som regel mye lenger bakover i tid da de slektene er bedre dokumentert, noe jeg synes er morsomt.

Link to post
Share on other sites
Astrid K. Halleraker

Harald Søren Storaker skrev " Ja, matematikken i slektshistorie er forbløffende.  Eg pleier å regne 300 år på 10 generasjoner. Da får vi ca 1000 anelinjer (1024). Og kvar av desse anne har så 1000 anelinjer neste 300 år bakover. Så, på 1400-tallet vil eg da ha ca 1 000 000 anelinjer. Det blir litt søkt å velge ut ett navn der, og sei DET er min "stamfar". Kva med dei 999 999 andre? "

Da kan jeg fortelle at i praksis ved bruk av DNA i slektsgranskning så stammer arvematerialet fra totalt mellom 100 og 150 ektepar. Det var kanskje en veldig kompakt fremstilling, men det er vanlig siemåte. For slektsgranskeren betyr det å skrive ca 150 anetavler. De såkalte autosomale kromosomene har ovelappende DNA-segmenter med nære og fjerne slektninger. Og for å finne ut nøyaktig hvilke felles forfedre som er bidragsytere til et bestemt segment, så må anetavlene kartlegges for begge etterkommere, for å finne ut hvem det er. Matematisk er 150 ektepar dss. 300 personer. Og av disse 300 anene er det bare ca 7% arvemateriale som er SNP-er, og bestemmer evner og anlegg. De fleste segmentene inneholder informasjon om biologi og humane kjennetegn. Antallet 150 ektepar er vanskelig å dele opp ytterligere fordi bittesmå segmenter på noen få hundre basepar er for tvetydig som identifikator for enkeltindivider. Så nå vet du hva du har foran deg hvis du vil ta i bruk DNA i slektsgranskning. Utkomme blir 150 ektepar som levde på 1500-tallet (det varierer fra land til land).

Link to post
Share on other sites
Anne Lise Hovdal

Jeg må si som Hanne at jeg har drevet med slektsforskning i 21 år, og jeg er like stolt av alle mine aner. På min fars side der det mange

bønder, men også noen fattige husmannsfolk(mye fra Trøndelag) På min mors side er det mange fiskerbønder, noen få husmannsfolk

i senere tid(mine oldeforeldre), storbønder, og via Mikkelborgslekta mulige kongelige. Kommer også inn i Falchslekten, og har Petter

Dass som etterkommer av bror av ane, og så skal visst Oscar den 2 være min tipptippoldefar(noe jeg ikke har klart å bevise etter 21 år.

Ja det er mye mer å finne om de kjente slektene og de kongelige, men jeg liker best å jobbe med dem det er vanskeligere å finne noe om.

Er så mye mere stolt av å finne ut av aner som jeg har strevd med i flere år, enn de mulige anene jeg med noen tastetrykk kan finne på

Geni og andre steder på internett

Edited by Anne Lise Hovdal
  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...

Important Information

We have placed cookies on your device to help make this website better. You can adjust your cookie settings, otherwise we'll assume you're okay to continue.