Hva med materialet ditt, når du har gått bort?

[TangenTK]

Ja, hva skjer med granskningsmateriale og -resultater, databaser, kildehenvisninger, notater, bøker og alt annet relatert til denne interessen din, når du er død? 

Er ønsket/ønskene ditt/dine skrevet ned noe sted? Er avgjørelser tatt, og alt avklart?

Ingen kjenner dagen før den har gått inn i historien...


 

Endret September 11, 2017 av TangenTK

[Niels Hegge]

I Sverige kan man "testamentere" sin slektforskning til DIS. Hvordan det går til vet jeg ikke. Jeg tok opp spørsmålet med DIS-Norge for flere år siden, men fikk svaret att det var for komplisert og ikke aktuelt å gjøre. Om man senere har tenkt om har jeg ingen informasjon om.

En del av det jeg har på min personlige hjemmeside er lagret på http://web.archive.org/web/*/hegge.se . Men jeg har ikke kontroll på hva som spares eller når.

[Ronny R. Haugen]

En god måte å bevare forskningsresultater på for ettertida er å skrive dem ut i artikkelform, med argumentasjon og bevisføring, og få dem publisert i lokale eller nasjonale slektshistoriske tidsskrift/medlemsblader. Dette medfører en del arbeid, men ofte vil man få noe hjelp og veiledning av en redaksjon.

[Ivar S. Ertesvåg]

Eg trur du (vi) må innsjå at etterlatenskapane dine (våre)

- er etterkomarane ikkje noko særleg intesserte i

- er vanskeleg å finne fram i (for alle andre)

- eigentleg har liten verdi, objektivt sett

 

Men  - det siste punktet kan vi gjere noko med, som Ronny R viser.  (Eg er litt usikker på "lokale tidsskrift/medlemsblad" - dei er ikkje alltid like varige)

 

Det er også mogeleg overlate personarkiv til Arkivverket. Men for at det skal ha nokon verdi, må  1) andre kunne finne fram  og 2) arbeidet må vere utført systematisk, nøyaktig og nøkternt ("vitskapleg", om du vil).

 

 

 

 

[Olaf Larsen]

Ronny er ved kjernepunktet, det må skrives ut. En gammal PC fra et dødsbo går nok dessverre rett i søpla, spesielt om inneholdet er passordbeskyttet eller kryptert. Det er vel heller ikke slike ting man er mest opptatt av å formidle ved dødsleiet. Det var nok litt enklere før, mens man noterte på papir og etterlot seg en stor mengde material som arvingene kanskje ville gå igjennom.

For de som har muligheten, tror jeg at en bra metode kan være å få fanget interessen hos en yngre slektning, som i første omgang kan bistå, for senere å kunne føre letingen videre på egen hånd.

[Aase R Sæther - Gloppen]

Aller fyrst: Eg har ikkje tenkt å gå bort.  Den dagen det skjer, har eg pålagt alle mine å fortelje at eg er død, kort og greit. Eg tykkjer det er trist at dette enkle, gode ordet skal gå ut av språket vårt.

 

Men elles skal det lokale sogelaget få overta alt eg har samla saman av slektsopplysningar. Det er heldigvis ingen av mine som er så forskrudde at dei har arva samlemanien min på dette feltet.

[Morten Aasberg]

Sånn jeg ser det, er slektsforsking nært relatert til en hver annen form for samlemani. Noen samler på fyrstikkesker, symaskiner og Elvisplater. Andre - som vi som frekventerer dette og andre lignende fora - samler på kirkeboksider og folketellingsutskrifter. Et relevant spørsmål er: Har slektsforsking egentlig noen særlig verdi utover dette? Vil noen i fremtiden - uansett hvor mye flid og omsorg jeg legger i min samlemani - i et større perspektiv - ha nevneverdig glede av å bla i mine sirlig ordnede kirkeboksider og falle i staver over at min tipp-tipp-tipp oldefars søsters tredje barnebarn utvandret til Montana og slo seg opp som skomaker? Neppe. Det jeg imidlertid vet har hatt, og har verdi, er at mine barn vet mer om sine nære forfedre enn jeg gjorde - fordi jeg har fortalt om dem. Når vi sammen har sittet og skuet utover viddene, eller latt maten synke etter en hyggelig middag, har jeg lagt ut om tatere og fiskere og sagmestere og bjørnejegere. Jeg har fortalt om at jeg plutselig har blitt kontaktet av en slektning jeg ikke visste om som bor i Skien, eller Cornwall. Om at de har en forfader som antagelig kom fra Tornedalen og slo seg ned i Balsfjord på slutten av 1700-tallet.  Hvordan de vil forvalte sin kunnskap om sin forhistorie. Vel. Det har jeg fint lite med - her jeg sitter og lurer på om jeg skal arkivere mine tippoldeforeldres vielse under ham, eller henne. Og når alt kommer til stykket - moroa er vel det å lete og finne selv. Og kirkeboksidene ligger der som de alltid har gjort - for å bli gjenoppdaget gang på gang. Av nye generasjoner slektsforskere.

 

Morten

 

PS. Fatters omfattende samling av tørrfluer ligger pakket ned i en kasse i kjelleren. Jeg har ikke hatt hjerte til å kaste den ennå.

Endret September 12, 2017 av Morten Aasberg

[David Widerberg Howden]

Både Slekt og Data & Norsk Slektshistorisk Forening samt lokale slektshistorielag, får henvendelser om å ta imot materiale. Det er jo ikke alltid at riksarkivet har mulighet eller kapasitet til å ta imot slikt materiale og må prioritere hylleplassen. I NSF er det først og fremst bøker til vårt bibliotek, eldre skriftlige kilder og bilder til vårt arkiv som vi har fått. Vi har arvet flere samlinger fra både slektsforskere og bygdebokforfattere og har også tatt imot endel digitale kilder, men da mer kildebasert og ikke rene gedcomfiler/databaser. Bla. jobber jeg nå med å overføre Tore H. Vigerust sitt nedlagte nettsted til genealogi.no http://www.genealogi.no/tore-vigerust/ slik at hans store forskningsarbeide fortsatt kan være tilgjengelig. Det er jo synd om et helt liv med forskningsarbeide skal gå tapt fordi ingen ser verdien av å ta vare på det.

Endret September 12, 2017 av David Widerberg Howden

[Dag T. Hoelseth]

Jeg håper jo for egen del at noe av arbeidet jeg etterlater meg kan ha interesse for andre. En ting er å få publisert ting, og det gjør jeg jo fra tid til annen, men jeg har også notater på mange slekter (utover egen familie) som ikke nødvendigvis ender opp i bearbeidet og publisert form, men som likevel kan komme til nytte. Derfor fint hvis NSF og andre aktører kan utvikle et deponi der arbeidene blir tatt vare på.

 

DTH

[Even Stormoen]

Et interessant tema. Særlig i en alder da mesteparten av fremtiden allerede ligger bak en . . .

 

Noen tanker:

 

For meg er det stor forskjell på slektsforskning og slektsgranskning. Førstnevnte er vitenskap, sistnevnte er hobby. Og min årelange befattelse med materien er i høyeste grad hobbyaktig. 

 

Jeg begynte som pur henrykt samlemaniker sent på 70-tallet, og brød meg fint lite om kildekontroll, henvisninger og den slags ‹heft›. 
Med årene kan man trygt si at henrykkelsen ‹backfired› – i den forstand at jeg har brukt ufattelig mye tid på å kvalitetssikre en altfor hastig sammenrasket database. 
Selv den dag i dag støter jeg på gamle uetteretteligheter som har ‹gått under radaren›. 

 

Men man lærer underveis og henrykkelsen er ikke blitt mindre, den åpenbarer seg kun litt annerledes: Når alle kilder entydig viser at alle opplysninger stemmer!

 

Alt ovenstående tatt i betraktning har jeg derfor ingen illusjoner om at min granskning skulle ha noen som helst interesse utover slektens eventuelle sådanne. Jeg har ikke lagt noe ut på nettbaserte løsninger, og blir ganske skrekkslagen ved tanken på å skulle tilby f.eks. NSF mine amatørerier. 

 

Det jeg derimot har gjort, er å lage ‹slektsbøker›. D.v.s. med basis i rapporter fra slektsprogrammet mitt å snekre sammen pdf-skrivelser med bilder, grafer, og det som hjertet ellers måtte begjære. Og med kildehenvisninger som klikkbare lenker. Jeg må ganske ubeskjedent si at jeg er temmelig fornøyd med resultatet.
Jeg har lagret disse på diverse harddisker, lastet dem opp i min private ‹sky› og påført min nærmeste familie lenker til skyen og håndfaste minnepinner. 
Selv om ovasjonene har vært heller moderate, besitter jeg et lønnlig håp om at en forskrudd slektning en gang vil fatte interesse utover den avmålt høflige.

 

Dette bare som et eksempel på hvordan en amatør forholder seg til en mulig tilstundende evighet :-)

[Berit Knudsen]

Den dagen jeg er død har jeg i det minste hatt en veldig givende og hyggelig hobby.

Jeg har funnet ut hvem jeg var i slekt med, og det var jo målet da jeg startet.

 

Men, jeg har også "printa" ut resultatetene, satt det i mapper og gitt til de aktuelle slektene. Papir går ikke ut på tid.

Så kanskje noen senere fortsetter der jeg slapp.

 

[Olaf Larsen]

Even, de fleste av oss har nok hatt samme opplevelser rundt vår slektsgransking. At du og andre har laget "slektsbøker" er vel den beste måten å sikre at etterlevende slekter også kan lære noe om fortiden.

Sitat

Alt ovenstående tatt i betraktning har jeg derfor ingen illusjoner om at min granskning skulle ha noen som helst interesse utover slektens eventuelle sådanne.

 

Men der tar du grundig feil, VI er interessert!  :-)

Jeg håper du følger med i forumene, og bistår med dine kunnskaper der slektslinjer krysser hverandre. Går vi bakover et stykke, er vi jo alle i slekt!

Endret September 15, 2017 av Olaf Larsen

[Toril Basberg]

Mine trær finnes i programmet Legacy på min PC, i Legacy cloud, hos Slekt og Data, Myheritage, Ancestry og på en privat harddisk. Skulle tro de var godt bevart. I mine private papirer ligger brukernavn og passord til disse stedene slik at etterkommere finner trær i hvertfall et sted. Slekt og Data er vel også interessert i bevaring vil jeg tro.

[Olaf Larsen]

Sitat

I mine private papirer ligger brukernavn og passord til disse stedene slik at etterkommere finner trær i hvertfall et sted.

Jeg vil foreslå at du informerer utvalgte slektninger om hvordan de kan finne fram, ved å vise dem i praksis hva de skal gjøre.

 

Jeg vet hvor store problemer man sjøl har med å finne fram i gamle programmer eller notater som man ikke har rørt på lang tid, det blir ikke enklere for noen som aldri har brukt dem! :-)

[Toril Basberg]

Forklaring foreligger Olaf Larsen. Decendantrapporter er også delt ut til fjern og nær. Er de videre interessert får de melde seg inn i Slekt og Data som en start. Har vel gjort det meste, så for etterkommere blir det mest å fortsette.

[Olaf Larsen]

Haha, da er det sikret!

[Ivar Moe]

Ingen må forvente, men kan håpe at noen vil bruke "galskapen".  som ett minne etter en forfader/moder. ( Litt utopisk)

 

Det vil være mange feil i herligheten. Kirkebøker er ikke fasit. Hobbyer går ikke nødvendigvis i slekt. Alt er blitt foreldet.  Nye applikasjoner gir vel så bra oversikt og bedre lese vennlighet, og er mer korrekte. DVS at vår granskning blir innhentet og idiotisert av ny programvare/apper. ( Meget sannsynlig innen 5 år )

 

Så jeg ser på dette som en sidehobby.

Tror det er  Mer stas/forferdelse for min etterslekt å se ett bilde av anen(meg) drar i land en laks/fisk på 14 kilo enn å finne en anemor fra 1760, som i fremtiden alle kan finne med ett tastetrykk.

 

Beklager om noen tar seg nær av dette, men slik er virkeligheten.

 

Mvh

Ivar

 

 

 

[Even Stormoen]

Åhh så herlig det ville vært å finne sine aner med «ett tastetrykk»!  – Men duverden så kjedelig også. . . Håper inderlig at utviklingen ikke vil rase avgårde fullt så fort som du antyder, slik at eventuelle aspirerende slektsgranskere også i fremtiden vil kunne kjenne gleden ved det møysommelige ‹detektivarbeidet›.

 – Og jeg er skråsikker på at utsagnet mitt ovenfor også kunne vært et direkte sitat fra en slektsgranskerkollega anno på-grensen-til-data-alderen, som var henvist til kontakt med kilder via ‹konkrete› arkiver og hoderystende bivånet de første ‹EDB›-slektsprogrammene (og Digitalarkivet) gjøre entré. . . ;-)