Er transkribering av gamle navn til moderne skrivemåte greit?

[Eivind G. Hoel]

Dette er naturligvis ikke noe nytt tema, men jeg har latt meg "irritere" av at enkelte, spesielt i bygdebøker, transkriberer skrivemåten på gamle navn til "moderne" skrivemåte. Fenomenet ser ut til å særlig gjelde bygdebøker på Vestlandet, hvor et navn funnet i FT1801 som Synneve Erichsdatter er skrevet som Synnøve Eriksdatter. Kan jo være at hun sa Synneve, men det vet vi jo strengt tatt ikke. Hva sier dere erfarne slektsforskere, skal vi benytte den gamle skrivemåten, eller er det greit å transkriberer til moderne (ny)norsk?

Endret Oktober 28, 2017 av Eivind G. Hoel

[Astrid K. Halleraker]

49 minutter siden, Eivind G. Hoel skrev:

jeg har latt meg "irritere" av at enkelte, spesielt i bygdebøker, transkriberer skrivemåten på gamle navn til "moderne" skrivemåte.

Språkrådet respekterer bygdebøkenes navneformer, så vidt jeg vet. Et eksempel på bruk av foreldede navneformer er i Bjerkreimbøkene ROG. Fritekstsøk på Taalach gir treff etter mange forsøk, hvis overhodet. Nyere form vil jo være Tollak el. Tollach.

[Are S. Gustavsen]

Eivind,

 

Som du sier innledningsvis, dette er ikke noe nytt tema. La meg ta tak i ditt stikkord, transkribering. Det du finner på trykk i bygebokslitteraturen er som regel aldri transkriberte tekster, herunder navn. Transkribering innebærer en, ideelt sett, ordrett gjengivelse av den kilden man anvender. Derfor er det trolig riktigere å snakke om normalisering.

 

Normalisering innebærer en erkjennelse av at språket ikke hadde noen fast ortografi før innføring av rettskrivingsregler. Dog finnes det visse mønstre og visse normer for hvordan ord og navn som oftest ble bokstavert også i eldre kilder.

 

Anvendt på ditt eksempel fra folketellingen 1801, så betyr dette at din "Synneve" kanskje ble nedtegnet nettopp slik av den skriveren som førte tellingen i penn. Vedkommende skrev kanskje ned det "Synneve" selv opplyste, men ofte var det andre i husstanden som opplyste hva vedkommende het eller ikke het. Skriveren kan ha hørt feil, eller kan ha skrevet feil der og da. Senere kan navnet ha blitt avskrevet feil i forbindelse med inntasting av den digitale versjonen (har du sjekket 1801-tellingen i original?).

 

Så kommer alle de andre gangene "Synneve" er nevnt i kildene. Trolig ble hun døpt, senere konfirmert og kanskje gift. Helt sikkert er at hun døde en gang etter 1801. Kanskje stod hun fadder én eller flere ganger. Kanskje var hun gift flere ganger. Alt dette finnes jo i den aktuelle kirkeboken, om den er bevart. Litt ut på 1800-tallet fikk vi dobbel bokføring ved innføring av klokkerbøker, men da skjedde det fra tid til annen at prest og klokker bokstaverte de aktuelle navnene forskjellig,

 

Kanskje  kom "Synneve" i kontakt med rettsvesenet én eller flere ganger. Hun kunne bli innkalt som vitne, eller bli saksøkt for gjeld. Andre mer alvorlige ting kan ha vederfartes henne. Eide hun kanskje fast eiendom (som enke), eller hadde hun kanskje arv- og odelsrett som ble bestridt?

 

Poenget her er at det store flertall av den norske befolkning rundt år 1801 ikke var skriveføre på det nivå vi er i dag. Mange kunne lese og skrive. Kanskje fler menn enn kvinner. Om "Synneve" tilhørte de skriveføre og samtidig undertegnet ett eller flere dokumenter, så vil vi kunne vite mer om hvilket forhold hun hadde til stavingen av sitt eget navn. Var hun ikke skrivefør, på linje med svært mange, især kvinner, rundt 1801, så må vi forutsette at stavingen av hennes navn ville variere fra skriver til skriver, og at selv om hun sannsynligvis uttalte navnet sitt likt gjennom hele livet, så ble navnet hennes i hovedsak nedtegnet av helt andre mennesker, som kun i varierende eller liten grad var opptatt av hvorvidt de hadde stavet navnet, det være seg etter en norm eller etter hvordan "Synneve" selv ønsket dette stavet.

 

Dette bringer meg til hovedpunktet, nemlig behovet for normalisering.

 

Idet man forfatter en tekst som omfatter mange personnavn, så vil man se at det er henimot umulig å gjengi alle kildeformer for ett og samme navn. En bygdebokforfatter må foreta valg. Hvilken form gjengir best alle former av "Sinnef", "Synneve", "Sønnef", "Sunneve", "Zinneve" etc etc. Trolig er ikke Synnøve så riv ruskende galt, idet de fleste nålevende jo vil kjenne navnet igjen. Så skal det kanskje utarbeides at navneregister eller man ønsker å lage en enkel statistikk over forekomsten av navn i den aktuelle bygda. Da er det jo viktigere å samle alle variasjoner av Synnøve under nettopp Synnøve, for å skille de fra for eksempel Sørine ("Zirene", "Serene" etc).

 

Hva språkrådet mener i denne sammenheng vil bare få betydning om de gir råd for navnenormalisering. Om en forfatter insisterer på å anvende alle foreldede arkaiske bokstaveringer, så har jo han eller hun ryggdekning for at de aktuelle formene kan gjenfinnes i historiske kilder. Noe særlig leservennlig er det imidlertid ikke. Og språkrådet er slett ingen godkjenningsinstans for utgivelser. De er nemlig ikke noe språkpoliti, som sådan.

 

Så i sum. Dette er ikke et spørsmål om transkribering, men normalisering. Det er videre et spørsmål om å gjøre fortiden tilgjengelig for lesere uten kildekunnskap. I innledningen til moderne bygdebøker finnes det gjerne en forklaring på hvilke prinsipper forfatter har lagt til grunn for valg av navneformer i manus. Om dette ikke finnes, så vet man ikke hva forfatter holder på med, idet normaliseringene i så fall er gjort på en ekskluderende måte.

 

Vennlig hilsen

 

Are

Endret Oktober 28, 2017 av Are S. Gustavsen
Korrektur

[Olaf Larsen]

Jeg bruker konsekvent alle navn slik jeg finner dem i kildene, men legger ofte til et modernisert/normalisert navn som et indeksert søkeord i de tilfellene der jeg ser at avviket er stort, eller kan mistolkes på en eller annen måte.

Jeg tar sjansen på å sende deg til en tråd i forumet til Slekt og data (tidl. disnorge), der temaet ble tatt opp i et skriv fra Norsk lokalhistorisk institutt:

Et interessant skriv vedrørende navn

Endret Oktober 29, 2017 av Olaf Larsen

[Johan I. Borgos]

Jeg støtter fullt ut synspunktene til Are S. Gustavsen.

For å ta et ekstremt - og reelt - eksempel, etter hukommelsen: Ei jente jeg kaller Berit i bygdeboka, blei døpt på 1730-tallet som Birgithe, konfirmert som Berret, gift som Berthe og gravlagt som Berithe. Fire forskjellige prester skreiv ned navnet hennes ut fra sin egen dialekt-bakgrunn, og andre prester laga flere varianter for hver gang hun hadde en unge til dåpen. Berit bytta sjølsagt ikke navn for hver ny prest. Det muntlige navnet var konstant, den skriftlige gjengiinga varierte sterkt.

 

Egentlig har vi noe av samme problemet med stedsnavn, der fantes det heller ikke faste rettskrivinger før 1900-tallet, knapt nok da heller. Navnet på heimgården min har vært skrevet blant annet Hielstrand, Hieltesand, Jeldtesand, Jeltesand osv. Vi bruker i dag Hjellsand, men også det er bare ei tilnærma gjengiing av navnet - begge stavelsene ender med muljerte konsonanter. Det er alltid noe som må normaliseres ...

 

[Svein O. Tislevoll]

Når utenlandske navn som for eksempel Lavrence og Laurents blir fornorsket til Lars, Lasse, eller Laurits, så blir det vanskelig å tro at disse personene kan ha vært utlendinger (eller av utenlandsk opprinnelse). Det samme med mange andre navn som kan være blitt nesten ugjenkjennelig. Så hvis man ser etter utlendinger bakover i slekten så er det best med primærkilder, og ikke disse bygdebøkene, der det meste mange ganger er fornorsket. Men er enig i at standardiseringen av navn gjør det lettere på en del områder, men de eldre formene som er mest brukt for hvert navn i primærkildene, bør skrives i tillegg til disse moderniserte formene! 

[Are S. Gustavsen]

Ovenfor har Olaf Larsen gitt en referanse til en publikasjon fra 2001. Jeg vil samtidig gjøre oppmerksom på at det gikk en relativt intens debatt om skrivemåten av personnavn på midten eller gjerne slutten av 1990-tallet. Noen av bidragene ble trykt i Genealogen mens Per Reidar Christiansen var redaktør.

 

Det var spesielt i 1996 det hele brøt løs, og jeg setter inn noen av titlene nedenfor: http://www.genealogi.no/innhold-2/

• Frydenberg, Per. "Hva var navnet?" Genealogen 1996, nr. 3 (1996): 17-18.

• Myrheim, Frode. "Et bidrag til personnavn-debatten." Genealogen 1996, nr. 3 (1996): 19-21. Korrigert opptrykk i Genealogen 1997, nr. 1 (1997): 38-39.

• Steffens, K. E. "Forfalskning av navn." Genealogen 1996, nr. 1 (1996): 22.
• ———. "Fortiden slik den faktisk var." Genealogen 1996, nr. 3 (1996): 18-19.
• ———. "Hva folk så på som sine rette navn." Genealogen 1996, nr. 2 (1996): 12.
• ———. "Om å hete eller å bli kalt noe." Genealogen 1996, nr. 2 (1996): 9-10.

• Vigerust, Tore H[ermundsson], (1955–). "Respektløse prester." Genealogen 1996, nr. 2 (1996): 11-12.
• Winge, Harald, (1940-1999). "Om å få sine rette navn tilbake." Genealogen 1996, nr. 1 (1996): 26.
• ———. "Steffens' nye misforståelser." Genealogen 1996, nr. 2 (1996): 10-11.

Som det kan ses av listen, så var bla. Harald Winge fra NLI aktiv, og dette kan trolig ses i forbindelse med det senere NLI-seminar.

 

Redaktører av NSF sine publikasjoner har i grunn gjennom lengre tid engasjert seg i problemstillinger rundt navn- og navnebruk. Noe av dette er søkt formalisert gjennom mer faglige aktiviteter, derunder seminarer.

 

I regi av NSF ble det avholdt et navneseminar lørdag 21. november 2009: http://old.genealogi.no/Nyheter/navneseminar_2009_rapport.htm

 

2009-seminaret savner imidlertid en trykt rapport, men undertegnede sitter på noen lydfiler som kanskje kan komme til nytte ved en senere anledning.

 

Poenget er å uansett vise at navnspørsmål også har engasjert kraftig før introduksjonen av Digitalarkivet og at endel av de synspunktene jeg fører i marken (jfr innlegg ovenfor) er et resultat av 20-25 år med redaksjonarbeid knyttet til genealogiske publikasjoner og derigjennom svært mange punktstudier på enkeltnavn.

 

Det kunne være greit å høre hva trådstarter synes om innspillene så langt, idet det er kommet fram dels avvikende synspunkter på hvordan man bør forholde seg til gjengivelsen av eldre skriftformer.

 

Vennlig hilsen

 

Are  

 

 

 

Endret Oktober 29, 2017 av Are S. Gustavsen
Korrektur

[Ivar S. Ertesvåg]

På 28.10.2017 den 17.21, Eivind G. Hoel skrev:

Dette er naturligvis ikke noe nytt tema, men jeg har latt meg "irritere" av at enkelte, spesielt i bygdebøker, transkriberer skrivemåten på gamle navn til "moderne" skrivemåte. Fenomenet ser ut til å særlig gjelde bygdebøker på Vestlandet, hvor et navn funnet i FT1801 som Synneve Erichsdatter er skrevet som Synnøve Eriksdatter. Kan jo være at hun sa Synneve, men det vet vi jo strengt tatt ikke. Hva sier dere erfarne slektsforskere, skal vi benytte den gamle skrivemåten, eller er det greit å transkriberer til moderne (ny)norsk?

 

Let du deg også "irritere" over embetsmenn som skriv gamle norske namn (personnamn, gardsnamn) på gjengs skriftdansk? Dersom nei: kvifor ikkje?

 

[Eivind G. Hoel]

Tusen takk til alle sammen for både korte og mer omfattende tilbakemeldinger på dette med skrivemåte av gamle navn og hvorvidt de skal normaliseres (altså ikke transkriberes) til moderne norsk! Dette er tydeligvis et emne som engasjerer sterkt her på brukerforum! Det er selvfølgelig mange eksempler på at en person fikk sitt navn skrevet på mange ulike måter gjennom livet, og det er av og til utfordrende å velge hvilken skriveform en skal bruke for å identifisere dette individet.

 

Til Ivar Ståle, som åpenbart har funnet en hjertesak i dette temaet: Dansketiden er en del av Norges historie - vi var i union med Danmark i 434 år, og mye av den norske middelalderkulturen og særlig det gammelnorske språket måtte unngjelde i løpet av denne lange perioden med fremmed styre i vårt land. Men de embetsmennene du viser til gjorde ikke noe ulovlig da de skrev navnene som de gjorde på den tiden. Så svaret er "Nei", jeg lar meg ikke "irritere" av disse embetsmennene - som kanskje var noen av de beste vi kunne få når det gjaldt redelighet og mangel på korrupsjon - men det er jo min subjektive mening da!

 

For min egen del søker jeg å bruke skriveformen som var benyttet i et flertall av primærkilder, men om jeg er i tvil så "trumfer" oftest skrivemåten ved begravelse tidligere skrivemåter. Det blir jo også oftest skrivemåten som ligger nærmest en moderne skrivemåte.

 

Og jeg er stadig litt "irritert" over at gamle navn gjengis på moderne (ny)norsk i bygdebøker!

Endret Oktober 29, 2017 av Eivind G. Hoel

[Olaf Larsen]

Takk for publiseringen av mange gode lenker, Are! Dette er nok et tema som dukker opp med jevne mellomrom, men jeg er nok enig med Svein her:

Sitat

Men er enig i at standardiseringen av navn gjør det lettere på en del områder, men de eldre formene som er mest brukt for hvert navn i primærkildene, bør skrives i tillegg til disse moderniserte formene! 

Jeg har imidlertid registrert at slik normalisering kan synes å foregå nokså tilfeldig i endel tilfeller. Jeg tok for lenge siden opp normaliseringen av mannsnavnet Ellend, som ofte ble til Elling eller Erling, hvilket jeg tror kan være feil. Jeg føler meg overbevist om at Ellend også ble brukt som det skrives, eller som variantene Erlend eller Erland, for jeg fant den gang kirkebøker hvor både Ellend og Elling var brukt. Jeg er selvfølgelig åpen for at det er jeg som tar grundig feil, men uten at jeg kan komme på det i farten, så er det flere navn hvor jeg har stusset veldig på resultatet av en normalisering.

Det skulle jo være interessant om man kunne gå et par-tre århundrer bakover og få vite hva samtiden syntes om skrivemåten av navn, det var jo ikke bare analfabeter den gangen. Vet noen om det finnes referanser til dette temaet fra eldre tider?

Endret Oktober 29, 2017 av Olaf Larsen

[Are S. Gustavsen]

Eivind et al,

 

Hvordan man velger å gjengi et navn står jo fritt opp til den enkelte. Poenget med å ta opp dette til debatt må jo være å brette ut problemstillingen litt. I så måte er det flott at tråden er startet, om enn temaet er flittig debattert tidligere både her og andre fora.

 

Mitt eget standpunkt til dette med normalisering har endret seg gradvis gjennom årene. Å skrive Pål for Paal er ikke noe stort sprang. Å skrive Pål for Poffuell eller Povel kan synes noe verre. Det var noe verre å gå fra Jørgen til Jørn. Sjurd for alle varianter av Sjugurd, Sigvard og Sivert, falt langt enklere. Poenget er at mange av oss har et til dels svært personlig forhold til de ulike navn i vår egen familie og omgangskrets, enn si blant medelever, -studenter og senere kollegaer, noe vi ofte drar med oss inn i vårt forhold de samme navnene gjennom historisk og/eller slektshistorisk forskning. Derfor vil meningene om riktige navnformer være like mange som de er delte.

 

Det ligger også en erkjennelse i at skrivemåter for navn jo har endret seg i takt med utviklingen av skriftspråket generelt. Dermed synes jeg det faller noe unaturlig å holde ensidig fast ved arkaiske former, mens man ellers uttrykker seg ved bruk av moderne skriftformer i språket forøvrig. Navn er jo uløselig knyttet til språk. I så måte vil navnestrid også være en form for språkstrid.

 

Vennlig hilsen

 

Are

 

 

 

 

Endret Oktober 29, 2017 av Are S. Gustavsen
Korrektur

[Eivind G. Hoel]

Til Are.

 

Tusen takk for et velfundert svar! Ja, språket endrer seg, og så også skrivemåten av navn. Men da er jo kanskje spørsmålet: hvem identifiserte disse folkene seg som? Hva mente denne "Birgithe", "Berret", "Berthe" eller "Berithe" at hun het, eller hva mente foreldrene hennes? Det kan vi naturligvis ikke vite. Så vi må gjøre et valg på eget grunnlag. I dag ville vi nok et barns navn fått skrivemåten "Berit" eller kanskje "Birgitte", men dengang var skrivemåten annerledes og jeg synes det er god grunn til å respektere det. Som et eksempel på ekstrem normalisering, kan jeg vel si at det ikke er noen som vil kalle den legendariske kongen Sigurd Jorsalfare for Sigurd Jerusalemturisten?

Endret Oktober 29, 2017 av Eivind G. Hoel

[Aase R Sæther - Gloppen]

For min del har eg valt å halde fast på at eit barn "heitte" det foreldra sa det heitte. Det skrivne namnet er berre ei bokstavering av korleis skrivaren meinte han burde skrive det han meinte han høyrde. Personen sjølv skreiv kanskje aldri namnet sitt - og om han gjorde det, kunne han skrive det på EIN måte eine dagen, og på ein annan måte neste dag.

 

Dermed blir normalisering heilt nødvendig.

[Aase R Sæther - Gloppen]

Akkurat nå, Eivind G. Hoel skrev:

Til Are.

 

Tusen takk for et velfundert svar! Ja, språket endrer seg, og så også skrivemåten av navn. Men da er jo kanskje spørsmålet: hvem identifiserte disse folkene seg som? Hva mente denne "Birgithe", "Berret", "Berthe" eller "Berithe" at hun het, eller hva mente foreldrene hennes? Det kan vi naturligvis ikke vite.

Eg er ikkje heilt einig med deg i dette at "det kan vi naturligvis ikke vite". Gamle stadnamn kan vere ei god kjelde til uttalen av ein del namn rundt i landet. Her hos oss har vi td Marijølet, Iva-slettene, Lisebett-dalen m.m.m. - og dermed veit vi korleis desse namna blei uttalte i gammal tid. Men dette gjeld sjølvsagt berre nokre få namn.

[Johan I. Borgos]

En halv digresjon. I 1982 (lenge før jeg blei bygdebokforfatter) skreiv jeg et brev til en faktisk person som levde først på 1600-tallet. Her er et av de første avsnittene (NB: dialektfare!):

 

"Ja, ka sei man tel et menneske som levde på 1600-tallet? Æ må vel begynn med ei unn­skyldning før korsen æ stava navnet dett. Sannsynligvis gjør æ det feil, men ka ska æ gjør: I skattelesten fra 1610 og fram tel 1640 e navnet dett skrevven på 26 førskjellige måta: Markur, Markuardt, Marckor, Marquord og så videre. Derfør har æ tatt en enkel fellesnevnar og kalla dæ Markor."

 

Jeg står fortsatt ved det valget.

[Eivind G. Hoel]

Til Johan.

 

Hva svarte han "Markor", da? (Skjønner han var død for lenge siden!)

[Ivar S. Ertesvåg]

12 minutter siden, Eivind G. Hoel skrev:

 

Til Ivar, som åpenbart har en hjertesak om dette temaet: Dansketiden er en del av Norges historie - vi var i union med Danmark i 434 år, og mye av den norske middelalderkulturen og særlig det gammelnorske språket måtte unngjelde i løpet av denne lange perioden med fremmed styre i vårt land. Men de embetsmennene du viser til gjorde ikke noe ulovlig da de skrev navnene som de gjorde på den tiden. Så svaret er "Nei", jeg lar meg ikke "irritere" av disse embetsmennene - som kanskje var noen av de beste vi kunne få når det gjaldt redelighet og mangel på korrupsjon - men det er jo min subjektive mening da!

 

Og jeg er stadig litt "irritert" over at gamle navn gjengis på moderne (ny)norsk i bygdebøker!

 

Nei... embetsmennene gjorde ikkje noko ulovleg ved å skrive namna som dei gjorde, og det låg heller ikkje korrupsjon bak skriftforma - men det er det vel ingen som har sagt (?).

Du meiner vel heller ikkje at det er "ulovleg", evt. "korrupt", å normalisere (eller fornorske) norske namn i bygdebøker. Så det kan vel ikkje vere grunn for nokon "irritasjon".

 

 

 

[Eivind G. Hoel]

Til Ivar Ståle.

 

At jeg følte "Irritasjon" var noe spissformulert, men det har jo gitt flere tilbakemeldinger enn jeg kunne håpe på!

 

Takker igjen for alle svar fra en engasjert gjeng her på Brukerforum!

[Johan I. Borgos]

9 timer siden, Eivind G. Hoel skrev:

Hva svarte han "Markor", da? (Skjønner han var død for lenge siden!)

 

Poenget med brevet var sjølsagt et annet enn å få svar. Heile teksten står her: https://borgosblog.net/essay/kjaere-markor/

[Helge Bjerkevoll]

Normalisering må nok til. Har sjølv ei formor som i eit skifte frå 1677 heiter Bergitte som senere har fått mange navn. Bygdeboka bruker Brithe. 

Over blir det sagt at ein skal ta med alle variasjoner. Ja sjølvsagt kan ein det i ein biografi i ei slektsbok eller i sitt private slektsprogram...

 

Det hender nok også at normalisering og "fornorskning" kan bli litt uheldig.

Eit eksempel på det finn eg i den heimlege bygdeboka. Eit par kom frå ein gard inne i Storfjorden som lokalt vart kalla Øvste-Holmen.(300 meter oppe i fjellsida).  Bygdebokforfattaren har brukt ein eldre person frå same området som kjelde. Og ho sa nok noko slikt som "Øvstholmen". Forfattaren har då truleg oppfatta dette til Østholmen. Og han lagar då sin egen nynorske vri og får det til at dei kom frå Austholma. Dei som leiter etter denne "holmen" på kart eller i skriftlege kjelder vil nok leite forgjeves. 

[Harald Søren Storaker]

På 29.10.2017 den 22.03, Aase R Sæther - Gloppen skrev:

Eg er ikkje heilt einig med deg i dette at "det kan vi naturligvis ikke vite". Gamle stadnamn kan vere ei god kjelde til uttalen av ein del namn rundt i landet. Her hos oss har vi td Marijølet, Iva-slettene, Lisebett-dalen m.m.m. - og dermed veit vi korleis desse namna blei uttalte i gammal tid. Men dette gjeld sjølvsagt berre nokre få namn.

Ja, gamle stedsnavn, særlig dei som bare er videreført i muntlig tradisjon, kan sei oss litt om uttale av navn i eldre tider. Eg skreiv et blogg-innlegg om dette: http://haraldsharalds.blogspot.no/2012/02/300-ar-gamle-dialektprver.html

Bygdebokforfattere velger vel helst å normalisere til den stavemåten av navnet som samsvarar best med lokal uttale av navnet. Eg meiner det er fornuftig. Uttalen av navn var meir konstant enn stavemåtane. For moro skuld har eg hatt opptelling av ulike stavemåter i Digitalarkivet av navnet Tjøstel/Kjøstøl. Til nå har eg funne 140 ulike stavemåtar (ikkje alle samme person! )
Det hadde vore interessant å finne rekorden for antall ulike stavemåtar av navnet til ein og samme person.

Endret Oktober 30, 2017 av Harald Søren Storaker

[Olaf Larsen]

Her er ihvertfall noen eksempler:   :-)

https://forum.arkivverket.no/topic/202684-bruk-av-ole-og-oluf-i-kirkeb%C3%B8ker-og-bygdeb%C3%B8ker-i-sola-sogn/?do=findComment&comment=1710842

[Hans Martin Fagerli]

Dette er en ganske interessant debatt. Med bakgrunn i bibliotekmiljø skal jeg legge til at man må ha en standardisering av navneformer dersom man skal ha fullstendig gjenfinning i kortkataloger (den gang de fantes), men også i databaser for å sikre fullstendig gjenfinning. I den game "gode" kortkatalogen hadde mange eldre tiders forfattere en hel del henvisningskort fra ulike navneformer til den standardiserte. I dagens digitale kataloger og  tekstbaser er jeg ganske overbevist om at denne løsningen svekkes slik at man faktisk ikke kan regne med fullstendig gjenfinning på en navneform fordi mulighetene i dag til å endre navn nærmest er blitt uendelige. De som registrerer gamle kirkebøker bruker vel den navneformen som er oppgitt, selv om f.eks. fødsel-, konfirmasjons- og andre oppføringer er ulike? Å lage en standardisering må vel være utenfor enhver mulighet?

 

Vi vil for all framtid "slite" med ulike navneformer på personnavn, steder etc.  Som barn og ung gutt var jeg ofte på familiens hytte i Sør-Trøndelag. Jeg elsket å lese kart, og på 60-tallet hadde fortsatt flere steder i landet gamle kart. Jeg fant da følgende navn på et høydedrag i nærheten av hytta: Raaaasen. Jeg brukte noe tid før det gikk opp et lys for meg.....

Endret Oktober 31, 2017 av Hans Martin Fagerli

[Svein Arnolf Bjørndal]

På ‎29‎.‎10‎.‎2017 den 22.01, Aase R Sæther - Gloppen skrev:

For min del har eg valt å halde fast på at eit barn "heitte" det foreldra sa det heitte. Det skrivne namnet er berre ei bokstavering av korleis skrivaren meinte han burde skrive det han meinte han høyrde. Personen sjølv skreiv kanskje aldri namnet sitt - og om han gjorde det, kunne han skrive det på EIN måte eine dagen, og på ein annan måte neste dag.

 

Dermed blir normalisering heilt nødvendig.

 

Jeg behøver ikke gå lenger enn til en oldefar (1883-1919), som riktig nok stort sett skrev seg Carl, men delvis også Karl. - Jeg har selv valgt å bruke "Carl".

[Lars Østensen]

Hva er en normalisering når det gjelder navn?

 

Forklar gjerne (logisk) hvorfor Jon er å foretrekke framfor John eller omvendt. Alternativt Kristine i forhold til Christine.

Hva med a-ending i forhold til e-ending Anna/Anne/Ane/Ana?

Hva med Jan som tilsynelatende knapt eksisterer før 1700, men som tilsynelatende eksploderer i bruk når skriverne valgte å forkorte Johannes eller Johan. Døpt Johannes blir plutselig Jan i de senere kildene.

 

Hva skulle formålet med denne normaliseringen være?

 

Hva med -sen, -son, -søn med eller uten dobbel s?

Hva med -dotter kontra -datter?

 

Synsing eller smak og behag?

 

Er ikke formålet kommunikasjon?

 

Normalisering for å få felles referanseramme?

 

Er vi så lite fleksible i denne kommunikasjonen at vi ikke er i stand til å tilpasse oss til de vi kommuniserer med?

Om person a refererer til Ola og insisterer på at det er korrekt er det meg knekkende likegyldig om samme person i kildene er nevnt som Ole/Oluf/Olav eller andre navneformer. Når jeg kommuniserer med person a vil jeg velge å forsøke å svare personen på en slik måte at jeg forsøker å tilpasse meg til hans bruk av form for å være sikker på at vi snakker om samme person (identifikasjon).

Endret November 1, 2017 av Lars Østensen