Er kvinner usynlege i slektsforsking?

[Knut Rage]

Eg skriv for tida på eit foredrag / essay om "kvinner som ein usynleg storleik i slektsforsking". Er det rett at kvinner er usynlege, og kva kan gjerast for å la kvinner bli synlege når t.d. ei slektshistorie skal skrivast? Kvar finn me spor av kvinners liv i arkiv og annan dokumentasjon? Korleis kan me følgja slektslinene til kvinner som knapt har eit namn og ein eigen eksistens? Kort sagt, kvinner i slektsforsking, eit tema der referansane er få. Og - er kvinnesaka fråverande i slektsforskarmiljøet? Takknemlig for innspel, smått som stort. 🙂 

Endret Juni 8, 2018 av Knut Rage

[Jarleif Nordheim]

Kjenner meg ikke helt igjen her. Jo, selvsagt er det mange steder det skrives om mannen, og med hustru døtre nærmest som haleheng, men slett ikke alltid. I min slektshistorie finner jeg mange kvinner som trer frem fra historiens tilsynelatende glemsel, og som må ha markert seg tydelig i samtiden.

 

Hva med en kvinne i nåværende Bohuslän som fikk sin far arrestert som 80-åring for nedsettende tale om svenskekongen i 1680? Jo, han døde på festningen, og all hans eiendom ble konfiskert. Søskenflokken som satt igjen var alle voksne - 4 menn og 4 kvinner. 2 av mennene stakk til Norge, men Karin innledet rettssaker mot myndighetene - altså ikke hennes brødre, og ikke hennes mann - for å få tilbake eiendommene. Og dermed er hennes kamp dokumentert gjennom nær 30-årene med rettsprosesser. 

Jo, hun må ha blitt lagt merke til, og historien sier vel litt om hennes posisjon i samfunnet?

 

Vh Jarleif

[Svein Arnolf Bjørndal]

Kvinner er stadig vekk nevnt på tingene på 16- 1700-tallet , f.eks. når de avga prov i åstedssaker. Deres prov telte på lik linje med menns, og da har navnet på ham de evt. var gift med vært helt uinteressant for retten.

 

Kan også nevne Kari Rasmusdatter f. omkr. 1660, d. 1740, som bodde på plassen Hiran på Krokskogen i Hole, Buskerud. Kari ble i 1716 overtalt av den norske øverstkommanderende, general Coucheron, til å la seg ta til fange av svenskene, og fortelle dem at nordmennene hadde fått forsterkninger og ville angripe ganske snart. Dette skjedde som planlagt, og etter flere harde forhør hvor hun overbevisende hevdet at nordmennene kunne ventes på timen og ville hugge henne i stykker hvis de fant ut at hun hadde røpet dem, ga svenskene opp felttoget og reiste tilbake til Sverige. For denne bragden ble hun av fogden lovet tre års halv skattefrihet på plassen sin, noe som også ble innvilget, i tillegg til 2 rdl. i belønning. Men hun måtte minne myndighetene om saken, så derfor kjenner vi historien.

 

Selv om kvinner formelt ikke hadde så mye makt og innflytelse, har det nok vært reelle unntak, også for de som sto ganske langt nede på rangstigen. Og langs den lange kysten vår har det nok helst vært kona som var jordbruker, mens mannen i lange perioder var på fiske. Det synes rimelig klart at disse kvinnene nok var ganske selvstendige i praksis. Det er også skrevet hovedoppgaver som viser at enker hadde en svært fri stilling i forhold til hva gifte og ugifte kvinner i hvert fall rent formelt hadde. Så kan det selvfølgelig variere hvor mye skriftlig dokumentasjon vi finner på dette, men det er i hvert fall ikke uvanlig å finne enkers navn nevnt som skattebetalere fra første stund i lensregnskapene på tidlig 1600-tall.

 

[Knut Rage]

Takk for gode innspell! Ganske annleis enn dei kommentarane eg har fått frå kvinner på slektsfora, nyttige slik sett!

[Inger Hohler]

Problemstillingen er absolutt interessant, men jeg tror svaret til dels er avhengig av tid og sted, og hva slags informasjon man leter etter. I en lang periode på 1700-tallet i enkelte kirkebøker nevnes barn utelukkende som sønn eller datter av Hans Hansen, eventuelt av Hans Hansen og hans quinde. Når hun var inngangskone ble hun også gjerne omtalt som "Hans Hansens quinde". Når mannen døde kunne hun som pårørende stå som Sal. Hans Hansens enke, eventuelt med fornavn men uten patronym. Brudens mor ble vanligvis ikke nent ved ekteskapsinngåelse i denne perioden. Derfor, hvis man ikke vet hvor paret ble viet kan det være svært vanskelig å vite hvem hun var. I noen tilfeller kan mannen ha vært gift med flere uten at det er synlig i  kirkeboken der de bodde - eller det er grunn til å mistenke at det var slik. Da blir de aller fleste kvinner - de som ikke etterlater seg skifter eller rettsprosesser - temmelig anonyme.  Militære ruller inneholder forståelig nok langt flere mannsnanv enn kvinnenavn. Det er mange flere menn i denne perioden, ville jeg tro, enn kvinner, hvor det går an å regkonstruere livsløpet med mange "funn".

I tillegg kan man se på hvor ofte de to kjønnene ble omtalt i kirkebøkene. Minimum ved dåp og gravleggelse/død, hvis ikke noe er gått galt. Så vidt jeg kan forstå var det i sjødistrikene større sjanse for at en død mann ikke ville bli skrevet inn i den lokale kirkeboken enn at en død kvinne i sognet ble utelatt. Hvis en ugift sjømann uten noe særlig formue forsvant, var det ikke godt å si om han hadde druknet og blitt funnet, elller bare hadde emigrert eller flyttet på seg. Hvis en kvinne døde under yrkesutøvelse var det adskillig større sjanse for at hun ville bli funnet og meldt død. Men samtidig, fordi menn som arbeidet på sjøen hadde høyere fare for drukning enn kvinner hadde for å dø i barsel eller under yrkesutøvelse, var det gjennomsnittlig kortere tid mellom fødsel og død for menn enn for kvinner. Hyppigheten for navns nevnelse i kirkebøker eller andre offentlige dokumenter pr. leveår er vesentlig høyere for menn enn for kvinner i denne perioden. Menn kunne være både faddere og vitner ved ekteskapsinngåelser. Kvinner opptrådde bare som faddere - men noen steder og periode ser det ut til å ha vært en skjevhet i kjønnsfordelingen på fadderene. Om dette er tilfeldigheter eller lokale tilpasninger (flere menn nær militærforlegninger, flere kvinner i byer nær militærforlegninger og i fiskerdistrikter under fangstperiodene?) har jeg ikke undersøkt. Dersom en mann var innflytter langveis fra var det imidlertid ikke veldig mye lettere å spore ham enn en kvinne. Joen Pedersen kunne i noen tilfeller bli til Joen Nedeaunet og deretter John Innervik. 

Ut over 1800-tallet har jeg inntrykk at det ble vanligere å nevne kvinnen ved navn. Fortsatt nevnes kvinnene sjeldnere enn menn i skattematrikler, men antagelig omtrent like ofte som menn i skifter, og deres patronym tas oftere med. Folketellingene gjør kvinnene mer synlige. Men på slutten av 1800 og begynnelsen av 1900-tallet igjen, blir det vanlig at kvinnen tar mannens etternavn. Hvis man ikke finner opplysninger om ekteskapsinngåelsen er det igjen vanskelig å finne hennes opphav.  

 

I mange samfunn flytter menn mer på seg enn kvinner, så når både menn og kvinner endrer havn burde det statistisk sett være lettere å finne kvinnene enn mennene  hvis alt annet er likt. Igjen, jeg har ikke data for å si noe om flyttemønstre i de akuelle periodene og hvordan det burde påvirke sjansene for å sikkert identifisere menn kontra kvinner. Når patronymene for mennene også stivner eller mennene tar gårdsnavn som slutter å endres når de flytter påvirker det selvsagt også sjansen for å identifisere rett familie for mannen.

 

Det er ofte vanskeligere å gjette seg til noe om en kvinnes personlighet og levekår ut fra hvor mange barn hun fikk og når hun døde.  Hyppigheten av barnefødsler kan i noen tilfeller fortelle at hun brukte amme - eller hvilke av søstrene som sannsynligvis ikke gjorde det (når barna kommer som en klokke hvert 2-3 år i stedet for hver 18. måned...).  Opplysninger nedtegnet under mannens navn forteller ofte mer om levekårene til familien, for selvfølgelig levde ikke ektefellene i isolasjon. Ekteskapspolitikken i min manns slekt, den grenen jeg ser på nå, viser imidlertid at morssidens innflytelse var av stor betydning. Det samme var ofte tilfelle hvis barn ble foreldreløse. Det er adskillig flere fortellingen om tøffe enker å hente enn menn som ble sittende lenge ugift med en ungeflokk. Men før sent 1800-tall er det er få fortellinger som sier noe om de interlektuelle eller håndverksmessige evnene til kvinnene i slekten. Hvis noen var eksepsjonelt dyktige tekstilarbeidere, ystere og derved løftet familieinntekten  etc. satte det ikke spor på samme måten som når ektefellen står i jektemanntallet eller fikk bygd en kvern eller hørte til de mer vellykkede i skomakerlauget.

 

[Knut Rage]

Eit særs godt innspel, Inger - her har du langt på veg skrive foredraget / essayet for meg 🙂  (som skal haldast på eit møte med Slekt og Data i Arkivenes Hus i Stavanger til hausten, og seinare publiserast på mi heimeside på Academia.com, er tanken). Tusen takk for at du tok deg tid til eit slikt godt gjennomarbeidd, kunnskapsbasert og velskrive innlegg!

[Are S. Gustavsen]

Dette er et svært interessant tema, og mange gode innspill er allerede på plass.

 

I Genealogen har Norsk Slektshistorisk Forening relativt nylig (2015) publisert litt om problemstillingen.

 

Se for eksempel artikkelen: "Unøyaktigheter og kvinnediskriminering?", Genealogen, Årg. 29, nr. 2 (2015), hvor Rune Nedrud og undertegnede har bidratt til å belyse noen sider av dette med hvordan kvinner er presentert i slektshistorien. https://www.nb.no/baser/norart/trip.php?_t=0&_b=NORART&_r=590124

 

I samme hefte har jeg også publisert en eksempelbasert artikkel om forhold på 1600-tallet: "Kvinners rettslige stilling på 1600-tallet : noen eksempler fra by og land", Genealogen, nr. 2 (2015), s. 59-61: https://www.nb.no/baser/norart/trip.php?_t=0&_b=NORART&_r=590125

 

Mvh Are

[Knut Rage]

Artiklane blir bestilt! Tusen takk!

[Inger Hohler]

Håper jeg kan få fatt i artiklene via en venninne på biblioteket på UiO 🙂

[Kristian Hunskaar (privat)]

Knut Rages åpningsinnlegg rommer egentlig to problemstillinger eller spørsmål, slik jeg ser det:

1. Er kvinner usynlige i kildematerialet?
2. Er kvinner usynlige i slektsforsking, dvs. i det "produktet" som slektsforskerne lager?

 

Til spørsmål 1 har vi fått belyst at kvinner har en tendens til å være anonymiserte i eldre kirkebøker ("Hans Olsens kvinne"), og i tillegg vet vi at før den første nominelle folketellinga i 1801, er det stort sett manntall - bokstavelig talt - vi har å forholde oss til. Nå er nettopp kirkebøker og folketellinger/manntall de aller mest sentrale kildetypene for slektsforskere, men - som det er påpekt i andre innlegg her - kan man likevel finne en hel del interessante opplysninger om kvinner også på 1600- og tidlig 1700-tall, dersom man går til andre kildetyper, som kanskje er mer krevende å arbeide med. Skifteprotokoller, tingbøker og pantebøker kan nevnes, men mulighetene er mange. Uansett: Kvinners synlighet/usynlighet i kildematerialet er noe vi bare må forholde oss til; vi får ikke gjort noe med det!

 

Når det gjelder spørsmål 2 er det derimot i større grad opp til slektsforskerne selv. Selvsagt kan ikke slektsforskeren gjøre kvinnene mer synlige enn det kildematerialet tillater, men han/hun kan etterstrebe å finne de kildene som faktisk inneholder opplysninger om kvinner, og bruke disse kildene "for hva de er verdt" når slektsforskingen i neste omgang skal formidles. På den måten vil man kunne oppveie noe av den kjønnsmessige skjevheten som ligger i kildematerialet.

[Lars Løberg]

Kvinner er på ingen måte usynlige i slektsforskningen. For det første, et helt lite knippe kvinnelige slektsforskere var med på å utvikle slektsforskningen til en vitenskap i Norge. Her kan det være faglig interessant nå i ettertid å se om disse foregangskvinnene behandlet kvinner anderledes i sin forskning enn hva deres mannlige genealogikolleger gjorde. 

 

For det andre, og langt viktigere her, det er rikelig med kilder ikke bare om våre formødre generelt, men også for svært mange av dem individuelt. Det er riktig, slik det er påpekt før i denne tråden, at det vanligvis er langt flere kildeoppgaver for våre mannlige forfedre på 16- og 1700-tallet, men langt de fleste av disse kildeoppgavene er enkeltopplysninger f eks om skatt, og sier ingenting om person og ferdigheter. Derimot har vi, i hvert fall for 1700-tallets vedkommende en kildegruppe som gjemmer på verdifulle opplysninger om levekår og individuelle forskjeller, nemlig skiftene. Det er min uærbødige påstand at det er ren latskap av norske slektsforskere og særlig av norske bygdebokforfattere at det ikke hentes ut mere kunnskap om forfedrene våre på 1700-tallet på individnivå. Jeg skal innrømme at terskelen er høy, men ikke uoverkommelig for den som vil grave seg ned på sogne- eller kommunenivå. Kildene er der, og verktøyene finnes. 

[Hans Martin Fagerli]

Det er vanskelig å avdekke slekters gang gjennom tidene uten å bli berørt av kvinners stilling og livsvilkår. I alle fall når vi snakker om flertallet av våre formødre, og spesielt under hvilke forhold de levde i på 1800-tallet og noe ut på 1900-tallet. To forhold er særlig framtredende. Såkalte uektefødsler og mulighet for livsopphold som ugift. Statistisk Centralbureau som det het den gangen, utga i 1907 (Norges offisielle statistikk. v.37) en oversikt med tittel "Om Børn, fødte udenfor Ækteskab". Det er deprimerende lesning. Norge lå høyt på denne statistikken.7.6 % av alle fødsler var "uæktefødsler" (Sverige lå enda høyere med 11.3%). Nesten utelukkende var det moren som ble sittende med ansvaret. Mennene ble gjerne pålagt å betale underhold, men det gjorde nesten ikke i det hele tatt. Man hadde ikke dagens digital oversikt og kontroll kan vi si. Å bli gift var viktig for kvinnene, og de fikk nok mange forsikringer som ikke holdt. I mine slektsstudier har jeg funnet menn som hadde 4-5 uekte barn på sin samvittighet. Noen av dem rømte landet, de aller fleste betalte ikke. For kvinner, spesielt i byene, var en faglig yrkeutøvelse nesten ikke oppnåelig. Håndverkslaugene var stengt for dem til langt ut på 1800-tallet. Fattigunderstøttelse var gjerne utveien, og den satt meget langt inne. Det er ganske opplagt at kvinner som var "uheldig" som man sa, er det ikke mye å pynte opp med på slektstreet. Men man blir berørt av dem - og ettertenksom.

 

Jeg har "møtt" flere slike kvinner i min slekt, og jo mere jeg har gravd jo mer har jeg blitt imponert over deres livsmot, og tilsvarende nedstemt av deres livsmuligheter. Min ene oldemor fikk flere uekte barn, forble ugift, og slo seg igjennom med å stryke klær for bedre stilte fram til sin død. Jeg tenker på henne hver gang jeg stryker mine skjorter, og skulle så gjerne ha meddelt henne at mitt livsløp ble ganske annerledes. Også for hennes kvinnelige etterkommere.

 

 

 

 

Endret Juni 10, 2018 av Hans Martin Fagerli

[Lene Benedicte Lauritzen]

For moro skyld valgte jeg et tilfeldig navn, Anna, (i og med mange het det) og søkte i aviser i tidsrommet 1700 - 1800. Først treff var denne avisa fra Bergen i 1775.  Her er en rekke mennesker i ulike sogn i Bergen listet opp med navn, alder og ulike skavanker.  Jeg forstår det som det er utdeling av sosialhjelp som er tingen. Personvern var åpenbart ikke et tema;) 

https://www.nb.no/items/4bf38c399a75919edbeeb8644747f426?page=0&searchText=Anna

 

Som nevnt i et annet av innleggene her, tror jeg også at det er mulig å finne noe mer om både kvinner og menn dersom man går flere kilder etter i sømmene. 

 

Treffliste på "Anna"  i aviser 1700 - 1800:

https://www.nb.no/search?q=Anna&mediatype=aviser&fromDate=17000101&toDate=18000101

 

 

[Are S. Gustavsen]

På 9.6.2018 den 23.59, Lars Løberg skrev:

Kvinner er på ingen måte usynlige i slektsforskningen. For det første, et helt lite knippe kvinnelige slektsforskere var med på å utvikle slektsforskningen til en vitenskap i Norge. Her kan det være faglig interessant nå i ettertid å se om disse foregangskvinnene behandlet kvinner anderledes i sin forskning enn hva deres mannlige genealogikolleger gjorde. 

 

Lars,

 

Hvilke kvinner er det du konkret sikter til? Jeg regner med at Wilhelmine Brandt (1827-1915) kan være blandt disse, men hvem er de andre?

 

Vennlig hilsen

 

Are

Endret Juni 12, 2018 av Are S. Gustavsen
Korrektur

[Niels Hegge]

Vi har også Emilie Bernhoft med "stamtavle over slækten Bernhoft".

 

Det er så langt en veldig interessant debatt. Jeg leser med stort intesse det som står om mine anmødre i kilder og litteratur.

Endret Juni 11, 2018 av Niels Hegge

[Johan M Setsaas]

Are,

 

Jeg skal ikke svare for Lars #13, men en slik kvinne, og som jeg tipper Lars tenker på, er Aagot Daae.

 

Et par kjente slektsbøker av henne er disse:

-Stamtavle over familien Daae i Norge (Trondhjem 1917).

-Presteslekten Lund fra Stod (Trondhjem 1918).

 

Hun skrev og en rekke artikler i ulike tidsskrifter, og mener å ha sett en av hennes artikler i årsskrift for Sunnmøre historielag.

Mest kjent er hun kanskje for å ha skrevet mange av de tidlige regestene for de upubliserte diplomene (etter 1570) ved universitetsbiblioteket i Trondheim.

[Ronny R. Haugen]

Ingeborg Flood (1901-1963) regnes vel også som en fremragende genealog.

Norsk Biografisk Leksikon: https://nbl.snl.no/Ingeborg_Flood

[Cecilie Simon]

Min oldemor Augusta "Gusta" Bødtker Matheson (1877-1963) skrev slektsbok om Mathesonslekten. Legg merke til at hennes mellomnavn Bødtker, var hennes mors familienavn. Jeg fant slektsboken da jeg ryddet etter min far, og det var starten på min egen interesse for slektsforskning. Til tross for at hun ikke hadde tilgang på kildemateriale på samme enkle måte som vi har i dag, gjorde hun et kjempearbeid for å kartlegge Mathesonslekten, og det må ha vært utrolig tidkrevende arbeid. Jeg har enda ikke funnet noen feil!

Som barn var hun en ivrig skiløper, og vant mange premier i konkurranse med guttene, selv om det var uvanlig på slutten av 1800-tallet. Gusta arbeidet alltid hardt med det hun satte seg fore. Hun ble enke allerede som 30 åring, med ansvar for 4 små barn, 3 jenter og 1 gutt. Hun giftet seg aldri igjen, men forsørget familien med å tegne assuranser og arbeidet for ”God kirkegårdskunst” i samarbeid med arkitekter og gartnere. Hun laget til og med sin egen elektriske kokeovn ”Warma”, som hun tok patent på både i Norge og Sverige. Det ble en stor suksess, og for å følge den opp, flyttet hun til Oslo, hvor hun var opptatt med å demonstrere og gjøre den kjent også utover landet.

Hun sørget for at alle hennes barn fikk fullført gymnaset, og i 1920 årene tok hun dem med på en tur til Italia, så de skulle få oppleve verden.

Så selv om kvinner kan være usynlige i kildene vi har til rådighet, særlig de før 1800-tallet, er ikke kvinnene usynlige i slektsforkning. Det er bare å lete, så finner man mange interessante og spennende formødre.

 

[Dag T. Hoelseth]

10 timer siden, Johan M Setsaas skrev:

Are,

 

Jeg skal ikke svare for Lars #13, men en slik kvinne, og som jeg tipper Lars tenker på, er Aagot Daae.

 

Et par kjente slektsbøker av henne er disse:

-Stamtavle over familien Daae i Norge (Trondhjem 1917).

-Presteslekten Lund fra Stod (Trondhjem 1918).

 

Hun skrev og en rekke artikler i ulike tidsskrifter, og mener å ha sett en av hennes artikler i årsskrift for Sunnmøre historielag.

Mest kjent er hun kanskje for å ha skrevet mange av de tidlige regestene for de upubliserte diplomene (etter 1570) ved universitetsbiblioteket i Trondheim.

Se Slektshistoriewiki:

 

http://www.genealogi.no/wiki/index.php/Aagaat_Daae

 

DTH

[Lene Benedicte Lauritzen]

15 timer siden, Are S. Gustavsen skrev:

Hvilke kvinner er det du konkret sikter til? Jeg regner med at Wilhelmine Brandt (1827-1915) kan være blandt disse, men hvem er de andre?

 

Elisa Tandberg

[Dag T. Hoelseth]

9 minutter siden, Lene Benedicte Lauritzen skrev:

 

Elisa Tandberg

 

Jf. Slektshistoriewiki:

 

http://www.genealogi.no/wiki/index.php/Elisa_Tandberg

 

DTH

[Lars Løberg]

Her er allerede flere tidlige kvinnelige slektsforskere blitt nevnt. I tillegg kommer særlig Thora Sollied, men også Ruth Midttun hører med her. Og ellers publiserte jo Mathilde Ambjørnsen og Christianne Daae-Neeraas tidlig i NST.

 

Endret Juni 12, 2018 av Lars Løberg

[Are S. Gustavsen]

2 timer siden, Lars Løberg skrev:

Her er allerede flere tidlige kvinnelige slektsforskere blitt nevnt. I tillegg kommer særlig Thora Sollied, men også Ruth Midttun hører med her. Og ellers publiserte jo Mathilde Ambjørnsen og Christianne Daae-Neeraas tidlig i NST.

 

 

I min egen oversikt over artikkelforfattere i NST har jeg Mathilde Ambjørnsen med et bidrag i bind 2 (1929-1930). Hun er muligvis identisk med ugifte Mathilde Ambjørnsen (1859–1955) fra Sandefjord, men dette er ennå ikke bekreftet.

 

Ruth Midttun debuterte i NST i bind 5 (1935-1936), og hun skal identifiseres den Ruth Fasting Midttun (1906-1992) som var fra Bergen.

 

Thora Sollied (1871-1945) debuterte i NST i samme bind (bind 5, 1935-1936), hun var gift med den like genealogisk interesserte overlege Olaf Gustav Sollied (1863-1945), og begge var bergensbaserte.

 

Christianne Daae-Neraas er jeg ennå ikke kommet til i mitt delprosjekt med å bedre identifisere alle artikkelforfattere i NST.

 

Mvh Are

[Are S. Gustavsen]

Med det samme. Portretter av ekteparet Sollied er gjengitt i min korte artikkel:

• Gustavsen, Are S.: Noen bergenske genealoger, Genealogen nr. 2/2009: 41

Dette er en del av et fyldig bergenstema i høstutgaven av Genealogen 2009. Ellers teller jo antall aktive genealoger i Sollied-familien hele fem stykker, hvorav tre menn og to kvinner.

 

Mvh Are

 

[Lene Benedicte Lauritzen]

Men egentlig har vi nå kuppet tråden med å legge inn kvinnelige slektsforskere, for trådstarter etterspør kvinner i kildene og hvor synlige/usynlige de er, ikke kvinnelige genealoger -