Patronymikon ender på -sen i Danmark og Norge, -son i Sverige og Island

[Per Otto E Asak]

Jeg har fått mange spørsmål hvorfor patronymikon  ender på sen i Norge. Kan sønn ha blitt feiltolket til sen for letthetens skyld?

Jeg har ikke funnet noe om dette, men et sted sted står det vel noe om dette. Er det noen her i dette forum som veit mer?

[Håvard Moe]

Det er vel så enkelt som at det vart inarbeidd i dansketida?

 

Eller er spørsmålet korfor det er -sen på dansk?

Endret Mai 28, 2021 av Håvard Moe

[Per Otto E Asak]

Ja jeg trur danskene er skyld i at det blei " _sen". Men det heter jo sønn på dansk også. Så spørsmålet mitt trenger et mer utfyllende svar.

mvh Per Otto

 

[Ivar S. Ertesvåg]

Danskar har mykje å svare for...

 

I "gamle" dagar, altså til 1700-talet, var "-søn" austnorsk, og "-sen" var dansk. 

Det er ikkje så vanskeleg å finne kjelder som brukar "-søn" som patronym;

her er eitt døme:

SAT, Ministerialprotokoller, klokkerbøker og fødselsregistre - Møre og Romsdal, 511/L0135: Ministerialbok nr. 511A02, 1741-1760, s. 1
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070829650493

 

"-son" var/er svensk og islandsk, men også vestnorsk. 

[Arkivverket - Renathe-Johanne Wågenes]

Det kom an på hvem som skrev navnet. Hvor kom presten, lensmann, sorenskriver osv. fra. Det var ikke folket selv som skrev sine navn og dermed hadde ikke de selv noe innflytelse på skrivemåten. Gjelder datter, dotter o.l. også. Fornavn var utsatt for samme skjebne. 

[Berit Frank Pagh]

Patronym - Wiki for Slægtsforsker (danskeaner.dk)

 

Vh,

Berit Pagh.

[Ivar S. Ertesvåg]

38 minutter siden, Berit Frank Pagh skrev:

Patronym - Wiki for Slægtsforsker (danskeaner.dk)

 

Dette forklarar ikkje kvifor danskane gjekk over til "-sen". 

Tidsrommet for overgangen ifl denne wikien (1750-1800; utan kjeldeoppgåve) kan verke noko sein,

sidan -sen vart nytta på 1600-talet også.

[Torodd Kinn]

Språkendringar kan sjeldan forklarast i den forstand at noko måtte skje. Om ein er heldig, kan ein forstå korleis dei kunne skje.

 

Patronyma er samansettingar, med eit mannsnamn som forledd og i dansk opphavleg -søn som etterledd.

Hovudtrykket låg (og ligg) på forleddet, mens etterleddet har svakt trykk. Trykklette stavingar blir gjerne lydleg forenkla.

 

Leddet -søn i dansk gjekk nok over til å bli uttalt -sn, slik det er i Jensen, Olsen osv. E-en er ikkje uttalt, men n-en ber stavinga.

Dette -sn hadde altså same uttale som ein har i kassen (ingen e-lyd), hilsen (heller ingen e-lyd) osv.

På denne bakgrunnen er det nokså naturleg at -søn etter kvart blei -sen i skrift.

 

I enkelte norske dialektar blei -son til -sa, jf. bøkene til Johan Falkberget. Éin av personane hans heiter Ol-Kanelesa, dvs. Ole Korneliussen.

 

Endret Mai 30, 2021 av Torodd Kinn

[Johan I. Borgos]

På 28.5.2021 den 17.52, Renathe-Johanne Wågenes - Arkivverket skrev:

Det kom an på hvem som skrev navnet.

Heilt riktig, muntlig uttale er det opprinnelige, kildene viser bare det som blei skriftfesta. Etter hvert blei to nedslipte endinger vanligst, -sen og -son, alt etter dialekt. Andre dialektendinger som -sa og -so (eks. Hansa og Perso) finnes også skriftfesta, men sjelden/aldri i kirkebøkene. Kvinnepatronymet -datter/-dotter blei "utrydda" av andre grunner, men i minnelitteratur og dikt har jeg sett både -tet og -te (eks. Hanstet og Anderste). Svært få har skrevet om kvinnenavn ...

[Per Otto E Asak]

jeg takker for utfyllende svar fra flere.

Jeg kan som et apropos nevne at min oldefar Johan J Kjus 1856-1940 med "J" som sto for Jakobsen etter faren Jakob Torersen eller rettere sagt Johan Jakobssønn.  Det var den siste som brukte noe som ligna et Patronymikon helt til han døde.

[Anne Hildrum]

Min bestefar brukte også patronym  helt til han døde. og han ble som oftest også bare kalt Krestiansen selv om han het Johannes Adolf Kristiansen. Alle hans barn brukte Hildrum som etternavn, det gjorde også alle hans søsken, og jeg har sett enkelte slektsforskere også gi ham dette etternavnet, noe han selv aldri har brukt selv. Han døde i 1980 og født i 1884.

[Harald Søren Storaker]

I min barndom i Eiken, indre Agder, var ekte patronym ennå i bruk i dagligtalen. Svogeren min, født 1927, skreiv navnet sitt som Ånen O. Eiken. Han blei i dagligtalen kalla Ånen Olson. Han var son av Olav Ånenson Eiken. Naboen blei kalla Ånen Tormundson. Han var son av Tormund Eiken.
Eg huskser ikkje noen kvinner som blei omtalt med ekte patronym, men eg blei fortalt at tidligare då dei gjorde det, så var uttalen ikkje Olsdatter eller Olsdotte, men Ols-te.

[Ivar S. Ertesvåg]

10 timer siden, Per Otto E Asak skrev:

Det var den siste som brukte noe som ligna et Patronymikon helt til han døde.

neidå, eg har ein onkel som framleis (i levande live) skriv seg som I. for Ivarson (etter far sin, min bestefar).

Det er for å skilje seg frå grannen som har same førenamn og same etternamn.

Upraktisk nok... - begge var kalla opp etter kvar sin bestefar - som hadde same namn og var syskenborn,

men som ikkje var kalla opp etter nokon sams slektning.

 

[Per Otto E Asak]

Ja og nå kommer vel "patronymikon /matronymikon" tilbake; Framtredende kvinner særlig har tatt i bruk den gamle skikken. En av de første jeg kan huske er vel Audhild Gregorius datter Rotevatn. Et navn jeg vil huske. Jeg ønsker dette gjerne velkommen. jeg sjøl kunne føye -son til mitt andre navn, om nødvendig.

Vennlig hilsen Per Otto Asak

[Ivar S. Ertesvåg]

40 minutter siden, Per Otto E Asak skrev:

 Audhild Gregorius datter Rotevatn. Et navn jeg vil huske.

 

hmm, - - tydelegvis ikkje heilt...  ho heiter Gregoriusdotter  (eitt ord og med o)

 

For hennar del er det nok ein måte å verte lagd merke til; som medieperson er det ein viktig/nyttig eigenskap.

Det ser ut til at ho tok i bruk mellomnamnet sommaren 1997; då hadde ho vore journalist i Sunnmørsposten i

tre år og kalla seg Audhild Rotevatn. 

 

Og ja, faren heiter Gregorius... - det hadde neppe vorte lagt merke til på same vis om han heitte Per eller Ivar.

 

Elles har ikkje patronym vore heilt "ute".  Ein morbror (f. 1939) har brukt I. (for Ivarson) så lenge eg veit - mest

for å skilje seg frå grannen, som hadde same førenamn og etternamn.  Bestefar (f. 1905) brukte også K. (for Knutson) som mellombokstav.

[Hans Martin Fagerli]

På 28.5.2021 den 17.52, Renathe-Johanne Wågenes - Arkivverket skrev:

Det kom an på hvem som skrev navnet. Hvor kom presten, lensmann, sorenskriver osv. fra. Det var ikke folket selv som skrev sine navn og dermed hadde ikke de selv noe innflytelse på skrivemåten. Gjelder datter, dotter o.l. også. Fornavn var utsatt for samme skjebne. 

 

Ja dette kan jeg virkelig bekrefte!  Min morfar (som jeg kalte bestefar) tok slektsnavnet Lund (etter gården Lunden) i bruk før 1900, og skrev seg gjerne som Hans P. Lund. P for Pedersen. Etterhvert falt P-en bort. Ved folketellingen i 1910 er alle i familien Hans Lund (mor, far og 4 barn)  registrert med familienavnet Lund. Jeg regner med at denne registreringen ble foretatt av andre enn presten. Men morfar og mormor får 3 barn til. Selv da det 7. barnet blir døpt i 1923 - et par måneder før Navneloven kom, skriver presten min mormor som Johanna Johnsdatter. Snakk om sta-peis!!! Jeg tror denne mannen må være han som sambygdingen og stortingsmannen Jon Leirfall i sine fornøyelige anekdoter om livet i Hegra kaller "gammelpresten". 

 

Min