Gå til innhold
Arkivverket
Anett Ytre-Eide

Løkken Verk, hvordan var det der?

Recommended Posts

Anett Ytre-Eide

Hvordan finner jeg ut mer om hvordan det var der på begynnelsen av 1900-tallet? Finnes det noen bygdebøker som dekker det? På BIBSYS finner jeg: "Kvinnene i gruvesamfunnet Løkken verk" av Åsmund Forfang og "Fanebæreren -og andre historier fra gruvebyen Løkken Verk" av Johnny Kristensen, som kan virke som noe slikt jeg er ute etter, altså bøker om hvordan menneskene der hadde det. Noen som har lest disse, eller vet om andre ting som kan være aktuelt for meg?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Odd Andreas Sørgård

Om ikke bøkene finnes på ditt lokale bibliotek, er det jo bare å be dem fjernlåne disse for deg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anett Ytre-Eide

Om ikke bøkene finnes på ditt lokale bibliotek, er det jo bare å be dem fjernlåne disse for deg.

 

Fullstendig klar over det. Tenkte bare at det kunne være andre som hadde lest dem, og evt. kunne si om bøkene var verdt å låne. Det blir jo subjektive meninger men...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anett Ytre-Eide

Eg kan sjekke om det er noko i bygdabøkene for Meldal i ettermiddag. Elles har Orkla industrimuseum ei liste over ei liste med ulike ting her: http://www.oi.no/norsk/diverse/bok.html

 

Det var en super lenke Håvard! Finner helt sikkert noe der. Kanskje t.o.m. noe jeg kan skaffe meg med en gang, og slippe venting. Er ikke så tolmodig alltid jeg. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
knut fasting

Hei.

Har nettopp lest boka til Tokle, den gir mye stoff om personer og levekår, morsomt !!

Ellers er jo Løkken den del av Orkla-konsernet og Tove Nilsen (?) har skrevet en orkla-historie for ikke så mange år siden.

 

; o] knut f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Det hele begynte med en omreisende skredder som het Lars Olufssøn. Han var på veg fra Lien gård til Snurruåsen gård på Løkken Verk. På vegen ble han trøtt, og la seg til å sove på Berguggelåsen. Da han våknet lå han og sparket i mosen. Han oppdaget at steinen under mosen hadde et merkelig skinn.

 

Like etter deltok han på en dugnad på gården Snoen i Meldal ca. ei mil fra Løkken Verk. Det ble som seg hør og bør, et kalas utpå kvelden. Det kom til håndgemeng, og kniven satt løst i sliren. Lars kom til å stikke ned en kar som døde. Lars ble lyst fredløs, og han rømte til Offerdal i Midt Sverige for å unndra seg straff.

 

Offerdal var en plass som hadde bergverksdrift. Lars oppdaget at malmen som ble drevet ut der, hadde den samme glansen som steinen på Løkken. Han fortalte historien om den spesielle steinen på Løkken til Peder Niure. Han delte førstefinnerretten med Peder, som reiste til Norge sammen med Lars. Lars ba om fritt leide hvis han påviste malmen.

Det fikk han, og han påviste stedet til Nicolaus Paulssøn i Trondheim i 1654. I 1655 solgte Lars og Peder Nieure førstefinnerretten til lagmann Paulssøn. Peder Nieure satte i gang skjerping på Berguggelåsen, og fikk løfte om en direktørstiling ved et eventuellt bergverk, mens Lars var ferdig med gruveeventyret.

 

Malmen ble altså funnet i 1652, men tidsregningen for gruvevirksomheten starter med at den første skjerpingen fant sted i 1654.

 

I 1657 fikk man Kongelig Privilegium for gruvekonsesjon i en sirkumreferens på 34 km rundt Guttes Gluck (funnstedet som kan besiktiges den dag i dag).

Dette innebar at alle innenfor området måtte selge tømmer, ved og hogst øremerket gruvedriften. Transportvirksomhet var også en viktig del oppi det hele. Bøndene i området fikk dermed en viktig attåt næring. I tillegg fikk folk fritak for skatter og militærtjeneste (opphevet i 1703). Pengehushold kom dermed tidlig til Løkken Verk.

 

Gruvedriften foregikk fra gammelt av med fyrsetting. Dvs at man i ukedagene satte opp store bål i gruva, for deretter å tenne på og la det brenne i helgene. Berget utvidet seg og sprakk, og man kunne hakke løs biter i fjellet. Det ble tatt ut 1 tonn malm pr 0,7 favn ved. Framdriften var 5 cm pr fyring. Som en følge av fyrsettingen, ble det snauhogst innenfor hele sirkumreferense etter 200 år. Gammelgruva, som vi serverer mat i, ble sprengt ut ved hjelp av fyrsetting. Man kan forestille seg tiden det tok, da salen var 26 meter dyp før den ble fyllt opp til dagens nivå som er 13 meter.

 

I 1656 : Svorkmo var det første senter i dalen. På den tiden var Svorkmo, eller Plassen som det het, Trøndelags 3. største tettsted. Trondheim var selvsagt størst, mens Røros var nest størst.Hit ble malmen fraktet for smelting.

 

I 1664 ble det bygd smeltehytter på Grutseter, eller Nyplassen som det ble hetende. Her ble det også etter hvert et tettsted, med kirke i 1699 og et eget skjenkested som seg hør og bør.

 

Løkkenkisen

Løkkenkisen består av:

42 % svovel

38 % jern

14, 3 % bergart

2,3 % kobber

1,8 % sink

16 g /t sølv

0,2 % g/t gull

samt annet metall

 

1654 – var det kobberet man benyttet seg av.

1908 – 1974 benyttet man seg av kobber, svovel, sølv og gull

1974 – 1987 kobber, sink og sølv.

 

20 – 30 mill. tonn kis er tatt ut i hele feltet. Det meste på 1900 tallet. 17 mill tonn ble fraktet med Thamshavnbanen. (1908 – 1974).

 

Thamsfamilien

 

Familien kom opprinnelig fra England på 15 – 1600 tallet.

Det var Wilhelm August (1812 – 1884) som var den første grenen her i dalføret.

Hans sønn, Marentius Thams ( 1836 – 1907), grunnla Strandheim Brug som var sagbruk, trelast, kassefabrikk (tomatkasser til Europa). Han grunnla Ørkedalens Mining Company i 1860 årene sammen med Christian Salvesen.

Han fikk to sønner: Wilhelm August ( 1864 – 1925), og Christian ( 1867 – 1948).

 

Wilhelm Thams handlet med kontraktsfiskere og fikk bygget 212 ishus. Han var den første i verden som eksporterte frosset laks, blant annet til England.

 

Men det var Christian Thams som fikk størst betydning for dalføret vårt. Han ble sendt på sveitsisk kostskole da han var bare 12 år. I 1888 var han utdannet arkitekt i Zurich. Han opplevde jordskjelv på Riveriaen. Dermed vokste ideen med ferdighus fram. Han har konstruert mange ferdighus i distriktet ( b.l.a. Fjellheim), og ellers i verden. Han fikk bygd Bårdshaug Herregård.

Christian overtok gruverettighetene etter faren, og er Orklas grunnlegger.

Christian Thams så behovet for effektiv transport, og i 1897, søkte Salvesen og Thams om konsesjon på en jernbane. I 1898 ble selskapet Chr. Salvesen og Chr. Tham’s Communications Aktieselskab etablert. Selskapet skulle drive jernbane og dampskipsrute på Orkdalsfjorden. Kraftselskap ble også bygd i Skjennaldfossen, samt andre plasser.

 

Gruva ble tømt for vann i 1903. I 1904 ble Orkla Grube- Aktiebolag stiftet.

 

Thamshavnbanen åpnet i 1908. Har fortsatt konsesjon. Banen ble aldri nedlagt. Er fortsatt i drift.

Det ble bygget arbeiderboliger i ”Brakkan” og på Bjørnli Haveby ble det etter hvert et tettsted (1915 – 21). Skytterhuset som ble bygd i 1916, ble vigslet som kapell i 1929.

Orkla Hotell ble bygd i 1916.

Kontorene ovenfor kroa ble utvidet, og fremsto slik som i dag i 1920.

Kinoen, eller festiviteten ble bygd i 1917.

 

Orkla Metall - foredling av kis på Thamshavn, bygd i 1931

 

Produktet var granulert svovel.

Bruk: svovel ble solgt til utlandet. Ble brukt til papir og gjødsel. I tyskland ble ¼ av behovet for svovel og kobber dekket i mellomkrigstiden. Våpenproduksjonen var viktig for Tyskland etter 1. verdenskrig.

 

Sabotasje

 

Under 2. verdenskrig ble det forferdelig viktig for tyskerne å befeste Løkken og dalføret for å opprettholde produksjon og transport fram til Orkanger havn.

 

Det ble lagt planer fra de alliertes side om massiv bombing av Løkkenområdet for å sette produksjonen tilbake. Dette ville medføre enorme menneskelige tragedier. Sabotasjeaksjoner ble gjennomført av en gruppe soldater som hadde røtter i dalføret. De kom fra England og ble kalt Linge kompaniet. De sprengte omformeren på Bårdshaug, og flere lokomotiver ble minert og sprengt. Takket være disse heltemodige ungdommer, ble Løkken spart for store lidelser.

Som en kuriositet kan det nevnes at det eneste fotografiet som noen gang er tatt ev en sabotasjeaksjon er å finne på Orkla Industrimuseum. Det er Torfinn Bjørnås fra Løkken som sprenger lokomotivet på Løkken stasjon den 31.10 1943.

 

Orkla 300 år

Orkla feiret sitt 300 års jubileum i 1954 med bankett for 3000 mennesker på Bjørnli. Det ble servert en gedigen middag, der kalvestek var hovedretten. Man kan bare tenke seg det store arrangementet. Mange kan fortelle fra dette den dag i dag.

 

De store murbygningene man kan se fra Løkken sentrum mot sør, er knuseriet og vaskeriet. Det ble drevet noe som kalles selektiv flotasjon fra 1974 – 1987. Produktet var kobber- og sink konsentrat. I 1987 var industrievenyret over, og Løkken samfunnet måtte igjennom store omstillinger. På det meste var 1500 mann sysselsatt i forbindelse med gruvedriften. På slutten var det gjennom gradvis nedtrapping, bare 110 mann igjen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anett Ytre-Eide

Bjørn! Vet du om det finnes bilder fra tidlig 1900-tall noe sted? Har søkt litt på nettet, men finner ikke noe særlig. Det er vel en del bilder i noen av bøkene kanskje?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Bjørn! Vet du om det finnes bilder fra tidlig 1900-tall noe sted? Har søkt litt på nettet, men finner ikke noe særlig. Det er vel en del bilder i noen av bøkene kanskje?

 

hva slags bilder er du spesifikt på jakt etter ?

 

1900 talls bilder generelt fra Løkken og rundt bergverksdriften ?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anett Ytre-Eide

Mest ute etter bilder med mennesker på egentlig. Artig å studere klær og annet utstyr. Hvis jeg hadde flaks kunne det jo også hende at oldemor og oldefar dukket opp. :) Både oldemor og oldefar var involvert i gruva. Hun ser ut til å ha jobbet på en butikk, evt. vært tjenestejente for butikkeieren, han var gruvearbeider. Han kom fra Nesna og var opprinnelig rypejæger(!), det synes jeg var et framifrå yrke.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Mest ute etter bilder med mennesker på egentlig. Artig å studere klær og annet utstyr. Hvis jeg hadde flaks kunne det jo også hende at oldemor og oldefar dukket opp. :) Både oldemor og oldefar var involvert i gruva. Hun ser ut til å ha jobbet på en butikk, evt. vært tjenestejente for butikkeieren, han var gruvearbeider. Han kom fra Nesna og var opprinnelig rypejæger(!), det synes jeg var et framifrå yrke.

 

skal snuse litt på det og se om jeg kommer over noe .

 

Øverst til høyre i bildet skimtes Vaskeriet til Orkla Grube-Aktiebolag på Løkken Verk i den aller tidligste verkstida. Moderne gruvedrift med oppredningsverk og vaskeri starta i 1904. I vaskeriet ble malm fra gruva sortert og vasket. Svovelkis og gråberg ble sortert manuelt av skeiderskene som sto ved samlebånd. Skeiding var et hardt og svært utsatt arbeid. I dag er skeiderskene minnet med egen statue i Løkken sentrum. Gården på bildet er Løfshus der både trønderlånn og driftsbygning står den dag i dag. Bygningene som skimtes oppi lia, ligger langs Skåveien som første fra hovedveien gjennom Løkken og opp til Brakann og videre til Bjørnli

post-535-0-68355000-1299011563_thumb.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anett Ytre-Eide

Ikke gjør mye innsats for min skyld. Det holder om du kan gi meg letetips! Men hvis du har lyst å lete er det selvsagt greit. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Odd Andreas Sørgård

Christian Thams så behovet for effektiv transport, og i 1897, søkte Salvesen og Thams om konsesjon på en jernbane. I 1898 ble selskapet Chr. Salvesen og Chr. Tham’s Communications Aktieselskab etablert. Selskapet skulle drive jernbane og dampskipsrute på Orkdalsfjorden. Kraftselskap ble også bygd i Skjennaldfossen, samt andre plasser.

Det ble vel sikker kjøpt opp en del jordegods i forbindelse med gruvedrifte. Chr. Salvesen & Chr. Thams's Communications AS - http://www.salvesen-thams.no/ - har hånd om ca 12.000 da skog, er dette eiendommer som var tilknyttet gruvedriften?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anne-Lise Iversen

Digitalmuseum.no har disse bildene: Lenke

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Håvard Moe

Det ble vel sikker kjøpt opp en del jordegods i forbindelse med gruvedrifte. Chr. Salvesen & Chr. Thams's Communications AS - http://www.salvesen-thams.no/ - har hånd om ca 12.000 da skog, er dette eiendommer som var tilknyttet gruvedriften?

Verket kjøpte frå gammel av opp skogsområder for å ha ved til fyrsetting etc. Dette er vel metoder som var utdaterte på desse tidene, men eigedomane fulgte nok med "på kjøpet"...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bjørn A Løkken

Litt om Thams sitt behov for trevirke ,og en link til Orkdal historielag , hvis du leter godt her så kan det hende du kan finne noe . http://orkdal.bygdeleksikon.no/index.php?artikkelvalg=vis_bokstav&b=A

 

Når det gjelder det du egentelig er på jakt etter Anett , gamle bilder av folk på Løkken så tror jeg nok at du må ta kontakt med et bibliotek og høre hva slags litteratur de kan skaffe ad. livet i og rundt det gamle gruvesamfunnet på Løkken . Det er vel også et gruve museum oppe på Løkken du kan kontakte og høre om de har noe gammelt billedmatriell .

 

Christians oldefar, Jakob Thullin Thams, fogd i Ringerike og Hallingdal, var en av Eidsvoldsmennene i 1814. Bestefaren , Wilhelm August Thams, var født i 1812, og etablerte seg med sagbruksdrift i Fredrikstad. Imidlertid fant han ut at det ville være bedre forhold for en virksomhet i denne bransjen i Trøndelag, og flyttet til Ingdalen i Agdenes i 1859. Bare sju år senere var han igjen på flyttefot, denne gang til Orkedalsøren, der han etablerte en dampsag på gården Nervigs grunn. Sagbruket fikk navnet Strandheim Brug.

 

Thams inngikk en arvefestekontrakt med eieren av Nervig om leie av 5,5 mål av gårdens grunn mot en årlig grunnavgift tilsvarende 90 kr pr. år. I tillegg skulle han betale en innfestingsavgift på ca 200 kroner.

 

I 1869 overtok Wilhelms eldste sønn, Marentius, hele Nervig-gården på en auksjon, og fem år senere enda en Nervig-gård, og fikk dermed råderetten over det meste av de tre Nervig-gårdenes grunn, inklusive strandsitter-retten. I takt med utvidelsen av eiendommen vokste sagbruket til også å omfatte høvleri og kassefabrikk. Sagbruk og høvleri hadde det nordenfjeldske Norge hatt før, men det var nytt at et sagbruk videreforedlet materialene på denne måten. Når det skjedde på Strandheim hadde det nok sammenheng med en annen av Thams-familiens virksomheter, nemlig eksport av fersk laks fra Norge.

 

Firmaet M. Thams, som ble etablert av Marentius i 1864, forsøkte seg først med eksport av hermetisk laks, men dette mislyktes. Senere inngikk han kontrakter med fiskere langs kysten fra Stad til Grense Jakobselv. Samtidig ble det bygd over 200 ishus langs kysten for oppbevaring av laksen etter hvert som den ble tatt. Thams etablerte også et nett med båter som trafikkerte kysten og hentet inn laksen. Han bygde også en brygge i Trondheim der fisken ble pakket om før den ble sendt med den nyetablerte dampskipsforbindelsen mellom Trondheim og England. Han sikret seg også enerett når det gjaldt transport av laks fra Norge med rederiets skip, og lakseeksporten fikk for alvor sitt gjennombrudd i 1870.

 

Til denne virksomheten var det stort behov for trekasser, og disse ble produsert på Strandheim.

 

I 1872 ble Strandheim Brug lagt i ruiner ved en brann. Men Marentius lot seg ikke knekke og bygde opp igjen et sagbruk langt større og mer moderne enn det som brant. Wilhelm trakk seg fra virksomheten da nyanlegget stod ferdig, og overlot hele virksomheten til M. Thams & Co. Dette selskapet skulle drive med "Trælasthandel og hvad denne staar i Forbindelse med" i motsetning til M. Thams, som drev lakseeksporten.

 

Begge selskapene hadde imidlertid kontor i Trondheim. Strandheim Brug hadde på denne måten hovedkontor og faktisk materiallager i Trondheim, mens produksjonen altså foregikk på Orkanger.

 

Marentius var i slutten av 30-årene da han overtok denne virksomheten, og hadde skaffet seg betydelig kompetanse gjennom arbeidet med lakseforretningen og ved driften og gjenoppbyggingen av Strandheim Brug. Som medeiere i firmaet hadde han en del av farens forbindelser, Chr. Salvesen fra Leith i Skottland, Gabriel Pedersen og Thomas og Niels Salvesen i Grangemouth.

 

Senere utløste Marentius de engelske eierne, og i deres sted kom Thorvald Tostrup i firmaet Tostrup & Mathiesen i Paris inn. Dette firmaet var en av gigantene i norsk trelastindustri på denne tiden. I 1890 døde Tostrup, og dermed var det klart for de to sønnene til Marentius, Christian og Wilhelm, til å tre inn i firmaet.

 

Christian var som nevnt født i 1867. Allerede som 12-åring ble han sendt på kostskole i Sveits, og senere til arkitektutdannelse ved Züricher Tecknikum. Parallelt med studiene reiste han mye, og var spesielt opptatt av nyvinninger på det tekniske området.

 

Da Tostrup døde i 1890 trakk også Marentius seg tilbake i en alder av 56 år. Wilhelm, som hadde tatt en merkantil utdannelse var 26 år og fikk ansvaret for lakseforretningen og salget innenlands. Christian, som da var 23 år, overtok Strandheim Brug og salget på utlandet. Men om sønnene hadde overtatt, var faren fortsatt med i firmaet, både som medeier og med bestemte ansvarsoppgaver. Sammen med sønnene var han aktivt med i finansieringen av flere store forretningsforetak, blant annet gjenopptakelsen av gruvevirksomheten på Løkken Verk med etableringen av Orkla Grube-Aktiebolag i 1904, samt med byggingen av Thamshavnbanen.

 

Han satte seg ellers som mål at han skulle vise ettertiden hva Strandheim Brug var god for når det gjaldt bygningskunst. Han ville også vekke interessen for den nasjonale stilen og bygningsmåten. På én av sine eiendommer ved Prestbuvatnet i Meldal bygde han opp et eventyrslott, Fjeldheim gård. Det ser ut som om det er tatt rett ut av et eventyr. Det er bare prinsessen og det halve kongeriket som mangler. Skjønt kongerike. Med de mange skogeiendommene Marentius Thams hadde, var det ikke mange i Trøndelag som eide mer enn ham, og han ble nok på sett og vis betraktet som en konge.

 

Høyt oppe i lia med utsikt over vatnet og Sæterdalen tilbrakte han sine siste år, omgitt av en rik kunstskatt innkjøpt på sine utallige reiser. Vintrene bodde han ved Middelhavet der klimaet var bedre for helsen hans. Han hadde både hjerteproblemer og giktfeber. Om vårene vendte han alltid tilbake til Fjeldheim der han døde 26. juli 1907.

 

På denne tiden gikk Strandheim Brug svært bra med Christian ved roret. Allerede like etter at han overtok i 1890 satte han i gang produksjon og eksport av trehus fra Strandheim til Middelhavslandene. Christian oppholdt seg i Frankrike da et jordskjelv gjorde store ødeleggelser i Nice og Menton. Han så hvordan teglsteinshus hadde falt stammen som korthus under jordskjelvet, og mente at norske laftede trehus ville være langt mer motstandsdyktig mot jordskjelv. Derfor etablerte han et eget firma i Nice, og i nært samarbeidd med faren og firmaet M. Thams & Co lyktes det å få solgt trehus fra Orkanger i Frankrike.

 

Men det var bare en begynnelse. I løpet av noen år var det trehus fra Orkanger spredt utover i verden, og snart stod det Thams-hus i flere land rundt om i Europa, i USA, Sør-Amerika og India. Arkitekten Chr. Thams ble valgt til Norges arkitekt på Verdensutstillingene i Paris i 1889 og i Chicago i 1893. På Paris-utstillingen fikk han den eneste gullmedaljen som ble utdelt for arkitektur.

 

Chr. Thams tegnet også en sommerresidens for Kong Leopold av Belgia, den norske paviljongen på Chicago-utstillingen og kontoret til Adolf Eiffel, mannen som bygde Eiffel-tårnet. Alle disse bygningene ble prefabrikert på Strandheim, eksportert og satt opp. Ved alle disse prosjektene ble det også sendt treskjærere og håndverkere fra Orkdal for å bistå med montering og sluttarbeider.

 

Fortsatt står det mangt et Strandheim-hus igjen rundt om i verden. Paviljongen fra Chicago-utstillingen står i dag i Little Norway i Wisconsin der det står i et innvandrer-museum etablert av en norsk-amerikaner. Ellers fins det Strandheimhus i Bergen, Ålesund, Sæbø på Sunnmøre, Flemma på Nordmøre, og flere steder i Sør-Trøndelag, blant annet Fjeldheim gård og stasjonsbygningene på Thamshavnbanen.

 

I takt med eksporten av ferdighus vokste også bruket. I begynnelsen av 1890-årene ble det montert en generator på en dampmaskin for å skaffe elektrisk lys rundt om på brukstomta. I 1902 ble det innkjøpt en større dampmaskin for å skaffe mer kraft til maskinene. Det ble da også innkjøpt en rekke automatiske maskiner for å effektivisere produksjonen. Strandheim kom til å bli ett av de mest avanserte og moderne sagbruk i Norge.

 

Men også arbeiderne ble mer moderne med tiden, og organiserte seg i april 1902. Etter en langvarig stans ved bruket vinteren 1902 - 03 var det mange arbeidere som opplevde direkte nød. Fagforeningen ba da om at enkeltmannskontraktene som Strandheim til da hadde praktisert ble avløst av tariffavtale. Thams avslo forslaget, og kunngjorde at de som ville ha arbeid etter stansen måtte melde seg ut av fagforeningen og legge fram skriftlig bevis på at de ikke lenger var organisert. De fleste arbeiderne lot være å følge ordren, og Thams tok også neste stikk: Han sa opp alle som bodde i hus som Strandheim Brug eide. I stedet tok han inn folk fra andre kanter av landet, og averterte etter folk som ikke var organisert.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anett Ytre-Eide

Takk for all info. Ja, jeg regner med det er noen bilder i bøkene som omhandler Løkken. De skal nok bestilles snart, må bare gjøre meg ferdig med de bygdebøkene jeg allerede har hjemme først. Det er noe vestlandslekt som må ryddes opp i. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aud Marion Røen

Hei Anett

Siden du er interessert i bilder tror jeg du vil like boka av Åsmund Forfang: Kvinnene i gruvesamfunnet Løkken Verk.

I boka er det mange bilder både fra hverdag og fest. Siden jeg ikke vet dine oldeforeldres navn vet jeg jo ikke om det er bilder av dem der, men det er i alle fall mange bilder (med navn) i denne boka.

 

Med hilsen Aud Marion Røen

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Odd Andreas Sørgård

Verket kjøpte frå gammel av opp skogsområder for å ha ved til fyrsetting etc. Dette er vel metoder som var utdaterte på desse tidene, men eigedomane fulgte nok med "på kjøpet"...

Dette er nok litt på siden av hoveddiskusjonen, men jeg spør videre. Hvis disse eiendommene ikke tilsvarer dem til Salvesen & Thams, hvem eier dem da? Er det Staten, Orkla direkte, eller andre private? Hvem er de største jordeierne i Orkla-dalføret?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anett Ytre-Eide

Hei Anett

Siden du er interessert i bilder tror jeg du vil like boka av Åsmund Forfang: Kvinnene i gruvesamfunnet Løkken Verk.

I boka er det mange bilder både fra hverdag og fest. Siden jeg ikke vet dine oldeforeldres navn vet jeg jo ikke om det er bilder av dem der, men det er i alle fall mange bilder (med navn) i denne boka.

 

Med hilsen Aud Marion Røen

 

Ja, det er en av bøken jeg kommer til å låne. Oldemor er Beret/Berit Sande og oldefar er Hjalmar Nilsen. Hadde ikke overraska meg om hun var avbilda. Det ser ut som i folketellingen fra 1910 at hun var tjenestejente hos en butikkeier som hadde ganske mange ansatte. Vil tro det var den eneste butikken der? Vet ikke om denne linken er klikkbar? Her er hun i alle fall i 1910. Interessant å se hvor mange steder i Norge de som bodde på Løkken kom fra. Det var også ganske mange tyskere der.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Aud Marion Røen

Jeg kan også foreslå jubileumsboka Løkken Verk - En norsk grube gjennom 300 år - som ble utgitt i 1954.

Forfatteren Ingvald Svinsaas har skrevet flere bøker om gruvesamfunnet på Løkken:

http://no.wikipedia.org/wiki/Ingvald_Svinsaas

 

Undres på om din oldemor arbeidet på butikken til "Verket" - skal se hva jeg kan finne ut om det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anett Ytre-Eide

 

Undres på om din oldemor arbeidet på butikken til "Verket" - skal se hva jeg kan finne ut om det.

 

Jeg har tolket det mer som om hun arbeidet hjemme hos handelsmannen, det var jo 10 stykker som har tittel som viser at de må ha jobbet i butikken. Men, selvfølgelig, hun kan jo ha hjulpet til i butikken også. Det jeg vet om oldemor var jo at hun etter dette jobbet resten av livet som kokke, hun arbeidet aldri på butikk seinere. Jeg tror derfor hun har hjulpet til i huset/på kjøkkenet, men det er jo vanskelig å si sikkert selvfølgelig.

 

Takk for boktips, jeg har merket meg Svinsaas allrede, og jubileumsboka skal vel være grei å få tak i. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×