Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Solfrid Vestaberg Ormøy

[#2615] Opprettelse av kontakt med nålevende etterkommere?

Recommended Posts

Gjest Solfrid Vestaberg Ormøy

Jeg lurte på om det var noen som hadde erfaring med å ta kontakt med nålevende etterkommere. Hva slags fremgangsmåte bør man benytte, telefon eller brev. Et annet problem jeg også har kommet borti er at jeg har noen "kjente skuespillere" i min slekt, hvordan forholder man seg til dem hva gjelder videre gransking, kontakt, utleggelse av slekten osv. Noen som har erfaringer eller tanker rundt dette?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Hans Mathisen

Det er sikkert mange som har slik erfaring. Selv har jeg i flere tilfeller skrevet brev til tidligere ganske ukjente slektninger, fortalt om hva jeg har funnet og bedt om deres bidrag til utfylling av slektsoversikten. Det har alltid resultert i hyggelige svar og i flere tilfeller gitt varig kontakt, f.eks. med nyfunne 3- og 4-menninger. Så bare skriv ivei, hva kan du egentlig risikere? Lykke til! MVH

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Eva Kalmér Savjord

Jeg tror de fleste blir interessert om de får et brev med spørsmål om slekten eller om man kan være i slekt.Jeg har selv fått mange hyggelig svar.Og funnet fjerne slektninger på den måten. Jeg tror det er best og skrive et brev først. Da får folk mer tid til og tenke seg om. Bare ha tålmodighet så kommer det nok et svar på brevet du sendte.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per Håkon Christiansen

Hei Solfrid. Jeg er selv inne i en slik prosess nå. I løpet av et siste halvåret må jeg ha ringt (i motsetning til de andresom har skrevet innlegg)til hundrevis av mennesker. Har med andre ord stort sett ringt (skrevet i noen få tilfeller). Erfaringen med å ringe har i det store og hele vært positiv. Det viktigste har kanskje vært å komme til saken fortest mulig, nemlig HVEM jeg er og HVORFOR jeg ringer. Det er ikke moro å måtte ringe tilbake til folk som tok deg for å være selger! Og selvsagt må man være litt ydmyk. Det er tross alt folks liv du spør om (grafser i? Fare for det og.) Og en erfaring med telefonen er at ettersom du snakker med vedkommende så dukker det opp gode ideer om hvem jeg ellers burde snakke med, og det er ikke nødvendigvis slektninger, det kan være folk med lokalhistorieinnsikt, slektsinnsikt, eldre folk med god hukommelse. Tror ikke jeg ville blitt tipset om dem uten å ha tålmodighet i telefonen. En annen erfaring med telefonen er at når folk får varmet seg opp kommer gjerne de morsomme, gode historiene, anekdotene, fargeleggingen av personer, som i allefall jeg synes er viktig å få med seg. (Må innrømme at det jeg skriver på begynner å likne en krønike, men hvorfor ikke?) Den tredje erfaringen har vært at når jeg har ringt til NOEN så har ryktet snart spredt seg om hva jeg holder på med, så folk sier at "jeg ventet på at du skulle ringe til oss også," og de har forberedt seg med det de måtte ha av opplysninger. En fjerde erfaring, og det kom litt uventet, er at ofte har den yngste generasjonen tatt telefonen først. Og de har ofte blitt nysgjerrige på dette. De har også vært åpne og fortalt om seg selv på en måte som jeg neppe ville fått fra foreldrene. Baksiden av denne medaljen er selvsagt telefonregningen... Men summa summarum er erfaringene mest positive. Bortsett fra noe få bomskudd tror jeg at jeg har fått mer informasjon over telefonen enn jeg kunne fått med brevveksling. Men ofte har telefonsamtalene selvsagt resultert i brev også. Det kommer nokan på om du bare er interessert i slektslinjer eller også ønsker mere fargelegging og livshistorier. Det kommer også MYE an på notatteknikken din, om du er i stand til å notere det vesentlige av det som blir sagt MENS det blir sagt (det har jeg heldigvis 20 års trening i). Og om du klarer å skrive det inn på rette plass. Ellers blir dette vanskelig. Men det er som Eva S. sier, den tålmodigheten med folk som et brev gir dm sjansen til må du ha også i telefonen. F eks. tid til å undersøke litt, og så ringer du tilbake senere. Hans M. sier at mange er stort sette ukjente. Men det har jeg i allefall ikke opplevd som noe problem, så snart du får forklart slektsforbindelsen (ha oversikten klar foran deg!!) så blir de ofte ivrige på noe de ikke hadde kjennskap til. Du kjenner ikke dem, men de kjenner jo heller ikke deg. Dette med å treffe på kjendiser er nok et problem bare for deg som skal kontakte dem, neppe for dem. Behandle dem som alle de andre. Lykke til! (Henger du på et innlegg senere om hvordan erfaringene dine har vært?)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase R.Sæther

Eg støttar forrige innlegg - eg har absolutt best røynsle med telefonen. Men som også han skriv, det er heilt vesentleg på kva måte du ordlegg deg! "Hallo, kan eg få fødselsdatoen din", for å setje det litt på spissen, er dømt til å bli mislykka. Eg brukar også ofte å spørje om det er nokon i den aktuelle familien som har skrive noko om slekta, eller som er spesielt interesserte. Får du tak i rette personen, kan du få namn og datoar på rams, i staden for å måtte bruke dyrebar telefontid på folk som ikkje er sikre på kva bestemora deira heitte. Skal du ha namn og data over telefon, er det viktig å ha gode rutinar for å vere sikker på at du får rett skrivemåte; seier vedkomande Jon, spør du sjølvsagt om det er med eller utan h, seier han Jon Erik spør du om det er med bindestrek og k til slutt, seier dei Fjerde i Sjuande tek du det oppatt som fjerde juli, og så vidare. Og til slutt forsikrar du deg om at vedkomande har fått tak i namnet og telefonnummeret ditt, slik at dei kan ringje opp att og rette ting dei har sagt feil. Eg har ringt til eit firesifra tal personar på denne måten gjennom dei 8 siste åra, og eg kan i farten hugse berre to som gav meg ein kald fot bak.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per Håkon Christiansen

Åse har her fått med mye av det som jeg selvsagt burde fått med i forrige innlegg (en kan ikke huska på alt). Men la meg ta med én ting til: etternavn. Det ingen selvfølge hva etternavnet til avkommet er lenger, det tryggeste er å spørre foreldrene selv (eller barna). Ofte kan tre barn av de to samme foreldrene ha tre forskjellige etternavn. Nøy deg i allefall ikke med å spørre bestemor/-far, dette er noe de ofte ikke vet sikkert. (PS: bare siden forrige innlegg for noen timer siden har jeg fått atskillige navn og historier på blokka, dvs PCen - via telefonen.)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Solfrid Vestaberg Ormøy

Hjertelig takk alle sammen for gode råd. Det jeg er mest redd for er at jeg kanskje "plumper" ut med sensitive opplysninger som kanskje vedkommende ikke vet. Jeg har spesielt en sak hvor min bestefar hadde en halvbror som ble satt bort på en gård i Manger. Etter mange års leting så har jeg nå funnet etterkommerne hans, men i dødsannonsen til nevnte halvbror så står sønnen til pleieforeldrene hans oppført som hans eneste bror, og da blir jeg litt skeptisk til om etterkommerne vet at han var satt bort. Men dette er jo mange år siden og det kan jo hende at de har hørt noen rykter selv om dette og finner det interessant hvis jeg tar kontakt. Så jeg skal i denne saken spesielt sende et brev først, men ellers så tror jeg nok at jeg i fremtiden vil satse på å bruke telefonen. Man blir jo litt utålmodig etter nye opplysninger :-))

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per Håkon Christiansen

Slike dilemmaer vil du alltid komme opp når du har kanskje hundrevis av navn på blokken. Da må du bare gå forsiktig fra, uavhengig av hvilket medium du benytter. Etikken og hensynsfullhet er viktig her. Og ikke minst: du må ha gjort deg opp en mening om hva du har tenkt å gjøre med produktet ditt når det er "rimelig" ferdig, og helst ha tenkt gjennom svarene når folk spør. Kanskje to versjoner? En til husbruk (foreløpig?) og en for offentliggjøring? Eller en til snever bruk og en for videre distribusjon? Ting kan også endre seg når du rører opp i det - det har jeg selv sett. En ytterligere ting glemte jeg å nevne: dialekter og pussige formuleringer. Hvis du bruker telefonen, eller intervjuer folk, vil du som regel komme borti pussige eller interessante formuleringer av noe som har skjedd, sagt engang etc. Noe av det jeg bestreber meg på - vet ikke om du har sansen for det - er å få ned slike historier så lang som mulig i den språkformen de blir gitt. Da får du ofte hastverk: det er ikke gitt at de du snakker med klarer å gi det den "friske" førstegangsformen om igjen, så her gjelder å stå på. (PS Aase: beklager at jeg kalte deg Åse!.)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.