Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Tom Askerøi

[#5231] Hvor fikk man navnet Syrak fra?

Recommended Posts

Gjest Tom Askerøi

Paul Jørgensen på Grøtheim i Sømna, Vik i Helgeland ble enkemann med fire barn i 1783. Etter å ha gått sitt sørgeår giftet han seg igjen med Martha Maria Johansdatter fra Øksningen i Bindal (hennes første ekteskap). Neste år, i 1785, fikk de en sønn og døpte ham - Syrak(!)Så langt jeg vet het ingen av beste- eller oldefedrene noe slikt. De har helt vanlige navn og virker helt norske. Og ingen av Syraks 12 barn oppkalte ham tiltross for at man ellers flittig fulgte oppkallingsreglene i slekten.Så hvor i all verden får man et sånt navn fra? Kjennes det til andre som har båret navnet? Finnes det noen god (eller dårlig...) forklaring?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Om du ser i 1801, er der 3 med det namnet, men med ulik skrivemåte. Den eldste av dei er i Førde i Sunnfjord, medan dei to andre er i Nordland. Ser du i 1865, er der 6 - og berre i Nordland. Av desse 6 er 2 i Brønnøy, kor din Syrak var frå, kvar av dei på omlag 50 år. Men det finst ein del slike namn som fanst før, særleg lokalt, men som sidan er gått heilt av moten.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Inger Falch-Jacobsen

Vi har jo den apokryfe Jesus Siraks bok, forfattet av Jesus, Sirak (eller Syrak)s sønn. Den kan vel ha vært tilgjengelig for nordmenn på 1700-tallet? Ellers er navnet så sjeldent at Norsk Personnamnlekskon ikke har det med. Kanskje var navnet så spesielt at barna hans ikke ville bruke det på sine egne barn?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Ketil Firing Hanssen

Kan det ha vært en dansk prest i bygda med dette navnet? Det var ikke uvanlig å kalle opp presten, og Syrak er mer vanlig i Danmark enn i Norge.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest tom askeroi

Hmmmm? Ja, det måtte vel være noe religieøst? Presten var en god ide. Det skal jeg sjekke. Tror også jeg skal prøve om disse andre Syrak'ene er av samme slekt. Men Inger, hva (og hvem) var "den apokryfe Jesus Siraks bok, forfattet av Jesus, Sirak (eller Syrak)s sønn"? Her er det tydeligvis noe helt nytt å lære...Og mes jeg husker det: 1000 takk til alle tre!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase R.Sæther

Kva heitte den avdøde kona? Det var vanleg å kalle opp avdød ektemake, og mange rare namn har oppstått for å få til det. (Heitte ho t.d. Siri?)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tom Askerøi

Ja, hun het Siri/Sirianne. Så det kan godt hende at du har rett...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjørn Davidsen

Om du ser i 1801, vil du finne at det namnet òg vart skriven i alle høve som Sira. Og Sirak finst visst òg som mannsnamn. Hugs; det var presten som skreiv ut frå kva folk sa. Dialektiske variantar omsett til skriftspråk kan verte så mangt. Eg har no tru på at det kjem av ein mannsvariant av kvinnenamnet Siri/Sira - Sirak, skriven av presten som Syrak etter den lokale uttalen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Yngve Nedrebø

Den som går inn i 1701-manntallet fra Sogn og Fjordane vil se at Sirach, sønn av Anders Indre Eikås, da var 5 år. Navnet har altså en historie i Sunnfjord som strekker seg tilbake på 1600-tallet, og opptrer sammen i en sann flora av bibelske navn: Zacharias, Sakkeus, Elias, Moses osv, litt lenger nord Noah, Abraham og Isach. De kjente sin Bibel, og hentet en vesentlig del av de nye personnavnene der på 1600-tallet, da de gamle norske navnene mange steder åpenbart var kommet i klemme.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Egil Thee Danielsen

Et av hovedpoengene med reformasjonen var vel at folk selv skulle kunne gå til bibelen og hente kunnskap, en kunnskap som tidligere ble forkynt kateketisk (dvs “overført muntlig”) av de skriftlærde. Det var jo bare de sistnevnte som behersket latin. (Jeg snakker her naturligvis ikke om kunnskap i jordbruk, tømring, skomakeri eller slakting — det krevdes ingen katekese for slikt — men snarere om kunnskap ut over det som strengt tatt var nødvendig for å opprettholde livet). Når så hele bibelen plutselig foreligger på et språk som er forståelig for “almuen” — eller rettere sagt for den “opplyste almue” — er det vel ikke urimelig at bibelske navn fikk en renessanse, kanskje i særlig grad mannsnavn.Er det således belegg for å hevde at norrøne navn etter reformasjonen fikk en odiøs klang, og at det først var nasjonalromantikken som klarte å gjenopprette tilliten, for ikke å si den “nasjonale troverdigheten”, til ekte norske navn? I tidligere tider var rimeligvis religiøs troverdighet det viktigste i og med at begrepet “nasjon” ikke en gang eksisterte. Den katolske kirken — in casu Kirken (med stor K) etter innføring av kristendommen i Norge — synes ikke å ha brydd seg om å utrydde gamle norske navneskikker. Kristendommen var jo opprinnelig basert på en syntese av jødedommen, senantikk tankegods og beretningen om den nye guds sønns bedrifter. Det var helt illusorisk under urkristendommen å “opptre på talibansk vis”. I stor grad valgte man heller å iføre gamle helter nye klær og gi gamle tradisjoner nytt innhold. Siden innføring av kristendommen til Norge viste seg å bli en langdryg affære, er det vel rimelig at gamle tradisjoner med gamle navn heller fikk seg tildelt nye attributter enn at man søkte å utrydde tradisjonene, jfr. jul. Det er derfor litt av et paradoks at reformasjonen — i høyeste grad et germansk fenomen — ikke bare artet seg som en protest mot katolisismen, men også tilsynelatende som en reaksjon mot nedarvet norsk navnetradisjon.Jeg bare gjør meg noen refleksjoner i farten, og kunne tenke meg å høre nærmere om hva Yngve Nedrebø mener med at “de gamle norske navnene mange steder åpenbart var kommet i klemme”.Av “aparte” bibelske navn er det fristende å nevne en lærerinne ved navn Thekla [Aubert] (24.02.1866 — 02.03.1938). Thekla (vel egentlig av gresk opprinnelse) er et interessant navn i vår sammenheng fordi også hun opptrer i en av de mange apokryfe bibeltekster som nordmenn neppe fikk anledning til å lese. Hennes navnedag feires 24. sept. (altså om et halvt år i dag) i deler av Østkirken, f.eks. blant ortodokse i Syria. Nå må jeg innrømme at jeg ikke har noen anelse om dette navnet hører til samme type navnekuriosa i Norge som Syrak. Muligens er Thekla kommet til Norge langt senere og “bare” som et helgennavn blant mange andre. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 27 kvinner i Norge i dag som har Thekla som første fornavn og 12 som har det som eneste fornavn.Et siste tankekors: Dersom bibelen hadde foreligget på norrønt språk da reformasjonen kom til Norge, og ikke bare i nærmest tilfeldige bruddstykker, er det fristende å anta at norrøne navn ikke i samme grad ville ha blitt “stigmatisert” (slik jeg tolker Nedrebø). En slik bibel hadde også ‘muligens’ — kanskje sågar ‘med rimelig grad av sannsynlighet’ — hindret den nasjonal-schizofrene norske skriftspråksituasjonen ved at f.eks. undertegnede i dag hadde forfattet disse linjer på norsk, og ikke på — tja, hva man nå enn vil kalle denne språkformen som sannelig er funksjonell nok, men som jo er en slags “kreolisert dansk”. Og dette altså “takket være” Christian IIIs danske bibel. Reformasjonens aktører i Norge fikk denne bibelen opp i fanget som hellig tekst. Dermed var nok skriftspråksituasjonen i Norge beseglet — selv om man aldri så mye vil skylde på svartedauden og diverse andre kalamiteter i ren konspiratorisk ånd.At jeg selv fikk et norrønt navn, skyldes knapt at min russiske far — et produkt av fire generasjoner i St. Petersburg etter en emigrant fra Bergen — og min halvt svenske mor var spesielt nasjonalromantisk anlagt, men selvfølgelig fordi norrøne navn forlengst var blitt stuerene etter dette tilsynelatende kuriøse trekk ved reformasjonen i Norge.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Inger Falch-Jacobsen

Oi, skal prøve om det går å forklare noe jeg egentlig ikke kan noe særlig om... jeg måtte jobbe litt med dette her:Apokryfene er bøker som ikke er kanonisert, dvs godkjent av kirkefedrene som Guds ord. "Jesus Siraks sønns visdom" kalles også "Ecclesiasticus". På hebraisk er forfatteren kjent som ben Sira, altså sønn av Sira; på gresk ble Sira til Sirach. Denne Jesus var egentlig sønnesønn av Sira. Han skulle ha virket mellom 190 og 180 f.Kr. Jesus' sønn Simeon oversatte boken til gresk. De apokryfiske skriftene har sporadisk vært med i diverse bibellutgaver, JSSV stilles av og til på linje med Solomos Ordspråk. Oppkalling av Siri-Sirianne høres logisk ut. Tro om Aslak Sira Myhres mellomnavn egentlig er for- eller etternavn?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tom Askerøi

1000 takk til dere alle sammen - dette ble virkelig interessant og lærerikt. Og selv om ingen av Syraks barn oppkalte ham forsvant ikke navnet helt ut av slekten, 50-åringen på «Bjørge» (Bjøru), Brønnø ved folketellingen i 1865 er sønn av en datter av «min» Syraks fars bror...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest David Widerberg Howden

Det finnes også ett gammelt nordisk navn-SÆREK(SYREK)Norr:Sjarekr.Betyr sjøhøvding!. Mangler jo en A-men allikevel!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.