[#5925] Ekteskap i forbudte ledd

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Det var etter loven, så sent som i Christan Vs norske lov, forbudt å gifte seg med folk bl.a. som man var beslektet med i 2. og 3. ledd. Samtidig kunne man visst få dispensasjon i hvert fall fra 1670-årene.Er det noen som vet HVOR LANGT TILBAKE denne dispensasjonspraksisen har forekommet?

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Nei det vet eg ikke,det har vel blitt praktisert siden kirken/kongen fant ut at der var penger å hale. I tingbok for Jederen og Dalerene er der en sak hvor dei tiltalte ektefellene ble frifunnet fordi retten fant det umulig å holde rede på slekta så langt tilbake.Dei var i 7 ledd som var forbudt.Dette var jo litt på siden av spørsmålet---.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Spørsmålet mitt kommer ikke av noen "sær" akademisk interesse for dette spørsmålet, men fordi jeg flere steder har sett bygdebokforfattere villig vekk fremsette påstander om at den eller den var gift med folk som de må ha vært beslektet med i annet ledd. Da er det svært interessant å vite hvor sannsynlig man skal anta at en slik kobling var.

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Har sett i bygdebøker at der ble løst Kongebrev når dei giftelystne var nær beslektet,mener å huske at det var dyrt til å begynne med.Siden for å få fart på omsetningen ble prisen nedsatt. Der finnest sikkert en Kongelig forordning om dette.Er der noen som kjenner mere til dette? Hilsen Sig---

[Gjest Yngve Nedrebø]

Det var et kongelig privilegium å gi dispensasjoner, og det var etter hvert svært vanlig å gi dispensasjoner fra reglene om forbud mot ekteskap i forbudne ledd (slektskap, svogerskap, "åndelig" slektskap). Databasen over ekteskapsbevillinger 1717-1800 for Bergen stift inneholder hele 4494 bevillinger, og nesten 97% av disse gjelder ekteskap i forbudne ledd.Vi finner dispensasjonssøknader/avgjørelser i den eldste kopiboken til biskopen i Bergen (fra 1667 av). Men ellers ser vi nok at enkelte "lurte" øvrigheten, og benektet slektskap, selv om de var i slekt.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Jeg kan godt forstå at det på den ene side kunne være forholdsvis enkelt å lure øvrigheten mht. slektskap før kirkebøkenes alminnelige inntog (og det var kanskje én grunn til at de ble påbudt?), men på den annen side var vel forholdene nokså små og oversiktelige, i det minste på bygdene, så det var vel kanskje ikke så lett i praksis der.Men en konklusjon på dette er da kanskje at det er få kilder før 1660-årene som kan si noe særlig om dispensasjonspraksisen? Skal man anta at det var like enkelt å få dispensasjon, f.eks. i 1590, bare man hadde penger nok til å betale med?

[Gjest Yngve Nedrebø]

Jeg kan gi et eksempel på 'lureri':1. juli 1746 ble Rasmus Fischer 'som SognePræst paa Julster, og Proust udi Sundfiord begiert af den ærlige og forstandige dannemand Johannes Rasmussen Saareim at ieg skulle trolove Nils Nilsøn Øvrebøe med hans datter Berete Johansdatter Saareim; Mens som mig var baaren for ørene, at de schulle være hin anden andrørende udi blodet, og være hinanden beslegtede; saa æskede ieg, efter lovens tilhold, forløftings Mænd, om de kunde uden nogen tiltale, og nogen skade for mig udi mit embede, udi ægteskab indladis. Forløftings Mændene lod sig indfinde, som vare bondelensManden Tollev Hansøn Biørsæter, og Simon Pedersøn Nedrebøe, som lovede at være andsvarlig for ald den tiltale, som udi eftertiden kunde forefalde; og skulle det anderledis befindis end at de vare hin anden ubeslegtede, da erbød de sig deris Kongl. Mayts naadebrev om tilladelse i Ægteskab at indtræde at erverve og forskaffe'. Brud og brudgom var i dette tilfellet tremenninger, og det må både presten (som hadde vært i menigheten i 50 år på dette tidspunktet), lensmannen (som nær beslektet med begge) og hele allmuen ha visst.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Hvilken interesse kunne presten ha av å skjule en slik slektskapsforbindelse? En solid bestikkelse? (Som dog i så fall måtte ha vært satt til en lavere sum for brudeparet enn det det måtte ha kostet dem å betale for en kongelig dispensasjon!)

[Gjest Per Helge Seglsten]

Interessen lå vel i at de alle oppfattet forordningen som urimelig - i hvert fall i dette tilfellet - og at presten derfor, så lenge han fikk noen andre til å ta det formelle ansvaret, ikke syntes det gjorde noe at to tremenninger giftet seg med hverandre. Eller muligens nære bånd mellom brudepar, forlovere og prest, slik at det ble gjort som en vennetjeneste. Vil jeg tro.

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Fra Norsk lovsamling. Lov av 23 Mai 1800 Forordning at vise slags af de Bevillinger der have været utferdiget fra Canseliet,skal afskaffes og anses unødvendige; samt at endeel af deeslige Dispensationer skal herefter søges hos Øvrigheden som bemyndiges til at medele Vedkommende Samme. Så fortsetter det med opprekning av en hel del forbudte ledd. Grunnet min manglende ferdighet på tastaturet skriver eg ikke hele lovteksten,startet min skrivekunst med griffel og steintavle---. Det viser oss at der tidligere var lov om de forbudte ledd og at det var Canseliet som måtte søkes.

[Gjest Arne Olav Egner]

Kan hende noe på siden av debatten, men historisk basis for det dansk/norsk lovverk kan etter hva jeg er blitt fortalt spores tilbake til gammeltestamentlige kilder. Etter hva jeg husker er det blitt nevnt at ekteskap med slektskap innen 7 ledd var forbudt. Reglene hindret vel også en mann fra å ekte enken etter en brors død. Slike forbud er ikke enestående, også polynesiske folkegrupper har hatt meget strenge taburegler om incest. En artikkel om forhold på Påskeøya (se National Geographic Magazine, mars 1993 side 63) nevnte problem med å finne valgbare kandidater i et lite øysamfunn. Basis for problemet ble i artikkelen plassert på polynesiske taburegler og et slaveraid fra Peru på 1800-tallet som desimerte befolkningen til ca 30 ektepar. - -

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Ikke så merkelig, kanskje, om det dansk-norske lovverket kan ha gammeltestamentlige røtter: Kristendommen er jo på mange måter en videreføring av en del som står der. I motsatt fall kunne jo kristendommen greid seg med nytestamentet.Ellers har jeg nylig hørt at den viktigste grunnen til den lange rekken (7) med forbudte ledd rett og slett var å bryte opp ættebånd, at lojaliteten skulle ligge hos kjernefamilien, som igjen var velsignet av kirken. I et grisgrendt land som Norge viste det seg imidlertid i praksis umulig å praktisere et så strengt forbud mot slektskap, derfor ble det noen generasjoner færre forbudte ledd her.

[Gjest Hans-Petter Falao]

Jeg tror at tilfellet med 7 ledd må tolkes slik at det telles antall ledd mellom de to, altså f eks 3 ledd opp og så 3 (4) ledd ned på neste gren.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Det tviler jeg på. I så fall skulle man gjort en slik telling også i andre forbindelser. Der det f.eks. sies å være slektskap i 2. og 3. ledd mellom to personer, betydde at det var skjevt slektskap, slik at det var ett ledd mer på den ene siden.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Til (13): Korleis det skulle reknast, var klargjort i lovene. Frostatingslova kan du lese her (frå Kristnedomsbolken, 1. avsnitt): Lenke I omsetjing: 'Frå eit søskenpar skal det teljast 6 ættleder kvar veg, og takast til ekte ved det sjuande'. Syskenparet er ledd nr. 1, 6-menningar er i ledd nr. 6 og kunne ikkje gifte seg.

[Gjest Kristian Hunskaar]

Jeg har lest at forbudet i sju ledd *muligens* berodde på en misforståelse av romersk praksis, der man talte ledd oppover til felles stamfar, og deretter nedover igjen. Om dette er riktig, har jeg ingen egen formening om.