Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Olav Gatland

[#5973] Fast mønster å navngi sine barn?

Recommended Posts

Gjest Olav Gatland

Når man går "noen"år tilbake i tiden var det da noe fast mønster man fulgte når man ga navn til sine barn? Jeg tenker da på å bli kalt opp igjen etter foreldre-besteforeldre,og kansje også oldeforeldre. Kunne denne "oppigjen-kallingen"som jeg vet ble praktisert,variere fra landsdel til landsdel, og kansje også fra forskjellige tidsepoker? Er det noen som vet,har synspunkter på dette?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Heidi Tofterå Slettemoen

Såvidt meg bekjent fungerte det slik: Første sønn fikk navn etter farfar, nummer to etter morfar, nummer tre etter ens egen far evt. kom oldeforeldre inn her - i noen familier "holdt" det at besteforeldrene var oppkalt, slik at sønnene tre og fire osv. fikk langt mer kreative navn enn de to første. Det samme gjaldt for døtrene med farmor, mormor, mor osv. Det hendte også at farfar ble oppkalt først, selv om det ble en datter, med Nilsine og Hansine-navn f.eks.Jeg har sett dette frem til forrige århundreskifte... Men jeg er sikker på at andre gjerne kan være mer presise en dette!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Frode Ulvund

Eit tips her er hovudoppgåva til Ane Landøy: Modernisering og mentalitetsendring : ei undersøking frå Førde 1800-1900 som ser på bruken av oppkalling i Førde på 1800-talet.Oppgåva ligg på internett og kan lesast her

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kenneth Holter

Ellers har det vel stort sett vært slik at man ikke oppkalte levende personer, i alle fall ikke i på 16-17-hundretallet.Farssiden ble oppkalt først (med mindre mannen hadde giftet seg til gården) og så var det morssiden som ble oppkalt ved dåpen til neste barn AV SAMME KJØNN. Altså som Heidi har forklart over. Kan dessverre ikke være mer presis i tidsangivelsen for hvor lenge og på hvilke steder denne skikken ble holdt i hevd.kh

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Aase R.Sæther

Ein skikk som er nyttig for slektsgranskaren å kjenne til, er at avdød ektefelle skal oppkallast først av alle (i alle fall på våre kantar). Dette har ført til mange spenstige namn når barnet ikkje hadde "rett" kjønn. Fleire mannsnamn-ine-namn og kvinnenamn-us har denne bakgrunnen. Isakeline og Malenus er klassiske.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Frode Ulvund

Konklusjonen til Ane Landøy samsvarer bra med det Heidi skriv:"Men vi fann likevel at ei hovudtyngde av dei som vart kalla opp med heile namnet vart kalla opp i tråd med tradisjonen; eldste son etter farfar, nesteldste etter morfar eller farfar, tredjeeldste etter morfar eller ein oldefar, fjerde og femte etter oldefar.Tala for døtrene er meir usikre, fordi vi manglar ein god del formødre, men av dei som er kalla opp med heile namnet ser dei fire eldste døtrene ut til å ha fått namnet frå ei av bestemødrene."

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Nina Beth Macdonald

Interessant å lære at ektefelle som er gått bort skulle oppkallast først. Slik var det i New England, men eg ante ikkje at det var slik her og.Var det også slik at barn som døydde skulle oppkallast?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sigbjørn Sandsmark

Ja det var slik at barn som døydde skulle oppkallast,døydde det fleire med samme navnet så prøvde dei å byta navn for å sjå om det levde bedre med ett annet navn. Kan nevne at her på bruket har eierne siden 1621 hett Axel og Sigbjørn i 10 generasjoner. Hilsen Sigbjørn Axelsen (Sig)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Astrid Ryen

I Horg og Røros, hvor jeg har en del av min slekt fra, ble som nevnt ovenfor, eldste sønn oppkalt etter fars far, neste eldste etter mors far. Eldste datter ble kalt opp etter fars mor og nest eldste etter mors mor. Praktisk for en som gransker sin slekt!Astrid R.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tom Askerøi

Hovedregelen er som skissert her. Unntaket med avdød tidligere ektefelle er også nevnt. To andre unntak var hvis gården kom fra hennes slekt - da oppkalte man gjerne hennes foreldre først. Og det "skumleste" unntaket var at "navnet følger gården sa de gamle", dvs kom man til en gård på annen måte enn ved arv eller kjøp, f eks ved testamente, skulle de(n) først oppkalles som hadde overlatt gården. Slik kan en få helt "nye" navn inn i slekten...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sigbjørn Sandsmark

Og så var det barnefaren med uekte barn som skulle oppkalles-slik at hele bygda skulle vite hvem som var far om han ikke ville gifte seg.Oldefar min frå Støren fikk sin første sønn oppkaldt etter seg,så gifta dei seg og neste sønn fikk navn etter farfaren.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Kate Øren

At tradisjonen varierte frå landsdel til landsdel, er vel lite truleg. Mønsteret går igjen alle stader.Men det nokså klart at det varierte med tidsperiodane. Folk hadde ikkje alltid så stor fantasi når det gjaldt å namngje sine born, slik at ulike bygder hadde overvekt av enkelte namn og namnesamansetningar. Dette gjorde dei mest på 16 og 1700-talet. Utover 1800 kom det etterkvart meir fargerike namn og variantar av namn, kanskje som følgje av betre lese -og skrivekunnskapar og betre kjennskap til den store vide verda. Folk vart påverka av omverda i dei dagar også, og det var meir og meir vanleg at born vart oppkalla etter heltar frå litteraturen, historien og Bibelen - men det må seiast at dette så godt som aldri gjaldt dei førstefødte :-))Når ein nådde 1900-talet var det meir vanleg å berre kalle opp sine foreldre ved å gje borna namn som byrja på same bokstav. Slik er det iallefall der eg kjem ifrå.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest tom askeroi

De "uekte" barna, ja. De glemte jeg. Men det er riktig som Sigbjørn sier. Men det hørte til sjeldenhetene at disse barna oppkalte sine foreldre når de engang fikk barn. Det er også riktig at disse oppkallingsreglene "gikk i oppløsning" utover på 1800-tallet. Først i byene og så utover på landsbygda.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Det er blitt sagt at skikken med å unnlate å oppkalle levende foreldre tok slutt senest på 1600-tallet, men jeg har funnet at dette fenomenet har holdt seg noen steder godt inn på 1700-tallet (1760-årene). Jeg kjenner konkret til eksempler fra Gausdal/Fron og Krødsherad.Jeg har lagt merke til at skikken med oppkalling ofte ikke ble fulgt i husmannsfamilier, i alle fall ikke fullt ut. Kanskje farfar ble kalt opp, men så ikke mer utover det. (Mens andre igjen kunne være noe mer interessert).Dette med at et uekte barn fikk sitt fars navn har jeg aldri sett selv, mulig det er en mer lokal skikk, derimot er det en tommelfingerregel at farsfamilien i slike tilfeller ikke kalles opp. Jeg har derimot ofte sett at et barn i slike tilfeller fikk navn etter morens familie på vanlig måte.I en annen debatt her har det også fremkommet at enkelte "klientforhold" ga grunnlag for oppkalling: En offiser kunne oppkalle sin overordnede, osv.Det er riktig at avdøde koner/menn skulle kalles opp først, men ingen regel uten unntak. Jeg har sett at dette av og til har blitt utsatt til barn nr. 2, endog barn nr. 3! Da er det gjerne navn på en forelder som har kommet først, er trolig vurdert som "viktigere" enn den avdøde ektefellen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Sigbjørn Sandsmark

Var barnefaren død før barnet ble født så ble han oppkallt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.