Gå til innhold
Arkivverket

[#6062] Navnebruk i søskenflokken


Gjest Terje Kolbeinsen
 Del

Recommended Posts

Gjest Terje Kolbeinsen

Spesielt i mine søk rundt slekta Marstrander, har jeg kommet over samme navnet på flere av barna. Jeg har forstått at det var relativt vannlig dersom vedkommende døde ung. Hente det, at dette ble gjort selv om barna levde opp? Det er rimelig frustrerende å leite i forskjellige kirkebøker etter ørten Fridericher, når det ikke alltid står alder..Terje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Torun S. Soknes

Jeg har selv opplevd flere tilfeller der to barn i samme familie fikk samme navn, selv om den eldste med dette navnet ikke døde som barn.Det mest nærliggende tilfellet er min tippoldefar. Han ble født i 1859 og fikk navnet Ole. Han ble imidlertid regnet som så svakelig at det var usannsynlig at han ville vokse opp, så da familien fikk en sønn til i 1866, fikk også han navnet Ole, bare for å være på den sikre sida (min tippoldefar døde imidlertid i 1940...).En annen forklaring kan være at det fantes personer med samme navn på både mors og fars side. Dersom både mormor og farmor het Marit, var det ikke alle familier som nøyde seg med ett barnebarn med navnet Marit på deling.Ellers hendte det i svært store familier eller ved tidlige ekteskap at eldstemann allerede var over 20 og utflyttet (evt. utvandret), og at man dermed følte behov for å gi et nytt barn dette navnet.Så konklusjonen er at det kunne forekomme flere barn med samme navn i samme familie. Om det er tilfelle i din familie er selvsagt umulig for meg å si noe om, men det er lurt å ha det i bakhodet.Mvh Torun S.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sigbjørn Sandsmark

Store Ola og litle Ola osv var ikke uvnlig,og selfølgelig når et barn var dødt så ble det samme navnet brukt om i gjenn. Sig---

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Aase R.Sæther

Siste tilfellet eg fann var slik: Både mor og farmor heitte Katrine. Eldste dotter vart kalla Katrine etter farmor. Etter å ha fått nokså mange born, fekk paret tvillingar som dei kalla opp etter seg sjølve (det var ein gammal prevensjonsmetode, det skulle bli slutt på barnerekkja då, og det vart det!), så dermed hadde dei to døtre Katrine. Etter nokre år døydde kona, mannen gifte seg att, og måtte sjølvsagt kalle opp fyrste dotter etter den avdøde kona ---

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Marius Hellerud

Ja, jeg slår nok ikke ditt tilfelle Aase, men kom bare til å tenke på min egen oldemor og hennes søsken. Tippoldemor Bernhard Madsen og tippoldemor Grethe Augusta Arnesen fikk blant annet sønnen Georg Bernhard August. Da denne døde tidlig, fikk også neste sønn dette navnet, Georg Bernhard August (1886-1978), eller George som han kom til å skrive navnet sitt etter at han emigrerte til U.S.A. Tippoldefar ble enkemann i 1889, men i 1912 (!) giftet han seg på nytt og fikk flere barn også i dette ekteskapet. Sønnen George av det første forholdet var imidlertid litt av en eventyrer, og etter å ikke ha hørt fra ham på lang tid trodde man han var død. Resultatet ble sønnen Georg Bernhard i 1913. (August skippet man siden det kom fra den første konen Grethe Augusta). George var imidlertid som nevnt langt fra død. Et annet tilfelle er på Strand i Skiptvet på 1780-90-tallet, men der løste de etter hvert "problemet" navneforvirringen kunne lede til ved at den ene sønnen senere i livet konsekvent ble kalt Peder og den andre Peter. MH

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Heidi Tofterå Slettemoen

Og så har du denne:Ola Mikkels. Slettemoen 1828-1829 - førstemann, oppkalt etter farfar-Ole.Ola Mikkels. Slettemoen 1835-1845 - kanskje en svakelig sjel, for fem år etter, før han var død kom:Ola Mikkels. Slettemoen 1840-1840 - oppkalt etter morfar-Ole.og endelig:Ola Mikkels. Slettemoen 1845-1906, barn nummer åtte (fire X Ola og fire jenter) som levde opp, overtok garden og førde familienavnet videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Per B. Lilje

Min mormors mor og hennes søstre som var fra Systøga Kvåle i Vang i Valdres hadde denne "fantasifulle" navnerekken (alle vokste opp, det var vel oppkalling som var årsaken):1) Ingeborg (1853-1935) 2) Berit (1855-1938) [min oldemor] 3) Ingeborg (1860-1897) 4) Guri (1863- etter 1900) 5) Berit (1866-1915)Så her var det vel Store-Berit og Veslse-Berit og det samme med Ingeborgene..... Det var også to gutter som begge het Torstein (begge bestefedrene het Torstein), men den første av dem var død da den andre ble født.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frode Ulvund

Troels Lund skriv om tradisjonar ved namnegjeving i Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede i band sju eller åtte. Han skriv mellom anna at det ikkje var vanleg å kalle opp levande personar, ein frykta at det nye barnet ville trekke kraft og styrke utav den oppattkalla. Det var heller ikkje vanleg, på 15-1600-talet, å kalle opp eldre søsken som døde unge, i frykt for at det låg noko av ein "forbannelse" over namnet. Det endra seg som kjent seinare. Dette er i det heile ei bok (og eit verk) med spennande og interessant lesing.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Det å ikke oppkalle levende foreldre har jeg sett også så sent som i 1750/1760-årene i Gausdal/Fron og i Krødsherad. Om det var en tradisjon i disse områdene eller bare i noen familier, vet jeg ikke. De aktuelle familiene hadde mange barn, og foreldrene ble kalt opp straks de var døde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Marianne Hella

Mine oldeforeldre, Johan Karl Bendiksen og Dorthea Kristiansdatter, bodde i Sømna i Nordland, og de hadde tre sønner med samme navn, alle het Kristian som ene navn. Kristian var min tippoldefar, og han døde da datteren Dorthea var et år gammel, derfor kalte de nok opp ham først. Eldste sønn til Johan Karl og Dorthea ble kalt Kristian Greger, født 15. juli 1888. Han døde som treåring av halsesyke. På det døde barnets fødselsdag den sommeren, 15. juli 1892, fikk de en ny sønn, og de døpte ham Bernhard Kristian. Hans dåp skjedde samme dag som den døde brorens jordfestelse. Kristian nr 2 døde av hjernebetennelse som sjuåring. Den 16. juli det samme året, 1900 - altså på en dag nær samme fødselsdag som de to andre - så en tredje Kristian dagens lys, denne gang Bernhard Kristian Otilius. Han ble døpt på jordfestelsesdagen til Kristian nr 2... Men også denne Kristian døde ung, han ble sytten år før han døde i spanskesyken. Da den tid kom, hadde Dorthea og Johan Karl sluttet å få barn, men de hadde to sønner og tre døtre som levde opp. Ingen av dem med Kristiannavnet. Og heller ikke var noen av dem oppkalt etter de andre tre besteforeldrene, uvisst av hvilken grunn.... Litt spøkelsesaktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Terje Kolbeinsen

Takker alle for bidrag, og som avslutning kan en vel konkludere med, at det eneste en kan være sikker på er at den meste er usikkert og at en bør sjekke kildene igjen og igjen ;-)Terje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.