Gå til innhold
Arkivverket

[#6196] Slekter og Ætter


Gjest Terje Kolbeinsen
 Del

Recommended Posts

Gjest Terje Kolbeinsen

Jeg er ganske fersk i dette "gamet", og lurer på hva som skal til for å med rette kunne kalle en anerekke for ei Ætt?? Er det krav til slektsnavn, f.eks. Jæger eller Orm, og så lurer jeg på hvor langt inn i nyere tid regnes ætta å fortsette? Jeg vet ikke om spørsmålet mitt var forståelig, men jeg prøver likevel....Terje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Berit Knudsen

Jeg trodde ÆTT betydde det samme som SLEKT. Bare noen få hadde slektsnavn før i tiden, ellers så brukte de den gamle skikken med --datter og --sønn. Slekt er jo foreldre, barn, barnebarn osv. Tidsmessig så går det vel fra "Adam og Eva" og helt fram til pr. i dag. Det er ikke navnet som avgjør slektsforbindelsen, men "blodsbåndet". Hvordan adopsjon blir her vet jeg ikke. Jeg vet ikke om dette hjelper noe, eller om det er dette du lurer på. Kanskje du skulle slå opp i en bok hva ÆTT betyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Terje Kolbeinsen

Jo så lang er det greit, men hvis jeg forklarer bakgrunnen for spørsmålet, blir det muligens mer forståelig. I løpet av 1/2 året som er gått siden jeg begynte med dette, har jeg sporet mine aner tilbake til en Gunder eller Gunnar Førre, som levde i Tysvær, Rogaland (bl.a. på gården Sandvik) på slutten av 1500 tallet. han er nevnt som en slags stamfar til ei Sandvik slekt i bygdebok for Tysvær og det jeg lurer på kan jeg da sies å være av denne slekta, eller blir dette å "utvanne" begrepet (jeg har også en avstikker til Slee-ætta)?Det jeg egentlig lurer på, er om drevne slektsgranskere, så og si stanser f.eks. ved et visst antall generasjoner, eller om en kan fortsette praktis tall uendelig?Terje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Jeg mener å ha lest et sted at "slektskap" i juridisk forstand i hvert fall, stanser ved 3 eller 4-menninger. Av dette kunne man jo utlede at man bare er i slekt med folk en 5 generasjoner eller så bakover. Men selvfølgelig er det ikke slik. Jeg mener man kan si at man er av den eller den "ætta", selv om man ikke måtte bære det slekts- eller gårdsnavn som kanskje blir assosiert til den ætta eller slekten, og uansett hvor langt tilbake denne stamfaren eller stamforeldrene måtte befinne seg.I motsatt fall måtte man jo f.eks. utelukke de fleste kvinnelige etterkommerne i slekten, for de giftet seg jo gjerne "ut" av slekta. Men slektsbåndene er jo der likevel.En annen sak er vel om folk som forøvrig stammer fra de samme personene en 6-7-8-9-10 generasjoner eller mer tilbake, egentlig OPPLEVER seg som "beslektet". Det er ikke min erfaring. Men dette blir jo litt på siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Arne Arvid Rasmussen

Det er kanskje et lite poeng i denne diskusjonen at man tidligere ikke var så nøye med å la slektsnavn gå fra far til sønn. Hvis både far og mor hadde et slektsnnavn, ser vi ofte at noen barn ble gitt fars slektsnavn og noen barn ble gitt mors. Hvis bare mor hadde slektsnavn, ser vi ofte at det ble gitt til barn. Det er derfor langt fra sikkert at alle med gamle slektsnavn idag har det kun fra far til sønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Enig. Jeg vet om et konkret eksempel fra Toten der en klokker Otto Hansen på beg. av 1700-tallet giftet seg med en kone som hadde slektsnavnet Grundt. Barna tok navn etter henne.Men det motsatte er det man oftest ser, nemlig at slektsbøker lages hvor kun mannlig etterslekt med bærere av navnet er tatt med. Dette er nok til en viss grad gjort for ikke å sprenge alle rammer, men det mest korrekte ville nok likevel vært å ta alle med, kvinner som menn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Terje Kolbeinsen

Takker for synspunktene.Ut fra diskusjonen anser jeg, at jeg rolig kan sette meg ned å registrere etterkommerne etter Gunder Førre (både kvinlige og manlige) for å få ei slektsbok for "Sandvikslekta". Det morsomme for oss opp i det hele er at min kone også har aner fra samme slekta.Et spørsmål av mer generell karakter: Hvordan bør en forholde seg til utrykk som "kanskje sønn til", "sansynligvis datter av"...Terje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kristian Hunskaar

Dersom jeg finner slike uttrykk i bygdebøkene pleier jeg å være såpass skeptisk at jeg noterer meg antagelsen, men stopper slektslinja der inntil videre.Man bør jo generelt alltid kontrollere kildene selv, og når selv bygdebokforfatteren avslører usikkerhet kan det være lurt å foreta noen undersøkelser selv. Jeg vet om et par slike tilfeller blant egne forfedre der "sannsynligvis datter av" viste seg å være helt galt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Per Håkon Christiansen

Jeg føler vel at denne diskusjonen er litt på ville veier?? I allefall i min forestillings-verden er SLEKT et biologisk begrep: man er biologisk beslektet med sine forfedre. ÆTT krever også (med unntatt av adopsjon) denne tilknytningen, men er et sosialt begrep, knyttet til ættesamfunnets geografiske forankring, m.a.o. man har sin ættetilknytning - og sosiale prestisje - oftest knyttet til en (stor)gård (eller gods) som har vært i slekta (ætta) i generasjoner. Noen ganger kan det være et yrke: offiserers- eller lensmannsrekker fra generasjon til generasjon. I DENNE forstand har man kanskje en stamfar (og en stammor) i et par som etablerte gården, eller gjorde den sterk og mektig, etc. Når man i dette ættesamfunnet snakket om stammødre ("fruen til xxgård") så var nok det uttrykk for sosial prestisje, ikke en tidlig versjon av den likestillings-holdningen som i dag stort sett preger slektsforskningen: man forfølger nå mannlige og kvinnelige linjer med samme iver. For å konkludere: ætt er et historisk fenomen, uttrykk for det gamle samfunns prestisje og stablitet, slekt den biologiske (foreldre-til-barn)kartleggingen som vi forsøker å bedrive i slektsgranskingen. Om du så velger å kalle deg av x-ætta er vel derfor en smakssak?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Terje Kolbeinsen

Først må jeg si meg enig med Kristans holdninger til ikke sikre slektsopplysninger.Til Per Håkon og andre Jeg har ikke inntrykk av at Gunder Førre (min 9.tipp) var særlig til storkar, det var vel ikke så mange av dem rundt 1600? Det er i hvert fall mitt inntrykk, at det senere gikk både opp og ned da som nå. Mitt motiv for å sammenfatte det som forfatter av Tysværbøkene benevner som Sandvikslekta (eller en av de), er ene og alene å vise for mine barn og senere barnebarn, hvordan deres forfedre levde før og hvordan utviklingen gikk fremover i ca 400 år og hvordan etterkommere har spredd seg ut over det ganske land (og USA), hvordan levesett og yrkesvalg har utviklet seg. Grunnen til mitt spørsmål rundt usikre slektskap, er alle sidegreinene etter Gunder, og at jeg berettiget kan slippe unda med noen av de på bakrunn av Kristians tilbakemelding. Jeg tror, på tross mange mange etterkommere, at min slektsfortelling av Gunder Førres etterkommere vil ha en relativ begrenset interesse utover min nære familie.Terje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tore H Vigerust

Når ordet slekt introduseres i det norske språket som låneord fra plattysk, i 2. del av 1400-tallet, har det en noe annen betydning enn ordet ætt. Ætt ble anvendt om ættelinjer (ættlegger) mens slekt inkluderte svogre og svigersønner, inngiftede. Slekt som sosialt begrep favnet videre enn ætt. I dag er denne meningsforskjellen tydeligvis borte. Hilsen Tore.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Del

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.