[#10404] Alunverket i Kristiania, Oslo, hva er det?

[Gjest Per Hansen]

En av personene i min familie, Elisabeth Hall Durie, arbeidet på 1830-tallet på Alunverket i Kristiania, Oslo. Er det noen som kjenner til hva slags bedrift dette var? Da Elisabeth døde som ganske ung i 1834 var det Alunverket som satte inn dødsanonsen i en av avisene som var den gang. På forhånd takk! Mvh. Per Hansen

[Gjest Knut Fjogstad]

Alun er en betegnelse på en del aluminiumsulfater, som bla. har vært brukt til garving av lær og i papir- og tekstilindustrien. Det var kanskje en sulfatfabrikk? mvh Knut Fjogstad

[Gjest Laila N. Christiansen]

Alunverket på Ekeberg er beskrevet i en artikkel av Jakob Friis i 1916 (b. II) A.W. Brøgger og Edv. Bull (red.): St. Hallvard II; Tidsskrift for Oslos og Kristianias historie, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania 1916.Disse heftene finnes på i hvertfall på Deichmann , Riksarkivet og i Oslo Byarkiv. Mulig du greier å få lånt det inn til biblioteket ditt`? Bergartsnavn: Alunskifer til alun og farge Lokalitet: Oslo Alder: Ordovicium Alunverket, også kalt Christian og Sophia Magdalenas Alunverk, var i sin en av de største industribedrifter i Oslo-området. Det benyttet alunskifer fra Ekeberg-skråningen og ble drevet fra 1737-1815 med noen avbrudd, Alunskiferen ble lagt sammen med bakhonved og tent på til store bål som lå og glødet i ukesvis. Deretter ble den brente massen lutet ut med vann og de oppløste saltene felt ut ved inndamping. Bunnfallet ble renset mange ganger ved oppløsning og krystallisering inntil man fikk alun som et ren ren krystallinsk produkt. Alunet ble brukt blant annet som beisemiddet i tøyfarverier og i garvevirksomhet. Den brente og utlutede skiferen ble benytter til rød- og brunfarger eller som fyllmasse, for eksempel til Rødfyllgata. (fra Geologisk museum's hjemmesider) Laila

[Gjest Laila N. Christiansen]

Oslo Byleksikon forteller (siste utgave s. 42-43)Alunverket, Christian og Sophia Magdalenas Alunverk, et av de største industrielle foretak i Christiania, anlagt 1737 ved foten av Ekeberg, mellom Grønlia og Alnas løp, av et interessentskap med Peter Collett d.e. (1694-1740= og Peder Leuch som hovedmenn.Alunskiferen ble brutt ut i fjellet straks ovenfor (ved det nåværende hjørne av Konowsgate og Ekebergveien). Skiferen ble brent på store bål i flere dager. Av vann som ble helt over, fikk man ved inndamping en kali-alun, som ble brukt i garverier og ved beising av tekstiler. Avfallet kunne brukes ved fremstilling av røde og gule farger.

[Gjest Laila N. Christiansen]

...og fortsetter--- Driften var støttet ved privilegier og tollfrihet, men på grunn av feil under tilvirkningen måtte verket nedlegges etter få år. I 1758 ble driften gjenopptatt av James Collett og Morten Leuch d.y. etter forbedringer og utvidelser. Avsetningen var middelmådig inntil en kontrakt ble sluttet med den engelske spekulanten Colbrue, som søkte å kjøpe opp verdens samlede alunproduksjon. 1776 ble et pottaskokeri knyttet til bedriften. 1806 oppretter den daværende eier, John Collett, en skole for arbeidernes barn. Norge første verksskole. Skjønt Colbrues spekulasjoner gikk over styr, fikk Alunverket sin betaling, men gikk dårligere tider i møte og ble nedlagt 1815. Alunverkets eiendom i Grønlia ble 1831 solgt ved auksjon til det britiske firmaet Pelly & Co. 1838 kjøpt av grosserer Jacob Meyer, og senere overtatt av hans sønn, konsul Lorentz Meyer, som i 1850-årene anla en større hage og oppførte den herskapelige villaen Alunverket. Anlegget av Østfoldbanen og Ljabrochausseen (Mosseveien) medførte ekspropriasjon av eiendommen, og villaen ble revet 1877. Meyers tilliggende skogeiendommer i Ekebergskråningen, Fruebråten og Munkehagen, ble 1889 kjøpt av kommunen som utla området til park og anla Kongsveien.

[Gjest Jan Oldervoll]

Laila sine tre innlegg slått saman av meg:Alunverket på Ekeberg er beskrevet i en artikkel av Jakob Friis i 1916 (b. II) A.W. Brøgger og Edv. Bull (red.): St. Hallvard II; Tidsskrift for Oslos og Kristianias historie, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania 1916.Disse heftene finnes på i hvertfall på Deichmann , Riksarkivet og i Oslo Byarkiv. Mulig du greier å få lånt det inn til biblioteket ditt`?Bergartsnavn: Alunskifer til alun og farge Lokalitet: Oslo Alder: Ordovicium Alunverket, også kalt Christian og Sophia Magdalenas Alunverk, var i sin en av de største industribedrifter i Oslo-området. Det benyttet alunskifer fra Ekeberg-skråningen og ble drevet fra 1737-1815 med noen avbrudd, Alunskiferen ble lagt sammen med bakhonved og tent på til store bål som lå og glødet i ukesvis. Deretter ble den brente massen lutet ut med vann og de oppløste saltene felt ut ved inndamping. Bunnfallet ble renset mange ganger ved oppløsning og krystallisering inntil man fikk alun som et ren ren krystallinsk produkt. Alunet ble brukt blant annet som beisemiddet i tøyfarverier og i garvevirksomhet. Den brente og utlutede skiferen ble benytter til rød- og brunfarger eller som fyllmasse, for eksempel til Rødfyllgata. (fra Geologisk museum's hjemmesider)Oslo Byleksikon forteller (siste utgave s. 42-43)Alunverket, Christian og Sophia Magdalenas Alunverk, et av de største industrielle foretak i Christiania, anlagt 1737 ved foten av Ekeberg, mellom Grønlia og Alnas løp, av et interessentskap med Peter Collett d.e. (1694-1740= og Peder Leuch som hovedmenn.Alunskiferen ble brutt ut i fjellet straks ovenfor (ved det nåværende hjørne av Konowsgate og Ekebergveien). Skiferen ble brent på store bål i flere dager. Av vann som ble helt over, fikk man ved inndamping en kali-alun, som ble brukt i garverier og ved beising av tekstiler. Avfallet kunne brukes ved fremstilling av røde og gule farger.Driften var støttet ved privilegier og tollfrihet, men på grunn av feil under tilvirkningen måtte verket nedlegges etter få år. I 1758 ble driften gjenopptatt av James Collett og Morten Leuch d.y. etter forbedringer og utvidelser. Avsetningen var middelmådig inntil en kontrakt ble sluttet med den engelske spekulanten Colbrue, som søkte å kjøpe opp verdens samlede alunproduksjon. 1776 ble et pottaskokeri knyttet til bedriften. 1806 oppretter den daværende eier, John Collett, en skole for arbeidernes barn. Norge første verksskole. Skjønt Colbrues spekulasjoner gikk over styr, fikk Alunverket sin betaling, men gikk dårligere tider i møte og ble nedlagt 1815. Alunverkets eiendom i Grønlia ble 1831 solgt ved auksjon til det britiske firmaet Pelly & Co. 1838 kjøpt av grosserer Jacob Meyer, og senere overtatt av hans sønn, konsul Lorentz Meyer, som i 1850-årene anla en større hage og oppførte den herskapelige villaen Alunverket. Anlegget av Østfoldbanen og Ljabrochausseen (Mosseveien) medførte ekspropriasjon av eiendommen, og villaen ble revet 1877. Meyers tilliggende skogeiendommer i Ekebergskråningen, Fruebråten og Munkehagen, ble 1889 kjøpt av kommunen som utla området til park og anla Kongsveien.

[Gjest Per Hansen]

Mange takk for opplysningene Laila, dette var av meget stor interesse, for jeg hadde ikke peiling på hva det kunne være. Per

[Gjest Per Håkon Christiansen]

ei Laila! Interessant at du refererer til Geologisk Museums hjemmesider, og at de påpeker at Rødfyllgata (gamle Vaterlands Tværgade) har fått rødfargen sin fra fyllmasse fra brent og utlutet alunskifer, for i det samme Oslo Byleksikon (gammel utgave) antydes det at elveoset som gaten munnet ut i ble fylt opp av flisbanker. Og derav rødfargen. Kanskje er begge deler riktig?

[Gjest Laila N. Christiansen]

Det samme står det i det nye byleksikon'et faktisk (flisbanker)....'På flisbankene som ble fylt opp utenfor elveoset, ble det etter hvert brygger, og Rødfyllgata fikk sitt navn....' Var flisene røde da????hmmmmmmmmmm

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Det virker jo som om det var antakelsen (furu skulle vel kvalifisere?). Men jeg er enig i hmmmm'et ditt. Undres om det er dokumentert noe sted, eller om navnet bare oppsto på folkemunne?

[Gjest Berit Knudsen]

Iflg. boka Oslo -byen slik den var av Beate Muri, fikk Rødfyldgaden, også kalt Vaterland tværgade, navnet sitt etter fargen på slammet og sagflisen fra Akerselva. Rødfyllgaten startet omtrent der Oslo Spektrum ligger nå, og endte et sted under Galleri Oslo.Jeg vet ikke om det kunne være i nærheten av bålene med alunskifer ved Ekeberg.Er det ikke alunskifer som er så mye omtalt nå, og som avgir gasser som gjør inneklimaet helsefarlig (siver inn gjennom kjellergulv f.eks.).

[Gjest Else Reither]

Når det siver ut rødfarget vann noe sted, f.eks. fra et myrdrag, er det nesten alltid jernforbindelser på ferde. (Faktisk er det jern som gjør blodet vårt rødt!)Jeg vil derfor gjette på at slammet fra alunproduksjonen bl.a. har inneholdt jernrester, og at det er de som har satt farge på sigevannn i Rødfyllagta. Jeg har forresten i mange år bodd i nærheten av flisutslipp fra en papirfabrikk, og aldri sett eller hørt om at det var rødt....Alunskifer er for øvrig dannet av slam som 'i tidenes morgen' ble avsatt i er miljø med veldig liten tilgang på oksygen, og innholder derfor bl.a. mye svovel og andre 'urene' forbindelser. Jeg tror miljøet kan sammenliknes med indre del av Bunnefjorden da den var på det mest forurensede. Alunskiferen avgir derfor, som Berit er inne på, 'skumle' gasser som radioaktiv radon og andre gufne ting. Så det å koke alunskifer kan ikke ha fremmet et helsevennlig arbeidsmiljø, i hvert fall! Kanskje ikke så rart at den unge Elisabeth døde, og at Alunverket antakelig hadde en hånd med begravelsen?

[Gjest Pål W. Martinussen]

Aluminium-råstoffet bauxitt er også rødbrunt. Det er leiraktig og når det tørker, støver det forfærdelig.

[Gjest Else Reither]

Ja, det har du rett i! Glemte det i farten! Men uansett peker det jo i retning av slagg og ikke flis, i hvert fall!

[Gjest Per Hansen]

Mange takk for alle innlegg. Elisabeth var ca 10 år den gang hun arbeidet på Alunverket, og ifølge dødsannonsen døde hun etter lang tids sykdom. Er fælt å tenke på at ungene måtte ut å arbeide i den alderen og at de ble satt til slikt farlig arbeid som det var på Alunverket. Er godt at den tiden er forbi. Per

[Gjest Egil Thee Danielsen]

I Bergen var det på 1800-tallet flere kjente garverier. Hvorfra fikk disse råstoffet til garveprosessen?Selv for “garva” Oslo-boere er det kanskje på sin plass å nevne at Alunsjøen (i Lillomarka) ikke har noe med alun å gjøre, men heter egentlig (ifølge kart over Nordmarka) Alnsjøen, noe som aldri kommer fram i uttalen. Alunverket lå ved foten av Ekeberg, mellom Grønlia og Loelva, og det er fra “Alunsjøen” at Loelva, opprinnelig kalt Alna, renner ut i Oslofjorden. Alunsjøen synes derfor å være en forståelig folkeetymologi etter at oln, “albue”, ikke lenger ble forstått på Østlandet.

[Gjest Kristian Fjeldsgård]

Framstilling av fargestoffer skjedde på mange forskjellige måter: generelt en møkkajobb.Alun(skiferen) som det er mye av i Oslos undergrunn er også et av disse møkkastoffene. Festningstunellen (Oslot.) er stort sett gravd (ikke sprengt) ut i Alunskifer og leire. Et av de store problemene med tunellen var at stoffer i Alunskiferen etser på betong, slik at man måtte lage en membran mellom betongveggen og alunskiferen.Forøvrig: Alunskiferen stammer fra Kambriumperioden, ca. 500 000 000 år siden:LenkeSom nevnt: Ikke et arbeidsmiljø for en 10-åring.